Category Archives: Venner

Bloggutfordring – Min dag i lyd.

Jeg våkner halvt i ørska av lyden til Star Wars imperial march. Slår av vekkeklokka og snur meg rundt og innser at jeg like gjerne kan dra meg ut av senga. Jeg må pisse, skikkelig.

Kobler til batteriene på rullestolen piiiiip, piiiip. Og ennå et piiip fordi hjulene syns jeg er for kjapp i vendinga.

Putter en kapsel i kaffemaskina og den velkjente duringa gir meg dagens førte dose koffein. Samtidig som apple watchen piper og applauderer meg for å allerede ha to aktive trilletimer. Vekkeklokke nummer 2 begynner å dure, introen til Dr. Who. adskillig mer intens enn Star Wars.

Skjærer opp et eple og kommer borti Minni Mus som ler og forteller meg at klokka er 08.59 og ønsker meg god morgen. Og så ringer apple watch alarmen. Kl er 9…. Snart komme vel hjemmesykepleien og ringer på. Jeg hater lyden av ringeklokka. Hater. Derfor vil jeg helst være våken.

Egentlig er jeg ikke noe glad i lyder i det hele tatt. Men duringen fra madrassen, en sånn konstant lav during. Det plager meg ikke. Den er nesten behagelig.

Dagens 2 kaffekopp settes på, og jeg har glemt å skru ned volumet på telefonen og får litt sjokk når jeg starter PokémonGO med lyden på full guffe.

Hjemmesykepleien ringer på. -Har du det bra? -Joda helt okai. Tror PART kommer i dag… Hører hun låser døra etter seg.

*BRAK* hva faen var det? Jeg sitter jo bare i senga og spiser grøt og leser bok. Åh… det var hjulet til rullestolen som velta. Kanskje ikke det smarteste å støtte det opp mot ei seng med kuledyne i.

*PING* 1UP lyden fra Super Mario høres fra mobilen. Mld fra PART, kommer kl 12. Svarer ok og finner fram klær før jeg går på badet. Minner meg selv nok engang på at jeg må huske å ringe Hjelpemiddelsentralen før je tvinger meg selv i dusjen. PIIIIP PIIIP. Hjulene slår seg automatisk av etter en viss stund. Jeg er usikker på hvor lenge, men vanligvis rekker jeg dusje ferdig før de slår seg av, ergo en lang dusj.

Da var i allefall det unnagjort. Må ut med søpla og har ikke tenkt over før at heisen her jeg bor ikke er en sånn «snakkkeheis».

Ringeklokka maser igjen, lurer på om man kan endre den lyden til en mer behagelig?

Besøk av PART. Ringer hjelpemiddelsentralen: «Du er nå kommet til NAV hjelpemiddelsentral Sør-trøndelag, vennligst vent og du vil bli satt over til en veileder…» piiip piip. «NAV hjelpemiddelsentral du snakke me (har allerede glemt hvem)».

Sammen finner vi ut av at noen har sendt purringer på stolen min, og at den sykkelfronten har de ikke mottat søknaden på. Så da var det å nøste opp i hvor den har blitt av. Starter med en mail til ergoterapeuten på Beitostølen.

Ute graves, snekres og bankes det. Jeg aner ikke hva.

Får strikke litt å se på Netflix. Hører fuglene kvittre. Det gjorde jeg ikke før Innherredsveien ble stengt og gjort om til Miljøgate. Ganske koselig egentlig.

Telefonen ringer. Psykologen på A3 vil rydde opp i en del uheldige ting som skjedde sist jeg tok kontakt. Ikke at han kunne gjort noe, han var der jo ikke. Det var på kvelden og uansett hadde den situasjoen blitt en dårlig deal for min del. Men det at enkelte sykepleiere nekta å ta meg imot på innleggelse når PART ringte skulle han i allefall rydde opp i.

Minni Mus ønsker meg god ettermiddag og jeg tenker det er på tide med dagens hvilestund. Tar ut søppla, hilser på naboen og kryper under kuledyna. Duringen fra madrassen er kjent og beroligende.

I bakgrunnen mens jeg leser og blir mer og mer døsig før jeg sovner hører jeg lyden av oppvaskmaskina og folk som er ute å går eller sitter på nabokafeen og koser seg. Jeg kan ikke få sagt nok hvor glad jeg er for å bo i et rolig nabolag. Boka jeg leser er Hanne Kristin Rohde – Bare et barn.

Våkner til og bestemmer meg for å lage suppe til middag. Skikkelig fancy posesuppe. Vel, har man 35,70 på kontoen så får man ta det man har i skap og kjøleskap. Dessuten er den «kjøleskapsgrøten» jeg lager så sinnsykt mettende at man er jo mett i flere timer etter på. Og det er ordentlig havre, kli, linfrø, cashewmelk og div kryďder.

Ser noen flere episoder av «Nurses who kill.» Det skremmer meg hvor lik personlighet disse drapsmenn og kvinnene har med en person jeg kjenner.

Mailen plinger. Får noen bilder fra Idrettspedagogen på Beitostølen.

Minni Mus ønsker meg god kveld, jeg kjenner jeg skal ta en tidlig kveld idag uansett. Det er godt å legge seg tidlig så man rekker å lese mer enn en side før søvenen innhenter deg.

Kommer på at jeg helt har glemt å hente posten, ny tur med heisen. Og på vei opp forteller Minni Mus at det er påtide å legge seg om jeg skal få nok søvn ifht til målene mine.

Pusser tenner, piiip piip, slår av dekkene og legger batteriene på lading så de er klar for en ny dag i morra. Ballene i kuledyna lager behagelige lyder sammen duringa fra madrassen som gjør meg søvning.

Jeg har ikke gjort så mye i dag, men kjenner likevell at nå skal det bli godt å legge seg.

De andre som er med er: Lisa * Sunniva * Kine * Ester Maria * Julie *

Litt om Nidaros, London og mer…

Og hva har jeg gjort? Fint lite. Eller det er ikke helt tilfelle, jeg hadde en ukes innleggelse på Nidaros. Et par medpasienter klarte å lage utrolig mye styr uten å en gang være til stedet i avdelinga. Godt jobba…

Men sånn etterhvert så roa det seg og jeg fikk gjort litt mer vettuge ting enn å ha mareritt og flashbacks pga tragiske mennesker som tydeligvis mangler innhold i livene sine.

Fikk sommer rengjort stolen skikkelig, og gikk litt bananas med spraymaling.

Men jeg syns det ble bra. Og nei jeg har ikke vært særlig nøye med hjulene for de må byttes uansett. Men klesbeskytterne var jeg nøye med. Og de ble bra!

