Category Archives: Selvskading

Hvorfor er psykiatrien så redd for å fortelle hva som faktisk foregår der?

Først av alt, kjære Mental Helse, tvang i psykiatrien er det minste problemet der. Ok, så har enkelte av dere opplevd tvang som har føltes unødvendig. Men hvis vi skal avskaffe tvang? Skal vi la folk gå rundt med ubehandlede psykoser, sulte seg til døde og ta livet sitt uten av noen har mulighet til å gripe inn? Det høres for meg ut som et kaldt kynisk samfunn.

Jeg vil ikke si at det er et problem med for mye tvang og skjerming i Trondheim. Heller motsatt.


Her blir man på lukket akuttpost overlatt til seg selv, og jeg kan ikke fatte hvorfor mental helse er så imot tvangsbruk.
Jeg kjenner en del av de som har uttalt seg om tvangsbruk og det er mennesker uten bakkekontakt for å si det sånn.

Hadde Østmarka gjort jobben sin når jeg ble tvangsinnlagt fra medisinsk avdeling i 2014 fordi de ikke turte ha meg der av hensyn til min egen sikkerhet så hadde jeg kanskje ikne vært handikappet, slitt med epilepsianfall og utrolig plagsomme spasmer idag.

På Østmarka ble jeg overlatt til meg selv, etter en uke med fastvakt på somatisk som knapt tok øynene fra meg.

Burde man ikke se på det som VIRKELIG er problemene i psykiatrien? At behandlerne «rydder avd» til helga? Og de som kommer inn i helga er de som ble rydda ut på fredag, men da via somatisk etter et selvmordsforsøk?

Eller mangelen på plasser? Her i Trondheim er de så stolte over å få nytt bygg. De burde heller stå på barrikadene å spørre hvilken idiot som har dimensjonert et bygg med like få plasser som idag hvor kapasiteten allerede er sprengt. Og i tillegg skal de gå baklengs inn i framtida å gå med uniform? Jepp, du leste riktig. Litt sånn alla gjøkeredet.

Også har vi måten de møter selvskadere på… Og pasienter med spiseforstyrrelser.

Dette sier veilederen. I praksis?

I praksis så er det et slags strafferegime jeg aldri har skjønt.

Jeg ble behandlet etter denne metoden første gang jeg ble innlagt, 18 år gammel.

Ingen spurte hvorfor jeg skadet meg, jeg ble fortalt at jeg skadet meg ikke alvorlig nok til at de tok meg seriøst. Vel, ikke engang når jeg lå på respirator på intensiven var det alvorlig nok for Haukåsen…

Praksisen var den at det problemet du var innlagt for ble du straffa med utskrivelse eller andre ting hvis det skjedde. Såkalte tvangsutskrivelser.
Så når man slet med selvskading og skada seg så var ikke løsningen å snakke med meg HVORFOR jeg skada meg, men avvise meg. Når jeg i utgangspunktet var syk pga mye avvisning, det hadde de visst hvis de var litt mer opptatt av å snakke med meg enn å straffe meg for den straffen jeg allerede hadde gitt meg selv for ikke å være flink nok, tynn nok, bra nok, osv. Med andre ord ble jeg straffa av de som skulle hjelpe meg fordi jeg hadde straffa meg selv…

Det gav ikke mening den gang og førte til flere selvmordsforsøk, som igjen ble straffet av personalet. Jeg ble straffet fordi jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ønsket å dø, noe som såklart bare førte til nye selvmordsforsøk. Og mer straff fra personalet iform av disse tvangsutskrivelsene.

Og quess what? Det gir fortsatt ikke mening. Man straffer jo ikke pasienter innen somatikken fordi de ikke blir friske med en gang? Da prøver man en annen type antibiotika eller cellegift. Og har man et gipsa bein, så tar ikke ortopeden å knekker opp beinet på nytt uten bedøvelse hvis det ikke har grodd innen estimert tid.

Hadde noen gjort slike ting hadde det garantert stått på forsiden av adressa dagen etter i såfall. Men som psykisk syk virker det som legene kan tillate seg utrolig mye drøyt, og media løfter ikke en finger.

https://www.dagbladet.no/kultur/barndommens-raskap/68617690

Syns det er på tide mental helse innser at tvang redder liv når man ikke er i stand til å se det selv og at enkelte trenger å tvangsmedisineres i en periode for å komme ut av en psykose.

Og heller jobber for at det som skjer inne i avdelingene ikke skal skje! Den kommentaren jeg fikk som 18-åring, at jeg ikke skada meg alvorlig nok har ligget i bakhodet siden. Og mange har unnlatt å ta meg seriøst siden. Jeg skal ikke navngi legene, men når legevakt/politi tvangsinnlegger deg 4 ganger på en dag fordi når du kommer til posten gidder ikke personalet se på papirene, de bare sier de har snakket med legen som sa jeg kunne gå…. Men den 4 gangen når den samme legevaktslegen sa hun kom til å melde det til helsetilsynet så måtte jeg ha fastvakt og ble kasta ut dagen etter.

Jeg skjønner ikke hvorfor mental helse ikke jobber mer med slike ting for det er det så mange som opplever. Tvangsmedisinering er det tross alt ikke så mange som blir utsatt for. Og de jeg har møtt har trengt det og vært glad i etterkant når de er kommet ut av psykosen.

