Category Archives: Meninger

Litt om Nidaros, London og mer…

Og hva har jeg gjort? Fint lite. Eller det er ikke helt tilfelle, jeg hadde en ukes innleggelse på Nidaros. Et par medpasienter klarte å lage utrolig mye styr uten å en gang være til stedet i avdelinga. Godt jobba…

Men sånn etterhvert så roa det seg og jeg fikk gjort litt mer vettuge ting enn å ha mareritt og flashbacks pga tragiske mennesker som tydeligvis mangler innhold i livene sine.

Fikk sommer rengjort stolen skikkelig, og gikk litt bananas med spraymaling.

Men jeg syns det ble bra. Og nei jeg har ikke vært særlig nøye med hjulene for de må byttes uansett. Men klesbeskytterne var jeg nøye med. Og de ble bra!

Jeg venter fortsatt på den nye stolen og sykkelfronten. Håper jeg får sykkelen mens det ennå ER sykkelsesong liksom.

Fikk øvd litt trappeteknikk på Nidaros, men de er jo så redd for den trappa si at det er ikke måte på. Fint skal det være, men å bruke? Næææh.

Her har de lagd en HC parkering på Nidaros. Den er og ganske finurlig, siden det eneste som går ned dit er en asfaltert sti. Og disse sitte gruppene som er over alt (stolene er sveisa fast i grupper på fire) er jo en stor vits for handikappede. Men NHF har sett flere bilder og skal ta tak i saken. Er jo ikke helt greit at et så nytt sykehus er så lite HC vennlig. Og for å komme til på uteområdet er det bare trapp dit utendørs, eller via nødutgangen i avdelinga som er 2 svintunge dører.

Syns det er rart ingen har tenkt på dette når de bygde. Eller denne klassikeren:

Du skal være j… sterk og stødig på bakhjulsbalanse for å i det heletatt komme deg ned dit.

Men etter at jeg kom hjem har je drevet mye med tekstilmalin. Bitt av basillen kan man vel si. Og jeg har og tatt frem symaskina.

Jeg har faltisk blitt glad i symaskina! Tro det eller ei. Jeg hadde ikke trodd det selv i allefall.

Og tekstilmalinga er jeg VIRKELIG blitt hekta på. Og jo mer jeg fordyper meg i hobbyprosjektene mine, dess mindre forstår jeg av hvorfor alt av ergoterapi forsvant med Haukåsen. Det kan jo umulig bare meg som klarer å glemme vanskelige tanker når man fordyper sef virkelig i et prosjekt?

DVS, jeg vet jo faktisk det fra jeg var innlagt i London. Det var jo også en akuttpost. Kanskje mer akutt egentlig enn de på Østmarka, men likevell tilbød de aktiviteter 2 ganger daglig og på kveldstid for de som hadde utgang. Og der viste de til at aktivitet istedet for passiv TV-titting (som er aktivitetstilbudet her) førte til at pasientene ble raskere bedre, og hadde færre reinnleggelser siden aktivitetstilbudet gav dem tips til aktiviteter å drive med utenfor sykehuset.

Og la oss være ærlige, å glo på TV enten det er hjemme eller på et sykehus er vel særlig helsefremmende?

Her er timeplanen fra akuttposten i London. Hadde den vært fra Østmarka hadde det stått: Glo på dårlige TV-serier som eneste faste tilbud. Tragisk, men sant.

I tillegg har Norge MYE å lære av britene når det gjelder selvmordsforebygging. I UK har de en null-visjon. Hårete mål? Men i mottsettning til i Norge så antar ikke legene i UK automatisk at du er ute etter oppmerksomhet hvis du er ærlig på at du har suicidale tanker, de setter pris på ærlighet for da kan de gi deg best mulig omsorg. Når jeg fortalte hvordan ting fungerte i Norge ble de sjokkert mange av dem og lurte på hvorfor «The gouvernment» ikke gjorde noe.

Jeg opplevde og hele innleggelsen som mye mer proffesjonell. Samtalene var ikke med deg og en lege alene hvor du alltid er den underlegne, men et team bestående av resisdent, intern, socialworker osv. Det var ikke EN person som her Norge rår over liv og død. Så legene på Østmarka og et par sykepleiere burde helt klart reise over på en studiereise.

Hvis vi beveger oss tilbake til Norge, så skjer det lite spennende om dagen. Jeg venter på at bestis og jeg skal starte med terapi ridninga. Og at alle skal komme tilbake fra ferie og ting skal bli normalt igjen.

Neste uke er frk. Fastlege tilbake omsider, og jeg skal på utprøving på hjelpemiddelsentralen ifht elektrisk rullestol. Scooter var ikke tingen for meg! Det ble mer spasmer og vanskelig å bruke.

På Beitostølen fikk jeg prøvd Permobil X850, og da følte jeg meg trygg. For jeg satt mer midt i doningen og den har muligheter for belte og tippesikring osv. Så håper det blir den. Det er også den som tåler størst grad av helling.

Så so long.

Kjære Trønder Taxi

Jeg og mange andre som benytter pasientreiser ofte, var kjempeglade når dere fikk tilbake anbudet. Men det er et par skår i gleden.