Jeg venter fortsatt på den nye stolen og sykkelfronten. Håper jeg får sykkelen mens det ennå ER sykkelsesong liksom.

Fikk øvd litt trappeteknikk på Nidaros, men de er jo så redd for den trappa si at det er ikke måte på. Fint skal det være, men å bruke? Næææh.

Her har de lagd en HC parkering på Nidaros. Den er og ganske finurlig, siden det eneste som går ned dit er en asfaltert sti. Og disse sitte gruppene som er over alt (stolene er sveisa fast i grupper på fire) er jo en stor vits for handikappede. Men NHF har sett flere bilder og skal ta tak i saken. Er jo ikke helt greit at et så nytt sykehus er så lite HC vennlig. Og for å komme til på uteområdet er det bare trapp dit utendørs, eller via nødutgangen i avdelinga som er 2 svintunge dører.

Syns det er rart ingen har tenkt på dette når de bygde. Eller denne klassikeren:

Du skal være j… sterk og stødig på bakhjulsbalanse for å i det heletatt komme deg ned dit.

Men etter at jeg kom hjem har je drevet mye med tekstilmalin. Bitt av basillen kan man vel si. Og jeg har og tatt frem symaskina.

Jeg har faltisk blitt glad i symaskina! Tro det eller ei. Jeg hadde ikke trodd det selv i allefall.

Og tekstilmalinga er jeg VIRKELIG blitt hekta på. Og jo mer jeg fordyper meg i hobbyprosjektene mine, dess mindre forstår jeg av hvorfor alt av ergoterapi forsvant med Haukåsen. Det kan jo umulig bare meg som klarer å glemme vanskelige tanker når man fordyper sef virkelig i et prosjekt?

DVS, jeg vet jo faktisk det fra jeg var innlagt i London. Det var jo også en akuttpost. Kanskje mer akutt egentlig enn de på Østmarka, men likevell tilbød de aktiviteter 2 ganger daglig og på kveldstid for de som hadde utgang. Og der viste de til at aktivitet istedet for passiv TV-titting (som er aktivitetstilbudet her) førte til at pasientene ble raskere bedre, og hadde færre reinnleggelser siden aktivitetstilbudet gav dem tips til aktiviteter å drive med utenfor sykehuset.

Og la oss være ærlige, å glo på TV enten det er hjemme eller på et sykehus er vel særlig helsefremmende?

Her er timeplanen fra akuttposten i London. Hadde den vært fra Østmarka hadde det stått: Glo på dårlige TV-serier som eneste faste tilbud. Tragisk, men sant.

I tillegg har Norge MYE å lære av britene når det gjelder selvmordsforebygging. I UK har de en null-visjon. Hårete mål? Men i mottsettning til i Norge så antar ikke legene i UK automatisk at du er ute etter oppmerksomhet hvis du er ærlig på at du har suicidale tanker, de setter pris på ærlighet for da kan de gi deg best mulig omsorg. Når jeg fortalte hvordan ting fungerte i Norge ble de sjokkert mange av dem og lurte på hvorfor «The gouvernment» ikke gjorde noe.

Jeg opplevde og hele innleggelsen som mye mer proffesjonell. Samtalene var ikke med deg og en lege alene hvor du alltid er den underlegne, men et team bestående av resisdent, intern, socialworker osv. Det var ikke EN person som her Norge rår over liv og død. Så legene på Østmarka og et par sykepleiere burde helt klart reise over på en studiereise.

Hvis vi beveger oss tilbake til Norge, så skjer det lite spennende om dagen. Jeg venter på at bestis og jeg skal starte med terapi ridninga. Og at alle skal komme tilbake fra ferie og ting skal bli normalt igjen.

Neste uke er frk. Fastlege tilbake omsider, og jeg skal på utprøving på hjelpemiddelsentralen ifht elektrisk rullestol. Scooter var ikke tingen for meg! Det ble mer spasmer og vanskelig å bruke.

På Beitostølen fikk jeg prøvd Permobil X850, og da følte jeg meg trygg. For jeg satt mer midt i doningen og den har muligheter for belte og tippesikring osv. Så håper det blir den. Det er også den som tåler størst grad av helling.

Så so long.

Bloggtørke… Og litt betraktinger om psykiatrien. 

Tror jeg må stjele en sånn blogg utfordring fra noen snart. Jeg blir jo aldri tagga i sånne ting =P 

Innlegget blir mer spennende etterhvert om du gidder lese videre… ;-)

Tida etter at jeg kom hjem fra Beitostølen har vært litt sånn, tja? Tom? Den første tida var jo og en smule kjip siden jeg fortsatt hadde mye smerter i hånda, så det ble en ny røntgen på St.Olav og jeg fikk ei sånn skinne som støtta mye mer. 

Så har vi hatt sånn ca 4 dager uten regn i Trøndelag. En rett etter jeg kom hjem, en når jeg var på Nidaros en tur, igår og idag. Wuhu… (det har vært noen flere dager siden jeg tok en skrivepause i innlegget, og kommer sikkert til å bruke laaang tid siden dekninga på hytta er lik null.)Det er 

Var og et par dager i Lagmansretten som jury i lagretten. Selve saken kan jeg ikke si noe om, men dette er første gang jeg deltar så det var veldig lærerikt å se rettsystemet fra innsiden og ikke bare ha lest om det. Og etter å ha vært med i retten selv så syns jeg de som får først sakene sine for retten i Norge er heldige, siden vi har det rettssystemet vi har. 

At politiet henlegger alt for mange saker får bli en helt annen diskusjon.Sommeren så langt har blitt tilbragt delvis Hjemme, en tur på Nidaros og et hei og hade på Østmarka. Noen ganger har man det bedre hjemme når personalet ikke bidrar med særlig positivt, og man stadig får flashbacks til mobbingen på barne og ungdomskolen. Og personalet bygger opp under det… Man burde slippe å traumatises på nytt når man er innlagt. 

