Category Archives: Skriverier

1. Mai, arbeidernes kampdag? 

1. mai er jo tradisjonelt den store dagen for å gå i protest tog. Men har etterhvert blitt en fridag og denne gangen når 1. mai er på en mandag så har vel mange tatt langhelg. Dagens arbeidere har sansynligvis lite utbytte av å gå i tog 1. mai, da toppsjefene forlengst har snudd nesa mot hytta på fjellet, sjøen eller fotballbanen.

Arbeidstakere er også i den heldige situasjonen at de kan bruke det magiske som kalles streik noe vi som går på trygd og er brukere av helsevesnet ikke er fult så heldige å ha i baklomma. Jeg kan ikke sitte her å streike mot den elendige jobbem regjeringa gjør med å ta fra de fattige og gi til de rike eller streike mot behandlinga som jeg virkelig trenger og har måttet slåss for å få, selv om det er knapt så det holder meg i live. Det hadde nok virket mot sin hensikt. 

Så jeg skulle gjerne gått i protest tog 1. mai. En stor protest mot Bent Høie, Nils Kværnmo, Liv Sjøvold og Pål Sandvik som stadig skjærer ned på sengeplassene i psykiatrien under St.Olav, selv om det har kosta mange liv, ja jeg snakker om selvmord. Mennesker som har blitt blankt avvist fordi behandlerne skal etter eget utsagn «rydde» avdelingen

Det sies så mye fint om at regjeringen har en opptrappingsplan i psykiatri. Det har de sagt i årevis.

Den ser vi fint lite til i Trondheim i allefall. Her legges det ned, og legges det ned. Og i det store flotte bygget som snart er ferdig? Like få sengeplasser, så kampen for tilværelsen vil være like stor, bare i penere omgivelser.

Så kansje burde man gå i protesttog? Men igjen, 1. mai er legene på ferie, og budskapet når sansynligvis ikke fram til dem.

Penger sier de hele tiden, penger penger penger. Og Norge er kåret til verdens beste land å bo i, vi har angivelig overflod av penger, men så dårlig økonomi at psykisk syke må være nesten døde for å få hjelp, fødene må flyttes under fødselen fordi sykehuset ikke har penger til å ha sykehuset åpent. I mine ører høres ikke det synonymt ut med «beste land å bo i».

Og når ledelsen foreslår slike horrible kutt, tørr ikke personalet stå opp mot dem i frykt for oppsigelser. Hva slags ledelse er det? Eller hva slags arbeidsmiljø? Mange av sykepleierne er oppegående mennesker som ser at det som skjer er helt feil, men hvorfor tørr de ikke si imot ledelsen og heller risikerer at en suicidal pasient skrives ut? Den slags frykt kultur hører ingensteds hjemme. Det er pasientens beste som burde være i fokus.

Så, la oss lage en ny dag for å protestere, og låse oss fast på dørene til Høie, Kværnmo, Sjøvold, Sandvik og gjengen for å vise at vi er faen ikke dårligere en arbeiderne selv om vi er pasienter/brukere og mottar trygd!!

Les gjerne også: Hvordan kan man bare ta livet sitt på lukket avd.

2016… En liten oppsummering?!

Det pissregner i Trondheim, og i morra er det nyttårsaften. Ektrenværet Urd har akkurat passert og når jeg ser ut vinduet på stua på Nidaros DPS er det fint lite som får en til å tenke på hverken jul, nyttår eller desember. Mer sommerferier i Rørvik som barn, med regn som pisker mot vinduet. 

Men ja, 2016… 

Januar: 

Jeg startet 2016 på intensiven med tvangsbehandling med dialyse. Jeg hadde sagt opp leiligheten i Skjermveien og ante ikke hvor jeg skulle bo og Østmarka nekta og hjelpe meg, mens Tiller helst så at jeg ble låst inn på sikkerhetsavdeling. 

Januar fortsatte i samme sporet med intox-> tvangsbehandling -> hjem -> ny intox -> tvangsbehandling og til slutt dissosiasjon og operasjon som endte med en tvangsinnleggelse på Østmarka A3 1. Februar som ikke bare redda livet mitt, men også endra det. 

Midt oppi dette kaoset fikk jeg meg ny leilighet. Og det gjorde ikke saken noe bedre at en god venn døde.

Februar 
1. Februar ble jeg tvangsinnlagt på akuttpost A3. Jeg var da så medtatt at jeg ikke skjønte at sykepleierne og kirurgene på KGAS2 hadde prøvd å forklare meg det, så når ambulansen kom for å hente meg skjønte jeg lite og ingenting. Siden Østmarka hadde jo nekta å ta imot meg når jeg svelgte en kamelfarm før den siste intoxen og sa ja takk til det idiotiske opplegget jeg hadde da, men ble avvist. 

Jeg begynte å få ordna litt i den nye leiligheten min. Mamma og Morten hadde kjørt flyttelasset så jeg trengte egentlig bare pakke opp dill og dall fra esker. 

Samarbeidet med A3 ble veldig bra, og det føltes godt å endelig samarbeide med Østmarka og ikke minst, frk. Fastlege fikk være fastlege og ikke AMK sentral, kriseteam, psykolog og alt annet enn fastlege. 

Leiligheten ble etterhvert beboelig og jeg stor trivdes der og det gjør jeg fortsatt. Er noen bilder fra leiligheten i dette innlegget. Det er et år gammelt så litt endringer har det selvsagt blitt siden da. 

Mars

Jeg begynte å være en del på perm hjemme. Noe som resulterte i mye kakebaking til personalet. Stort sett velykket og veldig populært.

Noe mer vellykket en annet…. 😂

April 

Hadde mer og mer permisjoner hjemme. Også overnattingspermisjoner. Og en av bestevennene mine kom med kake.

Jeg var mye hjemme som en forberedelse til utskrivelsen. Og ble etterhvert skrevet ut med åpen retur.

I starten var jeg veldig mye inne på A3, Og lite hjemme, men det ble mindre og mindre A3. Mye av problemet lå også i mangelen på hjelpemiddler. Jeg hadde en håpløs transport rullestol og NAV brukte en evighet på å skaffe meg en ergoterapeut, så jeg kom meg ikke ut når jeg var hjemme. Så jeg var veldig isolert, noe som var mye av årsaken til mange innleggelser på A3. 

