Category Archives: Meninger

Verdens dagen for psykisk helse…

Smak litt på det. VerdensDAGEN…. Andre sykdommer som er mer spesifikke har «awarness month». Så verdens dagen for psykisk helse har de putta inn i den kanskje mest profilerte av dem, PINKtober.

For all del. Jeg skal støtte PINKtober, det var ikke det jeg mente. Men… skal man skape oppmerksomhet rundt psykisk sykdom så trenger man mer enn en dag…

Når kommer PSYKtember feks? Med egne profilbilde rammer til facebook og produkter som selges til inntekt for forsking? DA har vi kommet et stykke på vei.

Nå vi kan enkelt trykke på facebook å få en profilramme med feks: I support/stand up for mental health. DA har vi tatt et steg i riktig retning.

Samtidig syns jo jeg det er viktig å bli kvitt korrupsjonen som foregår innad i psykiatrien.

Vi liker å tro at sånt bare foregår i U-land som Afrika, men sannheten er en helt annen. Kommer du inn på psykehuset et trynefaktoren så høy at jeg ikke forstår at legene sover godt om natta når de på fredagene «rydder» avdelinga og ikke nødvendigvis ser på hvem som trenger mest å være der, men «gullungene» skrives aldri ut på tross av at de knapt er i avdelingen og alltid på perm i helga.

Istedet blir en dårlig stakkar kasta gråtende ut og kommer tilbake dagen etter via en tur på medisinsk eller møte med onkel politi. Alt dette for at gullungene skal ha en seng stående TOM.

Så kom ikke her å fortell meg at psykiatien vår ikke er korrupt. Den er gjennomsyret av det. I allefall i Trondheim….

Så verdensdagen for psykisk helse betyr fint lite for min del… 1 dag av 365? Hva er det liksom?

Gjerne les: Hvorfor er psykiatrien så redde for å fortelle hva som faktisk foregår der?

Advertisements

Trondheim Pride

Lørdag 16. September deltok jeg på Trondheim Pride sammen handikapp forbundet. Det var supergøy, masse farger og masse folk.

Klar for å dra ut.

Mye venting før paraden.

Fikk litt sminke fra «Skeiv Ungdom» mens vi venta.

Og endelig er vi igang!

Ble fanga opp av adressa også. Og i Trondheim går både politi, militær og sykepleiere i Prideparaden.

Masse fantastiske appeller og underholdning på byscenen.

Men må jo selvsagt si vår egen Marianne hadde den beste appellen.

Og til slutt, kjendis selfie.

Det var en super dag. Og NHF skal delta neste år, så er jeg ikke i tvil om at jeg skal delta igjen.

De som tror Pride bare handler om homofile har misforstått litt, det handler om retten til å være seg selv, enten du er homo, hetro, bi, aseksuell, svart, hvit, norsk, pakistansk, svensk, trans, handikappet… The list goes on.

Ingen skal diskrimineres uansett! Mennesker kommer i alle farger og fasonger. Og alle mennesker bør ha tilgang til alle arenaer i samfunnet. Der har man desverre en lang lang vei å gå.

Men jo mer vi står opp for oss selv jo mer blir kommuner, fylkeskommuner og stat nødt til å høre.

Og det begynner med deg selv, ikke sitt å vent på at noen andre skal gjøre det. 👊

Jeg ønsker meg…

Jeg ønsker meg veldig mye egentlig. Men akkurat idag går Trondheim Pride paraden. Og jeg skal delta sammen Handikappforbundet. Nå er det sikkert noen som lurer på hva rullestolbrukere har med homser å gjøre?

Ikke noe som helst nødvendigvis. Det finnes homofile og transseksuelle blandt handikappede akkurat som i resten av befolkingen.

Pride betyr stolthet. Og gjennom å delta på pride paraden viser man stolthet over mangfoldet i samfunnet. Stolthet over at man er kommet dit man er idag på tross hindringene samfunnet skaper.

Så hvis jeg virkelig skulle ønske meg noe viktig så er det et varmere og mer inkluderende samfunn som er tilgjengelig for alle.