Og for de som skulle lure så er det de samme gamle som fortsatt går i barnehagen. Jeg må innrømme det var litt fristende å viske navnene deres vekk fra tavla og skrive BHG isteden, men i motsetning til andre i den gjengen som skriver på tak og vegger med kaviar og Gud vet hva på når h*n er misfornøyd, lot jeg det bli med en morsom tanke. :-)

Like morsomt er det ikke at Østmarka pusha meg langt over grensa og at det endte med dissosiasjon og påfølgende operasjon. Jeg ringte dit for å be om hjelp, hvem andre kan jeg ringe iflg avtalen min rundt midnatt? Og jeg fikk bare idiotisk svar, og ikke engang lurte den jeg snakka med på hvorfor jeg følte jeg trengte innleggelse. Det hører med til historien at jeg var rimelig dårlig når jeg var der og mye mer dissosiert en det jeg selv har vært klar over, for jeg har fått med meg diverse gjenstander hjem som personalet helt klart burde vært OBS på at jeg tok med meg på rommet. Men jeg føler ikke jeg betyr noe når jeg er der annet enn at jeg er til oppbevaring. Når jeg blir spurt hvordan jeg har det,  så forventes det at jeg har det bra. Svarer jeg noe annet så blir jeg snakka rundt til at personalet kan gå fra samtalen med å si at jeg har det bra, selv om jeg har det helt jævlig. 

Jeg savner sykepleierne på Beitostølen. Selv om de ikke var psykiatriske sykepleiere noen av dem var de mye flinkere enn nesten alle jeg har møtt i psykiatrien til å framheve det friske i meg. Når jeg hadde det vanskelig prøvde de å finne praktiske løsninger og ikke bagatelliserte det bort med at «du har har da hatt det sånn før og vet det går over, ta en Sobril og gå på rommet.» 

Det har altså gått noen dager siden jeg starta på innlegget som folk sikkert har skjønt siden jeg hopper litt i tid. 

Det som var så bra på Beitostølen er noe veldig enkelt som psykiatrien, i allefall i Trondheim har slutta med, var forming! For meg var det å kunne fordype meg i diverse prosjekter mye mer virkningsfult enn all Sobril i hele verden. 

På tidligere Haukåsen sykehus hadde de noe som kaltes «ergoterapien» som var åpent 2 gang om dagen, og det funka litt som på Beitostølen. Man kunne drive med forskjellige formingsaktiviteter til en selvkost pris.

Slike plasser finnes knapt i psykiatrien lenger. Man skal jo spare skal du vite. Og en annen ting Haukåsen hadde var ergoterapeuter på akuttpostene som sto for aktiviteter. Aktivitet på akuttpost? Tenker du kanskje nå. Går det virkelig an? Ja det går det. Også når jeg var innlagt i London på akuttpost hadde de 2 i noe ergoterapeut liknende stillinger som hadde aktiviteter, 2 ganger daglig hele uka og noen på kveldstid for de som hadde utgang i samarbeid med de andre avdelingene på sykehuset. 

Så hvorfor sparer man så iherdig på noe som hjelper pasientene? Det man har av «aktivitetstilbud» på akuttpostene i Trondheim nå er glo på TV, pusle puzzlespill, kortspill og andre spill, gå tur om du har utgang, biljard om personalet har tid å være med deg, et halv herpa treningsrom hvor du også må ha med personalet… Og så kan du selvsagt på eget initiativ strikke, fargelegge osv om du har utstyr til det. 

Men fra sykehuset sin side er det ikke lagt opp til særlig mye kreativ aktivitet og adspredelse. Noen poster har til og med forbud mot å gå på Ladestien. Den ene plassen man kan føle litt vind i håret og kanskje føle seg litt frisk? Hvorfor? Pga enkelt hendelser med svært dårlige pasienter blir alle kollektivt «straffet» og får ikke gå tur på en av Trondheims fineste turstier….

Men igjen, alt av kreative aktiviteter forsvant i det Haukåsen ble nedlagt. Ennå så mange som sier de savner det og hadde nytte av det. Og sikkert som meg, kunne fordype seg i det i stedet for å medisinere bort ting. Psykiatrien går baklengs inn i framtida… 

De bygger et stort fint bygg, kapasiteten er sprengt på akuttpostene nå, men bygger de flere senger i det store fine bygget? Nei da. Så man må fortsatt slåss med nebb og klør for å få hjelp, bare i litt finre omgivelser. Med mindre du er en av gullungene til behandlerne da, eller det som omtales som fast inventar. Folk som har bostedsadresse på akuttpost. Jeg skjønner ikke at de gidder engang av overnevnte grunner, blir man overflytta på langtidspost eller DPS så har de jo en del aktiviteter, og det gir litt mer mening å stå opp om morran. 

Ja, ble en del tankesprang dette blogginnlegget. Nå skal jeg pelle meg på posten og få posta nå greier og hente en pakke maling. Håper det forblir oppholdsvær. Så skal jeg prøve å bli flinkere til å blogge, og hvis noen vet om en blogg utfordring så gi meg et tips! 

Og ja… Herregud, jeg klarte å glemme kindlen min på labben på legekontoret i går. Sosehue altså… og ja en ting til, jeg og bestis begynner på terapiridning til høsten. Jeg gleder meg som en unge til å komme meg på hesteryggen igjen. 

Glad påsk! 

Først av alt, god påske, happy easter osv. Håper alle har hatt en god påske :-) den går jo mot slutten nå. 

Sist jeg skrev var jeg på A3 og det er jeg forsåvidt nå også. Jeg var ikke så lenge hjemme før frk Fastlege la meg inn på medisinsk avdeling pga ernæringssituasjonen min. 

Vel, jeg fikk litt kalium, men det var også alt. Den første legen jeg snakka med var relativt fornuftig og syns det var bra jeg var motivert for vektøkning så de slapp å gjøre tvangsvedtak og at jeg hadde diskutert det med sonde hjemme med hjemmesykepleien. Men det var også den eneste fornuftige legen. De andre jeg traff sa til meg flere gang at jeg var ikke lav nok i BMI til at de satte i gang med noe sonde og sendte meg hjem sykere enn da jeg kom. Bare med litt mer kalium. Norsk helsevesen på sitt beste….

Anyways, det ble noen dager hjemme før jeg hadde en planlagt innleggelse på Østmarka A3 i røddagene i påska. Og da hadde frk. Fastlege tatt kontakt og sagt at NÅ må de ta tak i ernæringssituasjonen siden sykehuset ikke gjorde det. Så tro det eller ei, etter å ha tryglet og bedt om oppfølging til måltidene i 1,5 år så har jeg fått det denne uka. I allefall mye mer enn før. 

Jeg har sovet og sovet og sovet, ikke så ulikt hjemme og når jeg var på medisinsk. Kroppen er vel sliten. Men har fått tatt noen turer ut i sola da. 

Det er utrolig deilig å kjenne at sola faktisk varmer og at det omsider begynner å komme noen vårtegn. Det har liksom regna og/eller snødd konstant en periode og da er det ikke såå fristende å dra ut med mindre man må… 

I morra skal jeg hjem igjen, kan jo ikke fortsette mer enn ei uke med et opplegg som fungerer, og av en eller annen grunn tror de her jeg skal klare å spise det samme hjemme og gå opp i vekt. 