Jeg hadde fått et bra behandlingsteam i PART som tok meg med ut når jeg ikke klarte det selv. På A3 lå fokuset veldig på at jeg skulle gå, og jeg gikk mye, uten at det var noe særlig til nytte og jeg tryna masse og knakk vist noen ribbein fant jeg ut senere. 

Mai

Fortsatt mye på A3, hjelpemiddler er fortsatt ikke på plass hjemme og det er mye av grunnen. Noen av de som jobber på A3 tror fortsatt på mirakler og at hvis jeg bare trener og går nok så trenger jeg ikke rullestol. Så jeg prøver så godt jeg kan. Og det står ikke på innsatsen! 

Joda, det er de bratte bakkene på ladestien. Og jeg har gått opp mens personalet har dytta meg i ræva for at jeg skal komme opp for alternativet ned var værre. Men jeg er ferdig med ladestien til fots! Joda, godt ment fra personalet sin side og jeg er sta som et esel og skal klare. Men kroppen min har ikke hatt godt av det. 

Derimot sitte ute i sola og få litt støtte sånn at jeg fikk kjenne gress mot tærne, det er mye bedre. Mai kom, mai gikk… Jeg meldte meg på 15 års jubileum på  Lundheim FHS og hadde egentlig da innsett at jeg var og kom til å forbli handikappet. Men hadde fortsatt verdens værste rullestol, så jeg håpet det ble bedre når jeg fikk mer hjelpemidler. 

 Drea lærte meg ordentlig proff poker, og grillsesongen ble starta i Innherredsveien. 

Marita var i byen og Ingrid-Therese ble mamma til lille Lucas Elias. 

  Så Mai var egentlig ganske innholdsrik. 

Juni

Juni starta med en tur på hematologisk poliklinikk for å få litt jern innabords. 

Bestis ordna håret mitt, som begynte å se en smule slitent ut. Selv om jeg fortsatt var mye på A3, var jeg nå mer hjemme enn på A3.

Nøgd med resultatet dro ble jeg med mamma og Morten på hytta i Meråker for første gang. Og det var veldig deilig å bare slappe av, strikke og lese. 

Jeg var noen turer innom A3 igjen, det begynte å bli sommer, virkelig sommer. Og jeg venta fortsatt på nye hjelpemidler. 

Juli

En del på hytta med Mamma og Morten. Og på A3. Venter og venter på å få ny rullestol så jeg slipper å være avhengig av mamma til alt. 

Og endelig, 18. Juli,  så fikk jeg den. En splitter ny quickie helium. En drøm å kjøre med, særlig for meg som har vært stucked i en breezy transport stol i 2 år. Jeg følte meg uovervinnelig og dro på lange turer når det var fint vær.(Dvs oppholdsvær etter trøndersk målestokk…) 

Nå kom jeg meg lett på solsiden, og verden ble plutselig mye enklere, og også det med å akseptere at jeg er handikappet. Jeg meldte meg inn i handikappforbundet og innså at mange av begrensningene sitter i hodet mitt. 

Ett av blogginnleggene mine ble trykt i ordet fritt. Det kan leses her på adressa.

 August

I starten på August er jeg ute å farter med den nye rullestolen min nesten hver dag det er vær til det. Den nyvunnede friheten min er ubeskrivelig. 

Jeg havner inn på sykehuset en tur pga ekstrem lav kalium og hjerterytme forstyrrelser, men det ordner seg heldigvis til jeg skal på elevstevnet. 

Det var så utrolig koselig å treffe igjen gamle kjente! Og ikke minst fikk jeg en booster på at livet mitt er da ikke ødelagt fordi om jeg har havnet i rullestol! 


Gunhild sang både på lørdagskvelden og søndagen. 

Og når jeg kom hjem så venta det en scooter på meg så jeg ble ennå mer mobil, og kunne dra på lengre turer osv. 

September 

September var en kjip kjip mnd! Det starta med tidenes forstoppelse som bare ble værre av at enkelte på A3 tror at avf.middel er en belønning for meg pga SF. De glemmer at jeg er operert et ukjent antall ganger i magen. Jeg driver ikke å holder tellinga sånn som enkelte andre. Så når jeg begynte å få vondt og ikke klarte komme ned å spise for den mest behagelige stillingen var halvt liggende, og jeg til slutt fikk mat på rommet så skulle jeg i allefall IKKE «belønnes» med avf. middel. Og sånn fortsatte det til jeg hadde så vondt at jeg lå å hylte å beit i dyna. Men da fikk jeg kjeft for å plage andre pasienter. Og når jeg skulle på do å tisse kjentes det ut som magen skulle revne. Jeg har seriøst aldri hatt så vondt før. Så det kom nå en lege dr. Navnløs (han presenterte seg ikke). Som skulle komme tilbake om 5. Minutter. Etter 5 TIMER spurte jeg etter legen og fikk til svar at jeg ikke fikk smertestillende… Og jeg sa bare hæ? Jeg vil ikke ha smertestillende, jeg vil vite hva som feiler meg. Så på rein adrenalin kom jeg meg hjem med taxi og tok kun med meg nøkler og lomme bok og ringte på trygghetspatruljen som fikk sendt meg på legevakta. 

Der trodde de jeg hadde nyrestein og tyta meg full av smertestillende og muskelavslappende. Så jeg ble jo mye mye bedre. Fikk dra hjem utpå  natta med et par ketogan i lomma siden jeg skulle til frk. Fastlege dagen etter. Og da hadde CRP begynt og stige så det var rett tilbake på sykehuset. Men da tok de røntgen og så at jeg hadde en jævlig til forstoppelse. Og etter 4 klyster og noe som virka som plumbo for magen så løsna dritten bokstavelig talt. 

Jeg sa noe om at jeg hadde vondt i brystet, men det var ikke så nøye. Magen var tom og deres jobb gjort. Så da var det hjem igjen. For 2-3 dager. For jeg skulle til Frk. Fastlege og sa at jeg hadde vondt i brystet, og CRP var høy, så da var det nedover igjen da. Denne gangen på Lunge avdelinga. De fant ut at når jeg drev å gikk i vår og tryna så har jeg mest sannsynlig knekt noen ribbein som har punktert lunga også har det her godtgjort seg flere mnder. Hurra liksom. Så de prøvde det ene drenet etter det andre, men endte opp med operasjon. 