Slik er det ikke idag. Hvis jeg skal ut å spise eller på kafé med venner og familie må vi alltid tenke på om man kommer inn det stedet. Og noen steder kommer man fint inn, men man kan ikke bli for lenge siden toalettene er i kjelleren med bare trapp ned.

Jeg skulle ønske det var lovpålagt når man åpner en restaurant eller kafe i 2017 at den er tilgjengelig for alle. Eller at alle boliger bygges så man ikke trenger å spørre om man kommer seg inn hos vennene sine.

Og ikke minst skulle jeg ønske at det fysiske miljøet ble mer tilrettelagt så det er lettere å komme seg rundt. Fjern h…. brostein og få orden på lyskryss og andre fotgjengeroverganger så man faktisk kommer seg over og opp på den andre siden. Nå har de fleste overganger i Trondheim iallefall en stor dump på begge sider av veien som enkelte er såppas bratte at de ikke kan forseres….

Det er mine helt enkle ønsker for idag. Og at flest mulig joiner pride paraden. For STOLTHET!

De som er med på bloggutfordringa er:

Hvorfor er psykiatrien så redd for å fortelle hva som faktisk foregår der?

Først av alt, kjære Mental Helse, tvang i psykiatrien er det minste problemet der. Ok, så har enkelte av dere opplevd tvang som har føltes unødvendig. Men hvis vi skal avskaffe tvang? Skal vi la folk gå rundt med ubehandlede psykoser, sulte seg til døde og ta livet sitt uten av noen har mulighet til å gripe inn? Det høres for meg ut som et kaldt kynisk samfunn.

Jeg vil ikke si at det er et problem med for mye tvang og skjerming i Trondheim. Heller motsatt.


Her blir man på lukket akuttpost overlatt til seg selv, og jeg kan ikke fatte hvorfor mental helse er så imot tvangsbruk.
Jeg kjenner en del av de som har uttalt seg om tvangsbruk og det er mennesker uten bakkekontakt for å si det sånn.

Hadde Østmarka gjort jobben sin når jeg ble tvangsinnlagt fra medisinsk avdeling i 2014 fordi de ikke turte ha meg der av hensyn til min egen sikkerhet så hadde jeg kanskje ikne vært handikappet, slitt med epilepsianfall og utrolig plagsomme spasmer idag.

På Østmarka ble jeg overlatt til meg selv, etter en uke med fastvakt på somatisk som knapt tok øynene fra meg.

Burde man ikke se på det som VIRKELIG er problemene i psykiatrien? At behandlerne «rydder avd» til helga? Og de som kommer inn i helga er de som ble rydda ut på fredag, men da via somatisk etter et selvmordsforsøk?

Eller mangelen på plasser? Her i Trondheim er de så stolte over å få nytt bygg. De burde heller stå på barrikadene å spørre hvilken idiot som har dimensjonert et bygg med like få plasser som idag hvor kapasiteten allerede er sprengt. Og i tillegg skal de gå baklengs inn i framtida å gå med uniform? Jepp, du leste riktig. Litt sånn alla gjøkeredet.

Også har vi måten de møter selvskadere på… Og pasienter med spiseforstyrrelser.

Dette sier veilederen. I praksis?

I praksis så er det et slags strafferegime jeg aldri har skjønt.

Jeg ble behandlet etter denne metoden første gang jeg ble innlagt, 18 år gammel.

Ingen spurte hvorfor jeg skadet meg, jeg ble fortalt at jeg skadet meg ikke alvorlig nok til at de tok meg seriøst. Vel, ikke engang når jeg lå på respirator på intensiven var det alvorlig nok for Haukåsen…

Praksisen var den at det problemet du var innlagt for ble du straffa med utskrivelse eller andre ting hvis det skjedde. Såkalte tvangsutskrivelser.
Så når man slet med selvskading og skada seg så var ikke løsningen å snakke med meg HVORFOR jeg skada meg, men avvise meg. Når jeg i utgangspunktet var syk pga mye avvisning, det hadde de visst hvis de var litt mer opptatt av å snakke med meg enn å straffe meg for den straffen jeg allerede hadde gitt meg selv for ikke å være flink nok, tynn nok, bra nok, osv. Med andre ord ble jeg straffa av de som skulle hjelpe meg fordi jeg hadde straffa meg selv…

Det gav ikke mening den gang og førte til flere selvmordsforsøk, som igjen ble straffet av personalet. Jeg ble straffet fordi jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ønsket å dø, noe som såklart bare førte til nye selvmordsforsøk. Og mer straff fra personalet iform av disse tvangsutskrivelsene.

