Category Archives: Spiseforstyrrelse

Har begynt med terapiridning!

Jeg fikk jo være med på 1 time på Beitostølen, syns det var greit å sjekke om det fungerte for meg med tanke på at jeg sliter med spasmer osv. Før jeg meldte meg på og betalte for et helt semester. Og på Beito merka jeg med en gang hvor intenst mye jeg har savna å sitte på hesteryggen.

Siden en rekvisisjon er på 30 timer og jeg og bestis starta opp først nå i høst får vi ri 2 ganger i uka fram til jul. Wuhuu.

Jeg og bestis rir på Foss Aune går på Leinstrand. Jeg følger selvfølgelig anbefalingene til min mentor Frøydis som jeg leide hest av i mange år. Gode gamle Ruby.

Og engang westernrytter, alltid westernrytter. Jeg takler ikke å sitte i engelsk sal, så jeg rir barbak med westernpad og bom istedet. Og ridestilen min bærer jo også preg av dette, ironisk nok ble jeg spurt om å ha et grunnkurs i western og horsemanship pga dette.

Det er jo stort sett islandshester, og hun frøkna jeg rir har en salig blanding av tølt, trav og galopp til tider. Og i går tror jeg ikke hun var helt våken og snubla og datt på knærne og da sklir man jo «elegant» nedover halsen på hesten. Men de sier jo man skal falle av 100 gang for å bli en god rytter og jeg har tross alt noen ganger igjen! Hvis dette i det hele tatt kan kalles et fall da..

Den størte forskjellen på terapiriding og det å gå på et vanlig ridekurs er for det første at fysioterpeuten som har videreutdanning innen hest ikke bare gir deg en ferdig oppsalt hest, men ser ann hva som passer deg og ditt behov. Det er selvsagt også rullestolrampe, og under timen ser de litt an hva man skal gjøre ut i fra rytternes ferdigheter/behov og ikke følger en standard utarbeidet plan som skal føre til rideknappen.

Målet er ikke nødvendigvis å bli en best mulig rytter, men å trives med hesten og det er jo kjent at dyr generelt hjelper på psyken.

Selv har jeg jo tenkt flere gang at hadde jeg ikke hatt Ruby, Oluf, Manell og stallen hadde jeg nok havna inn i psykiatrien langt før. Men jeg hadde et fristed. Jeg kunne sette meg ned i boksen til Oluf når den var nyflidd med masse ny spon (og fått litt kjeft av Lars for ponnier trengte ikke det) og snakke med Oluf. Eller gjøre akkurat det samme med Ruby og Manell. Men ponnistallen var det aldri så mye folk. Ellers kunne jeg gå en tur med Oluf oppi stien så han fikk gresse mens jeg gråt rundt halsen hans.

Manell og Oluf klar for western stevne. Begge fikk med seg en 1. plass på stevnet. 🐴🐎👌👍😉

Ruby på beite på Torshaug.

Advertisements

Mine beste tips – bloggutfordring.

Jeg har fundert meg grønn og blå på dette temaet. Men har landet på noe som både kan være nyttig og som har noe med bloggen å gjøre.

Jeg vil dele det jeg føler er gode tips for å unngå selvskading og som hjelper mot angst og dissosiasjon.

  • Gå en tur! Kom deg ut i naturen om du har mulighet.
  • Ta med fotoapparatet ut å fang noen blinkskudd.
  • Snakk med en god venn som forstår og som du kan ha litt galgenhumor med, det får gjerne meg i bedre humør.
  • Grav deg ned under kuledyna hvis du har med en god bok/lydbok.
  • Finn en eller flere hobby aktiviteter som du klarer å bli så opptatt av at tida bare flyr, feks decopace, kortlaging, tekstilmaling, sy, porselensmaling…
  • Legg puzzlespill.
  • Liker du dataspill/playstation o.l. sett deg med det.
  • Bak noe godt til deg selv eller noen du er glad i.
  • Dra på shopping eller vindusshopping.
  • Dra på favorittkafeen din med en god bok, eller ta med deg skrivesaker og skriv av deg all gørra. (Eller begge dele)
  • Ta en lang dusj og vær god mot deg selv med scrub, body butter og hele pakka.
  • Lag deg en positivbok, hvor du hver dag skriver minst 3 ting som har vært bra, en god følelse, ting du har greid, gleder deg til eller liknende. Og gjerne lim inn minner som biletter fra en fin kinotur eller andre bra ting. Bra å se tilbake på hvis du har en kjip dag!

Her er noen ting jeg har laget… Hvis noen har tips å føye til den lista å så kommenter gjerne i kommentar feltet 👍

Håper noe av dette var til litt inspirasjon 😘

De andre som er med er: Sunniva * Kine * Ester Maria * Julie *

Timeout på Nidaros

På fredag tok jeg kontakt med PART å ba om en timeout på Nidaros. Så langt alt vel. Det begynte å gå nedover med både vekt og matinntakt og på Nidaros hjelper de meg å snu.

Det er vel en gammel fjellvettregel det? Det er ingen skam å snu? Vel spiseforstyrrelsen er ikke helt enig i den saken, men hey, her skal du motstand finne.

Det er lettere å drikke næringsdrikken når noen sier at det er en del av avtalen. Da har jeg på en måte lov, for jeg vil jo ikke bryte avtalen og holde det jeg har blitt enig med behandler H. om. Det er ikke det at H. kjefter på meg hvis jeg ikke gjør det, men jeg får dårlig samvittighet siden vi har blitt enige om at enten frokost eller næringsdrikk. Og så har de ordna sånn at jeg kan få salat til lunsj.

Har ikke vært særlig sosial på stua denne gangen og vært mye på rommet og lest og sett serier, men det har jo litt med hvem man er innlagt med. Og jeg blir bare stressa av at det står på fotball eller annen sportsdritt på TV’n.