Jeg har full forståelse for at når dere får flere turer så trenges det flere sjåfører. Men og et stort men, sørg for å gi sjåførene skikkelig opplæring før de slippes løs på veien. 

Jeg har alltid forbundet TrønderTaxi med kvalititet, men for at det skal fortsette så trenger de nye sjåførene deres like god opplæring. 

Jeg er rullestol bruker og reiser derfor mye både med pasientreiser og med TT-kort, og nye sjåførerers manglende opplæring er ikke bare irriterende, men også farlig. 

Sist jeg reiste med pasientreiser møtte jeg en sjåfør som mente jeg fint kunne sitte uten magebelte, for selve rullestolen satt godt fast. Og jeg måtte krangle i 10 minutt for å få bli ordentlig festet, sjåføren mente det ikke var nødvendig på en så kort tur. Det var samme sjåfør som kjørte meg hjem igjen, og starta den samme diskusjonen om magebelte da også og argumenterte med at vi ikke krasja på vei til legen. Men hallo, hvem kan forrutse trafikkulykker? Og jeg har ikke lyst å bli mer handikappet en jeg allerede er. 

Denne hendelsen er meldt inn som avvik. 

Jeg har og måttet forklare hvordan TT-kortet fungerer mens taksameteret går, og jeg syns det blir feil at jeg som kunde skal betale takst for at sjåførene ikke har opplæring som jeg må gi dem. Og de gangene jeg har prøvd å ymte om det har jeg fått beskjed om å ikke legge meg opp i det. 

Så kjære Trønder Taxi, gi de nye sjåførene deres like god opplæring som de som dere hadde fra før, det sparer mye irritasjon og ikke minst potensielt trafikkfarlige situasjoner. 

Det er ikke alle som tørr, eller klarer å si fra om sikring av rullestolen slik jeg gjorde. Og da er man prisgitt at sjåføren vet hva h*n driver med! 

1. Mai, arbeidernes kampdag? 

1. mai er jo tradisjonelt den store dagen for å gå i protest tog. Men har etterhvert blitt en fridag og denne gangen når 1. mai er på en mandag så har vel mange tatt langhelg. Dagens arbeidere har sansynligvis lite utbytte av å gå i tog 1. mai, da toppsjefene forlengst har snudd nesa mot hytta på fjellet, sjøen eller fotballbanen.

Arbeidstakere er også i den heldige situasjonen at de kan bruke det magiske som kalles streik noe vi som går på trygd og er brukere av helsevesnet ikke er fult så heldige å ha i baklomma. Jeg kan ikke sitte her å streike mot den elendige jobbem regjeringa gjør med å ta fra de fattige og gi til de rike eller streike mot behandlinga som jeg virkelig trenger og har måttet slåss for å få, selv om det er knapt så det holder meg i live. Det hadde nok virket mot sin hensikt. 

Så jeg skulle gjerne gått i protest tog 1. mai. En stor protest mot Bent Høie, Nils Kværnmo, Liv Sjøvold og Pål Sandvik som stadig skjærer ned på sengeplassene i psykiatrien under St.Olav, selv om det har kosta mange liv, ja jeg snakker om selvmord. Mennesker som har blitt blankt avvist fordi behandlerne skal etter eget utsagn «rydde» avdelingen

Det sies så mye fint om at regjeringen har en opptrappingsplan i psykiatri. Det har de sagt i årevis.

Den ser vi fint lite til i Trondheim i allefall. Her legges det ned, og legges det ned. Og i det store flotte bygget som snart er ferdig? Like få sengeplasser, så kampen for tilværelsen vil være like stor, bare i penere omgivelser.

Så kansje burde man gå i protesttog? Men igjen, 1. mai er legene på ferie, og budskapet når sansynligvis ikke fram til dem.

Penger sier de hele tiden, penger penger penger. Og Norge er kåret til verdens beste land å bo i, vi har angivelig overflod av penger, men så dårlig økonomi at psykisk syke må være nesten døde for å få hjelp, fødene må flyttes under fødselen fordi sykehuset ikke har penger til å ha sykehuset åpent. I mine ører høres ikke det synonymt ut med «beste land å bo i».

Og når ledelsen foreslår slike horrible kutt, tørr ikke personalet stå opp mot dem i frykt for oppsigelser. Hva slags ledelse er det? Eller hva slags arbeidsmiljø? Mange av sykepleierne er oppegående mennesker som ser at det som skjer er helt feil, men hvorfor tørr de ikke si imot ledelsen og heller risikerer at en suicidal pasient skrives ut? Den slags frykt kultur hører ingensteds hjemme. Det er pasientens beste som burde være i fokus.

Så, la oss lage en ny dag for å protestere, og låse oss fast på dørene til Høie, Kværnmo, Sjøvold, Sandvik og gjengen for å vise at vi er faen ikke dårligere en arbeiderne selv om vi er pasienter/brukere og mottar trygd!!

Les gjerne også: Hvordan kan man bare ta livet sitt på lukket avd.

Rock bottom…

Hva skal man si egentlig? Eller hvor skal man starte?  

Nå ryr det nok en gang inn meldinger inn i innboksen min om å sette et hjerte på statusen sin i solidaritet med kvinner med brystkreft, og andre kryptiske meldinger «oss kvinner imellom».