Og quess what? Det gir fortsatt ikke mening. Man straffer jo ikke pasienter innen somatikken fordi de ikke blir friske med en gang? Da prøver man en annen type antibiotika eller cellegift. Og har man et gipsa bein, så tar ikke ortopeden å knekker opp beinet på nytt uten bedøvelse hvis det ikke har grodd innen estimert tid.

Hadde noen gjort slike ting hadde det garantert stått på forsiden av adressa dagen etter i såfall. Men som psykisk syk virker det som legene kan tillate seg utrolig mye drøyt, og media løfter ikke en finger.

https://www.dagbladet.no/kultur/barndommens-raskap/68617690

Syns det er på tide mental helse innser at tvang redder liv når man ikke er i stand til å se det selv og at enkelte trenger å tvangsmedisineres i en periode for å komme ut av en psykose.

Og heller jobber for at det som skjer inne i avdelingene ikke skal skje! Den kommentaren jeg fikk som 18-åring, at jeg ikke skada meg alvorlig nok har ligget i bakhodet siden. Og mange har unnlatt å ta meg seriøst siden. Jeg skal ikke navngi legene, men når legevakt/politi tvangsinnlegger deg 4 ganger på en dag fordi når du kommer til posten gidder ikke personalet se på papirene, de bare sier de har snakket med legen som sa jeg kunne gå…. Men den 4 gangen når den samme legevaktslegen sa hun kom til å melde det til helsetilsynet så måtte jeg ha fastvakt og ble kasta ut dagen etter.

Jeg skjønner ikke hvorfor mental helse ikke jobber mer med slike ting for det er det så mange som opplever. Tvangsmedisinering er det tross alt ikke så mange som blir utsatt for. Og de jeg har møtt har trengt det og vært glad i etterkant når de er kommet ut av psykosen.

Men at sykehuset behandler mennesker som møkka under skoene sine, det er ikke så viktig for mental helse ennå de som opplever det å bli tvangsutskrevet bare for å bli lagt inn dagen etter er det så utrolig mange av. Mange flere en de som «lider» under tvang og tvangsmedisinering.

Og personalet? Sykepleierne og de som «jobber på golvet»… Hvorfor gjør ikke dere noe? Jeg vet dere ikke liker denne behandlingen. Men dere kan faktisk protestere. Legene og behandlerne er totalt avheninge av dere… Og så lenge dere bare gjør som legene sier og ikke sier imot så, ja… For å sette det veldig på spissen, det sa mange tyskere under krigen og. At de bare gjorde som de fikk beskjed om. Men alle har en fri vilje, og i motsetning til en tysker som sa imot Hitler så står ikke et miljøpersonale som sier imot behandlerne ifare for eget liv og helse. Du blir ikke skutt om du står opp for pasienten din!

Det må gå an å bli kvitt den ukulturen som er på avdelinger, men jeg tror miljøpersonalet må gjøre jobben!

Litt om Nidaros, London og mer…

Og hva har jeg gjort? Fint lite. Eller det er ikke helt tilfelle, jeg hadde en ukes innleggelse på Nidaros. Et par medpasienter klarte å lage utrolig mye styr uten å en gang være til stedet i avdelinga. Godt jobba…

Men sånn etterhvert så roa det seg og jeg fikk gjort litt mer vettuge ting enn å ha mareritt og flashbacks pga tragiske mennesker som tydeligvis mangler innhold i livene sine.

Fikk sommer rengjort stolen skikkelig, og gikk litt bananas med spraymaling.