Og Satan så vondt det er å bli lunge operert. Østmarka sa til sykehuset at jeg skulle få være der til jeg kom meg, men til meg slapp de bomben om at avtalen min var gjort om til at jeg kun kan være innlagt 3 dager om gangen. Så jeg ble skrevet ut, uten nødvendige hjelpemiddler på en fredag, som min fantastiske ergoterapeut heiv seg rundt og fikk fiksa over helga. Men jeg har fortsatt liggesår som ikke har grodd etter den helga. 

Så ja, jeg var på sykehuset hele september pga det der. 

Oktober:

Oktober tilbrakte jeg store deler av tida i sofaen eller senga for jeg hadde store smerter etter operasjonen. Så det ble mye strikking og lesing. 

Også var jo verdens beste Bennis en tur i byen! 

November:

Jeg strikka veldig mye, opptatt med prosjektet mitt Hjertevarme for kirkens bymisjon

Skrev blogginnlegg på ble publisert på NHFU sin blogg. Lenket til rullestolen? 

Ellers gjorde jeg ikke så mye i november. De dagene det var tålelig vær var jeg ute noen turer med scooteren. 

Og noen turer innom A3 ble det nå da.

Desember

Jeg starta desember med jobb møte sammen PART. Jeg har ikke kommet igang ennå, etter som NAV er et treigt dyr. Men det blir. 

Jeg reiste nedover til Oslo og Lillestrøm for å møte verdens beste Bennis og være ei helg hos søstra mi.  

Og skal du handle bøker i Oslo, får du også «trommevirvel» gratis kondomer! 

Jeg møtte jaggu Anne B. Ragde også. Helt sånn random. Hun ble på en selfie siden jeg var trønder og ikke sånn fisefin fra Oslo vest. 😂

På vei hjem med siste flyet til Trondheim etter nesten ei uke borte med masse action. Ser man sånn ut. 

Og skal stå opp grytidlig dagen etter for innleggelse på Nidaros DPS. 

Var på Nidaros DPS en stund og prøvde å formidle til ganske mange at jeg trengte mer hjelp i jula.

Jeg prøvde mange ganger, men ble ikke hørt så det endte med et alvorlig suicidal forsøk rett før jul.

Psykologen min på A3 gav meg heldigvis ikke kjeft, men mente at det burde han ha tenkt på, altså at å skrive meg ut til lillejulaften når han vet røddagene og sånt er vanskelig ikke var en god idé og at de burde planlagt jul. Og jeg fikk faktisk ros for å ha sagt flere ganger at det her går ikke og at det var ikke min feil at «systemet» som de referer til hele tiden ikke hørte på meg og fanget opp at det virkelig var vanskelig. 

Lillejulaften dro jeg en liten tur på perm hjemme til mamma, og samme på julaften. 

Men da var jeg temmelig utslitt og tilbrakte tiden fram til 3. Juledag på A3. 

Og når jeg kom hjem 3. Juledag var det første jeg måtte gjøre å aviser fryseren… Akkurat det jeg hadde mest lyst til…. 

Tiden hjemme før jeg ble lagt inn igjen på Nidaros DPS idag har jeg brukt til å strikke å trene. Det har jo ikke vært vær til å være ute uansett. 

Jeg har fulgt treningsprogrammet fra fysioterapeuten min, men trente så hardt sist at jeg er stiv og støl. 

Fikk meg ny kindle til jul også. Klarte å gjøre mamma avhengig av min gamle, så fikk jeg en ny fin hvit.

Så da blir det vel noe god mat i kveld, uvisst hva. Etter å ha sett filmen «Cowspiracy» har jeg besluttet å bli veggis igjen. Men jeg kan med glede meddele at vegetar maten på St. Olav har blitt betraktelig bedre i løpet av de siste 15 årene! 👏

Så da gjenstår det egentlig bare å ønske alle sammen et riktig godt nyttår!! Og at 2017 måtte bli et veldig bra år for alle jeg kjenner, både venner, lesere, ukjente og mine «kjære» haters. 

Godt nytt år, happy New year, Bonne année, Head uut aastat, Srećna Nova godina, Onnellista uutta vuotta, Ευτυχισμένο το Νέο Έτος, Selamat Tahun Baru, שנה טובה, Hamingjusamur Nýtt Ár, 新年好, Blwyddyn Newydd Dda, نیا سال مبارک ہو, Glückliches neues Jahr, New Anno Felix, Gelukkig Nieuwjaar, Gott Nytt År!!! 

Et drømmesamfunn, er det mulig?

Dette er fra skrivedagen i Norsk hovedmål 3. November. Innledningen kan virke litt meningsløs siden dere som leser ikke har de tekstvedleggene som vi hadde på skrivedagen. Men de aktuelle tekstvedleggene var en kronikk av Ole-Jacob Christensen som omhandlet schillingsvisa om tømmerhoggerne som lengtet til syden. Denne var også vedlagt. Jeg syns også selv innledningen min er elendig, og det var den som trakk med ned kraftig i karakter 

syden

Som Ole-Jacob Christensen skriver er dagens samfunn sterkt preget av det ytrestyrte. Det er egoet i midten, og staffasje og kropp er i fokus og skal helst vises fram til flest mulig gjennom sosiale media som facebook, instagram og blogger. Jobber som krever hardt kroppsarbeid sees gjerne på som lavstatusyrker selv om det er de som får samfunnet til å gå rundt. Det er bare å se på for eksempel når renholderne streiker. Det går ikke mange dager før skolene må stenges pga hygieniske forhold. Likevel blir denne gruppen sett ned på.

Hans Bjørmo drømte om syden, palmesus og at det vokste brød på trærne. I dag reiser ifølge Ole-Jacob Christensen over 70 prosent av nordmenn minst en utenlandsferie i året. Drømmen har blitt virkelighet, selv om det ikke vokser brød på trærne. Vi kjøper og kjøper som aldri før, tar gjerne en snar tur over til London og handler julegaver, bare fordi vi kan. Og for å vise andre at vi kan.

img_3221

Men hvordan ville et drømmesamfunn se ut?

I et drømmesamfunn er fokuset på materialismen borte, og redesign er det som er det som vises fram på facebook og instagram. De store bloggene handler om hvordan leve økologisk og gir tips til godt redesign i stedet for den perfekte make-upen eller plastisk kirurgi.

