Category Archives: Spørsmål

PART – psykiatrisk ambulerende rehabiliteringsteam

Det var et ønske om at jeg skrev litt mer om hva PART var, jeg gjør det enkelt og kopierer det som står på hjemmesidene til St.olav.no.

PART er et oppsøkende behandlingstilbud for deg som har psykoselidelse eller en bipolar lidelse. Målet vårt er å bidra til at du opplever mening og mestring i hverdagen, og en større kontroll over eget liv. 

PART er et oppsøkende behandlingstilbud for deg som har psykoselidelse eller en bipolar lidelse. Målet vårt er å bidra til at du opplever mening og mestring i hverdagen, og en større kontroll over eget liv. 


Psykiatrisk Ambulant RehabiliteringsTeam (PART)

At vi er oppsøkende (ambulant) betyr at du som er pasient hos oss ikke behøver å komme til kontoret vårt, men at avtalene foregår enten hjemme hos deg eller et annet sted du eventuelt ønsker å møtes.

Vi legger opp behandlingen i samarbeid med deg, med utgangspunkt i dine behov og ønsker. Vi er fleksible når det gjelder hva slags hjelp vi tilbyr. Ofte vil det første vi gjør sammen med deg være praktisk hjelp. En del ønsker hjelp til å få innhold i hverdagen, og vi kan da hjelpe til å finne tilbud som kan være aktuelle og bli kjent med disse.
Mange pasienter hos oss har behov for medisiner. Der det er behov for det, bidrar vi i forhold til medisinering, både gjennom vår psykiater og gjennom samarbeid med andre.
Vi ønsker at du skal bli godt kjent med oss og at vi blir godt kjent med deg. Den gjensidige tilliten vi sammen bygger, kan gi rom for å ta opp og jobbe med andre, dypereliggende problemer. Ofte er dette prosesser som kan ta tid. Vi har derfor ingen forhåndsbestemt tidsbegrensning på behandlingen.
Samarbeid med pårørende og nettverket ditt er også en del av tilbudet vi gir.
Pasienter som blir henvist til oss har som regel vært gjennom flere innleggelser i psykisk helsevern. Ofte har disse bakgrunn i kriser i livet til pasienten. Målet vårt er å unngå slike kriser, slik at eventuelle videre innleggelser i psykisk helsevern både blir færre, kortere og mer planlagte.

PART er et samarbeid mellom Trondheim kommune og St.Olavs Hospital, og er et tverrfaglig sammensatt team med ansatte fra både kommunen og spesialisthelsetjenesten. Vi er et tilbud der det øvrige hjelpeapparatet har vist seg å ikke være tilstrekkelig.  
  

Advertisements

Svar på spørsmålsrunden…

Ydmykende

Ida lurer på:
Hei!
Jeg bare lurer på hvorfor du så ofte er på St. Olavs? Er det at du har skadet deg eller er det på grunn av tidligere skading osv?

Det har vært begge deler, både selvskading eller komplikasjoner etter selvskading. Og en del pga spiseforstyrrelsen.

Annnika lurer på:
Hei. Jeg lurer på hvorfor du ikke tror at du kan komme deg ut av rullestolen? Må du bruke den heletiden nå? Altså, hva er galt.. ? Veldig trist om det skal være slik da :(

Akkurat per idag bruker jeg ikke rullestolen, men jeg vet ikke om eller når det snur og beina plutselig kobler seg fra igjen. Det skjedde jo ganske plutselig sist gang. Jeg prøver i allefall å trene mye, og skal til nevrolog og 24-timers EEG i oktober. Og håper jeg kanskje får noen flere svar da. Min egen teori er at noen av nervene ble skadd når jeg hengte meg og måtte gjennopplives, og at signalene fra hjernen og ned til beina går sakte. I begynnelsen så virka jo ikke armene heller, men de fungerer heldigvis som de skal.