Men jeg syns det ble bra. Og nei jeg har ikke vært særlig nøye med hjulene for de må byttes uansett. Men klesbeskytterne var jeg nøye med. Og de ble bra!

Jeg venter fortsatt på den nye stolen og sykkelfronten. Håper jeg får sykkelen mens det ennå ER sykkelsesong liksom.

Fikk øvd litt trappeteknikk på Nidaros, men de er jo så redd for den trappa si at det er ikke måte på. Fint skal det være, men å bruke? Næææh.

Her har de lagd en HC parkering på Nidaros. Den er og ganske finurlig, siden det eneste som går ned dit er en asfaltert sti. Og disse sitte gruppene som er over alt (stolene er sveisa fast i grupper på fire) er jo en stor vits for handikappede. Men NHF har sett flere bilder og skal ta tak i saken. Er jo ikke helt greit at et så nytt sykehus er så lite HC vennlig. Og for å komme til på uteområdet er det bare trapp dit utendørs, eller via nødutgangen i avdelinga som er 2 svintunge dører.

Syns det er rart ingen har tenkt på dette når de bygde. Eller denne klassikeren:

Du skal være j… sterk og stødig på bakhjulsbalanse for å i det heletatt komme deg ned dit.

Men etter at jeg kom hjem har je drevet mye med tekstilmalin. Bitt av basillen kan man vel si. Og jeg har og tatt frem symaskina.

Jeg har faltisk blitt glad i symaskina! Tro det eller ei. Jeg hadde ikke trodd det selv i allefall.

Og tekstilmalinga er jeg VIRKELIG blitt hekta på. Og jo mer jeg fordyper meg i hobbyprosjektene mine, dess mindre forstår jeg av hvorfor alt av ergoterapi forsvant med Haukåsen. Det kan jo umulig bare meg som klarer å glemme vanskelige tanker når man fordyper sef virkelig i et prosjekt?

DVS, jeg vet jo faktisk det fra jeg var innlagt i London. Det var jo også en akuttpost. Kanskje mer akutt egentlig enn de på Østmarka, men likevell tilbød de aktiviteter 2 ganger daglig og på kveldstid for de som hadde utgang. Og der viste de til at aktivitet istedet for passiv TV-titting (som er aktivitetstilbudet her) førte til at pasientene ble raskere bedre, og hadde færre reinnleggelser siden aktivitetstilbudet gav dem tips til aktiviteter å drive med utenfor sykehuset.

Og la oss være ærlige, å glo på TV enten det er hjemme eller på et sykehus er vel særlig helsefremmende?

Her er timeplanen fra akuttposten i London. Hadde den vært fra Østmarka hadde det stått: Glo på dårlige TV-serier som eneste faste tilbud. Tragisk, men sant.

I tillegg har Norge MYE å lære av britene når det gjelder selvmordsforebygging. I UK har de en null-visjon. Hårete mål? Men i mottsettning til i Norge så antar ikke legene i UK automatisk at du er ute etter oppmerksomhet hvis du er ærlig på at du har suicidale tanker, de setter pris på ærlighet for da kan de gi deg best mulig omsorg. Når jeg fortalte hvordan ting fungerte i Norge ble de sjokkert mange av dem og lurte på hvorfor «The gouvernment» ikke gjorde noe.

Jeg opplevde og hele innleggelsen som mye mer proffesjonell. Samtalene var ikke med deg og en lege alene hvor du alltid er den underlegne, men et team bestående av resisdent, intern, socialworker osv. Det var ikke EN person som her Norge rår over liv og død. Så legene på Østmarka og et par sykepleiere burde helt klart reise over på en studiereise.

Hvis vi beveger oss tilbake til Norge, så skjer det lite spennende om dagen. Jeg venter på at bestis og jeg skal starte med terapi ridninga. Og at alle skal komme tilbake fra ferie og ting skal bli normalt igjen.

Neste uke er frk. Fastlege tilbake omsider, og jeg skal på utprøving på hjelpemiddelsentralen ifht elektrisk rullestol. Scooter var ikke tingen for meg! Det ble mer spasmer og vanskelig å bruke.