Sorry folkens, men kryptiske meldinger på facebook eller messenger hjelper ingen og jeg føler fint lite solidaritet. Og jeg tror egentlig ikke de som er rammet av kreft gjør føler seg særlig hjulpet av at folk skriver hvilken farge de har på BH’n sin og diverse andre kryptiske ting som menn liksom ikke skal skjønne. Og BTW, menn får kreft de også…

Vil du virkelig gjøre noe for kvinner med brystkreft kan du kjøpe masse fine rosa sløyfe produkter her: http://nettbutikk.kreftforeningen.no/produktkategori/rosa-sloyfe/ 
Eller du kan gi penger direkte til kreft forskning  veldig enkelt med å vippse ønsket beløp til 2277.

Har du lyst å bidra med noe positivt til andre grupper, så har jeg noen forslag her til grupper som skjeldent draes fram i lyset:

Du kan støtte forskning på Lupus og andre revmatiske sykdommer her:
7035 05 26704

Eller du kan velge Norsk Handikappforbund:
1503 31 23857

Syns du Rådgivning om spiseforstyrrelser passer deg bedre?
Send en SMS med kodeord ROS <navn, adresse, epost, fødselsår> til 2434.

Kirkens Bymisjon trenger også sårt penger for å kunne drive tiltakene sine. Gå inn på denne siden: https://bymisjon.profundo.no/gi/

På sykehuset er det mange barn, også uten kreft. Sylehusklovnene bryr seg ikke om diagnose, men prøver å gi barna en god opplevelse.
På St. Olav står vist stadig under sparekniven siden de ikke er tilknyttet barnekreftforeniningen. Sånn bør det ikke være og sylehusklovnenene vil nok alle som har hatt barn på sykehuset beholde.

http://www.sykehusklovnene.no/stottoss/

Chorea Huntington… forferdelig sykdom!

http://www.huntington.no/?k=4591

LEVE – landsforeningen for etterlatte etter selvmord.
5010 05 63980

Ellers kan jeg liste opp ei lang liste jeg ikke fant kontonummeret til…. Men, et stort MEN! Mange av disse stedene setter de like mye pris på tiden din som pengene dine…

Blåkors, Barnas Stasjon, CP-foreninga  (trenger ledsagere til sommerleirene de arrangerer hvert år), Livsglede for eldre, røde kors, demensforeningen, norsk folkehjelp…

Pick your choice! Og hvis noen kopierer DENNE statusen, da blir jeg mer imponert enn over alle de som deler ut kryptiske hjerter og skal slette deg fra vennelista hvis du ikke gjør som det står i meldinga.

Men det er så mange andre MØKKA sykdommer som er minst, om ikke mer dødelige som ingen synes å bry seg om i disse statusene.

Jeg har til dags dato ikke fått en kryptisk melding om at nå skal vi være solidariske med alle som har psykiske lidelser, ennå det er 2/3 av befolkningen…

Jeg er på Østmarka A3 akkurat nå. Ting ble litt vanskelige å takle når jeg fikk vite at en av de beste venninnene mine har fått kreft. Jævla møkka sykdom, hun av alle er den siste som fortjener den dritten. Av alle vennene mine er hun den som alltid har vært der for meg så lenge jeg har vært syk og aldri dømt meg på noe vis! Og det sier sitt. Og alltid behandla meg som Tine og ikke en diagnose. 

Anyway, jeg gikk på en skikkelig smell når samtidig ei jeg trodde var ei allright jente viste seg å være dypt inne i den gjengen som har plaga meg og vridde og vendte på alt mulig og at hun hadde blitt «skremt» når jeg ønsket henne god jul. Og det var hun selv som gav meg mobilnummeret ditt ifb med noe arrangement hun inviterte meg med på, men hvor det var et par trappetrinn og at jeg da kunne ringe henne så jeg kom meg inn. Men plutselig etter å ha vært på bursdag til en i gjengen så kjenner hun meg ikke lenger… Og det etter å ha sendt meg en haug SnapChat fra nevnte bursdag. Så vi er ikke ferdig med barnehagen ennå tydeligvis. 

Så det ble en lang innleggelse på intensiven og medisinsk avdeling ut av dette her… Og etterhvert oppfølging av medisinsk avdeling på Østmarka. 

Men, gjort er gjort og spist er spist som man sier. Så nå prøver jeg å klatre meg opp igjen både psykisk også fysisk og ser fram til jeg skal på «Aktiv i Rullestol» på Beitostølen i Mai. 

Debattinnlegg i adressa

For ei ukes tid hadde jeg hovedinnlegget i ordet fritt i adressa. Så til de som ikke har adressa, så tenkte jeg å legge det ut her. Jeg ville bare la det gå litt tid. 

Hei du som dessverre fikk bilen din ødelagt når du reddet livet mitt på kroppanbrua en kveld sent i september i 2015. Jeg var ikke i stand til å hverken være særlig takknemlig eller takke deg i situasjonen, der og da var alt bare håpløst.

Du reddet livet mitt den dagen kvelden.


Takk også til politi, legevakt og AMK som aldri gav meg opp selv om dere ikke ble hørt av psykiatrien. Dere var de eneste som opptrådte profesjonelle både ovenfor meg, og de som tilfeldigvis fanget meg opp i en periode jeg var svært dårlig.