Men at sykehuset behandler mennesker som møkka under skoene sine, det er ikke så viktig for mental helse ennå de som opplever det å bli tvangsutskrevet bare for å bli lagt inn dagen etter er det så utrolig mange av. Mange flere en de som «lider» under tvang og tvangsmedisinering.

Og personalet? Sykepleierne og de som «jobber på golvet»… Hvorfor gjør ikke dere noe? Jeg vet dere ikke liker denne behandlingen. Men dere kan faktisk protestere. Legene og behandlerne er totalt avheninge av dere… Og så lenge dere bare gjør som legene sier og ikke sier imot så, ja… For å sette det veldig på spissen, det sa mange tyskere under krigen og. At de bare gjorde som de fikk beskjed om. Men alle har en fri vilje, og i motsetning til en tysker som sa imot Hitler så står ikke et miljøpersonale som sier imot behandlerne ifare for eget liv og helse. Du blir ikke skutt om du står opp for pasienten din!

Det må gå an å bli kvitt den ukulturen som er på avdelinger, men jeg tror miljøpersonalet må gjøre jobben!

Advertisements

Mine beste tips – bloggutfordring.

Jeg har fundert meg grønn og blå på dette temaet. Men har landet på noe som både kan være nyttig og som har noe med bloggen å gjøre.

Jeg vil dele det jeg føler er gode tips for å unngå selvskading og som hjelper mot angst og dissosiasjon.

  • Gå en tur! Kom deg ut i naturen om du har mulighet.
  • Ta med fotoapparatet ut å fang noen blinkskudd.
  • Snakk med en god venn som forstår og som du kan ha litt galgenhumor med, det får gjerne meg i bedre humør.
  • Grav deg ned under kuledyna hvis du har med en god bok/lydbok.
  • Finn en eller flere hobby aktiviteter som du klarer å bli så opptatt av at tida bare flyr, feks decopace, kortlaging, tekstilmaling, sy, porselensmaling…
  • Legg puzzlespill.
  • Liker du dataspill/playstation o.l. sett deg med det.
  • Bak noe godt til deg selv eller noen du er glad i.
  • Dra på shopping eller vindusshopping.
  • Dra på favorittkafeen din med en god bok, eller ta med deg skrivesaker og skriv av deg all gørra. (Eller begge dele)
  • Ta en lang dusj og vær god mot deg selv med scrub, body butter og hele pakka.
  • Lag deg en positivbok, hvor du hver dag skriver minst 3 ting som har vært bra, en god følelse, ting du har greid, gleder deg til eller liknende. Og gjerne lim inn minner som biletter fra en fin kinotur eller andre bra ting. Bra å se tilbake på hvis du har en kjip dag!

Her er noen ting jeg har laget… Hvis noen har tips å føye til den lista å så kommenter gjerne i kommentar feltet 👍

Håper noe av dette var til litt inspirasjon 😘

De andre som er med er: Sunniva * Kine * Ester Maria * Julie *

Rock bottom…

Hva skal man si egentlig? Eller hvor skal man starte?  

Nå ryr det nok en gang inn meldinger inn i innboksen min om å sette et hjerte på statusen sin i solidaritet med kvinner med brystkreft, og andre kryptiske meldinger «oss kvinner imellom».

Sorry folkens, men kryptiske meldinger på facebook eller messenger hjelper ingen og jeg føler fint lite solidaritet. Og jeg tror egentlig ikke de som er rammet av kreft gjør føler seg særlig hjulpet av at folk skriver hvilken farge de har på BH’n sin og diverse andre kryptiske ting som menn liksom ikke skal skjønne. Og BTW, menn får kreft de også…

Vil du virkelig gjøre noe for kvinner med brystkreft kan du kjøpe masse fine rosa sløyfe produkter her: http://nettbutikk.kreftforeningen.no/produktkategori/rosa-sloyfe/ 
Eller du kan gi penger direkte til kreft forskning  veldig enkelt med å vippse ønsket beløp til 2277.

Har du lyst å bidra med noe positivt til andre grupper, så har jeg noen forslag her til grupper som skjeldent draes fram i lyset:

Du kan støtte forskning på Lupus og andre revmatiske sykdommer her:
7035 05 26704

Eller du kan velge Norsk Handikappforbund:
1503 31 23857

Syns du Rådgivning om spiseforstyrrelser passer deg bedre?
Send en SMS med kodeord ROS <navn, adresse, epost, fødselsår> til 2434.

Kirkens Bymisjon trenger også sårt penger for å kunne drive tiltakene sine. Gå inn på denne siden: https://bymisjon.profundo.no/gi/

På sykehuset er det mange barn, også uten kreft. Sylehusklovnene bryr seg ikke om diagnose, men prøver å gi barna en god opplevelse.
På St. Olav står vist stadig under sparekniven siden de ikke er tilknyttet barnekreftforeniningen. Sånn bør det ikke være og sylehusklovnenene vil nok alle som har hatt barn på sykehuset beholde.

http://www.sykehusklovnene.no/stottoss/

Chorea Huntington… forferdelig sykdom!

http://www.huntington.no/?k=4591

LEVE – landsforeningen for etterlatte etter selvmord.
5010 05 63980

Ellers kan jeg liste opp ei lang liste jeg ikke fant kontonummeret til…. Men, et stort MEN! Mange av disse stedene setter de like mye pris på tiden din som pengene dine…

Blåkors, Barnas Stasjon, CP-foreninga  (trenger ledsagere til sommerleirene de arrangerer hvert år), Livsglede for eldre, røde kors, demensforeningen, norsk folkehjelp…

Pick your choice! Og hvis noen kopierer DENNE statusen, da blir jeg mer imponert enn over alle de som deler ut kryptiske hjerter og skal slette deg fra vennelista hvis du ikke gjør som det står i meldinga.