På Beitostølen fikk jeg prøvd Permobil X850, og da følte jeg meg trygg. For jeg satt mer midt i doningen og den har muligheter for belte og tippesikring osv. Så håper det blir den. Det er også den som tåler størst grad av helling.

Så so long.

Kjære Trønder Taxi

Jeg og mange andre som benytter pasientreiser ofte, var kjempeglade når dere fikk tilbake anbudet. Men det er et par skår i gleden.

Jeg har full forståelse for at når dere får flere turer så trenges det flere sjåfører. Men og et stort men, sørg for å gi sjåførene skikkelig opplæring før de slippes løs på veien. 

Jeg har alltid forbundet TrønderTaxi med kvalititet, men for at det skal fortsette så trenger de nye sjåførene deres like god opplæring. 

Jeg er rullestol bruker og reiser derfor mye både med pasientreiser og med TT-kort, og nye sjåførerers manglende opplæring er ikke bare irriterende, men også farlig. 

Sist jeg reiste med pasientreiser møtte jeg en sjåfør som mente jeg fint kunne sitte uten magebelte, for selve rullestolen satt godt fast. Og jeg måtte krangle i 10 minutt for å få bli ordentlig festet, sjåføren mente det ikke var nødvendig på en så kort tur. Det var samme sjåfør som kjørte meg hjem igjen, og starta den samme diskusjonen om magebelte da også og argumenterte med at vi ikke krasja på vei til legen. Men hallo, hvem kan forrutse trafikkulykker? Og jeg har ikke lyst å bli mer handikappet en jeg allerede er. 

Denne hendelsen er meldt inn som avvik. 

Jeg har og måttet forklare hvordan TT-kortet fungerer mens taksameteret går, og jeg syns det blir feil at jeg som kunde skal betale takst for at sjåførene ikke har opplæring som jeg må gi dem. Og de gangene jeg har prøvd å ymte om det har jeg fått beskjed om å ikke legge meg opp i det. 

Så kjære Trønder Taxi, gi de nye sjåførene deres like god opplæring som de som dere hadde fra før, det sparer mye irritasjon og ikke minst potensielt trafikkfarlige situasjoner. 

Det er ikke alle som tørr, eller klarer å si fra om sikring av rullestolen slik jeg gjorde. Og da er man prisgitt at sjåføren vet hva h*n driver med! 

1. Mai, arbeidernes kampdag? 

1. mai er jo tradisjonelt den store dagen for å gå i protest tog. Men har etterhvert blitt en fridag og denne gangen når 1. mai er på en mandag så har vel mange tatt langhelg. Dagens arbeidere har sansynligvis lite utbytte av å gå i tog 1. mai, da toppsjefene forlengst har snudd nesa mot hytta på fjellet, sjøen eller fotballbanen.

Arbeidstakere er også i den heldige situasjonen at de kan bruke det magiske som kalles streik noe vi som går på trygd og er brukere av helsevesnet ikke er fult så heldige å ha i baklomma. Jeg kan ikke sitte her å streike mot den elendige jobbem regjeringa gjør med å ta fra de fattige og gi til de rike eller streike mot behandlinga som jeg virkelig trenger og har måttet slåss for å få, selv om det er knapt så det holder meg i live. Det hadde nok virket mot sin hensikt. 

Så jeg skulle gjerne gått i protest tog 1. mai. En stor protest mot Bent Høie, Nils Kværnmo, Liv Sjøvold og Pål Sandvik som stadig skjærer ned på sengeplassene i psykiatrien under St.Olav, selv om det har kosta mange liv, ja jeg snakker om selvmord. Mennesker som har blitt blankt avvist fordi behandlerne skal etter eget utsagn «rydde» avdelingen

Det sies så mye fint om at regjeringen har en opptrappingsplan i psykiatri. Det har de sagt i årevis.

Den ser vi fint lite til i Trondheim i allefall. Her legges det ned, og legges det ned. Og i det store flotte bygget som snart er ferdig? Like få sengeplasser, så kampen for tilværelsen vil være like stor, bare i penere omgivelser.