Samme vil jeg si til dere som fisket meg opp fra det iskalde vannet langs ladestien midtvinters. Jeg er takknemlig idag for at dere viste omsorg overfor meg når jeg ikke var istand til det selv.


Det er alt for få som dere som bryr dere om om andre mennesker. Jeg har mange jeg kan takke for at jeg lever idag, og de aller fleste er helt vanlige mennesker som har et godt hjerte og som har ofret egne materielle ting for min skyld, for å berge mitt liv når jeg selv har følt det ikke har vært å leve. Jeg skulle gjerne takket hver og en av dere om jeg fikk sjansen.


Idag får jeg omsider god hjelp, jeg jobber som miljøarbeider på et sykehjem i byen, og trives veldig godt med å være tilbake i jobb.


Så det nytter å hjelpe mennesker som har det vanskelig, selv om man dessverre ikke får så mye takknemlighet der og da. Jeg var i allefall ikke i stand til det. Jeg var mest fortvilet. Og ikke minst, det man kan få det bedre også selv om livet ser aldri så mørkt og svart ut. Jeg kan i ettertid si at jeg har hatt flaks som har møtt disse menneskene jeg ikke kjenner, men som har ofret mye for at jeg lever i dag.

Men, be om hjelp før det går så langt om du sitter med slike tanker. Om psykiatrien ikke vil hjelpe deg, snakk med en god venn.

For det blir bedre! 

Jobb og litt sånn derre… 

Sorry long time no blogging. Men jeg har rett og slett hatt det travelt. Uvant, men godt! 

Jeg har begynt å jobbe på sykehjemmet rett over gata, så fra å sitte å gjøre ingenting hele dagen 7 dager i uka, bare adspredd med fysioterapi, besøk hos frk. Fastlege og avtaler med PART så er det en overgang å gjøre noe nyttig igjen.  

Jeg klarte jo selvsagt å bli syk etter første uka på jobb med en påfølgende innleggelse på medisinsk og så på S1 på Nidaros. Dustete infeksjoner altså, jeg funker som en magnet på dem virker det som. 

Samarbeidet med Nidaros DPS funker bra, vi hadde ansvarsgruppemøte rett før jeg ble lagt inn på medisinsk. Syns det er mer rolig å være der enn på A3, naturlig nok siden det er friskere folk der. Sist innleggelse hadde jeg undervisning med legestudenter. Sier alltid ja til sånne ting, åssen skal de lære noe hvis ingen gidder snakke med dem? 

Hun veilederen deres lurte på om jeg hadde noen gode råd til dem… vel jeg bruker stort sett si det samme til alle studenter enten det er psykologstudenter, medisinstudenter eller andre helse fag. 

Treff pasienten før du leser journalen på 500 sider! Det er så alt for lett å gjøre seg opp en mening på forhånd ellers.

Ikke tenk på diagnosen, det er ikke en anorektiker du har forran deg, men et menneske. Husk at har du møtt en anorektiker så har du møtt bare en. 

Behandle alle pasienter med respekt, uansett! Ikke tro at en selvskader liker å ha vondt å vil bli sydd uten bedøvelse selv om h*n har kutta seg opp selv. Eller nekt noen smertestillende fordi de selv kan for at de har vondt. Behandle psykiatriske pasienter som andre om du møter dem på somatisk avdeling. Husk at psykiatriske pasienter kan bli somatisk syke de også!

Behandle folk slik du ville blitt behandlet selv! Særlig i psykiatrien… Da er man ennå mer sårbar for hvordan legen oppfører seg.

Fikk faktisk skryt av hun veilederen etterpå og hun sa hun skulle skrive det ned å ha det som en standard ting å ta opp med studenter om ikke pasienten gjorde det. 👍

Fikk gjort meg ferdig med antibiotika kuren mens jeg var på Nidaros, så etter det har jeg vært en god del på jobb. 

Så jeg har steika vafler, begynner å bli veldig god på å stelle negler. Så jeg trives veldig godt. Skulle gjerne jobba litt i helga også, men dritt kroppen spiller ikke på lag med meg. Nå er venstre arma kjempe vond, altså vondere enn at smerteplasteret tar det. Så krysser fingrene for at jeg er bra til mandag for da skal jeg på jobb igjen. Må vel bare ta det med ro i helga. 

Fikk omsider innvilget rehabilitering på Beitostølen også. Først fikk jeg avslag, fordi jeg iflg legen som vurderte søknaden ikke hadde vesentlig funksjonsfall, men frk. Fastlege sendte klage å skrev at det å gå fra å være fysisk frisk til å bli rullestolbruker er vel et ganske stor funksjonsfall…. og at jeg aldri har mottatt noen slags rehabilitering etter at jeg ble handikappet. Så YES, jeg skal på rehab. 

Og ja… dere har sikkert lest det forrige innlegget mitt? Om nedleggelsene på Østmarka? 

Vel jeg håper flest mulig signerer dette oppropet om «Nei til nedlegging av spesialpost 3» 

Jeg skal slenge meg ned på sofaen igjen og strikke ferdig på overraskelsen til Benedicte. 💖 Så blir det jobb igjen på mandag ettermiddag. 

Fortsatt god helg alle fine mennesker!