Men det er så mange andre MØKKA sykdommer som er minst, om ikke mer dødelige som ingen synes å bry seg om i disse statusene.

Jeg har til dags dato ikke fått en kryptisk melding om at nå skal vi være solidariske med alle som har psykiske lidelser, ennå det er 2/3 av befolkningen…

Jeg er på Østmarka A3 akkurat nå. Ting ble litt vanskelige å takle når jeg fikk vite at en av de beste venninnene mine har fått kreft. Jævla møkka sykdom, hun av alle er den siste som fortjener den dritten. Av alle vennene mine er hun den som alltid har vært der for meg så lenge jeg har vært syk og aldri dømt meg på noe vis! Og det sier sitt. Og alltid behandla meg som Tine og ikke en diagnose. 

Anyway, jeg gikk på en skikkelig smell når samtidig ei jeg trodde var ei allright jente viste seg å være dypt inne i den gjengen som har plaga meg og vridde og vendte på alt mulig og at hun hadde blitt «skremt» når jeg ønsket henne god jul. Og det var hun selv som gav meg mobilnummeret ditt ifb med noe arrangement hun inviterte meg med på, men hvor det var et par trappetrinn og at jeg da kunne ringe henne så jeg kom meg inn. Men plutselig etter å ha vært på bursdag til en i gjengen så kjenner hun meg ikke lenger… Og det etter å ha sendt meg en haug SnapChat fra nevnte bursdag. Så vi er ikke ferdig med barnehagen ennå tydeligvis. 

Så det ble en lang innleggelse på intensiven og medisinsk avdeling ut av dette her… Og etterhvert oppfølging av medisinsk avdeling på Østmarka. 

Men, gjort er gjort og spist er spist som man sier. Så nå prøver jeg å klatre meg opp igjen både psykisk også fysisk og ser fram til jeg skal på «Aktiv i Rullestol» på Beitostølen i Mai. 

Hvor mange må dø før ledelsen i St. Olav snur? 

Her om dagen leste jeg i nyhetene at nok en avdeling på Østmarka er tenkt nedlagt… 

Og da lurer jeg virkelig på noen ting, sover du godt når du legger deg Liv Sjøvold, divisjons sjef hos St. Olavs Hospital? For det er vel du som sitter med det øverste ansvaret her? 

Haltdalen DPS er for lengst historie 9 sengeplasser nedlagt. Haukåsen, ennå lenger siden, men rundt 30 sengeplasser nedlagt. Halve allmenseksjonen på Nidaros DPS, 9 senger nedlagt

Men så legges Betania ned, mange pasienter mister sin eneste trygghet.

 Denne tryggheten blir flyttet til Nidaros, men på det som var allmenn avdelingen, ergo har ikke Nidaros DPS noen allmenn avdeling og mange sengeplasser forsvant på Betania… 

Og så, var det den artikkelen jeg tenkte å kommentere. 

Den eneste du lurer hvis du tror dette ikke bare går utover pasientene ved den aktuelle avdelingen Pål Sandvik er deg selv og kanskje håndlageren din Knut Langsrud. Du trenger jo ikke å være hverken god i matte eller fysikk for å skjønne at hvis man bare tar bort 16 senger så blir det mer press på de andre avdelingene. 

Og der er det allerede så pressa å sprengt at man skrives som regel ut like syk som når man kom inn. 
Hvor langt har du tenkt å dra den Pål Sandvik før du sier nei til flere nedleggelser? Post 4 er jo borte…. 16 senger borte der og med et pennestrøk. Så hvor mange flere venner må jeg miste i selvmord før du viser litt kampvilje for sykehuset ditt?

Men det er ikke bare dere, Pål Sandvik og Liv Sjøvold. Den som står bak det største løftebruddet her er vår «kjære» helseminister Bent Høie. Han lovte mer vekst i psykisk helsevern. 

Dagens medisin kan du lese denne artikkelen om Bent Høies løftebrudd innen psykisk helsevern. Der blir det påpekt noe som jeg har påpekt en gang før, hadde noen lagt ned tilsvarende mye innenfor kreftomsorg eller hjerte og karsykdommer så hadde det vært store avis oppslag. Mens når Liv Sjøvold fjerner hele avdelinger på Østmarka er det ikke mange som arrangerer fakkeltog. 

Det er noe forbanna dritt å ha kreft, det er ikke det jeg sier. Men da er du heldig og har en av Norges største brukerorganisasjoner i ryggen, og mange er selv aktive når de blir friske. 

Med psykisk sykdom er det ikke like enkelt. Selv om man snakker mye om å sidestille somatikken og psykiatrien så ER det værre å engasjere et fakkeltog når du knapt klarer å finne mot til å leve. Eller stå opp av senga. Da må man finne de små gledene, som for min del at jeg har 2 fantastiske tantebarn i Lillestrøm og derfor har bilde av dem over senga så det er det første og siste jeg ser når jeg sovner. 

Så Pål Sandvik, tenk deg nøye om før du legger ned ennå mer nå! 

Du flytter bare problemet, og i værste fall fører det til flere dødsfall for situasjonen er allerede ganske prekær!