Så kansje burde man gå i protesttog? Men igjen, 1. mai er legene på ferie, og budskapet når sansynligvis ikke fram til dem.

Penger sier de hele tiden, penger penger penger. Og Norge er kåret til verdens beste land å bo i, vi har angivelig overflod av penger, men så dårlig økonomi at psykisk syke må være nesten døde for å få hjelp, fødene må flyttes under fødselen fordi sykehuset ikke har penger til å ha sykehuset åpent. I mine ører høres ikke det synonymt ut med «beste land å bo i».

Og når ledelsen foreslår slike horrible kutt, tørr ikke personalet stå opp mot dem i frykt for oppsigelser. Hva slags ledelse er det? Eller hva slags arbeidsmiljø? Mange av sykepleierne er oppegående mennesker som ser at det som skjer er helt feil, men hvorfor tørr de ikke si imot ledelsen og heller risikerer at en suicidal pasient skrives ut? Den slags frykt kultur hører ingensteds hjemme. Det er pasientens beste som burde være i fokus.

Så, la oss lage en ny dag for å protestere, og låse oss fast på dørene til Høie, Kværnmo, Sjøvold, Sandvik og gjengen for å vise at vi er faen ikke dårligere en arbeiderne selv om vi er pasienter/brukere og mottar trygd!!

Les gjerne også: Hvordan kan man bare ta livet sitt på lukket avd.

Rock bottom…

Hva skal man si egentlig? Eller hvor skal man starte?  

Nå ryr det nok en gang inn meldinger inn i innboksen min om å sette et hjerte på statusen sin i solidaritet med kvinner med brystkreft, og andre kryptiske meldinger «oss kvinner imellom».

Sorry folkens, men kryptiske meldinger på facebook eller messenger hjelper ingen og jeg føler fint lite solidaritet. Og jeg tror egentlig ikke de som er rammet av kreft gjør føler seg særlig hjulpet av at folk skriver hvilken farge de har på BH’n sin og diverse andre kryptiske ting som menn liksom ikke skal skjønne. Og BTW, menn får kreft de også…

Vil du virkelig gjøre noe for kvinner med brystkreft kan du kjøpe masse fine rosa sløyfe produkter her: http://nettbutikk.kreftforeningen.no/produktkategori/rosa-sloyfe/ 
Eller du kan gi penger direkte til kreft forskning  veldig enkelt med å vippse ønsket beløp til 2277.

Har du lyst å bidra med noe positivt til andre grupper, så har jeg noen forslag her til grupper som skjeldent draes fram i lyset:

Du kan støtte forskning på Lupus og andre revmatiske sykdommer her:
7035 05 26704

Eller du kan velge Norsk Handikappforbund:
1503 31 23857

Syns du Rådgivning om spiseforstyrrelser passer deg bedre?
Send en SMS med kodeord ROS <navn, adresse, epost, fødselsår> til 2434.

Kirkens Bymisjon trenger også sårt penger for å kunne drive tiltakene sine. Gå inn på denne siden: https://bymisjon.profundo.no/gi/

På sykehuset er det mange barn, også uten kreft. Sylehusklovnene bryr seg ikke om diagnose, men prøver å gi barna en god opplevelse.
På St. Olav står vist stadig under sparekniven siden de ikke er tilknyttet barnekreftforeniningen. Sånn bør det ikke være og sylehusklovnenene vil nok alle som har hatt barn på sykehuset beholde.

http://www.sykehusklovnene.no/stottoss/

Chorea Huntington… forferdelig sykdom!

http://www.huntington.no/?k=4591

LEVE – landsforeningen for etterlatte etter selvmord.
5010 05 63980

Ellers kan jeg liste opp ei lang liste jeg ikke fant kontonummeret til…. Men, et stort MEN! Mange av disse stedene setter de like mye pris på tiden din som pengene dine…

Blåkors, Barnas Stasjon, CP-foreninga  (trenger ledsagere til sommerleirene de arrangerer hvert år), Livsglede for eldre, røde kors, demensforeningen, norsk folkehjelp…

Pick your choice! Og hvis noen kopierer DENNE statusen, da blir jeg mer imponert enn over alle de som deler ut kryptiske hjerter og skal slette deg fra vennelista hvis du ikke gjør som det står i meldinga.