Når jeg ble utskrevet dro jeg og PART rett på hjelpemiddelsentralen for utprøving av elektrisk rullestol. Og SURPRISE, den nye manuelle stolen min var og kommet og den var ennå finere enn jeg hadde sett for meg. De må gjøre noen små justeringer på den, så får jeg den hjem iløpet av uka.

GLEDER MEG!!!!

Og som elektrisk utestol er det en Permobil X850 som blir bestilt.

Så mye bedre å kjøre enn den dumme scooteren som bare gav meg spasmer. Og i tillegg til tryggheten med å sitte midt i doningen istedet for å sitte bakpå liksom. Og jeg beholder den gamle stolen for å bruke til WheelDrive. Så er fornøyd med møtet med hjelpemiddelsentralen idag!

Snakka og med ergo på Beito, for den søknaden om sykkelfront har fordufta ett eller annet sted i systemet. Blir bra den dagen man faktisk kan sende ting elektronisk til NAV og ikke bare skrive det på nettet for å så må sende det i posten! Så slipper man sånne kjedelige ting. Men de på Beito skulle ta tak i det i allefall. Så da skjer det nå noe!

Glad påsk! 

Først av alt, god påske, happy easter osv. Håper alle har hatt en god påske :-) den går jo mot slutten nå. 

Sist jeg skrev var jeg på A3 og det er jeg forsåvidt nå også. Jeg var ikke så lenge hjemme før frk Fastlege la meg inn på medisinsk avdeling pga ernæringssituasjonen min. 

Vel, jeg fikk litt kalium, men det var også alt. Den første legen jeg snakka med var relativt fornuftig og syns det var bra jeg var motivert for vektøkning så de slapp å gjøre tvangsvedtak og at jeg hadde diskutert det med sonde hjemme med hjemmesykepleien. Men det var også den eneste fornuftige legen. De andre jeg traff sa til meg flere gang at jeg var ikke lav nok i BMI til at de satte i gang med noe sonde og sendte meg hjem sykere enn da jeg kom. Bare med litt mer kalium. Norsk helsevesen på sitt beste….

Anyways, det ble noen dager hjemme før jeg hadde en planlagt innleggelse på Østmarka A3 i røddagene i påska. Og da hadde frk. Fastlege tatt kontakt og sagt at NÅ må de ta tak i ernæringssituasjonen siden sykehuset ikke gjorde det. Så tro det eller ei, etter å ha tryglet og bedt om oppfølging til måltidene i 1,5 år så har jeg fått det denne uka. I allefall mye mer enn før. 

Jeg har sovet og sovet og sovet, ikke så ulikt hjemme og når jeg var på medisinsk. Kroppen er vel sliten. Men har fått tatt noen turer ut i sola da. 

Det er utrolig deilig å kjenne at sola faktisk varmer og at det omsider begynner å komme noen vårtegn. Det har liksom regna og/eller snødd konstant en periode og da er det ikke såå fristende å dra ut med mindre man må… 

I morra skal jeg hjem igjen, kan jo ikke fortsette mer enn ei uke med et opplegg som fungerer, og av en eller annen grunn tror de her jeg skal klare å spise det samme hjemme og gå opp i vekt. 

Seriøst liksom, her får jeg god vegetar mat til middag (ja St. Olav lager god mat) og ting blir lagt til rette og jeg blir påmint måltidene. Det er jævlig å gjennomføre, men det virker ikke som behandlerne forstår hvor sterk anoreksien er. Når du sitter der aleine… Så er det ikke «bare» å lage seg ei brødskive. Og spise den etterpå. 

Nå har jeg stort sett hatt noen sammen meg som har forsikret meg flere gang om at det der er en helt normal porsjon. Det går bra, osv. 

Og etterpå krøpet under dyna og rømt inn i en bok til jeg har sovna. 

Så ja, jeg gruer meg til i morra. Om jeg har klart å gå opp noe i løpet av denne uka. Så mye som jeg har stappa innpå har jeg sikkert gått opp flere kg, så kommer anoreksien til å få totalt hetta. Og i fare for å høres pessimistisk ut, så tror jeg ikke det kommer til å gå sånn kjempe bra desverre. Anoreksistemmen er alt for sterk, særlig når jeg er alene. Og det er jeg jo stort sett hjemme. Det er bare 28 dager til jeg skal på Beitostølen nå, og når det var 2 mnder så så de at vi prøver kostliste før sonde på natta. Vel, nå begynner jeg å få j… dårlig tid på meg. 

Hadde jeg vært på feks RKSF eller en hvilken som helst SF enhet med den vekta/BMI jeg har nå hadde jeg fått aktivitetsnekt. Mens Østmarka ser ikke noe problem med at jeg drar på et tøfft rehab opplegg i 3 uker. Det er jo noe som er rivruskende galt da… Og jeg har ikke lyst å dra dit å få aktivitets nekt heller. Jeg vil være med på mest mulig. Så jeg fatter og begriper ikke hvorfor de skal gjøre det så himla vanskelig for meg. 

Så håper alle har hatt en god påske med påskegodt, familiekos, brettspill eller hva enn som gleder dere. 


 

Noen mennesker venter hele uken på fredagen,

På sommeren og hele livet på lykken. 

Ikke vent, lev NÅ!

Ja, så hvordan går det? 

Jeg tror jeg har greid å banka inn i hue på behandlingsgruppa på Østmarka at mat er et problem. Men derfra til å forstå hvor stort problem det faktisk er har vært litt værre. 

Selv om jeg har sovet mye, veldig mye har jeg fått gjort noen koselige ting også da. Jeg ble invitert i bursdag til mammaen til Eva. Og jeg har jo lenge hørt rykter om den fantastiske pavlovaen hun lager så jeg kunne jo ikke si nei til det. Hehe.

Og det var jo godt å treffe Eva og ungene igjen. Alltid trivelig det.  Og pavlovaen var like god som forventet ;-) så takk for at jeg ble invitert i hyggelig selskap. Håper jeg kan invitere på gjenvisitt når formen blir litt bedre. 