Seriøst liksom, her får jeg god vegetar mat til middag (ja St. Olav lager god mat) og ting blir lagt til rette og jeg blir påmint måltidene. Det er jævlig å gjennomføre, men det virker ikke som behandlerne forstår hvor sterk anoreksien er. Når du sitter der aleine… Så er det ikke «bare» å lage seg ei brødskive. Og spise den etterpå. 

Nå har jeg stort sett hatt noen sammen meg som har forsikret meg flere gang om at det der er en helt normal porsjon. Det går bra, osv. 

Og etterpå krøpet under dyna og rømt inn i en bok til jeg har sovna. 

Så ja, jeg gruer meg til i morra. Om jeg har klart å gå opp noe i løpet av denne uka. Så mye som jeg har stappa innpå har jeg sikkert gått opp flere kg, så kommer anoreksien til å få totalt hetta. Og i fare for å høres pessimistisk ut, så tror jeg ikke det kommer til å gå sånn kjempe bra desverre. Anoreksistemmen er alt for sterk, særlig når jeg er alene. Og det er jeg jo stort sett hjemme. Det er bare 28 dager til jeg skal på Beitostølen nå, og når det var 2 mnder så så de at vi prøver kostliste før sonde på natta. Vel, nå begynner jeg å få j… dårlig tid på meg. 

Hadde jeg vært på feks RKSF eller en hvilken som helst SF enhet med den vekta/BMI jeg har nå hadde jeg fått aktivitetsnekt. Mens Østmarka ser ikke noe problem med at jeg drar på et tøfft rehab opplegg i 3 uker. Det er jo noe som er rivruskende galt da… Og jeg har ikke lyst å dra dit å få aktivitets nekt heller. Jeg vil være med på mest mulig. Så jeg fatter og begriper ikke hvorfor de skal gjøre det så himla vanskelig for meg. 

Så håper alle har hatt en god påske med påskegodt, familiekos, brettspill eller hva enn som gleder dere. 


 

Noen mennesker venter hele uken på fredagen,

På sommeren og hele livet på lykken. 

Ikke vent, lev NÅ!

Ja, så hvordan går det? 

Jeg tror jeg har greid å banka inn i hue på behandlingsgruppa på Østmarka at mat er et problem. Men derfra til å forstå hvor stort problem det faktisk er har vært litt værre. 

Selv om jeg har sovet mye, veldig mye har jeg fått gjort noen koselige ting også da. Jeg ble invitert i bursdag til mammaen til Eva. Og jeg har jo lenge hørt rykter om den fantastiske pavlovaen hun lager så jeg kunne jo ikke si nei til det. Hehe.

Og det var jo godt å treffe Eva og ungene igjen. Alltid trivelig det.  Og pavlovaen var like god som forventet ;-) så takk for at jeg ble invitert i hyggelig selskap. Håper jeg kan invitere på gjenvisitt når formen blir litt bedre. 

Eva som da er en av mine aller beste venner, den jeg har hatt lengst faktisk, og som ALDRI har svikta meg på noe vis alle de 16 årene jeg har vært syk, og alltid behandla meg som et normalt menneske samme hvor sjuk jeg har vært har fått kreft. Ingen fortjenener å få kreft, men av alle… Eva? NEI, nei, nei. 

Derfor ber jeg innstendig om å bidra til Eva og kompis (bamsen) sin innsamlings aksjon til krafttak for kreft.

http://innsamling.kreftforeningen.no/krafttakmotkreft2017/5-6057
Så kommer du direkte til Eva og Kompis sin innsamling. Jeg håper alle mine venner forstår hvor mye dette betyr for meg.

Og til slutt:

FUCK CANCER

Så akkurat nå er jeg på A3 da, kom hit i går ettermiddag for jeg har vært så sliten. Frk. Fastlege syns vel også at vekta begynner å bli uakseptabel lav. 

Så… ja. Jeg sover over halvparten av døgnet, men det går nå på et vis. Jeg driver å strikker disse luene: 

Og lager en fotoserie/montasje med en plastikk elg jeg fikk som premie for blodprøvetakinging til en av sykepleierne på A3. Vi har en veldig intern elg humor. 

Jeg håper våren kommer til Trøndelag snart også. Er så lei av snø og gråvær nå. Mens jeg får snapper fra folk rundt i landet hvor det er sol og varme så har vi minusgrader, snø og regn… Håper det snur snart!

Jeg håper alle der ute har en best mulig helg hvor enn dere er. 

Rock bottom…

Hva skal man si egentlig? Eller hvor skal man starte?  

Nå ryr det nok en gang inn meldinger inn i innboksen min om å sette et hjerte på statusen sin i solidaritet med kvinner med brystkreft, og andre kryptiske meldinger «oss kvinner imellom».

Sorry folkens, men kryptiske meldinger på facebook eller messenger hjelper ingen og jeg føler fint lite solidaritet. Og jeg tror egentlig ikke de som er rammet av kreft gjør føler seg særlig hjulpet av at folk skriver hvilken farge de har på BH’n sin og diverse andre kryptiske ting som menn liksom ikke skal skjønne. Og BTW, menn får kreft de også…

Vil du virkelig gjøre noe for kvinner med brystkreft kan du kjøpe masse fine rosa sløyfe produkter her: http://nettbutikk.kreftforeningen.no/produktkategori/rosa-sloyfe/ 
Eller du kan gi penger direkte til kreft forskning  veldig enkelt med å vippse ønsket beløp til 2277.

Har du lyst å bidra med noe positivt til andre grupper, så har jeg noen forslag her til grupper som skjeldent draes fram i lyset:

Du kan støtte forskning på Lupus og andre revmatiske sykdommer her:
7035 05 26704

Eller du kan velge Norsk Handikappforbund:
1503 31 23857

Syns du Rådgivning om spiseforstyrrelser passer deg bedre?
Send en SMS med kodeord ROS <navn, adresse, epost, fødselsår> til 2434.