Men det er så mange andre MØKKA sykdommer som er minst, om ikke mer dødelige som ingen synes å bry seg om i disse statusene.

Jeg har til dags dato ikke fått en kryptisk melding om at nå skal vi være solidariske med alle som har psykiske lidelser, ennå det er 2/3 av befolkningen…

Jeg er på Østmarka A3 akkurat nå. Ting ble litt vanskelige å takle når jeg fikk vite at en av de beste venninnene mine har fått kreft. Jævla møkka sykdom, hun av alle er den siste som fortjener den dritten. Av alle vennene mine er hun den som alltid har vært der for meg så lenge jeg har vært syk og aldri dømt meg på noe vis! Og det sier sitt. Og alltid behandla meg som Tine og ikke en diagnose. 

Anyway, jeg gikk på en skikkelig smell når samtidig ei jeg trodde var ei allright jente viste seg å være dypt inne i den gjengen som har plaga meg og vridde og vendte på alt mulig og at hun hadde blitt «skremt» når jeg ønsket henne god jul. Og det var hun selv som gav meg mobilnummeret ditt ifb med noe arrangement hun inviterte meg med på, men hvor det var et par trappetrinn og at jeg da kunne ringe henne så jeg kom meg inn. Men plutselig etter å ha vært på bursdag til en i gjengen så kjenner hun meg ikke lenger… Og det etter å ha sendt meg en haug SnapChat fra nevnte bursdag. Så vi er ikke ferdig med barnehagen ennå tydeligvis. 

Så det ble en lang innleggelse på intensiven og medisinsk avdeling ut av dette her… Og etterhvert oppfølging av medisinsk avdeling på Østmarka. 

Men, gjort er gjort og spist er spist som man sier. Så nå prøver jeg å klatre meg opp igjen både psykisk også fysisk og ser fram til jeg skal på «Aktiv i Rullestol» på Beitostølen i Mai. 

Debattinnlegg i adressa

For ei ukes tid hadde jeg hovedinnlegget i ordet fritt i adressa. Så til de som ikke har adressa, så tenkte jeg å legge det ut her. Jeg ville bare la det gå litt tid. 

Hei du som dessverre fikk bilen din ødelagt når du reddet livet mitt på kroppanbrua en kveld sent i september i 2015. Jeg var ikke i stand til å hverken være særlig takknemlig eller takke deg i situasjonen, der og da var alt bare håpløst.

Du reddet livet mitt den dagen kvelden.


Takk også til politi, legevakt og AMK som aldri gav meg opp selv om dere ikke ble hørt av psykiatrien. Dere var de eneste som opptrådte profesjonelle både ovenfor meg, og de som tilfeldigvis fanget meg opp i en periode jeg var svært dårlig.


Samme vil jeg si til dere som fisket meg opp fra det iskalde vannet langs ladestien midtvinters. Jeg er takknemlig idag for at dere viste omsorg overfor meg når jeg ikke var istand til det selv.


Det er alt for få som dere som bryr dere om om andre mennesker. Jeg har mange jeg kan takke for at jeg lever idag, og de aller fleste er helt vanlige mennesker som har et godt hjerte og som har ofret egne materielle ting for min skyld, for å berge mitt liv når jeg selv har følt det ikke har vært å leve. Jeg skulle gjerne takket hver og en av dere om jeg fikk sjansen.


Idag får jeg omsider god hjelp, jeg jobber som miljøarbeider på et sykehjem i byen, og trives veldig godt med å være tilbake i jobb.


Så det nytter å hjelpe mennesker som har det vanskelig, selv om man dessverre ikke får så mye takknemlighet der og da. Jeg var i allefall ikke i stand til det. Jeg var mest fortvilet. Og ikke minst, det man kan få det bedre også selv om livet ser aldri så mørkt og svart ut. Jeg kan i ettertid si at jeg har hatt flaks som har møtt disse menneskene jeg ikke kjenner, men som har ofret mye for at jeg lever i dag.