Eva som da er en av mine aller beste venner, den jeg har hatt lengst faktisk, og som ALDRI har svikta meg på noe vis alle de 16 årene jeg har vært syk, og alltid behandla meg som et normalt menneske samme hvor sjuk jeg har vært har fått kreft. Ingen fortjenener å få kreft, men av alle… Eva? NEI, nei, nei. 

Derfor ber jeg innstendig om å bidra til Eva og kompis (bamsen) sin innsamlings aksjon til krafttak for kreft.

http://innsamling.kreftforeningen.no/krafttakmotkreft2017/5-6057
Så kommer du direkte til Eva og Kompis sin innsamling. Jeg håper alle mine venner forstår hvor mye dette betyr for meg.

Og til slutt:

FUCK CANCER

Så akkurat nå er jeg på A3 da, kom hit i går ettermiddag for jeg har vært så sliten. Frk. Fastlege syns vel også at vekta begynner å bli uakseptabel lav. 

Så… ja. Jeg sover over halvparten av døgnet, men det går nå på et vis. Jeg driver å strikker disse luene: 

Og lager en fotoserie/montasje med en plastikk elg jeg fikk som premie for blodprøvetakinging til en av sykepleierne på A3. Vi har en veldig intern elg humor. 

Jeg håper våren kommer til Trøndelag snart også. Er så lei av snø og gråvær nå. Mens jeg får snapper fra folk rundt i landet hvor det er sol og varme så har vi minusgrader, snø og regn… Håper det snur snart!

Jeg håper alle der ute har en best mulig helg hvor enn dere er. 

Rehab og SF

Det er 60 dager til jeg skal på rehabiliteringsopphold på Beitostølen nå. Jeg vet jeg må opp i vekt til da, og i allefall ikke gå ned. Men åssen i svarte svingende skal jeg klare det på egenhånd? Når nyrene mine begynte å virke og jeg var gått nok ned i vekt, ironisk nok så gav Østmarka blanke i hva jeg veier og jeg aner jo ikke da selv heller. 

Sist ansvarsgruppemøte ba jeg om hjelp til å gå opp i vekt til rehabiliteringsoppholdet fordi jeg vet det kommer til å bli fysisk tøft. Jeg får noen dager i påska… Men om jeg får noe oppfølging ifht maten tviler jeg egentlig på. 

Ergoterapeuten min var her i dag og hun syns jo det var rart ikke hjemmesykepleien kunne hjelpe meg mer med dette. Så vi snakka litt rundt det. Jeg har jo i utgangspunktet vedtak på at de skal være sammen meg å drikke en næringsdrikk til frokost, men så ble det sagt på et møte at det kom til å være et oppdrag på 5!!!! minutter…. Og på 5 minutter har jeg jo knapt greid å åpne næringsdrikken, gi meg i allefall et kvarter så kanskje jeg får i meg halvparten. Det er tross alt bedre enn ingenting. Og hvis de kunne kommet en tur på ettermiddagen også så er jo det litt næring i allefall. For frk. Fastlege har snakka om å legge meg inn på medisinsk for ernæring og det har jeg ikke så lyst til egentlig….

Jobb og litt sånn derre… 

Sorry long time no blogging. Men jeg har rett og slett hatt det travelt. Uvant, men godt! 

Jeg har begynt å jobbe på sykehjemmet rett over gata, så fra å sitte å gjøre ingenting hele dagen 7 dager i uka, bare adspredd med fysioterapi, besøk hos frk. Fastlege og avtaler med PART så er det en overgang å gjøre noe nyttig igjen.  

Jeg klarte jo selvsagt å bli syk etter første uka på jobb med en påfølgende innleggelse på medisinsk og så på S1 på Nidaros. Dustete infeksjoner altså, jeg funker som en magnet på dem virker det som. 

Samarbeidet med Nidaros DPS funker bra, vi hadde ansvarsgruppemøte rett før jeg ble lagt inn på medisinsk. Syns det er mer rolig å være der enn på A3, naturlig nok siden det er friskere folk der. Sist innleggelse hadde jeg undervisning med legestudenter. Sier alltid ja til sånne ting, åssen skal de lære noe hvis ingen gidder snakke med dem? 

Hun veilederen deres lurte på om jeg hadde noen gode råd til dem… vel jeg bruker stort sett si det samme til alle studenter enten det er psykologstudenter, medisinstudenter eller andre helse fag. 

Treff pasienten før du leser journalen på 500 sider! Det er så alt for lett å gjøre seg opp en mening på forhånd ellers.

Ikke tenk på diagnosen, det er ikke en anorektiker du har forran deg, men et menneske. Husk at har du møtt en anorektiker så har du møtt bare en. 

Behandle alle pasienter med respekt, uansett! Ikke tro at en selvskader liker å ha vondt å vil bli sydd uten bedøvelse selv om h*n har kutta seg opp selv. Eller nekt noen smertestillende fordi de selv kan for at de har vondt. Behandle psykiatriske pasienter som andre om du møter dem på somatisk avdeling. Husk at psykiatriske pasienter kan bli somatisk syke de også!

Behandle folk slik du ville blitt behandlet selv! Særlig i psykiatrien… Da er man ennå mer sårbar for hvordan legen oppfører seg.

Fikk faktisk skryt av hun veilederen etterpå og hun sa hun skulle skrive det ned å ha det som en standard ting å ta opp med studenter om ikke pasienten gjorde det. 👍

Fikk gjort meg ferdig med antibiotika kuren mens jeg var på Nidaros, så etter det har jeg vært en god del på jobb. 

Så jeg har steika vafler, begynner å bli veldig god på å stelle negler. Så jeg trives veldig godt. Skulle gjerne jobba litt i helga også, men dritt kroppen spiller ikke på lag med meg. Nå er venstre arma kjempe vond, altså vondere enn at smerteplasteret tar det. Så krysser fingrene for at jeg er bra til mandag for da skal jeg på jobb igjen. Må vel bare ta det med ro i helga. 