Vi mindre ytrestyrt og mer opptatt av indre verdier, og går litt tilbake til at man trenger ikke være så perfekt hele tiden, og så vise det til hele verden. Stresset i hverdagen reduseres, slik at det ikke er som nå, når mange barn har flere organiserte aktiviteter enn det er dager i uka. Bilbruken reduseres, mens kollektiv tilbudet økes så det er mye mer attraktivt enn i dag, samtidig som prisene senkes. Og ikke minst, må all kollektivtrafikk pålegges å være universelt utformet. Også resten av samfunnet et er universelt utformet, slik at handikappede ikke blir utestengt noe sted. Utesteder er pålagt å være universelt utformet for å få skjenkebevilgning. Dette er en EØS-regel som må følges opp, og kan kun i særs spesielle tilfeller gis dispensasjon fra. Også boliger er bygd etter universell utforming så ingen blir utestengt fra å besøke noen på grunn av bygningsmassen. Dette vil også gjøre at flere eldre kan bo hjemme lenger før de eventuelt må flytte på sykehjem. Alle heiser på kjøpesenter og andre offentlige steder er pålagt å byge eller bygge om slik at man får plass til en ambulansebåre i heis slik at pasienter slipper uverdige situasjoner.

Det satses på sykehjemsutbygging, ingen bor lenger på dobbeltrom. Men det finnes tilbud om dobbeltrom til ektepar som trenger sykehjemsplass. Bemanningen på sykehjemmene økes betraktelig og også aktivitetstilbudet. Alle eldre som bor på sykehjem skal få tilbud om både en dusj og tur ut daglig. Og dette skal være en lovfestet rett til alle sykehjemsbeboere. En gang i året skal de sykehjemsbeboerne som er friske nok til det og har lyst, få tilbud om en ferie reise til et av kommunenes helsehus i Spania eller andre varme land, med nødvendig følge. Som Ole-Jacob Christensen skrev, vi reiser mye og sykehjemsbeboere som er i form til det bør også få den muligheten om de har lyst, da man fortsatt har glede og interesse av de samme tingene som før selv om man trenger hjelp og må bo på sykehjem.

eldrelivsglede

Husene våre er universelt utformet og bygget som miljøbygg, hvor mye gjenvinnes i selve huset og har fjernvarme. Maten er hovedsakelig økologisk, da bruken av sprøytemidler har opphørt de fleste steder. De fleste spiser også mest vegetarisk, for å ha et mest mulig bærekraftig kosthold. Vi reiser fortsatt på sydenferier, men flyene som brukes er utviklet så de går på drivstoff utvunnet av rester fra trær brukt til møbelproduksjon, et produkt som allerede i dag er under utvikling på Borregaard. Biler bruker også det samme drivstoffet, samtidig som de er hybridbiler. Dette drivstoffet gir ikke CO2 utslipp slik dagens bensin og diesel gjør.

Dagens lavstatus yrker har fått et løft, man har innsett hvor avhengig samfunnet er av at noen vasker, tømmer søppel, kjører buss og stuer bagasje på flyplassen. Uten dem stopper samfunnet, og det har endelig folk innsett.

Fokuset på kropp, slanking og alskens dietter og slankekurer er borte. Hasjtaggen #sommerkroppen2017 er et ukjent begrep for ungdommen. Fokuset i barnehage og småskolen er ikke masse testing av barna, men den gode leiken og læring gjennom leik. Barna er igjen ute i skogen og leker, uten foreldre eller andre voksne som styrer leiken. Barna får lov å være barn igjen og ikke små voksne dresset opp som små prinsesser eller prinser. Barna har i stedet praktiske plagg som er gode å leike i, og får være barn. PC og iPad brukes som verktøy i læring i skolen, men ikke som «barnevakt,» barna må lære at å kjede seg ikke er farlig, men fremmer kreativitet. De voksne har og lagt mobilen mer på hylla og er mer tilstede med barna sine og mange har mobilen kun til beskjed bruk. Veldig få har TV og det finnes nesten ingen som bruker TV som «barnevakt» for barna lenger, for barna har lært å leke og finne på ting selv igjen.

lekeute

Den videregående skolen har gjennomgått massive endringer på yrkesfag. Elevene som velger linje, for eksempel helse og sosial får de almene fagene knyttet opp imot den linja. Så i matematikken lærer man lett medikament regning og matematikk som er relevant for yrkesfaget. Innen engelsk kan man lese litteratur som har med helsefag og gjøre og lære engelsk som har med helsefag å gjøre så man kan gjøre seg forstått og forstå utenlandske pasienter. Da er det mye lettere for elevene å knytte de almene fagene mot det de har tenkt å utdanne seg til. Eller byggfag, hvis man sier til en skolelei elev at du må ha mer matematikk, og den ikke er relevant for utdanningen, faller eleven lett av. Nå lærer man matematikk som er relevant, og eleven skjønner at «Oj, jeg kan jo faktisk ikke bygge noe, hvis jeg ikke kan matematikk.» Og dette gjelder alle yrkesfagene, alle de pålagte allmennfagene er spisset inn mot yrket eleven har valgt, og frafallet i den videregående skolen er nesten ikke eksisterende nå.

I grunnskolen har man omsider innført et varmt skolemåltid. Det bidrar ikke bare til at elevene får i seg et sunt måltid etter retningslinjene fra Statens ernæringsråd, men det utjevner også en del sosiale forskjeller. Der man tidligere hadde noen som hadde matpakker som var pyntet til trengsel, mens noen kom på skolen uten matpakke, ble det veldig synlig. Måltidet er også en sosial arena for elevene hvor man for de mindre elevene leser en bok eller hører på lyd bok, mens de eldre foretrekker å prate sammen.
Alle skoler er pålagt å ha en detaljert tiltaksplan mot mobbing, og å reagere raskt hvis de ser mobbing eller blir fortalt av en elev at det forekommer mobbing. Klarer ikke skolen løse mobbeproblemet gjennom flere tiltak, må den som mobber bytte skole.

Elevene lærer allerede i grunnskolen om grenser og seksualitet for å unngå overgrep, og for at barna skal føle seg trygge på at det er ok å si fra til en voksen dersom de blir utsatt for overgrep. Mange lærer kvier seg for å snakke om dette, så det leies inn profesjonelle sexologer som har erfaring med å snakke med barn til å gjøre dette. Og det bør og gjøres allerede i barnehagen, tilpasset barnets alder.

img_3039-001

Så, er dette samfunnet bærekraftig?