Hvis du hadde vært inne på avdelingene litt lenger enn bare som vaktlege og tatt deg tid til å bli kjekt med pasientene som tvinges av din ledelses politikk til å bli svingdørspasienter, for vi har ikke noe alternativ. 


 

2016… En liten oppsummering?!

Det pissregner i Trondheim, og i morra er det nyttårsaften. Ektrenværet Urd har akkurat passert og når jeg ser ut vinduet på stua på Nidaros DPS er det fint lite som får en til å tenke på hverken jul, nyttår eller desember. Mer sommerferier i Rørvik som barn, med regn som pisker mot vinduet. 

Men ja, 2016… 

Januar: 

Jeg startet 2016 på intensiven med tvangsbehandling med dialyse. Jeg hadde sagt opp leiligheten i Skjermveien og ante ikke hvor jeg skulle bo og Østmarka nekta og hjelpe meg, mens Tiller helst så at jeg ble låst inn på sikkerhetsavdeling. 

Januar fortsatte i samme sporet med intox-> tvangsbehandling -> hjem -> ny intox -> tvangsbehandling og til slutt dissosiasjon og operasjon som endte med en tvangsinnleggelse på Østmarka A3 1. Februar som ikke bare redda livet mitt, men også endra det. 

Midt oppi dette kaoset fikk jeg meg ny leilighet. Og det gjorde ikke saken noe bedre at en god venn døde.

Februar 
1. Februar ble jeg tvangsinnlagt på akuttpost A3. Jeg var da så medtatt at jeg ikke skjønte at sykepleierne og kirurgene på KGAS2 hadde prøvd å forklare meg det, så når ambulansen kom for å hente meg skjønte jeg lite og ingenting. Siden Østmarka hadde jo nekta å ta imot meg når jeg svelgte en kamelfarm før den siste intoxen og sa ja takk til det idiotiske opplegget jeg hadde da, men ble avvist. 

Jeg begynte å få ordna litt i den nye leiligheten min. Mamma og Morten hadde kjørt flyttelasset så jeg trengte egentlig bare pakke opp dill og dall fra esker. 

Samarbeidet med A3 ble veldig bra, og det føltes godt å endelig samarbeide med Østmarka og ikke minst, frk. Fastlege fikk være fastlege og ikke AMK sentral, kriseteam, psykolog og alt annet enn fastlege. 

Leiligheten ble etterhvert beboelig og jeg stor trivdes der og det gjør jeg fortsatt. Er noen bilder fra leiligheten i dette innlegget. Det er et år gammelt så litt endringer har det selvsagt blitt siden da. 

Mars

Jeg begynte å være en del på perm hjemme. Noe som resulterte i mye kakebaking til personalet. Stort sett velykket og veldig populært.

Noe mer vellykket en annet…. 😂

April 

Hadde mer og mer permisjoner hjemme. Også overnattingspermisjoner. Og en av bestevennene mine kom med kake.

Jeg var mye hjemme som en forberedelse til utskrivelsen. Og ble etterhvert skrevet ut med åpen retur.

I starten var jeg veldig mye inne på A3, Og lite hjemme, men det ble mindre og mindre A3. Mye av problemet lå også i mangelen på hjelpemiddler. Jeg hadde en håpløs transport rullestol og NAV brukte en evighet på å skaffe meg en ergoterapeut, så jeg kom meg ikke ut når jeg var hjemme. Så jeg var veldig isolert, noe som var mye av årsaken til mange innleggelser på A3. 

Jeg hadde fått et bra behandlingsteam i PART som tok meg med ut når jeg ikke klarte det selv. På A3 lå fokuset veldig på at jeg skulle gå, og jeg gikk mye, uten at det var noe særlig til nytte og jeg tryna masse og knakk vist noen ribbein fant jeg ut senere. 

Mai

Fortsatt mye på A3, hjelpemiddler er fortsatt ikke på plass hjemme og det er mye av grunnen. Noen av de som jobber på A3 tror fortsatt på mirakler og at hvis jeg bare trener og går nok så trenger jeg ikke rullestol. Så jeg prøver så godt jeg kan. Og det står ikke på innsatsen! 

Joda, det er de bratte bakkene på ladestien. Og jeg har gått opp mens personalet har dytta meg i ræva for at jeg skal komme opp for alternativet ned var værre. Men jeg er ferdig med ladestien til fots! Joda, godt ment fra personalet sin side og jeg er sta som et esel og skal klare. Men kroppen min har ikke hatt godt av det. 

Derimot sitte ute i sola og få litt støtte sånn at jeg fikk kjenne gress mot tærne, det er mye bedre. Mai kom, mai gikk… Jeg meldte meg på 15 års jubileum på  Lundheim FHS og hadde egentlig da innsett at jeg var og kom til å forbli handikappet. Men hadde fortsatt verdens værste rullestol, så jeg håpet det ble bedre når jeg fikk mer hjelpemidler. 

 Drea lærte meg ordentlig proff poker, og grillsesongen ble starta i Innherredsveien. 

Marita var i byen og Ingrid-Therese ble mamma til lille Lucas Elias. 

  Så Mai var egentlig ganske innholdsrik. 

Juni

Juni starta med en tur på hematologisk poliklinikk for å få litt jern innabords. 

Bestis ordna håret mitt, som begynte å se en smule slitent ut. Selv om jeg fortsatt var mye på A3, var jeg nå mer hjemme enn på A3.