Fikk omsider innvilget rehabilitering på Beitostølen også. Først fikk jeg avslag, fordi jeg iflg legen som vurderte søknaden ikke hadde vesentlig funksjonsfall, men frk. Fastlege sendte klage å skrev at det å gå fra å være fysisk frisk til å bli rullestolbruker er vel et ganske stor funksjonsfall…. og at jeg aldri har mottatt noen slags rehabilitering etter at jeg ble handikappet. Så YES, jeg skal på rehab. 

Og ja… dere har sikkert lest det forrige innlegget mitt? Om nedleggelsene på Østmarka? 

Vel jeg håper flest mulig signerer dette oppropet om «Nei til nedlegging av spesialpost 3» 

Jeg skal slenge meg ned på sofaen igjen og strikke ferdig på overraskelsen til Benedicte. 💖 Så blir det jobb igjen på mandag ettermiddag. 

Fortsatt god helg alle fine mennesker!

Hvor mange må dø før ledelsen i St. Olav snur? 

Her om dagen leste jeg i nyhetene at nok en avdeling på Østmarka er tenkt nedlagt… 

Og da lurer jeg virkelig på noen ting, sover du godt når du legger deg Liv Sjøvold, divisjons sjef hos St. Olavs Hospital? For det er vel du som sitter med det øverste ansvaret her? 

Haltdalen DPS er for lengst historie 9 sengeplasser nedlagt. Haukåsen, ennå lenger siden, men rundt 30 sengeplasser nedlagt. Halve allmenseksjonen på Nidaros DPS, 9 senger nedlagt

Men så legges Betania ned, mange pasienter mister sin eneste trygghet.

 Denne tryggheten blir flyttet til Nidaros, men på det som var allmenn avdelingen, ergo har ikke Nidaros DPS noen allmenn avdeling og mange sengeplasser forsvant på Betania… 

Og så, var det den artikkelen jeg tenkte å kommentere. 

Den eneste du lurer hvis du tror dette ikke bare går utover pasientene ved den aktuelle avdelingen Pål Sandvik er deg selv og kanskje håndlageren din Knut Langsrud. Du trenger jo ikke å være hverken god i matte eller fysikk for å skjønne at hvis man bare tar bort 16 senger så blir det mer press på de andre avdelingene. 

Og der er det allerede så pressa å sprengt at man skrives som regel ut like syk som når man kom inn. 
Hvor langt har du tenkt å dra den Pål Sandvik før du sier nei til flere nedleggelser? Post 4 er jo borte…. 16 senger borte der og med et pennestrøk. Så hvor mange flere venner må jeg miste i selvmord før du viser litt kampvilje for sykehuset ditt?

Men det er ikke bare dere, Pål Sandvik og Liv Sjøvold. Den som står bak det største løftebruddet her er vår «kjære» helseminister Bent Høie. Han lovte mer vekst i psykisk helsevern. 

Dagens medisin kan du lese denne artikkelen om Bent Høies løftebrudd innen psykisk helsevern. Der blir det påpekt noe som jeg har påpekt en gang før, hadde noen lagt ned tilsvarende mye innenfor kreftomsorg eller hjerte og karsykdommer så hadde det vært store avis oppslag. Mens når Liv Sjøvold fjerner hele avdelinger på Østmarka er det ikke mange som arrangerer fakkeltog. 

Det er noe forbanna dritt å ha kreft, det er ikke det jeg sier. Men da er du heldig og har en av Norges største brukerorganisasjoner i ryggen, og mange er selv aktive når de blir friske. 

Med psykisk sykdom er det ikke like enkelt. Selv om man snakker mye om å sidestille somatikken og psykiatrien så ER det værre å engasjere et fakkeltog når du knapt klarer å finne mot til å leve. Eller stå opp av senga. Da må man finne de små gledene, som for min del at jeg har 2 fantastiske tantebarn i Lillestrøm og derfor har bilde av dem over senga så det er det første og siste jeg ser når jeg sovner. 

Så Pål Sandvik, tenk deg nøye om før du legger ned ennå mer nå! 

Du flytter bare problemet, og i værste fall fører det til flere dødsfall for situasjonen er allerede ganske prekær!

Hvis du hadde vært inne på avdelingene litt lenger enn bare som vaktlege og tatt deg tid til å bli kjekt med pasientene som tvinges av din ledelses politikk til å bli svingdørspasienter, for vi har ikke noe alternativ. 


 

2016… En liten oppsummering?!

Det pissregner i Trondheim, og i morra er det nyttårsaften. Ektrenværet Urd har akkurat passert og når jeg ser ut vinduet på stua på Nidaros DPS er det fint lite som får en til å tenke på hverken jul, nyttår eller desember. Mer sommerferier i Rørvik som barn, med regn som pisker mot vinduet. 

Men ja, 2016… 

Januar: 

Jeg startet 2016 på intensiven med tvangsbehandling med dialyse. Jeg hadde sagt opp leiligheten i Skjermveien og ante ikke hvor jeg skulle bo og Østmarka nekta og hjelpe meg, mens Tiller helst så at jeg ble låst inn på sikkerhetsavdeling. 

Januar fortsatte i samme sporet med intox-> tvangsbehandling -> hjem -> ny intox -> tvangsbehandling og til slutt dissosiasjon og operasjon som endte med en tvangsinnleggelse på Østmarka A3 1. Februar som ikke bare redda livet mitt, men også endra det. 

Midt oppi dette kaoset fikk jeg meg ny leilighet. Og det gjorde ikke saken noe bedre at en god venn døde.

Februar 
1. Februar ble jeg tvangsinnlagt på akuttpost A3. Jeg var da så medtatt at jeg ikke skjønte at sykepleierne og kirurgene på KGAS2 hadde prøvd å forklare meg det, så når ambulansen kom for å hente meg skjønte jeg lite og ingenting. Siden Østmarka hadde jo nekta å ta imot meg når jeg svelgte en kamelfarm før den siste intoxen og sa ja takk til det idiotiske opplegget jeg hadde da, men ble avvist. 