Både ja og nei. I teorien tror jeg det kunne vært gjennomførbart. Bortsett fra noen områder hvor teknologien ikke er helt ferdig utviklet.

Men om folk hadde vært villig til å gi slipp på mye luksus i hverdagen? Det er jeg tvilende til, og skulle man gjort hele samfunnet universelt utformet hadde det blitt dyrt. Veldig dyrt, og det tror jeg ikke norske skattebetalere er villig til å betale for. Når det gjelder tilgjengelighet på utesteder, så kunne en ordning vært at utestedet ikke fikk skjenkebevilgning om ikke stedet var universelt utformet. Det tror jeg hadde satt litt fart på å gjøre det litt lettere for funksjonshemmede å delta sosialt.

Å gjennomføre en sykehjems reform hvor brukerne har en lovfestet rett til en daglig tur ut og dusje mer enn en gang i uka, burde kunne gå an, til sammenlikning har innsatte i fengsel krav på daglig lufting, så eldre og syke som ikke har gjort noe galt burde ha minst det samme kravet.

At fokuset på egoet og kropp, utseende forsvinner er vel for mye å håpe på. Men at flere resirkulerer og redesignet tror jeg er mulig.

Når det gjelder skolen, så syns jeg ikke det er urimelig å få til at alle skoler får et skolemåltid. Flere skoler har dette allerede og har veldig gode erfaringer med det. Og i den videregående skolen, er jeg redd frafallet bare fortsetter hvis ingen endrer på læreplanen for yrkesfag.

Så hvis man ser stort på det, så er min drømmeverden sånn delvis gjennomførbar, men det krever en god del penger for å få til, og mennesker må være villig til å endre på levestilen sin.

Samtidig så sier Ole-Jacob Christensen at «Vi glemmer at den drømmen vi lever i, for svært mange alltid forblir en drøm.» Det er mange i verden som skulle ønske de hadde vår levestandard. Selv om man har fattige i Norge, så er ikke fattig i Norge det samme som fattig i for eksempel Romania eller Etiopia. Vi har penger til å reise til Hans Bjørlis forjettede Syden med palmevin og blå palmekyst, kanskje flere ganger i året også.

Så man kan vel konkludere med at selv om mye gjerne skulle vært annerledes, så har vi det tross alt ganske bra her i Norge.

trumphhyenes

Et det greit å bruke lekebutikker som barnevakt? Og hvordan oppfører enkelte foreldre seg egentlig… 

Dette er et tema som har vært oppe i media, hvor barn under skole alder har blitt etterlatt i lekebutikker mens mor og/eller far shopper. Jeg har sett det selv, og kjenner folk som jobber i lekebutikk som har opplevd det. 

Bare så det er sagt, så har jeg ikke barn selv, men jeg har jobba mye med barn og også gått en del på skole så helt blank er jeg ikke på området. Og i tillegg er det noe som heter sunn fornuft. 

Det jeg tenker er at skal du på shopping og vet på forhånd at dette ender opp med sure barn, og da på finurlig vis tenker at å plassere dem i lekebutikken på et stort kjøpesenter, så la heller barna bli hjemme. Lekebutikken er ikke barnepass og personlig syns jeg det er uansvarlig å forlate små barn i en lekebutikk mens du sjøl går og shopper. Barn har for det første dårlig tidsbegrep så det hjelper fint lite å si at mamma er tilbake om en eller to timer. Og hva hvis barnet må på do? Skal barnet fly alene på et stort kjøpesenter på jakt etter et toalett og forhåpentligvis finne veien tilbake til butikken igjen? Dårlig idé! Eller hadde du som mor eller far tenkt at de ansatte på butikken selvsagt følger barnet ditt til toalettet? 

En annen ting er at når barna leker alene så er det ofte utstillingsvarer blir ødelagt, merk utstillingsvarer. Ikke «dette kan barnet ditt leke med når du shopper varer.» Og jeg har skjønt at i sånne tilfeller så er det jo såklart butikken sin feil, de har jo i butikken (ikke barnepassen) stilt ut varer de selger så folk kan se sortimentet. Også med lapper hvor det står ikke rør utstillingene, eller kontakt personalet hvis du vil se mer på denne. 

At en 5 åring som er alene ikke kan lese disse lappene er jo ikke barnets feil, så da er vi tilbake på foreldrene igjen. 

Personlig syns jeg at butikk ansatte burde varsle barnevernet når de oppdager små barn som er blitt etterlatt i lekebutikker. Er de der en gang, så er nok ikke første gang det skjer. 

Og hvis man er veldig opprådd som foreldre og MÅ ha pass til barnet, ikke at jeg kan komme på noe som er såååå viktig på et kjøpesenter… Men da kan man i allefall spørre personalet i butikken om de kan holde øye med lille Maren i noen minutter, og legge igjen telefonnummer. Det er mer fair både ovenfor barnet som vet hvem det skal henvende seg til og ovenfor de butikkansatte som ikke får en uønsket barnehage i fanget. 

En løsning kjøpesentrene kunne gjort var å ha barnepass som på IKEA. Der barna blir registrert og passet på og henta igjen. Foreldre som drar med seg småunger på shopping burde være villige til å betale noen kroner for en slik tjeneste og, jeg tror iallefall kundene rundt gladelig hadde betalt for at noen hadde passet på barna som løper som fritt vilt inne på kjøpesenteret. 

Var vitne til idag et søskenpar som var mer opptatt av å løpe fra hverandre og fra foreldrene at de sprang rett inni ei dame med rullator. Og foreldrene sa ingenting og ingen av dem unnskyldte til damen. 

Så ja, med mindre barns faktisk skal ha noe så fatter jeg ikke hvorfor foreldrene plager seg selv, barna og alle rundt med å ta de med på noe de åpenbart syns er dørgende kjedelig. Særlig når foreldrene lar de løpe fritt. Jeg har vært nær å kjøre på mange unger med scooteren idag, og det er ikke fordi jeg har råkjørt for å si det sånn, men når det kommer noen springende bakfra og hopper ut forran deg… og ingen foreldre i sikte, det var et par jeg kunne tenkt meg å bare forklart at det generelt ikke er lurt å hoppe ut forran ting som er i bevegelse, enten det er en sykkel, bil, scooter, buss eller noe annet. Du kan fort få vondt! 

Det virker som mange barn tror at det med innestemme og å ikke løpe inne ikke gjelder på et kjøpesenter av en eller annen merkelig grunn. 