Kirkens Bymisjon trenger også sårt penger for å kunne drive tiltakene sine. Gå inn på denne siden: https://bymisjon.profundo.no/gi/

På sykehuset er det mange barn, også uten kreft. Sylehusklovnene bryr seg ikke om diagnose, men prøver å gi barna en god opplevelse.
På St. Olav står vist stadig under sparekniven siden de ikke er tilknyttet barnekreftforeniningen. Sånn bør det ikke være og sylehusklovnenene vil nok alle som har hatt barn på sykehuset beholde.

http://www.sykehusklovnene.no/stottoss/

Chorea Huntington… forferdelig sykdom!

http://www.huntington.no/?k=4591

LEVE – landsforeningen for etterlatte etter selvmord.
5010 05 63980

Ellers kan jeg liste opp ei lang liste jeg ikke fant kontonummeret til…. Men, et stort MEN! Mange av disse stedene setter de like mye pris på tiden din som pengene dine…

Blåkors, Barnas Stasjon, CP-foreninga  (trenger ledsagere til sommerleirene de arrangerer hvert år), Livsglede for eldre, røde kors, demensforeningen, norsk folkehjelp…

Pick your choice! Og hvis noen kopierer DENNE statusen, da blir jeg mer imponert enn over alle de som deler ut kryptiske hjerter og skal slette deg fra vennelista hvis du ikke gjør som det står i meldinga.

Men det er så mange andre MØKKA sykdommer som er minst, om ikke mer dødelige som ingen synes å bry seg om i disse statusene.

Jeg har til dags dato ikke fått en kryptisk melding om at nå skal vi være solidariske med alle som har psykiske lidelser, ennå det er 2/3 av befolkningen…

Jeg er på Østmarka A3 akkurat nå. Ting ble litt vanskelige å takle når jeg fikk vite at en av de beste venninnene mine har fått kreft. Jævla møkka sykdom, hun av alle er den siste som fortjener den dritten. Av alle vennene mine er hun den som alltid har vært der for meg så lenge jeg har vært syk og aldri dømt meg på noe vis! Og det sier sitt. Og alltid behandla meg som Tine og ikke en diagnose. 

Anyway, jeg gikk på en skikkelig smell når samtidig ei jeg trodde var ei allright jente viste seg å være dypt inne i den gjengen som har plaga meg og vridde og vendte på alt mulig og at hun hadde blitt «skremt» når jeg ønsket henne god jul. Og det var hun selv som gav meg mobilnummeret ditt ifb med noe arrangement hun inviterte meg med på, men hvor det var et par trappetrinn og at jeg da kunne ringe henne så jeg kom meg inn. Men plutselig etter å ha vært på bursdag til en i gjengen så kjenner hun meg ikke lenger… Og det etter å ha sendt meg en haug SnapChat fra nevnte bursdag. Så vi er ikke ferdig med barnehagen ennå tydeligvis. 

Så det ble en lang innleggelse på intensiven og medisinsk avdeling ut av dette her… Og etterhvert oppfølging av medisinsk avdeling på Østmarka. 

Men, gjort er gjort og spist er spist som man sier. Så nå prøver jeg å klatre meg opp igjen både psykisk også fysisk og ser fram til jeg skal på «Aktiv i Rullestol» på Beitostølen i Mai. 

Debattinnlegg i adressa

For ei ukes tid hadde jeg hovedinnlegget i ordet fritt i adressa. Så til de som ikke har adressa, så tenkte jeg å legge det ut her. Jeg ville bare la det gå litt tid. 

Hei du som dessverre fikk bilen din ødelagt når du reddet livet mitt på kroppanbrua en kveld sent i september i 2015. Jeg var ikke i stand til å hverken være særlig takknemlig eller takke deg i situasjonen, der og da var alt bare håpløst.

Du reddet livet mitt den dagen kvelden.


Takk også til politi, legevakt og AMK som aldri gav meg opp selv om dere ikke ble hørt av psykiatrien. Dere var de eneste som opptrådte profesjonelle både ovenfor meg, og de som tilfeldigvis fanget meg opp i en periode jeg var svært dårlig.


Samme vil jeg si til dere som fisket meg opp fra det iskalde vannet langs ladestien midtvinters. Jeg er takknemlig idag for at dere viste omsorg overfor meg når jeg ikke var istand til det selv.


Det er alt for få som dere som bryr dere om om andre mennesker. Jeg har mange jeg kan takke for at jeg lever idag, og de aller fleste er helt vanlige mennesker som har et godt hjerte og som har ofret egne materielle ting for min skyld, for å berge mitt liv når jeg selv har følt det ikke har vært å leve. Jeg skulle gjerne takket hver og en av dere om jeg fikk sjansen.


Idag får jeg omsider god hjelp, jeg jobber som miljøarbeider på et sykehjem i byen, og trives veldig godt med å være tilbake i jobb.


Så det nytter å hjelpe mennesker som har det vanskelig, selv om man dessverre ikke får så mye takknemlighet der og da. Jeg var i allefall ikke i stand til det. Jeg var mest fortvilet. Og ikke minst, det man kan få det bedre også selv om livet ser aldri så mørkt og svart ut. Jeg kan i ettertid si at jeg har hatt flaks som har møtt disse menneskene jeg ikke kjenner, men som har ofret mye for at jeg lever i dag.

Men, be om hjelp før det går så langt om du sitter med slike tanker. Om psykiatrien ikke vil hjelpe deg, snakk med en god venn.

For det blir bedre! 

Jobb og litt sånn derre… 

Sorry long time no blogging. Men jeg har rett og slett hatt det travelt. Uvant, men godt! 

Jeg har begynt å jobbe på sykehjemmet rett over gata, så fra å sitte å gjøre ingenting hele dagen 7 dager i uka, bare adspredd med fysioterapi, besøk hos frk. Fastlege og avtaler med PART så er det en overgang å gjøre noe nyttig igjen.  

Jeg klarte jo selvsagt å bli syk etter første uka på jobb med en påfølgende innleggelse på medisinsk og så på S1 på Nidaros. Dustete infeksjoner altså, jeg funker som en magnet på dem virker det som. 

Samarbeidet med Nidaros DPS funker bra, vi hadde ansvarsgruppemøte rett før jeg ble lagt inn på medisinsk. Syns det er mer rolig å være der enn på A3, naturlig nok siden det er friskere folk der. Sist innleggelse hadde jeg undervisning med legestudenter. Sier alltid ja til sånne ting, åssen skal de lære noe hvis ingen gidder snakke med dem? 

Hun veilederen deres lurte på om jeg hadde noen gode råd til dem… vel jeg bruker stort sett si det samme til alle studenter enten det er psykologstudenter, medisinstudenter eller andre helse fag. 

Treff pasienten før du leser journalen på 500 sider! Det er så alt for lett å gjøre seg opp en mening på forhånd ellers.

Ikke tenk på diagnosen, det er ikke en anorektiker du har forran deg, men et menneske. Husk at har du møtt en anorektiker så har du møtt bare en. 