Jeg begynte å få ordna litt i den nye leiligheten min. Mamma og Morten hadde kjørt flyttelasset så jeg trengte egentlig bare pakke opp dill og dall fra esker. 

Samarbeidet med A3 ble veldig bra, og det føltes godt å endelig samarbeide med Østmarka og ikke minst, frk. Fastlege fikk være fastlege og ikke AMK sentral, kriseteam, psykolog og alt annet enn fastlege. 

Leiligheten ble etterhvert beboelig og jeg stor trivdes der og det gjør jeg fortsatt. Er noen bilder fra leiligheten i dette innlegget. Det er et år gammelt så litt endringer har det selvsagt blitt siden da. 

Mars

Jeg begynte å være en del på perm hjemme. Noe som resulterte i mye kakebaking til personalet. Stort sett velykket og veldig populært.

Noe mer vellykket en annet…. 😂

April 

Hadde mer og mer permisjoner hjemme. Også overnattingspermisjoner. Og en av bestevennene mine kom med kake.

Jeg var mye hjemme som en forberedelse til utskrivelsen. Og ble etterhvert skrevet ut med åpen retur.

I starten var jeg veldig mye inne på A3, Og lite hjemme, men det ble mindre og mindre A3. Mye av problemet lå også i mangelen på hjelpemiddler. Jeg hadde en håpløs transport rullestol og NAV brukte en evighet på å skaffe meg en ergoterapeut, så jeg kom meg ikke ut når jeg var hjemme. Så jeg var veldig isolert, noe som var mye av årsaken til mange innleggelser på A3. 

Jeg hadde fått et bra behandlingsteam i PART som tok meg med ut når jeg ikke klarte det selv. På A3 lå fokuset veldig på at jeg skulle gå, og jeg gikk mye, uten at det var noe særlig til nytte og jeg tryna masse og knakk vist noen ribbein fant jeg ut senere. 

Mai

Fortsatt mye på A3, hjelpemiddler er fortsatt ikke på plass hjemme og det er mye av grunnen. Noen av de som jobber på A3 tror fortsatt på mirakler og at hvis jeg bare trener og går nok så trenger jeg ikke rullestol. Så jeg prøver så godt jeg kan. Og det står ikke på innsatsen! 

Joda, det er de bratte bakkene på ladestien. Og jeg har gått opp mens personalet har dytta meg i ræva for at jeg skal komme opp for alternativet ned var værre. Men jeg er ferdig med ladestien til fots! Joda, godt ment fra personalet sin side og jeg er sta som et esel og skal klare. Men kroppen min har ikke hatt godt av det. 

Derimot sitte ute i sola og få litt støtte sånn at jeg fikk kjenne gress mot tærne, det er mye bedre. Mai kom, mai gikk… Jeg meldte meg på 15 års jubileum på  Lundheim FHS og hadde egentlig da innsett at jeg var og kom til å forbli handikappet. Men hadde fortsatt verdens værste rullestol, så jeg håpet det ble bedre når jeg fikk mer hjelpemidler. 

 Drea lærte meg ordentlig proff poker, og grillsesongen ble starta i Innherredsveien. 

Marita var i byen og Ingrid-Therese ble mamma til lille Lucas Elias. 

  Så Mai var egentlig ganske innholdsrik. 

Juni

Juni starta med en tur på hematologisk poliklinikk for å få litt jern innabords. 

Bestis ordna håret mitt, som begynte å se en smule slitent ut. Selv om jeg fortsatt var mye på A3, var jeg nå mer hjemme enn på A3.

Nøgd med resultatet dro ble jeg med mamma og Morten på hytta i Meråker for første gang. Og det var veldig deilig å bare slappe av, strikke og lese. 

Jeg var noen turer innom A3 igjen, det begynte å bli sommer, virkelig sommer. Og jeg venta fortsatt på nye hjelpemidler. 

Juli

En del på hytta med Mamma og Morten. Og på A3. Venter og venter på å få ny rullestol så jeg slipper å være avhengig av mamma til alt. 

Og endelig, 18. Juli,  så fikk jeg den. En splitter ny quickie helium. En drøm å kjøre med, særlig for meg som har vært stucked i en breezy transport stol i 2 år. Jeg følte meg uovervinnelig og dro på lange turer når det var fint vær.(Dvs oppholdsvær etter trøndersk målestokk…) 

Nå kom jeg meg lett på solsiden, og verden ble plutselig mye enklere, og også det med å akseptere at jeg er handikappet. Jeg meldte meg inn i handikappforbundet og innså at mange av begrensningene sitter i hodet mitt. 

Ett av blogginnleggene mine ble trykt i ordet fritt. Det kan leses her på adressa.

 August

I starten på August er jeg ute å farter med den nye rullestolen min nesten hver dag det er vær til det. Den nyvunnede friheten min er ubeskrivelig. 

Jeg havner inn på sykehuset en tur pga ekstrem lav kalium og hjerterytme forstyrrelser, men det ordner seg heldigvis til jeg skal på elevstevnet. 

Det var så utrolig koselig å treffe igjen gamle kjente! Og ikke minst fikk jeg en booster på at livet mitt er da ikke ødelagt fordi om jeg har havnet i rullestol! 


Gunhild sang både på lørdagskvelden og søndagen. 

Og når jeg kom hjem så venta det en scooter på meg så jeg ble ennå mer mobil, og kunne dra på lengre turer osv. 

September 

September var en kjip kjip mnd! Det starta med tidenes forstoppelse som bare ble værre av at enkelte på A3 tror at avf.middel er en belønning for meg pga SF. De glemmer at jeg er operert et ukjent antall ganger i magen. Jeg driver ikke å holder tellinga sånn som enkelte andre. Så når jeg begynte å få vondt og ikke klarte komme ned å spise for den mest behagelige stillingen var halvt liggende, og jeg til slutt fikk mat på rommet så skulle jeg i allefall IKKE «belønnes» med avf. middel. Og sånn fortsatte det til jeg hadde så vondt at jeg lå å hylte å beit i dyna. Men da fikk jeg kjeft for å plage andre pasienter. Og når jeg skulle på do å tisse kjentes det ut som magen skulle revne. Jeg har seriøst aldri hatt så vondt før. Så det kom nå en lege dr. Navnløs (han presenterte seg ikke). Som skulle komme tilbake om 5. Minutter. Etter 5 TIMER spurte jeg etter legen og fikk til svar at jeg ikke fikk smertestillende… Og jeg sa bare hæ? Jeg vil ikke ha smertestillende, jeg vil vite hva som feiler meg. Så på rein adrenalin kom jeg meg hjem med taxi og tok kun med meg nøkler og lomme bok og ringte på trygghetspatruljen som fikk sendt meg på legevakta. 