Og sist men ikke minst og værst. Hvorfor skifter folk bleier i sofaer eller på bordet (evt i flysetet/bordet i flyet, ok på fly kan der være trangt, men ta nå med et underlag som barnet kan ligge på istedet for å legge det rett på setet når bæsjebleien skal byttes. Da blir det litt mer hygienisk, og vent til måltidserveringa er ferdig, om den har begynt da!!!!)! Unnskyld meg, men dere mødre som gjør dette, jeg vet det skjer for jeg har sett det litt for mange ganger. Hva i h… tenker dere med? Folk sitter å spiser og skal spise der senere. Og selv om babyen din er søt så har den like mange bakterier i bæsjen sin som andre. Og personlig blir måltidet mitt ruinert av bæsjelukt… Så hva tenker dere på?? Om det ikke finnes stellerom, bruk for gudsskyld toalettet. Det er der bæsj er ment å være. Og jeg har ikke sett noen mødre vaske etter seg med vircon som er det eneste som dreper tarmbakterier… 

Ingen av bildene er mine egne med unntak av den lilla blomsten

Success makes so many people hate you… 

I wish it wasn’t that way. It would be wonderfull to enjoy success with out seeing envy in the eyes around you.
-Marilyn Monroe-

Jeg er på Østmarka nå. Jeg har møtt en av mine «haters». Personlig syns jeg jeg takla det bra. Jeg hilse å sa hei, vedkommende lata som jeg var luft/ikke eksisterende. Men, men.  Det er opp til h*n å velge å barnehage oppførselen. 

Jeg er jo mye mer hjemme nå enn på Østmarka. Mye av det har med at jeg begynner å få hjelpemidler på plass. Med den åzåmme nye quickie heliumen min kan jeg lett kjøre til solsiden å ta med meg Kindlen min å sette meg på en kaffe å lese. Nå som jeg endelig har fått den nye stolen provoserer det meg om mulig ennå mer disse som skal ha fancy dyre stoler som en «portabel stol», som ikke skal brukes som fremkomstmiddel, men bare til å sitte i. Jeg fortalte om det her til venner som har sittet i rullestol hele livet og de lurte på hva faen slags folk som drev å utnytta hjelpemiddelsentralen på det viset så det tar lenger tid for oss som er avhengige hjelpemidlene for å bevege oss. 

Har investert i kjørehansker for å unngå vannblemmer. Heldigvis har jeg små hender så barne hanskene passet. 

For de som ikke har lest adressa i dag. Her er leser innlegget mitt. 

Og ikke minst Majken sitt svar til gutt 19 som tror jenter er godteri maskiner.

Ellers eller jeg ute å går små turer, har gått litt barfot i gresset for å få litt sommerfølelse. Og når jeg kommer hjem fra Østmarka skal jeg dra med meg kameraet mitt ut tror jeg. På høy tid nå. Drea, lyst å Joine? Har en fin park/lekeplass rett nedenfor der jeg bor. 

Så hadde jeg jo besøk av tremeningen min. Og det var  jo super koselig. Selv om vi ikke ser hverandre så ofte vil du alltid være en av mine beste venner.

Så har jeg jo vært en del ute med støttekontakten min som er helt åzåmme.

Disse mummi isbit/sjokolade formene kom som en kjempekoselig overraskelse fra Helene. Så nå blir det mummi isbiter når jeg kommer hjem på mandag. 

 

Arbeidernes kampdag!

1. mai er jo tradisjonelt den store dagen for å gå i protest tog. Men har etterhvert blitter en fridag. Dagens arbeidere har sansynligvis lite utbytte av å gå i tog og 1. mai faller på en søndag i år, så toppsjefene vel forlengst har snudd nesa mot hytta på fjellet, sjøen eller fotballbanen.

Arbeidstakere er også i den heldige situasjonen at de kan bruke det magiske som kalles streik noe vi som går på trygd og er brukere av helsevesnet ikke er fult så heldige å ha i baklomma. Jeg kan ikke sitte her på Østmarka og streike mot trygda, eller streike mot behandlinga som jeg virkelig trenger og har måttet slåss for å få. Det hadde nok virket mot sin hensikt. Så jeg skulle gjerne gått i protest tog 1. mai. En stor protest mot Nils Kvernmo og Pål Sandvik som stadig skjærer
ned på sengeplassene i psykiatrien. Det sies så mye fint om at regjeringen har en opptrappingsplan i psykiatri. Psykisk æsyk3 skal det satses på. Vi fint lite til i Trondheim i allefall. Det er tomme ord.og brutte løfter. Her legges det ned, og legges det ned. Så kansje burde man gå i protesttog? Men igjen, 1. mai er legene på ferie, og budskapet når sansynligvis ikke fram til dem.

Penger sier de hele tiden, penger penger penger. Og Norge er kåret til verdens beste land å bo i, vi har angivelig overflod av penger, men så dårlig økonomi at psykisk syke må være nesten døde for å få hjelp, fødene må flyttes under fødselen fordi sykehuset ikke har penger til å ha sykehuset åpent. I mine ører høres ikke det synonymt ut med «beste land å bo i».

Og når ledelsen foreslår slike horrible kutt, tørr ikke personalet stå opp mot dem i frykt for oppsigelser. Hva slags ledelse er det? Eller hva slags arbeidsmiljø?

Og når noen spør, får man bare et diffust svar om «faglig begrunnet» eller «det er forsvarlig» joda, sikkert nok. Men jeg gleder meg til den dagen en lege kan fortelle meg den faglige begrunnelsen for å skrive ut suicidale pasienter, eller sende pasienter ut av institusjon fordi pasienten er «for syk til å være innlagt»

Så, la oss lage en ny dag for å protestere, og låse oss fast på dørene til Kvernmo, Saandvik og de andre lederne for å vise at vi er faen ikke dårligere en arbeiderne selv om vi får lønna vår av NAV!

image

Hvordan ville du reagert? 

vis du fikk høre:

– at en kreft pasient fikk kun en mnd på seg til å bli frisk?

– at en koma pasient ble skrevet ut etter 3 uker fordi han/hun ikke våknet, og dermed ikke har godt av å være innlagt på sykehus?

– at en KOLS pasient ikke har godt av å være sammen en annen KOLS pasient?

Liknende utsagn får psykiatriske pasienter hele tiden slengt etter seg (da i psykiatri sammenheng selvfølgelig), samtidig som det snakkes om at somatikk og psykiatri skal sidestilles.