Ane Lurer på:
hei, interessant blogg du har! 😊 Jeg har noen spm til deg:

– Jeg vet mye om dissosiative lidelser da jeg jobber med brukere som har denne lidelsen i ulik grad. Kjernen i denne form for forsvar er nettopp at det er et forsvarsystem for å overleve. Derfor lurer jeg på hvorfor behandlerne dine mener du dissosierer når du skader deg? Det er stikk motsatt av det som dissosieringens natur, da hjernen aldri går til angrep på seg selv men i forsvar når man dissosierer. Sikker på at det ikke er personlighetsforstyrrelsen din som er årsak til skadingen?
– Jeg lurer på hvorfor du legger ut bilder med bandasjer osv. Er det viktig for deg at du får frem at du er på sykehus eller hva motiverer deg til slik eksponering av det folk flest vil skjule for omgivelsene?
– Hvis du blir frisk, hva vil du aller helst jobbe med da?
-Hvis du fikk velge behandling, hvilken ville du valgt og hvorfor?
– har du vurdert å skifte by for å starte på nytt?
– Hvem er dine nærmeste personer?

lykke til videre tine!!

hilsen Ane

  1. Den formen for selvskading jeg driver med vil ikke være mulig å utføre om kroppen var ved sine fulle fem, det finnes mange former for dissossiasjon, og når jeg var på Ullevål snakket jeg med en ekspert på området som sa det stikk motsatte av deg, altså at det ikke var mulig å utføre den formen for selvskading uten at man dissosierer. Jeg har heller ikke noen personlighetsforstyrrelse, så det er i allefall ikke årsaken til selvskadingen.
  2. Det er overhodet ikke viktig for meg å få fram at jeg er på sykehus, og jeg har vel aldri tatt bilder spesifikt av bandasjer der jeg har skada meg. Correct me if I’m wrong, det var vel en gang som et tilbakeblikk til da jeg hadde stomi i ett år pga selvskadingen. Jeg ønsker at bloggen min skal være åpen og ærlig, og sykehuset er desverre en del av hverdagen min. Hadde du lurt på det samme om jeg skrev en blogg om feks kreft?
  3. Jeg ønsker i første omgang å få fullført fagbrev som barne og ungdomsarbeider, og NÅR jeg blir frisk vil jeg jobbe med barnevernsbarn.
  4. BET på blakstad, og RKSF på stjørdal kanskje. Jeg er litt usikker. Akkurat nå får jeg endelig et ok  behandlingsopplegg på østmarka etter mange runder fram og tilbake med fylkeslegen og kirugene. Så jeg tror jeg velger å fortsette med det jeg holder på med egentlig, siden det er spesialtilpasset meg og mine behov her og nå.
  5. Ja, mange ganger og hadde det ikke vært fordi jeg har så mye hjelp i mamma så hadde jeg nok flytta for lenge siden.
  6. Mamma.

Susan lurer på:
Du sier du har anoreksi med ut i fra bilder på bloggen vet jeg ikke helt hva jeg skal tenke(nei jeg tenker ikke på kroppen din). Du gi null inntrykk av at mat er et problem for degJeg vet selvsagt anoreksi kommer i ulike grader,men uansett. Og det at du poster bilder med ernæringsdrikk for så i neste øyeblikk har null problemer med å innta browine og pizza med rømmedressing er ganske forvirrende. Kan du skrive et innlegg om DIN spiseforstyrrelse som kanskje er litt oppklarende.

Jeg svarte på det innlegget i bloggposten, for jeg trodde det var kommentar på et annet innlegg: Ehhhh jeg legger ikke ut bilder av at jeg spyr opp pizzaen og brownien 5 minutter senere
Det er noe som heter anoreksi med overspising og renselse. Tror du bør sette deg litt mer inn i akkurat det.
Og det var ikke null problemer for meg å innta hverken brownie eller pizza, det var mye overtalelse fra personalets side. Og jeg har skrevet innlegget «Min anoreksi»

Laila lurer på:
Hva er ditt neste store strikkeprosjekt? Er det noen spesielle farger du liker bedre enn andre å strikke med?

Akkurat nå holder jeg på med en genser til bestevenninna mi. Etter det vet jeg ikke helt. Vet ikke om det er noen farger jeg liker bedre enn andre, det kommer jo helt an på hvem jeg strikker til. Men garntyper derimot er jeg betydelig mer sær på. Jeg klarer ikke syntetisk garn feks, det er ekkelt og nei fysj, det eneste det er brukbart til er om det er bittelitt acryl eller nylon når man strikker sokker for da holder de lenger.