Nøgd med resultatet dro ble jeg med mamma og Morten på hytta i Meråker for første gang. Og det var veldig deilig å bare slappe av, strikke og lese. 

Jeg var noen turer innom A3 igjen, det begynte å bli sommer, virkelig sommer. Og jeg venta fortsatt på nye hjelpemidler. 

Juli

En del på hytta med Mamma og Morten. Og på A3. Venter og venter på å få ny rullestol så jeg slipper å være avhengig av mamma til alt. 

Og endelig, 18. Juli,  så fikk jeg den. En splitter ny quickie helium. En drøm å kjøre med, særlig for meg som har vært stucked i en breezy transport stol i 2 år. Jeg følte meg uovervinnelig og dro på lange turer når det var fint vær.(Dvs oppholdsvær etter trøndersk målestokk…) 

Nå kom jeg meg lett på solsiden, og verden ble plutselig mye enklere, og også det med å akseptere at jeg er handikappet. Jeg meldte meg inn i handikappforbundet og innså at mange av begrensningene sitter i hodet mitt. 

Ett av blogginnleggene mine ble trykt i ordet fritt. Det kan leses her på adressa.

 August

I starten på August er jeg ute å farter med den nye rullestolen min nesten hver dag det er vær til det. Den nyvunnede friheten min er ubeskrivelig. 

Jeg havner inn på sykehuset en tur pga ekstrem lav kalium og hjerterytme forstyrrelser, men det ordner seg heldigvis til jeg skal på elevstevnet. 

Det var så utrolig koselig å treffe igjen gamle kjente! Og ikke minst fikk jeg en booster på at livet mitt er da ikke ødelagt fordi om jeg har havnet i rullestol! 


Gunhild sang både på lørdagskvelden og søndagen. 

Og når jeg kom hjem så venta det en scooter på meg så jeg ble ennå mer mobil, og kunne dra på lengre turer osv. 

September 

September var en kjip kjip mnd! Det starta med tidenes forstoppelse som bare ble værre av at enkelte på A3 tror at avf.middel er en belønning for meg pga SF. De glemmer at jeg er operert et ukjent antall ganger i magen. Jeg driver ikke å holder tellinga sånn som enkelte andre. Så når jeg begynte å få vondt og ikke klarte komme ned å spise for den mest behagelige stillingen var halvt liggende, og jeg til slutt fikk mat på rommet så skulle jeg i allefall IKKE «belønnes» med avf. middel. Og sånn fortsatte det til jeg hadde så vondt at jeg lå å hylte å beit i dyna. Men da fikk jeg kjeft for å plage andre pasienter. Og når jeg skulle på do å tisse kjentes det ut som magen skulle revne. Jeg har seriøst aldri hatt så vondt før. Så det kom nå en lege dr. Navnløs (han presenterte seg ikke). Som skulle komme tilbake om 5. Minutter. Etter 5 TIMER spurte jeg etter legen og fikk til svar at jeg ikke fikk smertestillende… Og jeg sa bare hæ? Jeg vil ikke ha smertestillende, jeg vil vite hva som feiler meg. Så på rein adrenalin kom jeg meg hjem med taxi og tok kun med meg nøkler og lomme bok og ringte på trygghetspatruljen som fikk sendt meg på legevakta. 

Der trodde de jeg hadde nyrestein og tyta meg full av smertestillende og muskelavslappende. Så jeg ble jo mye mye bedre. Fikk dra hjem utpå  natta med et par ketogan i lomma siden jeg skulle til frk. Fastlege dagen etter. Og da hadde CRP begynt og stige så det var rett tilbake på sykehuset. Men da tok de røntgen og så at jeg hadde en jævlig til forstoppelse. Og etter 4 klyster og noe som virka som plumbo for magen så løsna dritten bokstavelig talt. 

Jeg sa noe om at jeg hadde vondt i brystet, men det var ikke så nøye. Magen var tom og deres jobb gjort. Så da var det hjem igjen. For 2-3 dager. For jeg skulle til Frk. Fastlege og sa at jeg hadde vondt i brystet, og CRP var høy, så da var det nedover igjen da. Denne gangen på Lunge avdelinga. De fant ut at når jeg drev å gikk i vår og tryna så har jeg mest sannsynlig knekt noen ribbein som har punktert lunga også har det her godtgjort seg flere mnder. Hurra liksom. Så de prøvde det ene drenet etter det andre, men endte opp med operasjon. 

Og Satan så vondt det er å bli lunge operert. Østmarka sa til sykehuset at jeg skulle få være der til jeg kom meg, men til meg slapp de bomben om at avtalen min var gjort om til at jeg kun kan være innlagt 3 dager om gangen. Så jeg ble skrevet ut, uten nødvendige hjelpemiddler på en fredag, som min fantastiske ergoterapeut heiv seg rundt og fikk fiksa over helga. Men jeg har fortsatt liggesår som ikke har grodd etter den helga. 

Så ja, jeg var på sykehuset hele september pga det der. 

Oktober:

Oktober tilbrakte jeg store deler av tida i sofaen eller senga for jeg hadde store smerter etter operasjonen. Så det ble mye strikking og lesing. 

Også var jo verdens beste Bennis en tur i byen! 

November:

Jeg strikka veldig mye, opptatt med prosjektet mitt Hjertevarme for kirkens bymisjon

Skrev blogginnlegg på ble publisert på NHFU sin blogg. Lenket til rullestolen? 