Der trodde de jeg hadde nyrestein og tyta meg full av smertestillende og muskelavslappende. Så jeg ble jo mye mye bedre. Fikk dra hjem utpå  natta med et par ketogan i lomma siden jeg skulle til frk. Fastlege dagen etter. Og da hadde CRP begynt og stige så det var rett tilbake på sykehuset. Men da tok de røntgen og så at jeg hadde en jævlig til forstoppelse. Og etter 4 klyster og noe som virka som plumbo for magen så løsna dritten bokstavelig talt. 

Jeg sa noe om at jeg hadde vondt i brystet, men det var ikke så nøye. Magen var tom og deres jobb gjort. Så da var det hjem igjen. For 2-3 dager. For jeg skulle til Frk. Fastlege og sa at jeg hadde vondt i brystet, og CRP var høy, så da var det nedover igjen da. Denne gangen på Lunge avdelinga. De fant ut at når jeg drev å gikk i vår og tryna så har jeg mest sannsynlig knekt noen ribbein som har punktert lunga også har det her godtgjort seg flere mnder. Hurra liksom. Så de prøvde det ene drenet etter det andre, men endte opp med operasjon. 

Og Satan så vondt det er å bli lunge operert. Østmarka sa til sykehuset at jeg skulle få være der til jeg kom meg, men til meg slapp de bomben om at avtalen min var gjort om til at jeg kun kan være innlagt 3 dager om gangen. Så jeg ble skrevet ut, uten nødvendige hjelpemiddler på en fredag, som min fantastiske ergoterapeut heiv seg rundt og fikk fiksa over helga. Men jeg har fortsatt liggesår som ikke har grodd etter den helga. 

Så ja, jeg var på sykehuset hele september pga det der. 

Oktober:

Oktober tilbrakte jeg store deler av tida i sofaen eller senga for jeg hadde store smerter etter operasjonen. Så det ble mye strikking og lesing. 

Også var jo verdens beste Bennis en tur i byen! 

November:

Jeg strikka veldig mye, opptatt med prosjektet mitt Hjertevarme for kirkens bymisjon

Skrev blogginnlegg på ble publisert på NHFU sin blogg. Lenket til rullestolen? 

Ellers gjorde jeg ikke så mye i november. De dagene det var tålelig vær var jeg ute noen turer med scooteren. 

Og noen turer innom A3 ble det nå da.

Desember

Jeg starta desember med jobb møte sammen PART. Jeg har ikke kommet igang ennå, etter som NAV er et treigt dyr. Men det blir. 

Jeg reiste nedover til Oslo og Lillestrøm for å møte verdens beste Bennis og være ei helg hos søstra mi.  

Og skal du handle bøker i Oslo, får du også «trommevirvel» gratis kondomer! 

Jeg møtte jaggu Anne B. Ragde også. Helt sånn random. Hun ble på en selfie siden jeg var trønder og ikke sånn fisefin fra Oslo vest. 😂

På vei hjem med siste flyet til Trondheim etter nesten ei uke borte med masse action. Ser man sånn ut. 

Og skal stå opp grytidlig dagen etter for innleggelse på Nidaros DPS. 

Var på Nidaros DPS en stund og prøvde å formidle til ganske mange at jeg trengte mer hjelp i jula.

Jeg prøvde mange ganger, men ble ikke hørt så det endte med et alvorlig suicidal forsøk rett før jul.

Psykologen min på A3 gav meg heldigvis ikke kjeft, men mente at det burde han ha tenkt på, altså at å skrive meg ut til lillejulaften når han vet røddagene og sånt er vanskelig ikke var en god idé og at de burde planlagt jul. Og jeg fikk faktisk ros for å ha sagt flere ganger at det her går ikke og at det var ikke min feil at «systemet» som de referer til hele tiden ikke hørte på meg og fanget opp at det virkelig var vanskelig. 

Lillejulaften dro jeg en liten tur på perm hjemme til mamma, og samme på julaften. 

Men da var jeg temmelig utslitt og tilbrakte tiden fram til 3. Juledag på A3. 

Og når jeg kom hjem 3. Juledag var det første jeg måtte gjøre å aviser fryseren… Akkurat det jeg hadde mest lyst til…. 

Tiden hjemme før jeg ble lagt inn igjen på Nidaros DPS idag har jeg brukt til å strikke å trene. Det har jo ikke vært vær til å være ute uansett. 

Jeg har fulgt treningsprogrammet fra fysioterapeuten min, men trente så hardt sist at jeg er stiv og støl. 

Fikk meg ny kindle til jul også. Klarte å gjøre mamma avhengig av min gamle, så fikk jeg en ny fin hvit.

Så da blir det vel noe god mat i kveld, uvisst hva. Etter å ha sett filmen «Cowspiracy» har jeg besluttet å bli veggis igjen. Men jeg kan med glede meddele at vegetar maten på St. Olav har blitt betraktelig bedre i løpet av de siste 15 årene! 👏

Så da gjenstår det egentlig bare å ønske alle sammen et riktig godt nyttår!! Og at 2017 måtte bli et veldig bra år for alle jeg kjenner, både venner, lesere, ukjente og mine «kjære» haters. 