Theaols lurer på:

Hva vil du bli når du blir stor/frisk? :)

Hvilke bøker leser du helst?

Har du noen gang vært i et seriøst forhold?

Har du vært i behandling utenfor Trøndelag, feks Modum Bad eller lignende?

Hvordan er det å bo i bolig med base?

  1. se svar tidligere, stor er jeg allerede, men jeg har lyst å utdanne meg til barnehagelærer eller barnevernspedagog om vi skal opp på høyskolenivå
  2. Gi meg en real krimbok!
  3. Jada, jeg har vært forlovet og greier. Men siden det har jeg holdt meg langt unna menn. Brent barn skyr ilden, er det ikke det man sier?
  4. Nope, jeg har vært stucked med Østmarka, Nidaros og Tiller hele tiden.
  5. Tja, hva skal jeg si? Det er ingenting jeg heller vil enn å flytte for å si det sånn. Når jeg skulle flytte i bolig med base var jo meningen litt sånn at man skulle kunne være sosial på fellesarealet, men når man ikke har noe som helst til felles med naboene så er det litt meningsløst. Og de fleste jeg kjenner som bor i bolig med base har det samme problemet, så jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor ikke Trondheim Kommune ikke setter sammen de som bor i boligene litt mer etter, tja? Jeg vet ikke… Hva man sliter med feks og alder osv så hadde det fungert mer etter hensikten tror jeg i allefall.

O. Thorsen lurer på:
– Er du ikke bekymret/redd for at barna på SFOen du arbeider på kan finne på å google deg, og således ende opp med å lese bloggen din? Jeg mener det er ganske alvorlige ting du skriver om.. :(

– Hvis du skulle dra til en øde øy og kun fikk ha med deg 3 ting, hva ville det vært og hvorfor?

– Hvilken er din favoritt årstid?

  1. Både ja og nei, jeg har dette i bakhodet når jeg skriver, så det er mange ting jeg ikke skriver om/utelater for å si det sånn. Samtidig har jeg en tro på at større åpenhet når det gjelder psykisk helse er veldig viktig. Og jeg spør deg som hun andre, hadde du lurt på det samme om jeg skrev en kreftblogg, eller annen somatisk sykdom?
  2. Bamsen min Margit, fotoalbum med bilder av de jeg er glad i og masse bøker eller speilrefleksen? Jeg vet ikke helt hva den tredje tingen skulle vært egentlig, men de 2 første er jeg helt sikker på!
  3. Ingen egentlig, jeg liker alle på sitt vis tror jeg.

Frida og Anita lurer stadig på hvorfor jeg ikke publiserer kommentarene deres, så jeg kan svare på det med det samme. Jeg gidder ikke, med mindre jeg skal lage et innlegg med «The best/worst of Frida & Anita.»

Da tror jeg at jeg har svart så godt jeg kan på spørsmålene, men om noen lurer på noe mer så biter jeg ikke liksom. 

IMG_2913

Nesten rosabloggverdig innlegg

Etter en hva skal vi kalle det? Pang start på dagen, og ikke på den positive måten. Så ble bare vondt værre på tross av hyggelig besøk av Ragnar, så bare utartet ting seg så kontakten min og jeg dro på shopping. God gammeldags shoppingterapi, ispedd en dæsj eksponeringsterapi -> PRØVEROM!

image

Så jeg har fått svidd av litt av bursdagspengene mine og kanskje litt til. Og kjøpt meg dongeribukse, det er her prøverommet kommer inn. Jeg unngår normalt å kjøpe ting som må prøves, men dongeriting må nesten prøves så jeg tok med meg X antall str inn i prøverommet full av angst, og skalv så mye at jeg bare måtte sette meg. Takke faen for at det er krakker i prøverommene, ellers hadde jeg nok svimt av der inne. Men jøss, den første buksa passa. Takk Jesus, Gud, Allah og alle andre høyere makter for at jeg slapp å prøve mer.