Behandle alle pasienter med respekt, uansett! Ikke tro at en selvskader liker å ha vondt å vil bli sydd uten bedøvelse selv om h*n har kutta seg opp selv. Eller nekt noen smertestillende fordi de selv kan for at de har vondt. Behandle psykiatriske pasienter som andre om du møter dem på somatisk avdeling. Husk at psykiatriske pasienter kan bli somatisk syke de også!

Behandle folk slik du ville blitt behandlet selv! Særlig i psykiatrien… Da er man ennå mer sårbar for hvordan legen oppfører seg.

Fikk faktisk skryt av hun veilederen etterpå og hun sa hun skulle skrive det ned å ha det som en standard ting å ta opp med studenter om ikke pasienten gjorde det. 👍

Fikk gjort meg ferdig med antibiotika kuren mens jeg var på Nidaros, så etter det har jeg vært en god del på jobb. 

Så jeg har steika vafler, begynner å bli veldig god på å stelle negler. Så jeg trives veldig godt. Skulle gjerne jobba litt i helga også, men dritt kroppen spiller ikke på lag med meg. Nå er venstre arma kjempe vond, altså vondere enn at smerteplasteret tar det. Så krysser fingrene for at jeg er bra til mandag for da skal jeg på jobb igjen. Må vel bare ta det med ro i helga. 

Fikk omsider innvilget rehabilitering på Beitostølen også. Først fikk jeg avslag, fordi jeg iflg legen som vurderte søknaden ikke hadde vesentlig funksjonsfall, men frk. Fastlege sendte klage å skrev at det å gå fra å være fysisk frisk til å bli rullestolbruker er vel et ganske stor funksjonsfall…. og at jeg aldri har mottatt noen slags rehabilitering etter at jeg ble handikappet. Så YES, jeg skal på rehab. 

Og ja… dere har sikkert lest det forrige innlegget mitt? Om nedleggelsene på Østmarka? 

Vel jeg håper flest mulig signerer dette oppropet om «Nei til nedlegging av spesialpost 3» 

Jeg skal slenge meg ned på sofaen igjen og strikke ferdig på overraskelsen til Benedicte. 💖 Så blir det jobb igjen på mandag ettermiddag. 

Fortsatt god helg alle fine mennesker!

Hvor mange må dø før ledelsen i St. Olav snur? 

Her om dagen leste jeg i nyhetene at nok en avdeling på Østmarka er tenkt nedlagt… 

Og da lurer jeg virkelig på noen ting, sover du godt når du legger deg Liv Sjøvold, divisjons sjef hos St. Olavs Hospital? For det er vel du som sitter med det øverste ansvaret her? 

Haltdalen DPS er for lengst historie 9 sengeplasser nedlagt. Haukåsen, ennå lenger siden, men rundt 30 sengeplasser nedlagt. Halve allmenseksjonen på Nidaros DPS, 9 senger nedlagt

Men så legges Betania ned, mange pasienter mister sin eneste trygghet.

 Denne tryggheten blir flyttet til Nidaros, men på det som var allmenn avdelingen, ergo har ikke Nidaros DPS noen allmenn avdeling og mange sengeplasser forsvant på Betania… 

Og så, var det den artikkelen jeg tenkte å kommentere. 

Den eneste du lurer hvis du tror dette ikke bare går utover pasientene ved den aktuelle avdelingen Pål Sandvik er deg selv og kanskje håndlageren din Knut Langsrud. Du trenger jo ikke å være hverken god i matte eller fysikk for å skjønne at hvis man bare tar bort 16 senger så blir det mer press på de andre avdelingene. 

Og der er det allerede så pressa å sprengt at man skrives som regel ut like syk som når man kom inn. 
Hvor langt har du tenkt å dra den Pål Sandvik før du sier nei til flere nedleggelser? Post 4 er jo borte…. 16 senger borte der og med et pennestrøk. Så hvor mange flere venner må jeg miste i selvmord før du viser litt kampvilje for sykehuset ditt?

Men det er ikke bare dere, Pål Sandvik og Liv Sjøvold. Den som står bak det største løftebruddet her er vår «kjære» helseminister Bent Høie. Han lovte mer vekst i psykisk helsevern. 

Dagens medisin kan du lese denne artikkelen om Bent Høies løftebrudd innen psykisk helsevern. Der blir det påpekt noe som jeg har påpekt en gang før, hadde noen lagt ned tilsvarende mye innenfor kreftomsorg eller hjerte og karsykdommer så hadde det vært store avis oppslag. Mens når Liv Sjøvold fjerner hele avdelinger på Østmarka er det ikke mange som arrangerer fakkeltog. 

Det er noe forbanna dritt å ha kreft, det er ikke det jeg sier. Men da er du heldig og har en av Norges største brukerorganisasjoner i ryggen, og mange er selv aktive når de blir friske. 

Med psykisk sykdom er det ikke like enkelt. Selv om man snakker mye om å sidestille somatikken og psykiatrien så ER det værre å engasjere et fakkeltog når du knapt klarer å finne mot til å leve. Eller stå opp av senga. Da må man finne de små gledene, som for min del at jeg har 2 fantastiske tantebarn i Lillestrøm og derfor har bilde av dem over senga så det er det første og siste jeg ser når jeg sovner. 

Så Pål Sandvik, tenk deg nøye om før du legger ned ennå mer nå! 

Du flytter bare problemet, og i værste fall fører det til flere dødsfall for situasjonen er allerede ganske prekær!

Hvis du hadde vært inne på avdelingene litt lenger enn bare som vaktlege og tatt deg tid til å bli kjekt med pasientene som tvinges av din ledelses politikk til å bli svingdørspasienter, for vi har ikke noe alternativ. 


 

2016… En liten oppsummering?!

Det pissregner i Trondheim, og i morra er det nyttårsaften. Ektrenværet Urd har akkurat passert og når jeg ser ut vinduet på stua på Nidaros DPS er det fint lite som får en til å tenke på hverken jul, nyttår eller desember. Mer sommerferier i Rørvik som barn, med regn som pisker mot vinduet. 

Men ja, 2016… 

Januar: 

Jeg startet 2016 på intensiven med tvangsbehandling med dialyse. Jeg hadde sagt opp leiligheten i Skjermveien og ante ikke hvor jeg skulle bo og Østmarka nekta og hjelpe meg, mens Tiller helst så at jeg ble låst inn på sikkerhetsavdeling. 