Ellers gjorde jeg ikke så mye i november. De dagene det var tålelig vær var jeg ute noen turer med scooteren. 

Og noen turer innom A3 ble det nå da.

Desember

Jeg starta desember med jobb møte sammen PART. Jeg har ikke kommet igang ennå, etter som NAV er et treigt dyr. Men det blir. 

Jeg reiste nedover til Oslo og Lillestrøm for å møte verdens beste Bennis og være ei helg hos søstra mi.  

Og skal du handle bøker i Oslo, får du også «trommevirvel» gratis kondomer! 

Jeg møtte jaggu Anne B. Ragde også. Helt sånn random. Hun ble på en selfie siden jeg var trønder og ikke sånn fisefin fra Oslo vest. 😂

På vei hjem med siste flyet til Trondheim etter nesten ei uke borte med masse action. Ser man sånn ut. 

Og skal stå opp grytidlig dagen etter for innleggelse på Nidaros DPS. 

Var på Nidaros DPS en stund og prøvde å formidle til ganske mange at jeg trengte mer hjelp i jula.

Jeg prøvde mange ganger, men ble ikke hørt så det endte med et alvorlig suicidal forsøk rett før jul.

Psykologen min på A3 gav meg heldigvis ikke kjeft, men mente at det burde han ha tenkt på, altså at å skrive meg ut til lillejulaften når han vet røddagene og sånt er vanskelig ikke var en god idé og at de burde planlagt jul. Og jeg fikk faktisk ros for å ha sagt flere ganger at det her går ikke og at det var ikke min feil at «systemet» som de referer til hele tiden ikke hørte på meg og fanget opp at det virkelig var vanskelig. 

Lillejulaften dro jeg en liten tur på perm hjemme til mamma, og samme på julaften. 

Men da var jeg temmelig utslitt og tilbrakte tiden fram til 3. Juledag på A3. 

Og når jeg kom hjem 3. Juledag var det første jeg måtte gjøre å aviser fryseren… Akkurat det jeg hadde mest lyst til…. 

Tiden hjemme før jeg ble lagt inn igjen på Nidaros DPS idag har jeg brukt til å strikke å trene. Det har jo ikke vært vær til å være ute uansett. 

Jeg har fulgt treningsprogrammet fra fysioterapeuten min, men trente så hardt sist at jeg er stiv og støl. 

Fikk meg ny kindle til jul også. Klarte å gjøre mamma avhengig av min gamle, så fikk jeg en ny fin hvit.

Så da blir det vel noe god mat i kveld, uvisst hva. Etter å ha sett filmen «Cowspiracy» har jeg besluttet å bli veggis igjen. Men jeg kan med glede meddele at vegetar maten på St. Olav har blitt betraktelig bedre i løpet av de siste 15 årene! 👏

Så da gjenstår det egentlig bare å ønske alle sammen et riktig godt nyttår!! Og at 2017 måtte bli et veldig bra år for alle jeg kjenner, både venner, lesere, ukjente og mine «kjære» haters. 

Godt nytt år, happy New year, Bonne année, Head uut aastat, Srećna Nova godina, Onnellista uutta vuotta, Ευτυχισμένο το Νέο Έτος, Selamat Tahun Baru, שנה טובה, Hamingjusamur Nýtt Ár, 新年好, Blwyddyn Newydd Dda, نیا سال مبارک ہو, Glückliches neues Jahr, New Anno Felix, Gelukkig Nieuwjaar, Gott Nytt År!!! 

If you tell the truth,

You don’t have to remember anything. –Mark Twain

Jeg blir ofte spurt av folk om jeg ikke tenker å søke BET-behandlingen igjen, nå som de tar imot gjestepasienter. Men jo mer jeg leser og hører om det rundt om så ser jeg at det er ikke noe for meg. De som kommer til BET har tydligvis vært under både tvang og forfølge og gudene vet hva av tett oppfølging leeenge. Mitt problem har vært stikk motsatt, jeg har blitt nekta hjelp og behandling under påskudd av at jeg før bodde i bolig med base. Så jeg trenger å stole på at helsevesenet vil hjelpe meg. Ikke av lære meg det for å si det sånn. 

Det at jeg sitter i rullestol er ikke på tross av masse oppfølging fra helsevesenet. Det er pga manglende og elendig oppfølging. 

At jeg knapt kan opereres er heller ikke på tross av at helsevesenet har gjort masse for å unngå det, det har ikke gjort noe. Og til og med på ett tidspunkt mer eller mindre oppfordret meg til det. 

Samme med spiseforstyrrelsen, lite eller ingenting har blitt gjort der også. Så hva slags type ting de skulle avlært meg på BET? Jeg vet ikke. Jeg klarer meg relativt bra nå som Østmarka samarbeider og jeg får behandling av PART igjen. Og ikke minst det at jeg har fått ny rullestol så jeg kommer meg ut og ikke bare blir sittende inne. 

I går var jeg ute en liten tur i nærmiljøet og fanga pokemon. Ganske kult faktisk å være ute lørdagskveld. Jeg tenkte ikke over det. Men folk blir ikke bare utrivelig når de har fått seg en øl. Etter leser innlegget mitt om NAV penger og pokemon har veldig mange blitt på hils med meg tydeligvis. Og ennå mer etter et par pils. Denne runden her var ikke så lang egentlig, men gikk tom for strøm. 