Godt nytt år, happy New year, Bonne année, Head uut aastat, Srećna Nova godina, Onnellista uutta vuotta, Ευτυχισμένο το Νέο Έτος, Selamat Tahun Baru, שנה טובה, Hamingjusamur Nýtt Ár, 新年好, Blwyddyn Newydd Dda, نیا سال مبارک ہو, Glückliches neues Jahr, New Anno Felix, Gelukkig Nieuwjaar, Gott Nytt År!!! 

Når er nok for mye? Av kommentarer fra medpasienter…

Bare sånn for å understreke det nøye så er følgende ikke en enkelte hendelse, men sitater og opplevelser fra flere avdelinger, flere steder i landet gjennom mine ca 15 års fartstid i psykiatrien. Og hvis noen er navngitt er det selvsagt et fiktivt navn! 

Hvis noen skulle gjenkjenne seg selv i det jeg skriver og tro det er deg jeg skriver om, så foreslår jeg at du istedet for å angripe meg tar en prat med behandleren din… 

Altså, når man er innlagt på ei avdeling med andre psykisk syke mennesker er det umulig tror jeg at der ikke oppstår en eneste konflikt. Jeg skisserte dette scenarioet på en avdeling hvor det var mye bråk en gang, med at hvis de skulle vært la oss si 15 av personalet, låst inne og de hadde ikke fått bestemme selv når de skal gå ut, spise og når de skal stå opp og legge seg. Og nei, selvsagt kunne de ikke valgt samboere selv, da hadde ikke det blitt realistisk hvis man kunne valgt de man klikker best med. Loddtrekning blandt de ansatte, som på denne avdelingen hadde mange sterke personligheter hadde vært mest autentisk og her snakker vi friske mennesker uten psykoser, depresjoner og andre psykiske sykdommer. Jeg lover deg…. De hadde ikke holdt ut med hverandre under samme forhold i et døgn engang. Og vedkommende jeg skisserte dette scenarioet for var faktisk enig. For personalet kan gå hjem etter endt vakt, og lufte av seg den ufine pasienten og glemme h*n for noen timer eller til og med dager. Men som medpasient er du ikke riktig så heldig. 

En post jeg var på fikk man ikke oppholde seg på «fellesen», for personalet sa at «det å være syk gjør ikke at du kan oppføre deg som en drittsekk.» Og der ligger mye av nøkkelen til bedre trivsel på avdelinger. For greit, man er sjuk. Men det er alle de andre som er innlagte også. Mange, inkludert meg selv sliter med selvbildet og selvfølelse. Og da blir det ikke bedre av at andre pasienter forteller deg at du er stygg og feit og lurer på når du skal ha barn… Ja, de er syke. Men når de er så syke at de ikke klarer å være i «fellesen» uten å såre andre eller være frekke? Da burde vedkommende kanskje skjermes? For de andre pasientene sin del, og fordi jeg ofte har opplevd i slike situasjoner at disse pasientene som bare snakker negativt til andre nesten uten unntak blir snakket om på en liten heldig måte når de ikke er tilstede. Men sånn det er, så er det dømt til å bli slik. Når Skam dårlige pasienter enten er syk frekke eller blamerer seg og man prøver å snakke med personalet får man bare høre at de kan ikke diskutere andre pasienter. Tragisk opplegg. 

Når jeg var innlagt i London erfarte jeg noe norsk helsevesen har noe å lære av. Nemlig gruppesamtaler. Jeg var innlagt på en akuttpost, og hver mandag var det samtalegruppe med en terapeut. Litt som man ser på film, og det var den eneste aktiviteten som var obligatorisk. Selv om personalet hadde tvangsmedisinert deg noen timer tidligere pga utagering, så måtte man ha tillatelse fra overlegen for å slippe denne gruppa her. Og det var veldig interessant. 

Her er vi jo så livredde for taushetsplikt og Gud forby at pasientene snakker sykdom. Men her foregikk det under kontrollerte former med kvalifisert terapeut og også noen av miljøpersonalet var tilstede bare sånn just in case sikkert. 
Dette var jo en mandag, og i helga hadde det kommet inn en mann som var temmelig bråkete, aggressiv og ja. I Norge hadde han blitt sendt på skjerming, men det hadde de ikke der. Der måtte man holde seg på rommet hvis man ikke klarte å oppføre seg nogenlunde normalt. Og i den samtale gruppa hvor du kunne si hva du ville når det var din tur, var det en annen pasient som ikke hadde noe erfaring med psykiatrien, men som hadde fått seg en knekk. Noe som kan skje alle. Og når det var hans tur, så sa han til den utagerende mannen at, «vet du hva, når du roper å skriker å slåss med personalet, så blir jeg livredd!» Og det som er virkelig interessant her er han som fikk beskjeden sin reaksjon. Han begynte nesten å gråte. For han hadde ikke ment å skremme noen, han var bare sint på de som sa han ikke fikk dra. 

Terapeuten spurte om det var andre som også var blitt skremt av utageringen til mannen og nølende rakk flere hånda i været, og etter det så var det ikke noe mer styr og bråk med han. 

Jeg er selvfølgelig ikke så naiv at jeg tror alle pasientkonflikter løses på denne måten, men det å kunne kommunisere åpent med en «ordstyrer» tilstedet tror jeg kunne hjulpet på mye. Munnhuggeri på stua er i allefall en dårlig løsning, og jeg ender opp med å bli hysja på etter å ha blitt kalt både feit, hore, stygg, at jeg burde steriliseres med tvang så ikke jeg formerer meg, at jeg er Satan, at jeg bare lyver på meg at jeg trenger rullestol… lista er lang. Og begrunnelsen? 

-Tine, du er jo så tålmodig, du som har jobbet så lenge på SFO…

Joda, jeg er tålmodig med barn. Uendelig tålmodig også. Det skal utrolig mye til før jeg mister tålmodigheten med barn, barn går det an å snakke til og forklare ting. Men dumme, frekke og ufine voksne? Det er tålmodigheten min lik null. Hadde jeg vært på jobb hadde det stilt seg anderledes, da kunne jeg diskutert med kollegaer hvordan jeg skal håndtere oppførselen til Per eller Kari. Men når det er en medpasient kan du jo ikke det, da får du bare slengt dritt etter deg hele dagen. Hadde jeg vært på jobb der hadde  jeg kansje visst hvorfor vedkommende oppfører seg sånn, og fått en kollega til å ta over når min tålmodighet nærmer seg slutten og før jeg hadde blitt uprofesjonel.  