Januar fortsatte i samme sporet med intox-> tvangsbehandling -> hjem -> ny intox -> tvangsbehandling og til slutt dissosiasjon og operasjon som endte med en tvangsinnleggelse på Østmarka A3 1. Februar som ikke bare redda livet mitt, men også endra det. 

Midt oppi dette kaoset fikk jeg meg ny leilighet. Og det gjorde ikke saken noe bedre at en god venn døde.

Februar 
1. Februar ble jeg tvangsinnlagt på akuttpost A3. Jeg var da så medtatt at jeg ikke skjønte at sykepleierne og kirurgene på KGAS2 hadde prøvd å forklare meg det, så når ambulansen kom for å hente meg skjønte jeg lite og ingenting. Siden Østmarka hadde jo nekta å ta imot meg når jeg svelgte en kamelfarm før den siste intoxen og sa ja takk til det idiotiske opplegget jeg hadde da, men ble avvist. 

Jeg begynte å få ordna litt i den nye leiligheten min. Mamma og Morten hadde kjørt flyttelasset så jeg trengte egentlig bare pakke opp dill og dall fra esker. 

Samarbeidet med A3 ble veldig bra, og det føltes godt å endelig samarbeide med Østmarka og ikke minst, frk. Fastlege fikk være fastlege og ikke AMK sentral, kriseteam, psykolog og alt annet enn fastlege. 

Leiligheten ble etterhvert beboelig og jeg stor trivdes der og det gjør jeg fortsatt. Er noen bilder fra leiligheten i dette innlegget. Det er et år gammelt så litt endringer har det selvsagt blitt siden da. 

Mars

Jeg begynte å være en del på perm hjemme. Noe som resulterte i mye kakebaking til personalet. Stort sett velykket og veldig populært.

Noe mer vellykket en annet…. 😂

April 

Hadde mer og mer permisjoner hjemme. Også overnattingspermisjoner. Og en av bestevennene mine kom med kake.

Jeg var mye hjemme som en forberedelse til utskrivelsen. Og ble etterhvert skrevet ut med åpen retur.

I starten var jeg veldig mye inne på A3, Og lite hjemme, men det ble mindre og mindre A3. Mye av problemet lå også i mangelen på hjelpemiddler. Jeg hadde en håpløs transport rullestol og NAV brukte en evighet på å skaffe meg en ergoterapeut, så jeg kom meg ikke ut når jeg var hjemme. Så jeg var veldig isolert, noe som var mye av årsaken til mange innleggelser på A3. 

Jeg hadde fått et bra behandlingsteam i PART som tok meg med ut når jeg ikke klarte det selv. På A3 lå fokuset veldig på at jeg skulle gå, og jeg gikk mye, uten at det var noe særlig til nytte og jeg tryna masse og knakk vist noen ribbein fant jeg ut senere. 

Mai

Fortsatt mye på A3, hjelpemiddler er fortsatt ikke på plass hjemme og det er mye av grunnen. Noen av de som jobber på A3 tror fortsatt på mirakler og at hvis jeg bare trener og går nok så trenger jeg ikke rullestol. Så jeg prøver så godt jeg kan. Og det står ikke på innsatsen! 

Joda, det er de bratte bakkene på ladestien. Og jeg har gått opp mens personalet har dytta meg i ræva for at jeg skal komme opp for alternativet ned var værre. Men jeg er ferdig med ladestien til fots! Joda, godt ment fra personalet sin side og jeg er sta som et esel og skal klare. Men kroppen min har ikke hatt godt av det. 

Derimot sitte ute i sola og få litt støtte sånn at jeg fikk kjenne gress mot tærne, det er mye bedre. Mai kom, mai gikk… Jeg meldte meg på 15 års jubileum på  Lundheim FHS og hadde egentlig da innsett at jeg var og kom til å forbli handikappet. Men hadde fortsatt verdens værste rullestol, så jeg håpet det ble bedre når jeg fikk mer hjelpemidler. 

 Drea lærte meg ordentlig proff poker, og grillsesongen ble starta i Innherredsveien. 

Marita var i byen og Ingrid-Therese ble mamma til lille Lucas Elias. 

  Så Mai var egentlig ganske innholdsrik. 

Juni

Juni starta med en tur på hematologisk poliklinikk for å få litt jern innabords. 

Bestis ordna håret mitt, som begynte å se en smule slitent ut. Selv om jeg fortsatt var mye på A3, var jeg nå mer hjemme enn på A3.

Nøgd med resultatet dro ble jeg med mamma og Morten på hytta i Meråker for første gang. Og det var veldig deilig å bare slappe av, strikke og lese. 

Jeg var noen turer innom A3 igjen, det begynte å bli sommer, virkelig sommer. Og jeg venta fortsatt på nye hjelpemidler. 

Juli

En del på hytta med Mamma og Morten. Og på A3. Venter og venter på å få ny rullestol så jeg slipper å være avhengig av mamma til alt. 

Og endelig, 18. Juli,  så fikk jeg den. En splitter ny quickie helium. En drøm å kjøre med, særlig for meg som har vært stucked i en breezy transport stol i 2 år. Jeg følte meg uovervinnelig og dro på lange turer når det var fint vær.(Dvs oppholdsvær etter trøndersk målestokk…) 

Nå kom jeg meg lett på solsiden, og verden ble plutselig mye enklere, og også det med å akseptere at jeg er handikappet. Jeg meldte meg inn i handikappforbundet og innså at mange av begrensningene sitter i hodet mitt. 

Ett av blogginnleggene mine ble trykt i ordet fritt. Det kan leses her på adressa.

 August

I starten på August er jeg ute å farter med den nye rullestolen min nesten hver dag det er vær til det. Den nyvunnede friheten min er ubeskrivelig. 

Jeg havner inn på sykehuset en tur pga ekstrem lav kalium og hjerterytme forstyrrelser, men det ordner seg heldigvis til jeg skal på elevstevnet. 

Det var så utrolig koselig å treffe igjen gamle kjente! Og ikke minst fikk jeg en booster på at livet mitt er da ikke ødelagt fordi om jeg har havnet i rullestol! 


Gunhild sang både på lørdagskvelden og søndagen. 

Og når jeg kom hjem så venta det en scooter på meg så jeg ble ennå mer mobil, og kunne dra på lengre turer osv. 