Når skal psykisk helsevern innse at psykiske lidelser er like komplekse og forskjellige som somatiske lidelser? På samme måte som ingen kreft sykdom er lik, er ingen psykisk lidelse lik og man kan derfor ikke sette en «tidsfrist» på å bli frisk. Jeg kjenner alt for mange (og har opplevd selv) som får innleggelser gitt i antall dager eller uker og opplever dette som en ekstra belastning. Man kan spørre seg hvor mange re-innleggelser som kunne vært unngått hvis man bare hadde gitt folk den tida man trengte med en gang.

  

St. Olavs hospital – psykisk helsevern. (Leserinnlegg i adressa 30.05.2007)

Dette skrev jeg i frustrasjon over systemet, dette kombinert med sterkt press fra fastlegen gav meg tilbud om langtidsopphold. Når jeg skrev det i Mai var beskjeden etter at Østmarka brøt løftet om at jeg skulle få være på akuttposten til jeg fikk plass på langtidpost, at jeg fikk prøve å spise og ikke skade meg så mye i løpet av sommeren. Jeg var forespeilet plass i august/september, men etter dagen etter at dette stoppe trykk (det var en torsdag) så hadde de plutselig plass til meg på langtidsposten førstkommende mandag… 

Det er helt utrolig at det bare er de som roper høyest som får hjelp i dette landet. Selv om jeg skrev dette i 2007, så er det like aktuelt idag. Ikke bare for meg, men mange andre som ikke får den hjelpen de trenger. 
Har fulgt artikkelserien om utbyggingen nede på Øya. Har selv vært en «svingdørspasient» mellom psykisk helsevern (PH) og somatisk avdeling. Både pga spiseforstyrrelser og selvskading.

Det siste nå i denne debatten er at St. Olavs skal legge ned ytterligere 16 senger i tillegg til de 31 de allerede har lagt ned i løpet av året. Det som forundrer meg som pasient midt oppi alt dette, er at enkelte leger begrunner det med at det er bra faglig å redusere antallet senger.

I mitt tilfelle, står jeg på venteliste for langtidsinnleggelse på en av de lukkete avdelingene på Østmarka. Det paradoksale er at i mellomtiden kan jeg ikke være på intermediærpost eller DPS, fordi jeg er for syk til at de vil ta det ansvaret. Jeg er også for syk til å nyttegjøre meg den «åpen-retur» løsningen de har på akutten. Så løsningen på det hele var at de skrev meg ut, og sa jeg fikk prøve å ikke skade meg så mye i løpet av sommeren.

Så, jeg er altså for syk til å være på de fleste avdelingene, men kan klare meg hjemme etter deres mening. Hjemmesykepleien får nå et ansvar de hverken vil ha, eller har kompetanse til.

I hele denne debatten rundt St.Olavs så har nok PH kommet desidert dårligst ut, og det har sannsynligvis med at de fleste andre pasientgruppene er sterkere og har flere pressmiddler. Psykisk syke er en gruppe som framdeles blir møtt med stor fordommer, også hos legene som jobber innen PH. Det er vanskelig å bli trodd, og de aller fleste har ikke den energien som trengs for å kunne stå på for et bedre tilbud.

Skulle ønske dere virkelig tok denne debatten, så kanskje de folka med litt for mye utdannelse får beina ned på jorda igjen, for de har tydeligvis greid å overbevise seg selv om at det de driver med nå, er god pasient behandling.

Og som flerårig bruker, så føler jeg faktisk at jeg har en viss kompetanse til å uttale meg om hva som funker og ikke fungerer. Men vi brukere blir svært skjeldent spurt innen PH.

  

Om selvskading og legevakta… 

Du kan jo prøve å sette deg inn i situasjonen? Tenk deg at du har det jævlig. Så jævlig at du kansje vurderer å ta ditt eget liv. Eller at du har angst.. Kjempe angst. Den eneste måten angsten kan ta slutt, er at du skjærer deg i arma, eller på bein, eller andre steder på kroppen. Det er med andre ord en ganske ekstrem situasjon du er oppe i. Kuttene blir kansje dypere en du tenkte, og du må dra den lange veien til legevakta. Du har vært på legevakta før, og på legevakta har du fått masse kjeft, du har blitt sydd uten bedøvelse som straff for at du ikke skal gjøre slike «dumme ting» igjen. så du har virkelig ikke lyst til å dra på legevakta, men sårene dine lar seg rett og slett ikke stripses sammen, så det er bare å krype til korset, du MÅ.Denne gangen på legevakta derimot, blir du møtt av en hyggelig lege, som tar seg god tid, snakker med deg, spør deg hvordan du har det, gir deg bedøvelsen og syr forsiktig og forsikrer seg hele tiden om at du har det bra. Etter at såret er sydd spørr h*n om du syns du trenger noen videre oppfølging på psyk.avd eller om det går greit til fastlege/fast behandler kommer til uka. Du dra fra legevakta med en god opplevelse, og skader deg kansje ikke mer resten av helga fordi du har blitt møtt med respekt og omtanke.

  
I motsatt fall, legen ser ikke på deg, sier at dette får du tåle, kuttet du har påført deg har da virkelig gjort vondt, og kommer du her på legevakta og kaster bort tiden til h*n når det er mange syke mennesker som venter, nei da får du værsågod å sy uten bedøvelse. Legen er autoritær, du har kansje atoritetsangst etter mobbing på skolen eller overgrep og lar legen styre på, mens du biter tennene sammen. Når h*n er ferdig løper du ut mens tårene triller. Når du kommer hjem skader du deg kansje på nytt etter opplevelsen på legevakta, og da er det ikke sikkert oppsøker du ikke legevakta igjen og får behandling, det blir infeksjoner og tar lang tid før sårene gror. Eller i værste fall skader deg så alvorlig at akutt medisinsk behandling er nødvendig. 

Hva tror du er mest fornuftig behandling av de to?

Hvorfor skolegangen min går at h…. hver gang…

  
Vel, mye skyldes nok at jeg hadde mildt sagt rævva lærere på ungdomsskolen. Klassestyreren min kunne ikke få fortalt meg mange nok ganger hvor dum jeg var, og at det kom aldri til å bli noe av meg. (Det siste har han forsåvidt irriterende nok fått rett i.) de klarte ikke å finne ut at jeg har dysleksi heller, så jeg gikk ut fra ungdomsskolen med karakterer som var like elendige som lærerne. 