Til sammenligning klarte jeg knapt å komme meg ut med søpla med den gamle rullestolen. Så nå provoserer det meg om mulig ennå mer med anorektikere som omtrent ber om en kul rullestol og ikke vil ta i mot behandling. Jeg hadde vært så jævlig glad om jeg hadde blitt frisk fysisk hvis det «bare» var å legge meg inn på RKSF å få behandling. Men jeg har begynt å innse at sannsynligheten for at jeg blir 100% frisk i beina igjen, den er nok bare en drøm desverre. Det er jo ikke bare beina heller, jeg får jo kramper i hele kroppen når det virkelig tar tak. 

Jeg føler meg jo som sagt uovervinnelig i min nye quickie helium. Helt til jeg kom hit… gang veien… flott vedlikehold her av Trondheim Kommune. 

Når jeg kom hit, så var neste pokestop nesten ved Østmarka, evt opp lade hammeren og så sterk er jeg ikke i armene. Det får bli når jeg får scooter. 

Så da ble det svartlamoen hjem. Og for å hive inn noen positive ord i terror tidene og til de som tror at alle som er litt mørkere i huden enn meg er farlige så møtte jeg to super søte jenter så først lurte på om jeg var popstjerne, nei sorry. For jeg så nemlig ut som det. Og det hadde vært så utrolig kult med en popstjerne i rullestol, for en av venninne deres satt i rullestol og de syns det var dumt at ingen popstjerner satt i rullestol. 
Og så lurte de på hvilke pokemon jeg hadde fanga. Men de hadde mange bedre enn meg. Fantastisk reflekterte jenter! Og disse er det enkelte kronidioter som ikke vil ha her? Hvem som er mest oppegående av de barna og voksne som slenger ut av seg dritt uten å en gang ha møtt en innvandrer er det ikke tvil om hos meg i allefall. 

Tidligere på dagen hadde jeg besøk av støtte kontakten min. Og vi så en episk snål film om Hitler. At Hitler kommer tilbake i nåtiden. Den ligger på Netflix. Husker ikke helt navnet, men søk på hitler. 

Idag, null planer. Bare slappe av med strikking, Netflix og litt puslespill. Tok noen bilder av hvordan det ser ut i nærheten her og siden det var så fint lys. Alle bildene er mobilbilder, orka ikke dra opp og hente kamera og ned igjen. 

 

Ta bare imot råd fra mennesker,

Som lever et liv du liker.

Det syns jeg var et fint ordtak. Eller sitat eller hva man skal kalle det. Jeg tar imot råd fra behandleren min, h*n er veggis, det har jeg selv vært mange år fram til jeg begynte å jobbe på SFO. Så det liker jeg feks. Nå vet jeg ikke alt om hvordan behandlerne mine lever, og ikke har jeg tenkt å stalke meg til det heller. Jeg vet bare det de selv har fortalt og det jeg har hørt og vet liker jeg.

Jeg har vært hjemme i ei uke uten innleggelse, før jeg hadde et par netter inne fra mandag til torsdag og så kom jeg inn i går kveld.

Har vært nok en tur på hytta med Mamma og Morten. Jeg må si jeg har savna skikkelig å ha hytte å dra til. Å bare slappe av med bok og strikking, spille kort og quiz.

Så har jeg fått meg egen rullator hjemme nå. Vurderer å spraylakkere den lilla eller noe sånt. Men fant ikke spraylakk på claesern på lørdag. Blekk til printeren min som jeg har leita etter siden januar fant jeg da.

Så var jo Sidsel og jentene på besøk på torsdag. Var koselig og glad de fikk sett hvordan jeg har fått det hjemme. Bare synd det ble så kort tid.

Hadde spillkveld med støttekontakten min, og ennå mer spill, men da på kafé.

Også har Margit fått seg instagram konto og trenger flere følgere. :-)

Ja, så har jeg meldt meg på elevstevnet på Lundheim. Vi er jo 15 års jubilanter i år. Tenk det…

Også en ny erfaring. Bestille fly med assistanse og rullestol. Men SAS var veldig hjelpsomme. Så… Jeg flyr ikke med Norwegian med mindre jeg må. Snakk om elendig kundeservice og personalbehandling.

Håper også jeg får møtt mine beste Anne-Helene og Bennis i sommer.

Så joda ting går da på et vis. Jeg har ikke vært innom somatikken siden januar uten om poliklinikk timer og påfyll av jern. Så det er jo egentlig veldig bra.

Jeg vet hvem som er her for meg, hvem som ikke er det. Og for de menneskene offerer jeg høyre hånda mi om det skulle være nødvendig. Dere vet hvem dere er.

Jeg skal finne senga snart. Margit har allerede gjort det.

Er snart kommet til mønsteret på tunikaen til datteren til Drea, så det er litt vanskelig å legge fra seg strikkinga.

Og ja, PART har ordna møte med skolen. Det er ikke før etter at skolen har startet, men det hadde visst ikke noe å si. Så da håper jeg at jeg får tatt noen fag til høsten som blir noen steg i retning mot barnevernspedagog.