September 

September var en kjip kjip mnd! Det starta med tidenes forstoppelse som bare ble værre av at enkelte på A3 tror at avf.middel er en belønning for meg pga SF. De glemmer at jeg er operert et ukjent antall ganger i magen. Jeg driver ikke å holder tellinga sånn som enkelte andre. Så når jeg begynte å få vondt og ikke klarte komme ned å spise for den mest behagelige stillingen var halvt liggende, og jeg til slutt fikk mat på rommet så skulle jeg i allefall IKKE «belønnes» med avf. middel. Og sånn fortsatte det til jeg hadde så vondt at jeg lå å hylte å beit i dyna. Men da fikk jeg kjeft for å plage andre pasienter. Og når jeg skulle på do å tisse kjentes det ut som magen skulle revne. Jeg har seriøst aldri hatt så vondt før. Så det kom nå en lege dr. Navnløs (han presenterte seg ikke). Som skulle komme tilbake om 5. Minutter. Etter 5 TIMER spurte jeg etter legen og fikk til svar at jeg ikke fikk smertestillende… Og jeg sa bare hæ? Jeg vil ikke ha smertestillende, jeg vil vite hva som feiler meg. Så på rein adrenalin kom jeg meg hjem med taxi og tok kun med meg nøkler og lomme bok og ringte på trygghetspatruljen som fikk sendt meg på legevakta. 

Der trodde de jeg hadde nyrestein og tyta meg full av smertestillende og muskelavslappende. Så jeg ble jo mye mye bedre. Fikk dra hjem utpå  natta med et par ketogan i lomma siden jeg skulle til frk. Fastlege dagen etter. Og da hadde CRP begynt og stige så det var rett tilbake på sykehuset. Men da tok de røntgen og så at jeg hadde en jævlig til forstoppelse. Og etter 4 klyster og noe som virka som plumbo for magen så løsna dritten bokstavelig talt. 

Jeg sa noe om at jeg hadde vondt i brystet, men det var ikke så nøye. Magen var tom og deres jobb gjort. Så da var det hjem igjen. For 2-3 dager. For jeg skulle til Frk. Fastlege og sa at jeg hadde vondt i brystet, og CRP var høy, så da var det nedover igjen da. Denne gangen på Lunge avdelinga. De fant ut at når jeg drev å gikk i vår og tryna så har jeg mest sannsynlig knekt noen ribbein som har punktert lunga også har det her godtgjort seg flere mnder. Hurra liksom. Så de prøvde det ene drenet etter det andre, men endte opp med operasjon. 

Og Satan så vondt det er å bli lunge operert. Østmarka sa til sykehuset at jeg skulle få være der til jeg kom meg, men til meg slapp de bomben om at avtalen min var gjort om til at jeg kun kan være innlagt 3 dager om gangen. Så jeg ble skrevet ut, uten nødvendige hjelpemiddler på en fredag, som min fantastiske ergoterapeut heiv seg rundt og fikk fiksa over helga. Men jeg har fortsatt liggesår som ikke har grodd etter den helga. 

Så ja, jeg var på sykehuset hele september pga det der. 

Oktober:

Oktober tilbrakte jeg store deler av tida i sofaen eller senga for jeg hadde store smerter etter operasjonen. Så det ble mye strikking og lesing. 

Også var jo verdens beste Bennis en tur i byen! 

November:

Jeg strikka veldig mye, opptatt med prosjektet mitt Hjertevarme for kirkens bymisjon

Skrev blogginnlegg på ble publisert på NHFU sin blogg. Lenket til rullestolen? 

Ellers gjorde jeg ikke så mye i november. De dagene det var tålelig vær var jeg ute noen turer med scooteren. 

Og noen turer innom A3 ble det nå da.

Desember

Jeg starta desember med jobb møte sammen PART. Jeg har ikke kommet igang ennå, etter som NAV er et treigt dyr. Men det blir. 

Jeg reiste nedover til Oslo og Lillestrøm for å møte verdens beste Bennis og være ei helg hos søstra mi.  

Og skal du handle bøker i Oslo, får du også «trommevirvel» gratis kondomer! 

Jeg møtte jaggu Anne B. Ragde også. Helt sånn random. Hun ble på en selfie siden jeg var trønder og ikke sånn fisefin fra Oslo vest. 😂

På vei hjem med siste flyet til Trondheim etter nesten ei uke borte med masse action. Ser man sånn ut. 

Og skal stå opp grytidlig dagen etter for innleggelse på Nidaros DPS. 

Var på Nidaros DPS en stund og prøvde å formidle til ganske mange at jeg trengte mer hjelp i jula.

Jeg prøvde mange ganger, men ble ikke hørt så det endte med et alvorlig suicidal forsøk rett før jul.

Psykologen min på A3 gav meg heldigvis ikke kjeft, men mente at det burde han ha tenkt på, altså at å skrive meg ut til lillejulaften når han vet røddagene og sånt er vanskelig ikke var en god idé og at de burde planlagt jul. Og jeg fikk faktisk ros for å ha sagt flere ganger at det her går ikke og at det var ikke min feil at «systemet» som de referer til hele tiden ikke hørte på meg og fanget opp at det virkelig var vanskelig. 

Lillejulaften dro jeg en liten tur på perm hjemme til mamma, og samme på julaften. 

Men da var jeg temmelig utslitt og tilbrakte tiden fram til 3. Juledag på A3. 

Og når jeg kom hjem 3. Juledag var det første jeg måtte gjøre å aviser fryseren… Akkurat det jeg hadde mest lyst til…. 

Tiden hjemme før jeg ble lagt inn igjen på Nidaros DPS idag har jeg brukt til å strikke å trene. Det har jo ikke vært vær til å være ute uansett. 

Jeg har fulgt treningsprogrammet fra fysioterapeuten min, men trente så hardt sist at jeg er stiv og støl. 

Fikk meg ny kindle til jul også. Klarte å gjøre mamma avhengig av min gamle, så fikk jeg en ny fin hvit.

Så da blir det vel noe god mat i kveld, uvisst hva. Etter å ha sett filmen «Cowspiracy» har jeg besluttet å bli veggis igjen. Men jeg kan med glede meddele at vegetar maten på St. Olav har blitt betraktelig bedre i løpet av de siste 15 årene! 👏

Så da gjenstår det egentlig bare å ønske alle sammen et riktig godt nyttår!! Og at 2017 måtte bli et veldig bra år for alle jeg kjenner, både venner, lesere, ukjente og mine «kjære» haters. 

Godt nytt år, happy New year, Bonne année, Head uut aastat, Srećna Nova godina, Onnellista uutta vuotta, Ευτυχισμένο το Νέο Έτος, Selamat Tahun Baru, שנה טובה, Hamingjusamur Nýtt Ár, 新年好, Blwyddyn Newydd Dda, نیا سال مبارک ہو, Glückliches neues Jahr, New Anno Felix, Gelukkig Nieuwjaar, Gott Nytt År!!!