Det virker ikke som de ansatte tar med seg disse aspektene. De sier jeg kan gå på rommet osv, men hvorfor skal jeg få «husarrest» fordi noen andre kaller meg stygge ting? Tilbake til jobb igjen, og barna… Det blir jo som jeg skulle ringt foreldrene til Mathias og bedt de ta en alvorsprat å si at sånn kan han ikke holde på med, fordi han blir mobba av Christian og Martin. Altså helt bakvendtland. 

Det logisk i jobb eksempelet mitt er ganske opplagt, jeg ringer foreldrene til mobberne og ber de snakke med barna sine om det. Og like opplagt bør det være på psykiatriske avdelinger at folk som ikke klarer å oppføre seg nogenlunde normalt. Om ikke helt normalt så iallefall ikke frekke og ufine mot andre burde sendes til en timeout på rommet istedet for de som blir trakassert og rakket ned på. 

Personalet sier hele tiden som papegøyer at du må huske på at det er en grunn til at folk er her. Ja jeg vet det, men News flash, det er en grunn til at jeg er der også. Hadde jeg vært frisk så hadde jeg ikke sittet og slitt ut stolene på Østmarka. 

Jeg tenker at når en medpasient begynner å rakke ned på utseende ditt, hva du kan/ikke kan så bør personalet stoppe det med en gang. Ikke la vedkommende fortsette og fortsette å såre. De sier jeg ikke skal bry meg, men hvor mange med spiseforstyrrelser klarer å ikke bry seg når noen sier «du er skikkelig feit» eller utsagn fra pasienter som har stappa innpå middag eller pizza så det tyter ut ørene også kommer det noen ned til mat også peker noen på deg og sier «hun har tatt nesten ALL laksen!!!!!» eller «Hun tok det siste pizzastykket av den GODE pizzaen» selv om ingen av dette i realiteten er sant, så suger spiseforstyrrelsen det til seg som en svamp. Og personalet sier ingenting til disse kommentarene… 

Jeg var så «heldig» å treffe en tidligere medpasient i den hesjens samkjøringa til pasientreiser. En dame jeg har vært innlagt med flere ganger på flere avdelinger, vi kan kalle henne Olga. Når taxien henta meg var Olga i utgangspunktet sur på taxisjåføren fordi hun hadde blitt bedt om å sette seg i baksetet siden de skulle ha med en rullestolbruker. Taxisjåførene vet jo ikke på forhånd hvordan fysikken til passasjerer er, men basicaly er det lettere å sette seg i forsetet når formen er dårlig. 

Og når Olga da så at JEG var grunnen til at hun ble plassert bak ville hun først ha en egen taxi, noe som ikke gikk, og så krevde hun at sjåføren skulle kjøre henne først, noe som ville si at vi da måttet kjøre forbi Mathesongården sette av henne og tilbake, noe Taxisjåføren også sa at ikke var aktuelt. Men om hun var missfornøyd med det kunne hun selvfølgelig bestille seg en privat taxi. Og da mente hun at jeg såfall skulle betale den… 

Jadda, dama som stort sett omtalte meg som Satan og Lucifer og ja jeg veit ikke hva. Ja og selvfølgelig feit. Alle disse som går rundt å slenger uttav seg stygge kommentarer til andre sier ikke det samme til alle. Så at personalet unnskylder det med sykdom er vel egentlig fordi de ikke orker å ta konflikten. Hadde det vært sykdom så hadde vært som en jeg var innlagt med for mange år siden som kalte alle, absolutt alle for jævla horer. Både damer og menn. Disse jeg snakker om, de kommenterer det som sårer hvert enkelt mest. For det er ikke bare meg. Overnevnte Olga var riktignok bare ute etter meg, så mye at de andre pasientene merka det. Hun kunne feks kjøpe en pose sjokolade og gå rundt med, og hoppa over meg. Litt sånn man gjorde i barnehagen. Du får ikke komme i bursdagen min liksom. 

Jeg har jo ikke noe bilde av disse folka, men tegnehanne har tegna de for meg. Denne dama er representativ for flesteparten. Bare varier hårfargen, putt på eller ta av noen briller. Men kroppsformen, blikket og røyken er helt autentisk. 

Og hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? 

  • Jeg vil at personalet i større grad tar ansvar for det som skjer i fellesarealene.
  • At det er den som er frekk og ufin som må ta en timeout på rommet evt leiligheten hvis det er et botiltak. Å «straffe» den som blir plaga blir jo dobbelt plaging og en slags syk belønning for den som plager, at h*n har plaga/mobba en medpasient ut av stua. Det er ikke greit!
  • Behandlingsstystemet burde se litt utenfor grensene og se hva de gjør andre steder. Man kan lære av andre og trenger ikke finne opp kruttet på nytt.
  • Man skal ikke tåle all mulig dritt fra medpasienter selv om de er der av en grunn. Det er de 13 andre også!

Og en siste ting som har irritert meg i mange år nå. Hvis det skjer ting i avdelingen feks voldsom utagering på stua som det blir masse leven uttav. Jeg snakker ikke nå én kopp i gulvet eller banning og heftig aggresjon, men hele stabelen med tallerkener flyr rundt ørene dine og du må søke tilflukt og personalet må sitte oppå en person på stua type situasjoner. Når det er viktig at personalet må debreifes etter en situasjon er sjansen stor for at pasientene som var tilstede også har behov for en prat om det som skjedde. Ikke nødvendigvis diagnosen til vedkommende og om vedkommende er reimet eller sånne detaljer, men bare lufte tanker og følelser.  En tommelfingerregel er at hvis personalet trenger en debreif så gjør pasientene det også!