Hvor mange må dø før ledelsen i St. Olav snur? 

Her om dagen leste jeg i nyhetene at nok en avdeling på Østmarka er tenkt nedlagt… 

Og da lurer jeg virkelig på noen ting, sover du godt når du legger deg Liv Sjøvold, divisjons sjef hos St. Olavs Hospital? For det er vel du som sitter med det øverste ansvaret her? 

Haltdalen DPS er for lengst historie 9 sengeplasser nedlagt. Haukåsen, ennå lenger siden, men rundt 30 sengeplasser nedlagt. Halve allmenseksjonen på Nidaros DPS, 9 senger nedlagt

Men så legges Betania ned, mange pasienter mister sin eneste trygghet.

 Denne tryggheten blir flyttet til Nidaros, men på det som var allmenn avdelingen, ergo har ikke Nidaros DPS noen allmenn avdeling og mange sengeplasser forsvant på Betania… 

Og så, var det den artikkelen jeg tenkte å kommentere. 

Den eneste du lurer hvis du tror dette ikke bare går utover pasientene ved den aktuelle avdelingen Pål Sandvik er deg selv og kanskje håndlageren din Knut Langsrud. Du trenger jo ikke å være hverken god i matte eller fysikk for å skjønne at hvis man bare tar bort 16 senger så blir det mer press på de andre avdelingene. 

Og der er det allerede så pressa å sprengt at man skrives som regel ut like syk som når man kom inn. 
Hvor langt har du tenkt å dra den Pål Sandvik før du sier nei til flere nedleggelser? Post 4 er jo borte…. 16 senger borte der og med et pennestrøk. Så hvor mange flere venner må jeg miste i selvmord før du viser litt kampvilje for sykehuset ditt?

Men det er ikke bare dere, Pål Sandvik og Liv Sjøvold. Den som står bak det største løftebruddet her er vår «kjære» helseminister Bent Høie. Han lovte mer vekst i psykisk helsevern. 

Dagens medisin kan du lese denne artikkelen om Bent Høies løftebrudd innen psykisk helsevern. Der blir det påpekt noe som jeg har påpekt en gang før, hadde noen lagt ned tilsvarende mye innenfor kreftomsorg eller hjerte og karsykdommer så hadde det vært store avis oppslag. Mens når Liv Sjøvold fjerner hele avdelinger på Østmarka er det ikke mange som arrangerer fakkeltog. 

Det er noe forbanna dritt å ha kreft, det er ikke det jeg sier. Men da er du heldig og har en av Norges største brukerorganisasjoner i ryggen, og mange er selv aktive når de blir friske. 

Med psykisk sykdom er det ikke like enkelt. Selv om man snakker mye om å sidestille somatikken og psykiatrien så ER det værre å engasjere et fakkeltog når du knapt klarer å finne mot til å leve. Eller stå opp av senga. Da må man finne de små gledene, som for min del at jeg har 2 fantastiske tantebarn i Lillestrøm og derfor har bilde av dem over senga så det er det første og siste jeg ser når jeg sovner. 

Så Pål Sandvik, tenk deg nøye om før du legger ned ennå mer nå! 

Du flytter bare problemet, og i værste fall fører det til flere dødsfall for situasjonen er allerede ganske prekær!

Hvis du hadde vært inne på avdelingene litt lenger enn bare som vaktlege og tatt deg tid til å bli kjekt med pasientene som tvinges av din ledelses politikk til å bli svingdørspasienter, for vi har ikke noe alternativ. 


 

Norge – likt for alle? 

Vel, det kommer an på hvordan man ser det. Jeg og mange av mine venner og bekjente har god nytte av et hjelpemiddel som heter kuledyne. Mange har kanskje ikke hørt om denne fantastiske oppfinnelsen, men det enkelt forklart en dyne fylt med kuler som hjelper mange som sliter med uro om natta. For mer informasjon kan du lese mer om den på produsenten sine hjemmesider.

NAV har gjort mange krumspring for å gjøre det vanskelig å få dekket kuledyna for de som trenger det. Først var det betegnet som et «aktivitetshjelpemiddel» og man måtte være under 26 for å få det. Jeg var heldig og søkte våren før jeg fylte 26 og fikk dyne. 

Så til alles begeistring ble det betegnet som et «behandlingshjelpemiddel» og aldersgrensen som var i veien for veldig mange forsvant. 

Men også den gleden skulle vise seg og være kortvarig. 1. Januar 2013 (kan ikke vært man mnder eller år etter at kuledyna ble definert som behandlingshjelpemidde, for jeg fikk min i 2009 og man sleit noen år etter det) bestemme regjeringen at kuledyne og 6 andre behandlingshjelpemiddel skulle overføres til helseforetakene og finansiere. Så langt alt bra? 

Men når kun et, ET  av 4 helseforetak finansierer kuledyna og resten ber deg kjøpe sjøl, så har noe gått galt. 

Og det jeg lurer på er hvem påtar seg ansvaret? Ingen. 

Hvem sloss for pasientene? Ikke Mental helse i allefall, der er de mest opptatt av å være bitter over egen fortid og skal ta det ut på systemet. Dette er en sak som angår langt flere i Norge en at et par stykker sitter å er bitre på tvangsbehandling og vil ha det fjernet, selv om det i realiteten berga livet deres. 