image

Jeg skulle ha noen truser også og godt gjemt bak barbietrusene fant jeg noen med cookie monster på.

image

Jeg går heller uten truse en med BARBIE med stooore bokstaver plassert strategisk der liksom.
Og en pysj fant jeg også, en ting jeg ikke skjønner er hvorfor H&M selger pysjene sine med lange armer og shorts? Og så må du kjøpe en pysj bukse i tillegg. Kan man ikke bare få en hel pysj med en gang? På H&M i Sverige har de det. Så her kan vi konkludere med at norske H&M er griske? Eller at nordmenn er rare og liker å sove med langermet og shorts?

image

Så plukka jeg opp litt annet småplukk som bare tilfeldigvis ble med hjem…

image

image

Og jeg fant verdens beste teddypelsjakke som allerede har blitt en favoritt.

image

Og så av runda vi shoppingrunden med en is.

image

Så da blir det å fortsette på strikkeprosjekter forran TV’n og forhåpentligvis noe spill i løpet av kvelden.
Og måtte den for all del fortsette å bli drama fri.

Det er vel ikke for mye å ønske seg?

Spørsmål folkens! !!!

image

Spørsmålsrunde?!

Er det noen som har noe de lurer på? Om meg, behandling, selvskading, spiseforstyrrelsen, dissosiasjon eller bare helt random ting? Eller om hobby og håndarbeid? Fortid, nåtid, framtida?

  
Fyr løs, så skal jeg svare så godt jeg kan… 

Hvorfor skolegangen min går at h…. hver gang…

  
Vel, mye skyldes nok at jeg hadde mildt sagt rævva lærere på ungdomsskolen. Klassestyreren min kunne ikke få fortalt meg mange nok ganger hvor dum jeg var, og at det kom aldri til å bli noe av meg. (Det siste har han forsåvidt irriterende nok fått rett i.) de klarte ikke å finne ut at jeg har dysleksi heller, så jeg gikk ut fra ungdomsskolen med karakterer som var like elendige som lærerne. 

Det var utrolig godt å begynne på VGS, jeg ble utredet på PPT og med enkle hjelpemidler som PC (som jeg ble nektet å bruke på ungdomsskolen.) litt lengre tid på prøver og at jeg fikk forklare muntlig i tillegg, steg karakterene mine betraktelig, til og med i de fagene som ikke interesserte meg noe særlig. I hovedsak allmenfagene, utenom samfunnsfag. Helsefagene gjorde jeg det bra i, for det interesserte meg, og jeg fikk bruke overnevnte hjelpemidler. Nå klarte jeg aldri å fullføre hjelpepleien pga sykdom, men jeg har gjort utallige mer eller mindre vellykkede og lite vellykkede forsøk på å ta opp fag til studiekompetanse i ettertid. 

Jeg starta med matte og naturfag. Naturfag er spennende og en femmer var uproblematisk, matematikken satt litt lenger inn, men jeg hadde en utrolig dyktig lærer som klarte å forklare alle de ulogiske matte tingene som jeg tidligere har blitt fortalt at «sånn er det bare. PUNKTUM.» Så femmer’n sklei rett inn der også. Hadde jeg anstrengt meg litt mer hadde jeg fått 6 i både matte og naturfag det året. Så full av overmot tok jeg fatt på flere fag høsten etter, men da gikk det til h…. igjen. Jeg hadde tidenes strengeste lærer i engelsk på KVT og dermed ikke verdens beste engelsk karakterer. Jeg husker vi hadde en prosjekt oppgave, jeg leverte den inn og fikk 3. Bestevenninna mi i paralellklassen rakk aldri å skrive sin oppgave og hadde en annen lærer, hun fikk 5. Men vi kunne jo ikke avsløre det. 

  
Så når jeg tok fatt på engelsk igjen var det med blandede følelser, vi skulle levere inn en prosjekt oppgave. Vi skulle skrive en reiseguide til London. Drømmeoppgaven tenkte jeg, for da hadde jeg allerede vært der 2 eller 3 gang. Så jeg jobba døgnet rundt, brukte kun bilder jeg selv hadde tatt og anbefalte og «anmeldte» restauranter og  severdigheter jeg selv hadde vært på. Ikke minst satt jeg med ordboka og slo opp hvert eneste ord jeg var usikker på. 