Det var utrolig godt å begynne på VGS, jeg ble utredet på PPT og med enkle hjelpemidler som PC (som jeg ble nektet å bruke på ungdomsskolen.) litt lengre tid på prøver og at jeg fikk forklare muntlig i tillegg, steg karakterene mine betraktelig, til og med i de fagene som ikke interesserte meg noe særlig. I hovedsak allmenfagene, utenom samfunnsfag. Helsefagene gjorde jeg det bra i, for det interesserte meg, og jeg fikk bruke overnevnte hjelpemidler. Nå klarte jeg aldri å fullføre hjelpepleien pga sykdom, men jeg har gjort utallige mer eller mindre vellykkede og lite vellykkede forsøk på å ta opp fag til studiekompetanse i ettertid. 

Jeg starta med matte og naturfag. Naturfag er spennende og en femmer var uproblematisk, matematikken satt litt lenger inn, men jeg hadde en utrolig dyktig lærer som klarte å forklare alle de ulogiske matte tingene som jeg tidligere har blitt fortalt at «sånn er det bare. PUNKTUM.» Så femmer’n sklei rett inn der også. Hadde jeg anstrengt meg litt mer hadde jeg fått 6 i både matte og naturfag det året. Så full av overmot tok jeg fatt på flere fag høsten etter, men da gikk det til h…. igjen. Jeg hadde tidenes strengeste lærer i engelsk på KVT og dermed ikke verdens beste engelsk karakterer. Jeg husker vi hadde en prosjekt oppgave, jeg leverte den inn og fikk 3. Bestevenninna mi i paralellklassen rakk aldri å skrive sin oppgave og hadde en annen lærer, hun fikk 5. Men vi kunne jo ikke avsløre det. 

  
Så når jeg tok fatt på engelsk igjen var det med blandede følelser, vi skulle levere inn en prosjekt oppgave. Vi skulle skrive en reiseguide til London. Drømmeoppgaven tenkte jeg, for da hadde jeg allerede vært der 2 eller 3 gang. Så jeg jobba døgnet rundt, brukte kun bilder jeg selv hadde tatt og anbefalte og «anmeldte» restauranter og  severdigheter jeg selv hadde vært på. Ikke minst satt jeg med ordboka og slo opp hvert eneste ord jeg var usikker på. 

Når vi fikk oppgaven tilbake var beskjeden fra læreren at dette kunne jeg umulig ha gjort selv, og det tilsvarte en 6’er, men det samsvarte jo over hodet ikke med mine tidligere karakterer. Så jeg slutta på skolen. Det skulle ta noen år før jeg begynte igjen. Da var det behandlerene mine den gangen som tvang meg så utgangspunktet var ganske dårlig for å fullføre, jeg ville bare jobbe på SFO, men behandleren min da satte et ultimatum: dro jeg ikke på skolen, tok hun fra meg jobben. Så det var dømt å gå til h…nok en gang. 

  
Så fant jeg ut selv at jeg ville ta opp fag, men kun ett fag. Norsk. Og da gikk det bra, jeg fikk stort sett 5’ere og jeg hadde fullført hadde jeg ikke blitt voldtatt av en medelev, og var nødt til å omgåes han på skolen hver dag. Så da slutta jeg og begynte å jobbe igjen. Men her er et knippe tekster fra da: Ekstremsport -Nynorsk kåseri. (6-) Anskaffelsene – novelle analyse (5+) Eventyret om spiseforstyrrelsen – moderne eventyr (5/6) Nynorsk skrivedag – gjør om E6 til ei novelle (5-) Eteforstyrringar – skriv en artikkel om et tema som interesserer deg (på nynorsk) (5+) 

  
Jeg begynte på barne og ungdomsarbeider faget. Med mål om å ta fagbrev, men gikk på en kraftig smell da jeg etter en manisk og hektisk sommer møtte veggen og ba om hjelp for første gang i mitt liv. «Du må skade deg så somatikken kan ta hånd om deg hvis du ønsker å legges inn!» Var svaret jeg fikk på Østmarka. Og dermed var det løpet kjørt. Jeg rakk å levere og få tilbake en oppgave før det gikk at skogen det også. Yrkesutøvelse – om taushetsplikt, barnehageloven og nyansatte. (6/5)

  
Men hvorfor går det galt hver gang? At jeg blir voldtatt og at Østmarka er føkka er det lite jeg kan gjøre med. Men alle de andre gangene? Okei, den ene gangen var jeg jo overhodet ikke motivert, så sånn sett var det dømt til å feile. Men jeg tror og det har noe med kravene jeg stiller til meg selv.  Jeg har ikke skrevet karakterene for å skryte, men for å vise hvordan tankegangen min omkring dette er. Feks den oppgaven i yrkesutøvelse, så sa lærern på forhånd at hun aldri gav 6 på den første oppgaven. Jeg fikk som dere ser 6/5, og hadde venninna mi fått det hadde jeg jublet og vært kjempe glad på hennes vegne, men når det kommer til meg selv? det er slettes ikke bra nok. Jeg blir fokusert på det jeg feila på. Det jeg burde skjønt jeg skulle gjort bedre. Og hvis noen spør meg hvordan karakterer jeg har er automatisk svaret «dårlige». 

  
Jeg tror det sitter sånn i meg det jeg fikk høre gjennom 3 år på ungdomsskolen, at jeg er ikke bra nok, flink nok, tynn nok og ikke minst alt for dum til at det ødelegger for meg hele tiden. Jeg erfarer det samme i behandling også, jeg vil være den flinke pasienten, jeg får nærmest panikk om jeg begynner å gråte for flinke jenter gråter jo ikke? Jeg vil jo være en flink pasient også, så da passer det ikke å grine i tide og utide. 

Og igjen tror jeg mye av kjernen til at jeg har utviklet en spiseforstyrrelse ligger her. Det med bipolar er jo genetisk, men dissossiasjonen tror jeg psykiatrien har påført meg for jeg har opplevd så mye dritt at jeg vil bare glemme, men kroppen glemmer ikke dessverre. Og psykiatrien glemmer i allefall ikke så jeg blir jo retraumatisert hele tiden i møte med dem. Eks: «vi behandler bare tynne folk med spiseforstyrrelser!» -> du er feit. 

Så ja, tror nok mye av problemene idag skyldes ungdomsskolen.