Så ingen bryr seg om akkurat dette. Så hvorfor Stortinget gav helseforetakene ansvar for 7 behandlingshjelpemiddel? 

Jeg tviler på at noen av helseforetakene sier nei til noe av det andre på lista, som feks behandlingshjelpemidler til små barn med Cystisk Fibrose… Såfall hadde vi nok hørt om det i media for noen år siden. 

Så Norge er ikke likt for alle, i allefall ikke om du har en psykisk lidelse som trenger et fysisk hjelpemiddel…. Og hadde jeg sittet i regjeringa å visst om dette hadde jeg ærlig talt vært flau over enten å ikke ha gjort noe, eller i allefall ikke prøvd. 

Skam dere, og husk at det er valg til høsten. (Jeg skal ikke beskylde sittende regjering for det idiotiske vedtaket, men de kunne ført alt av hjelpemidler tilbake til hjelpemiddelsentralen når de blir så stor skeivfordeling som nå!)

En rullestol er ikke en leke! Og litt andre ting…. 

Har vært en tur inne på Østmarka nå, og ble skrevet ut i går. Heldigvis er noen leger mer løsningsorienterte enn andre så vi ble enige om at jeg ble på A3 til etter kveldsmaten så var det egentlig bare hjem og takk og god natt. 

Innleggelsen var forsåvidt grei nok, jeg oppholdt meg mye på rommet eller i 2. etg. sammen personalet. Innimellom er det fryktelig mange som vil drive å leke med rullestolen min, venninna mi som jeg av og til er innlagt med får lov for jeg vet det hjelper henne litt mot angsten og hun kjører bare rolig rundt for å roe ned seg selv. og jeg har selv når jeg gikk på Lundheim FHS og når jeg jobba som ledsager for CP-foreninga lekt med rullestoler, men da var det på eierens premisser. 

Når folk skal begynne å demontere rullestolen min og kjøre ned trappa eller gjøre kule triks som krever demontering av deler av stolen, fordi det er sååååå jævla kult, sorry…. Men da får du skaffe deg din egen rullestol å herpe. Jeg har bruk for min. 

Når ergoterapeuten min har sagt at jeg ikke får ta av støtte hjulene bak så betyr det nettopp det. Da gir jeg jamt f… i om du er bilmekaniker eller ingeniør. De skal ikke fjernes. De er innstilt så jeg kommer meg fram, men samtidig ikke faller å slår hue i bakken om jeg får et krampeanfall. 

Så om du syns det er såååå om å gjøre å leke med hjelpemidler, som fort kan gå i stykker, så kjøp ditt eget leketøy. Du får helt sikkert kjøpt det på ebay. 

Anyways så var jeg på en fin tur idag da, og fikk tatt noen kule bilder med mobiltelefonen. Hadde med speilreflekskameraet, men jeg var så kald på fingrene etterhvert at det ble mest mobilbilder.

Her er nede på piren, ganske fornøyd med at jeg fikk med Munkholmen ibakgrunnen av selfien. Ligger badet i høst/vinter sol til høyre i bildet.

Så må jeg jo fortelle at jeg har fått meg jobb. Skal begynne som miljøarbeider på et sykehjem i byen, og være der noen ettermiddager og kvelder og aktivisere de som bor der. Og finne på aktiviteter som å steke vafler, lese avisa, arrangere bingo og slike ting. Så jeg begynner den 28. november så det blir spennende.

Fra piren dro jeg opp Nordre og til Narvesen. Kjøpte noen juleblader og kanskje jeg får noen tips til jeg skal til Oslo og Lillestrøm i desember. Når jeg er hos Sidsel så skal vi jo lage litt julegodt og noe av det så ved en rask gjennomgang ikke så værst ut. 

Så var det å snu nesa hjemover og varme seg med en god kopp te. Har bestilt meg navneskilt til jobb og div ting jeg trenger. Jeg har det gamle hjelpepleierelev skiltet i kjelleren, i to varianter tilogmed, et med Tine Løhre og det eldste med Tine Løhre Krokstad. Men de har jo fått så mye fine skilt nå, imotsetning til de kjedelige hvite. så det syns jeg at jeg kunne unne meg. 💜

Se den fine julestemningen på solsiden, med flytende trær i kanalen….

Og sannelig hadde jeg ikke fått post mens jeg var borte. Nytt ledsagerbevis med bilde fra 2010…. 👍 Hun ledsagerbevis dama mente jeg ikke trengte nytt bilde. Jeg vet nå ikke helt jeg… 

Take care alle sammen, og ha en fortsatt fin Movember! 💜

Ja og forresten, gjett hva som venta på meg når jeg kom hjem?? Julekalender fra mamma! The Body Shop julekalender. 👍👍👍👍

Så dere forresten fullmånen? Jeg tenker på den gamle kinoreklamen med vampyren…

Tror det er reklame for M&M? 


Ja, denne var alltid på kino før.

Håper alle får ei fin uke som kommer 💜

Et drømmesamfunn, er det mulig?