Når vi fikk oppgaven tilbake var beskjeden fra læreren at dette kunne jeg umulig ha gjort selv, og det tilsvarte en 6’er, men det samsvarte jo over hodet ikke med mine tidligere karakterer. Så jeg slutta på skolen. Det skulle ta noen år før jeg begynte igjen. Da var det behandlerene mine den gangen som tvang meg så utgangspunktet var ganske dårlig for å fullføre, jeg ville bare jobbe på SFO, men behandleren min da satte et ultimatum: dro jeg ikke på skolen, tok hun fra meg jobben. Så det var dømt å gå til h…nok en gang. 

  
Så fant jeg ut selv at jeg ville ta opp fag, men kun ett fag. Norsk. Og da gikk det bra, jeg fikk stort sett 5’ere og jeg hadde fullført hadde jeg ikke blitt voldtatt av en medelev, og var nødt til å omgåes han på skolen hver dag. Så da slutta jeg og begynte å jobbe igjen. Men her er et knippe tekster fra da: Ekstremsport -Nynorsk kåseri. (6-) Anskaffelsene – novelle analyse (5+) Eventyret om spiseforstyrrelsen – moderne eventyr (5/6) Nynorsk skrivedag – gjør om E6 til ei novelle (5-) Eteforstyrringar – skriv en artikkel om et tema som interesserer deg (på nynorsk) (5+) 

  
Jeg begynte på barne og ungdomsarbeider faget. Med mål om å ta fagbrev, men gikk på en kraftig smell da jeg etter en manisk og hektisk sommer møtte veggen og ba om hjelp for første gang i mitt liv. «Du må skade deg så somatikken kan ta hånd om deg hvis du ønsker å legges inn!» Var svaret jeg fikk på Østmarka. Og dermed var det løpet kjørt. Jeg rakk å levere og få tilbake en oppgave før det gikk at skogen det også. Yrkesutøvelse – om taushetsplikt, barnehageloven og nyansatte. (6/5)

  
Men hvorfor går det galt hver gang? At jeg blir voldtatt og at Østmarka er føkka er det lite jeg kan gjøre med. Men alle de andre gangene? Okei, den ene gangen var jeg jo overhodet ikke motivert, så sånn sett var det dømt til å feile. Men jeg tror og det har noe med kravene jeg stiller til meg selv.  Jeg har ikke skrevet karakterene for å skryte, men for å vise hvordan tankegangen min omkring dette er. Feks den oppgaven i yrkesutøvelse, så sa lærern på forhånd at hun aldri gav 6 på den første oppgaven. Jeg fikk som dere ser 6/5, og hadde venninna mi fått det hadde jeg jublet og vært kjempe glad på hennes vegne, men når det kommer til meg selv? det er slettes ikke bra nok. Jeg blir fokusert på det jeg feila på. Det jeg burde skjønt jeg skulle gjort bedre. Og hvis noen spør meg hvordan karakterer jeg har er automatisk svaret «dårlige». 

  
Jeg tror det sitter sånn i meg det jeg fikk høre gjennom 3 år på ungdomsskolen, at jeg er ikke bra nok, flink nok, tynn nok og ikke minst alt for dum til at det ødelegger for meg hele tiden. Jeg erfarer det samme i behandling også, jeg vil være den flinke pasienten, jeg får nærmest panikk om jeg begynner å gråte for flinke jenter gråter jo ikke? Jeg vil jo være en flink pasient også, så da passer det ikke å grine i tide og utide. 

Og igjen tror jeg mye av kjernen til at jeg har utviklet en spiseforstyrrelse ligger her. Det med bipolar er jo genetisk, men dissossiasjonen tror jeg psykiatrien har påført meg for jeg har opplevd så mye dritt at jeg vil bare glemme, men kroppen glemmer ikke dessverre. Og psykiatrien glemmer i allefall ikke så jeg blir jo retraumatisert hele tiden i møte med dem. Eks: «vi behandler bare tynne folk med spiseforstyrrelser!» -> du er feit. 