Men, be om hjelp før det går så langt om du sitter med slike tanker. Om psykiatrien ikke vil hjelpe deg, snakk med en god venn.

For det blir bedre! 

Jobb og litt sånn derre… 

Sorry long time no blogging. Men jeg har rett og slett hatt det travelt. Uvant, men godt! 

Jeg har begynt å jobbe på sykehjemmet rett over gata, så fra å sitte å gjøre ingenting hele dagen 7 dager i uka, bare adspredd med fysioterapi, besøk hos frk. Fastlege og avtaler med PART så er det en overgang å gjøre noe nyttig igjen.  

Jeg klarte jo selvsagt å bli syk etter første uka på jobb med en påfølgende innleggelse på medisinsk og så på S1 på Nidaros. Dustete infeksjoner altså, jeg funker som en magnet på dem virker det som. 

Samarbeidet med Nidaros DPS funker bra, vi hadde ansvarsgruppemøte rett før jeg ble lagt inn på medisinsk. Syns det er mer rolig å være der enn på A3, naturlig nok siden det er friskere folk der. Sist innleggelse hadde jeg undervisning med legestudenter. Sier alltid ja til sånne ting, åssen skal de lære noe hvis ingen gidder snakke med dem? 

Hun veilederen deres lurte på om jeg hadde noen gode råd til dem… vel jeg bruker stort sett si det samme til alle studenter enten det er psykologstudenter, medisinstudenter eller andre helse fag. 

Treff pasienten før du leser journalen på 500 sider! Det er så alt for lett å gjøre seg opp en mening på forhånd ellers.

Ikke tenk på diagnosen, det er ikke en anorektiker du har forran deg, men et menneske. Husk at har du møtt en anorektiker så har du møtt bare en. 

Behandle alle pasienter med respekt, uansett! Ikke tro at en selvskader liker å ha vondt å vil bli sydd uten bedøvelse selv om h*n har kutta seg opp selv. Eller nekt noen smertestillende fordi de selv kan for at de har vondt. Behandle psykiatriske pasienter som andre om du møter dem på somatisk avdeling. Husk at psykiatriske pasienter kan bli somatisk syke de også!

Behandle folk slik du ville blitt behandlet selv! Særlig i psykiatrien… Da er man ennå mer sårbar for hvordan legen oppfører seg.

Fikk faktisk skryt av hun veilederen etterpå og hun sa hun skulle skrive det ned å ha det som en standard ting å ta opp med studenter om ikke pasienten gjorde det. 👍

Fikk gjort meg ferdig med antibiotika kuren mens jeg var på Nidaros, så etter det har jeg vært en god del på jobb. 

Så jeg har steika vafler, begynner å bli veldig god på å stelle negler. Så jeg trives veldig godt. Skulle gjerne jobba litt i helga også, men dritt kroppen spiller ikke på lag med meg. Nå er venstre arma kjempe vond, altså vondere enn at smerteplasteret tar det. Så krysser fingrene for at jeg er bra til mandag for da skal jeg på jobb igjen. Må vel bare ta det med ro i helga. 

Fikk omsider innvilget rehabilitering på Beitostølen også. Først fikk jeg avslag, fordi jeg iflg legen som vurderte søknaden ikke hadde vesentlig funksjonsfall, men frk. Fastlege sendte klage å skrev at det å gå fra å være fysisk frisk til å bli rullestolbruker er vel et ganske stor funksjonsfall…. og at jeg aldri har mottatt noen slags rehabilitering etter at jeg ble handikappet. Så YES, jeg skal på rehab. 

Og ja… dere har sikkert lest det forrige innlegget mitt? Om nedleggelsene på Østmarka? 

Vel jeg håper flest mulig signerer dette oppropet om «Nei til nedlegging av spesialpost 3» 

Jeg skal slenge meg ned på sofaen igjen og strikke ferdig på overraskelsen til Benedicte. 💖 Så blir det jobb igjen på mandag ettermiddag. 

Fortsatt god helg alle fine mennesker!