Dette er fra skrivedagen i Norsk hovedmål 3. November. Innledningen kan virke litt meningsløs siden dere som leser ikke har de tekstvedleggene som vi hadde på skrivedagen. Men de aktuelle tekstvedleggene var en kronikk av Ole-Jacob Christensen som omhandlet schillingsvisa om tømmerhoggerne som lengtet til syden. Denne var også vedlagt. Jeg syns også selv innledningen min er elendig, og det var den som trakk med ned kraftig i karakter 

syden

Som Ole-Jacob Christensen skriver er dagens samfunn sterkt preget av det ytrestyrte. Det er egoet i midten, og staffasje og kropp er i fokus og skal helst vises fram til flest mulig gjennom sosiale media som facebook, instagram og blogger. Jobber som krever hardt kroppsarbeid sees gjerne på som lavstatusyrker selv om det er de som får samfunnet til å gå rundt. Det er bare å se på for eksempel når renholderne streiker. Det går ikke mange dager før skolene må stenges pga hygieniske forhold. Likevel blir denne gruppen sett ned på.

Hans Bjørmo drømte om syden, palmesus og at det vokste brød på trærne. I dag reiser ifølge Ole-Jacob Christensen over 70 prosent av nordmenn minst en utenlandsferie i året. Drømmen har blitt virkelighet, selv om det ikke vokser brød på trærne. Vi kjøper og kjøper som aldri før, tar gjerne en snar tur over til London og handler julegaver, bare fordi vi kan. Og for å vise andre at vi kan.

img_3221

Men hvordan ville et drømmesamfunn se ut?

I et drømmesamfunn er fokuset på materialismen borte, og redesign er det som er det som vises fram på facebook og instagram. De store bloggene handler om hvordan leve økologisk og gir tips til godt redesign i stedet for den perfekte make-upen eller plastisk kirurgi.

Vi mindre ytrestyrt og mer opptatt av indre verdier, og går litt tilbake til at man trenger ikke være så perfekt hele tiden, og så vise det til hele verden. Stresset i hverdagen reduseres, slik at det ikke er som nå, når mange barn har flere organiserte aktiviteter enn det er dager i uka. Bilbruken reduseres, mens kollektiv tilbudet økes så det er mye mer attraktivt enn i dag, samtidig som prisene senkes. Og ikke minst, må all kollektivtrafikk pålegges å være universelt utformet. Også resten av samfunnet et er universelt utformet, slik at handikappede ikke blir utestengt noe sted. Utesteder er pålagt å være universelt utformet for å få skjenkebevilgning. Dette er en EØS-regel som må følges opp, og kan kun i særs spesielle tilfeller gis dispensasjon fra. Også boliger er bygd etter universell utforming så ingen blir utestengt fra å besøke noen på grunn av bygningsmassen. Dette vil også gjøre at flere eldre kan bo hjemme lenger før de eventuelt må flytte på sykehjem. Alle heiser på kjøpesenter og andre offentlige steder er pålagt å byge eller bygge om slik at man får plass til en ambulansebåre i heis slik at pasienter slipper uverdige situasjoner.

Det satses på sykehjemsutbygging, ingen bor lenger på dobbeltrom. Men det finnes tilbud om dobbeltrom til ektepar som trenger sykehjemsplass. Bemanningen på sykehjemmene økes betraktelig og også aktivitetstilbudet. Alle eldre som bor på sykehjem skal få tilbud om både en dusj og tur ut daglig. Og dette skal være en lovfestet rett til alle sykehjemsbeboere. En gang i året skal de sykehjemsbeboerne som er friske nok til det og har lyst, få tilbud om en ferie reise til et av kommunenes helsehus i Spania eller andre varme land, med nødvendig følge. Som Ole-Jacob Christensen skrev, vi reiser mye og sykehjemsbeboere som er i form til det bør også få den muligheten om de har lyst, da man fortsatt har glede og interesse av de samme tingene som før selv om man trenger hjelp og må bo på sykehjem.

eldrelivsglede

Husene våre er universelt utformet og bygget som miljøbygg, hvor mye gjenvinnes i selve huset og har fjernvarme. Maten er hovedsakelig økologisk, da bruken av sprøytemidler har opphørt de fleste steder. De fleste spiser også mest vegetarisk, for å ha et mest mulig bærekraftig kosthold. Vi reiser fortsatt på sydenferier, men flyene som brukes er utviklet så de går på drivstoff utvunnet av rester fra trær brukt til møbelproduksjon, et produkt som allerede i dag er under utvikling på Borregaard. Biler bruker også det samme drivstoffet, samtidig som de er hybridbiler. Dette drivstoffet gir ikke CO2 utslipp slik dagens bensin og diesel gjør.

Dagens lavstatus yrker har fått et løft, man har innsett hvor avhengig samfunnet er av at noen vasker, tømmer søppel, kjører buss og stuer bagasje på flyplassen. Uten dem stopper samfunnet, og det har endelig folk innsett.