Så ja, tror nok mye av problemene idag skyldes ungdomsskolen. 

  

10 kjappe fakta?

Stjal denne fra lunacy

1) Når var du i kirken sist?

Det må vel være konfirmasjonen jeg var i i Mai i fjor. Den dagen i 2014 det var mest snø. 
 

2) Abonnerer du på noen blader?

Nei, abonnerer bare på regninger jeg. :) men jeg abonnerer på Netflix, dplay og TV2 sumo. 


3) Hva var det siste du skrev ned på et papir?

En sjokoladekake oppskrift som jeg skal legge ut her når jeg har prøvd den! Hvis den er god da… 


4) Hvor er du om 5 år?

Ja, det var et godt spørsmål. Forhåpentligvis har jeg fått min egen leilighet, har fått fullført barne og ungdomsarbeider og jobber hver dag. Om det er realistisk? Kanskje…. Men jeg antar jeg fortsatt bor i Trondheim med mindre det skjer noe drastisk som drar meg til et annet sted. 


5) Hva sover du helst i?

En god varm, gjerne litt utvasket pysj.


6) Hvem var den siste du prata med?

IRL eller chat? Den siste jeg snakka med var mamma, på chat Siv og Marita. 


7) Hvilken bok var den siste du leste?

Nå holder jeg på å lese «symbiotic» av Mira Grant. Oppfølgeren til «Parasitology». Og «Den som dreper dragen» av GW


8) Hvilket språk kunne du tenke deg å lære?

Tegnspråk, hvis det teller som et språk?


9) Har du tatovering eller piercing? Evt hvor?

Jeg har ingen, bare noen gjengrodde hull i ørene. Men jeg kunne tenke meg å tatovere armene. Mest fordi da kan jeg gå i kortermet på jobb når det er super varmt.

10) Hvilken type trening er din favoritt?

Jeg liker zumba og aerobic type trening. Men dessverre er ikke kroppen og særlig knærne mine enige i det. 



Svar på spørsmålsrunden

IMG_1124

Lunacy lurer på:

– Når skjønte du at du var psykisk syk?
Oj, den er litt vanskelig å svare på. Jeg gikk jo hos psykolog på PPT på videregående, men syns det var ganske meningsløst. Og så ble jeg jo senere innlagt pga jeg ble mer og mer deprimert og skada meg.

– Hvor lenge har du vært i psykiatrien?
Hvis vi ser bort fra PPT psykologen, så er det siden jeg var 18.

– Hva er favoritt fargen din?
Før ville jeg svart, svart. Men nå vet jeg ikke helt. Blå var og en favoritt i tenårene. Men jeg har aldri og kommer nok aldri til å bli en rosajente. 😉

– Favoritt sted (et sted du liker å være, et sted du har besøkt)?
Rørvik! Jeg savner hytta vår veldig. Det var mitt barndomsparadis. Og jeg er veldig glad i London, kan ikke få nok av den byen.

– Har du noen hobbyer? Hvilke?
Jeg Strikker veldig mye, er glad i å fotografere. Savner egentlig analogt foto med mørkeromsarbeid. Så er jeg glad i å bake. Noen av hobbyene mine gjenspeiler seg vel litt her på bloggen. Og jeg kan ikke leve uten bøker.
Tidligere var hest min store lidenskap, og det er egentlig noe jeg har lyst å ta opp igjen. Da var det westernridning jeg drev med.

IMG_0835

Linn Karin lurer på:

Hva er grunnen til at du ser så tilfreds og fornøyd ut når du legger ut bilder av deg selv fra sykehuset?
Vel, her kommer den klassiske maska inn. Jeg er ikke der at jeg vil hele verden skal se hvor fælt jeg har det og er iflg mine behandlere alt for god til å ta på meg maska. Nå florerer det jo heller ikke av bilder fra sykehuset på bloggen min i motsetning til mange andre psykiatriblogger. Og såvidt jeg kan huske så hadde også du Linn Karin sykehusbilder på bloggen din før du la den ned. Jeg ønsker at bloggen min skal være så ærlig som mulig, men som jeg skrev til deg på Mail så er det masse ting som har Skjedd som jeg IKKE har skrevet om på bloggen som kun de som står meg nærmest har noe med å gjøre.