Søndagsfølelse og rehabilitering

image

Hei hei og gratulerer med frigjøringsdagen! Hvis det er noen uvitende og historieløse mennesker som leser bloggen min og mot formodning ikke vet hva frigjøringsdagen er, så er det da dem dagen tyskerne kapitulerte under andre verdenskrig i 1945. Du kan lese mer her hvis dette er noe du ikke vet noe om, og det bør du seriøst vite. Det er allmenkunskap som er viktig å kunne.

image

Selv har jeg gått mye turer på beina! Riktignok fortsatt med rullator og personalet parat med rullestol. Men fra den første turen bare rundt huset hvor jeg var helt ferdig har vi idag gått langt! Eller langt og langt. Alt er relativt, men når man ikke har gått utendørs siden november så er det langt å gå ned til Nidaros og ta en skravlepause med brus og så en runde rundt Østmarka området.

image

I morra skal jeg hjem igjen og hvis NAV holder det de lover så får jeg ergoterapeut neste uke, og da også forhåpentligvis mer hjelpemidler så jeg klarer mer selv. Fredag har jeg fått innkallelse til bentetthetsmåling. Det har jeg aldri vært på, så det blir jo interessant. Søknaden om støttekontakt er også under behandling.

image

Så må jeg jo skryte litt da. Jeg har faktisk vært skadefri over 3 mnder kom jeg fram til sammen behandleren min og frk. Fastlege. Hvem hadde trodd det? Ikke jeg i allefall, men den store forskjellen er jo at nå samarbeider folkene rundt meg istedet for at frk. Fastlege er lege, krisepsykolog, AMK-sentral osv alt i en person. Nå er hun LEGE og får gjort lege ting som har kommet litt i bakgrunnen fordi hun har måttet gjort alt det andre også.

image

Så håper alle får en fin søndag og frigjøringsdag!

image

Jeg driver å strikker på disse her nå:

image

Fram og tilbake og kanskje litt fram.

Jeg vet ikke helt. Det er jo forbanna, når endelig de psykiske begynner å falle på plass og ting fungerer som det skal. Altså med lavterkel på A3. Har benyttet meg av det 2 ganger og er her nå. Ja da sier selvfølgelig kroppen takk og farvell. Det har muligens sammenheng med nedtrapping av medisiner jeg ble satt på når jeg var innlagt i London. Og jeg har ikke vært så fysisk dårlig med kramper som nå siden jeg ble akuttinnlagt i London. Så nå prøver vi å trappe opp på en annen epilepsi medisin nå i helga og håper det skal hjelpe. Siden jeg har blitt gradvis værre i takt med nedtrapping av den andre medisinen er det sannsynligvis derfor.

image

Men det positive midt oppi det her, selv om jeg akkurat nå trenger hjelp til de mest basale behovene som å gå på do og å legge meg så fungerer systemet rundt meg nå. Noe det ikke har gjort på lenge. Og jeg har ikke skada meg siden 23 januar eller noe sånt. Det er ganske lenge hvis man ser på hvordan tida før det var.

image

Nei, så selv om kroppen krangler akkurat nå så kan det jo ikke bli værre prøver jeg å tenke. Og jeg håper medisinene begynner å virke snart, jeg foretrekker å kunne gå på do selv liksom.

image

Utskrevet!

image

Jeg stacket opp kjøleskapet før jeg ble skrevet ut. Jeg prøver i allefall. Og de siste 2 ukene har jeg spist nesten alle måltidene på posten.

image

Har jo vært noe hjemme og noe på posten i det siste og på mandag før jeg ble skrevet ut igår hadde vi ansvarsgruppemøte. Og for første gang på flere år så kan jeg med hånda på hjerte si at dette tror jeg faktisk kan funke. Jeg får oppfølging av PART, frk. Fastlege følger meg også opp, og nå får hun være fastlege og ikke psykiater, kriseteam, AMK-sentral, fastlege og alt på en gang så jeg tror hun og er veldig fornøyd med at alle endelig samarbeider.

image

Det var kanskje impulsivt og lite gjennomtenkt av meg å si opp leiligheten i Skjermveien uten hverken plan A eller B. Men samtidig er det, det beste som har hendt meg de siste årene. Jeg bor i en nydelig leilighet nær byen og det er mye lettere for venner å komme på besøk for de som ikke har bil, og det er tilrettelagt for rullestol. Så venter jeg jo stadig på å få elektrisk rullestol så jeg kan dra på feks solsiden på egenhånd. Men som alt annet i NAV så tar ting tid.

image

Idag var jeg på Lian restaurant med PART. Planen var trilletur rundt haukvannet og jeg hadde ordna kaffe på termos og greier, men der var det skiføre og absolutt ikke framkommelig med rullestol. Såfall måtte jeg hatt ski på den… ;-) så da ble det Lian restaurant istedetfor som til alt hell hadde åpent idag.

image

Så denne gangen tror jeg faktisk ting kommer til å gå bra. Østmarka jobber med å få til noe med RKSF for de har omsider skjønt at alt dette bunner i en spiseforstyrrelse eller starta med det. Kall det hva du vil, og skal i møte med dem i morra og i tillegg har jeg fått et såkalt lavterskel tilbud. Det vil si at om jeg blir dårlig kan jeg kontakte posten direkte for en innleggelse og slipper å via legevakta eller frk. Fastlege. Så målet til både Østmarka, PART og ikke minst kirurgene er å unngå å havne i situasjoner hvor jeg dissosierer slik at jeg skader meg og må opereres for det er for å sitere en kirurg: «et sant hælvete».

image

Da er det god natt herfra. Ja og mamma er forresten og veldig fornøyd med at folk endelig samarbeider med meg istedet for å slenge ut av seg stygge kommentarer av typen «du er for feit til å ha en spiseforstyrrelse» (med en BMI på 15)
og «lykke til med å ta livet ditt.» Og diverse andre ymse tvilsomme utsagn.