Fokuset på kropp, slanking og alskens dietter og slankekurer er borte. Hasjtaggen #sommerkroppen2017 er et ukjent begrep for ungdommen. Fokuset i barnehage og småskolen er ikke masse testing av barna, men den gode leiken og læring gjennom leik. Barna er igjen ute i skogen og leker, uten foreldre eller andre voksne som styrer leiken. Barna får lov å være barn igjen og ikke små voksne dresset opp som små prinsesser eller prinser. Barna har i stedet praktiske plagg som er gode å leike i, og får være barn. PC og iPad brukes som verktøy i læring i skolen, men ikke som «barnevakt,» barna må lære at å kjede seg ikke er farlig, men fremmer kreativitet. De voksne har og lagt mobilen mer på hylla og er mer tilstede med barna sine og mange har mobilen kun til beskjed bruk. Veldig få har TV og det finnes nesten ingen som bruker TV som «barnevakt» for barna lenger, for barna har lært å leke og finne på ting selv igjen.

lekeute

Den videregående skolen har gjennomgått massive endringer på yrkesfag. Elevene som velger linje, for eksempel helse og sosial får de almene fagene knyttet opp imot den linja. Så i matematikken lærer man lett medikament regning og matematikk som er relevant for yrkesfaget. Innen engelsk kan man lese litteratur som har med helsefag og gjøre og lære engelsk som har med helsefag å gjøre så man kan gjøre seg forstått og forstå utenlandske pasienter. Da er det mye lettere for elevene å knytte de almene fagene mot det de har tenkt å utdanne seg til. Eller byggfag, hvis man sier til en skolelei elev at du må ha mer matematikk, og den ikke er relevant for utdanningen, faller eleven lett av. Nå lærer man matematikk som er relevant, og eleven skjønner at «Oj, jeg kan jo faktisk ikke bygge noe, hvis jeg ikke kan matematikk.» Og dette gjelder alle yrkesfagene, alle de pålagte allmennfagene er spisset inn mot yrket eleven har valgt, og frafallet i den videregående skolen er nesten ikke eksisterende nå.

I grunnskolen har man omsider innført et varmt skolemåltid. Det bidrar ikke bare til at elevene får i seg et sunt måltid etter retningslinjene fra Statens ernæringsråd, men det utjevner også en del sosiale forskjeller. Der man tidligere hadde noen som hadde matpakker som var pyntet til trengsel, mens noen kom på skolen uten matpakke, ble det veldig synlig. Måltidet er også en sosial arena for elevene hvor man for de mindre elevene leser en bok eller hører på lyd bok, mens de eldre foretrekker å prate sammen.
Alle skoler er pålagt å ha en detaljert tiltaksplan mot mobbing, og å reagere raskt hvis de ser mobbing eller blir fortalt av en elev at det forekommer mobbing. Klarer ikke skolen løse mobbeproblemet gjennom flere tiltak, må den som mobber bytte skole.

Elevene lærer allerede i grunnskolen om grenser og seksualitet for å unngå overgrep, og for at barna skal føle seg trygge på at det er ok å si fra til en voksen dersom de blir utsatt for overgrep. Mange lærer kvier seg for å snakke om dette, så det leies inn profesjonelle sexologer som har erfaring med å snakke med barn til å gjøre dette. Og det bør og gjøres allerede i barnehagen, tilpasset barnets alder.

img_3039-001

Så, er dette samfunnet bærekraftig?

Både ja og nei. I teorien tror jeg det kunne vært gjennomførbart. Bortsett fra noen områder hvor teknologien ikke er helt ferdig utviklet.

Men om folk hadde vært villig til å gi slipp på mye luksus i hverdagen? Det er jeg tvilende til, og skulle man gjort hele samfunnet universelt utformet hadde det blitt dyrt. Veldig dyrt, og det tror jeg ikke norske skattebetalere er villig til å betale for. Når det gjelder tilgjengelighet på utesteder, så kunne en ordning vært at utestedet ikke fikk skjenkebevilgning om ikke stedet var universelt utformet. Det tror jeg hadde satt litt fart på å gjøre det litt lettere for funksjonshemmede å delta sosialt.

Å gjennomføre en sykehjems reform hvor brukerne har en lovfestet rett til en daglig tur ut og dusje mer enn en gang i uka, burde kunne gå an, til sammenlikning har innsatte i fengsel krav på daglig lufting, så eldre og syke som ikke har gjort noe galt burde ha minst det samme kravet.

At fokuset på egoet og kropp, utseende forsvinner er vel for mye å håpe på. Men at flere resirkulerer og redesignet tror jeg er mulig.

Når det gjelder skolen, så syns jeg ikke det er urimelig å få til at alle skoler får et skolemåltid. Flere skoler har dette allerede og har veldig gode erfaringer med det. Og i den videregående skolen, er jeg redd frafallet bare fortsetter hvis ingen endrer på læreplanen for yrkesfag.

Så hvis man ser stort på det, så er min drømmeverden sånn delvis gjennomførbar, men det krever en god del penger for å få til, og mennesker må være villig til å endre på levestilen sin.

Samtidig så sier Ole-Jacob Christensen at «Vi glemmer at den drømmen vi lever i, for svært mange alltid forblir en drøm.» Det er mange i verden som skulle ønske de hadde vår levestandard. Selv om man har fattige i Norge, så er ikke fattig i Norge det samme som fattig i for eksempel Romania eller Etiopia. Vi har penger til å reise til Hans Bjørlis forjettede Syden med palmevin og blå palmekyst, kanskje flere ganger i året også.

Så man kan vel konkludere med at selv om mye gjerne skulle vært annerledes, så har vi det tross alt ganske bra her i Norge.

trumphhyenes