Hvilke diagnoser har du og hvor syk er du egentlig nå?
Alvorlig spiseforstyrrelse, bipolar, PTSD og dissosiativ lidelse. Hvor syk jeg egentlig er nå? Syns det er et litt rart spørsmål. Men jeg er innlagt på akuttpost, perioder på tvang. Men jeg prøver så godt jeg kan å jobbe med problemene.

IMG_1349

Linda C lurer på:

hvor gammel var du da du begynte å høre stemmer?
Det var rundt samme tiden som spiseforstyrrelsen ble værre og værre, kanskje 15-16 års alderen.

hva sier stemmene til deg?
For det meste at jeg er feit og ubrukelig. Samtidig kan de også være det man kaller befalende. Sier at jeg må gjøre ting som ikke er bra for meg.

hva vil det si å dissosiere?
Den korrekte definisjonen er jeg litt usikker på, og det finner du sikkert ut av på Google. Men for meg så oppleves det som å se meg selv utenfra som i en film.

hva skjer under en disossiering? hva gjør du osv?
Som nevnt ovenfor så er det som å se meg selv gjøre ting. Ting jeg aldri ville klart å gjøre når jeg er i «normal modus». Hva jeg gjør vil jeg ikke si så mye om siden selvskading er svært smittsomt og jeg ønsker ikke å gi andre «gode» ideer, men jeg kan si såpass som at det er alvorlig selvskading som i værste fall kan ta livet av meg.

hvorfor var du innlagt i London?
Det har jeg skrevet 2 innlegg om. her og her.
Kort fortalt fikk jeg krampeanfall på et kjøpesenter. Mest sansynlig et PNES anfall pga psykisk stress fordi en tidligere venninne bestemte seg for å lage litt drama.

Hvilken type spiseforstyrrelse har du?
Anoreksi med bulimiske tendenser tror jeg står i papirene. Men det jeg kaller overspising er iflg frk.fastlege helt normale mengder mat, så anoreksi med oppkast/renselse er kanskje mer korrekt. Selv om jeg per idag er for feit iflg ICD10.

hvor gammel er du? føler du noenganger at tida går for fort?
Er 1983 modell. Det beste året! Hehe 2 av mine beste venner (de jeg dro til London med) er også 83 modeller. Om jeg føler tida går for fort? Jeg vet ikke, det kommer helt an på situasjonen.

Du skriver mye om venner og ikke venner. Hva er bakgrunnen til det?

Hovedbakgrunnen til at jeg har skrevet en del om det i det siste er at noen mennesker jeg trodde var vennene mine har rottet seg sammen mot meg, som i god gammeldags mobbing. Lite trivelig, og jeg blir beskyldt for ting jeg ikke har gjort og overhodet ikke har noen interesse av å gjøre heller. Men som kontakten min på A3 sier så må jeg huske på at jeg har med svært syke mennesker å gjøre, og når jeg ser tilbake på hvordan enkelte av dem har brukt meg så er det kanskje like greit at det ble som det ble.

IMG_1143

Heldigvis finnes det blokkeringsmuligheter på telefonen og facebook. Igjen, som de på A3 sier så er de vel kanskje misunnelige også. Jeg skal begynne å jobbe igjen snart, mens de fleste i den gjengen er milevis fra noe sånt. Jeg vet ikke, men det jeg vet med sikkerhet av erfaring er at vinden blåser over for min del, og snart er det noen andre som får jævelskapen. Og da er min dør stengt for å si det sånn.

Jeg har funnet ut hvem som er mine ekte venner og de er jeg ufattelig glad for at jeg har. Dere vet hvem dere er. <3

IMG_1350

Håper dere føler dere fikk svar på spørsmålene! Og det er lov å komme med spørsmål selv om jeg ikke kjører en spørsmålsrunde altså!

IMG_1314