Category Archives: jobb

Et lite vink…  og vlogg eller hva f… det nå heter. 

Tusen takk for helt overveldende respons på det forrige innlegget mitt. Jeg brukte lang tid på å skrive det, og det var et av det mest personlige og vanskelige innleggene jeg har skrevet tror jeg. 

Jeg er omsider kvitt den faenskapen som herja meg, om det var influensa eller hva det nå var. Ei på jobb sa at årets influensa har tatt livet av mange eldre så, såfall er det ikke rart jeg har sovet nesten hele dagen og følt meg crap i tillegg til den arma som ikke samarbeida. Men jeg har kommet i gang på jobb igjen nå, og i dag var det ansvarsgruppemøte. Ikke at det kom noe revolusjonerende ut av det. 

Men det er jo mange som har spurt om jeg kan lage videoblogg. Vel, jeg har ikke noe videokamera eller proff utstyr, så jeg har lagd en liten snutt på mobilen. Tried my best, nei jeg kan bedre å lage film. Men det faller meg ikke helt naturlig å prate med telefonen, så ja. Min første videoblogg eller vlogg er en omvisning i leiligheten min. 


Så med det samme, hva ønsker folk å lese mer om og evt mindre om? En gylden mulighet til å påvirke innholdet på bloggen her nå 😉

God natt!

Advertisements

Jobb og litt sånn derre… 

Sorry long time no blogging. Men jeg har rett og slett hatt det travelt. Uvant, men godt! 

Jeg har begynt å jobbe på sykehjemmet rett over gata, så fra å sitte å gjøre ingenting hele dagen 7 dager i uka, bare adspredd med fysioterapi, besøk hos frk. Fastlege og avtaler med PART så er det en overgang å gjøre noe nyttig igjen.  

Jeg klarte jo selvsagt å bli syk etter første uka på jobb med en påfølgende innleggelse på medisinsk og så på S1 på Nidaros. Dustete infeksjoner altså, jeg funker som en magnet på dem virker det som. 

Samarbeidet med Nidaros DPS funker bra, vi hadde ansvarsgruppemøte rett før jeg ble lagt inn på medisinsk. Syns det er mer rolig å være der enn på A3, naturlig nok siden det er friskere folk der. Sist innleggelse hadde jeg undervisning med legestudenter. Sier alltid ja til sånne ting, åssen skal de lære noe hvis ingen gidder snakke med dem? 

Hun veilederen deres lurte på om jeg hadde noen gode råd til dem… vel jeg bruker stort sett si det samme til alle studenter enten det er psykologstudenter, medisinstudenter eller andre helse fag. 

Treff pasienten før du leser journalen på 500 sider! Det er så alt for lett å gjøre seg opp en mening på forhånd ellers.

Ikke tenk på diagnosen, det er ikke en anorektiker du har forran deg, men et menneske. Husk at har du møtt en anorektiker så har du møtt bare en. 

Behandle alle pasienter med respekt, uansett! Ikke tro at en selvskader liker å ha vondt å vil bli sydd uten bedøvelse selv om h*n har kutta seg opp selv. Eller nekt noen smertestillende fordi de selv kan for at de har vondt. Behandle psykiatriske pasienter som andre om du møter dem på somatisk avdeling. Husk at psykiatriske pasienter kan bli somatisk syke de også!

Behandle folk slik du ville blitt behandlet selv! Særlig i psykiatrien… Da er man ennå mer sårbar for hvordan legen oppfører seg.

Fikk faktisk skryt av hun veilederen etterpå og hun sa hun skulle skrive det ned å ha det som en standard ting å ta opp med studenter om ikke pasienten gjorde det. 👍

Fikk gjort meg ferdig med antibiotika kuren mens jeg var på Nidaros, så etter det har jeg vært en god del på jobb. 

Så jeg har steika vafler, begynner å bli veldig god på å stelle negler. Så jeg trives veldig godt. Skulle gjerne jobba litt i helga også, men dritt kroppen spiller ikke på lag med meg. Nå er venstre arma kjempe vond, altså vondere enn at smerteplasteret tar det. Så krysser fingrene for at jeg er bra til mandag for da skal jeg på jobb igjen. Må vel bare ta det med ro i helga. 

Fikk omsider innvilget rehabilitering på Beitostølen også. Først fikk jeg avslag, fordi jeg iflg legen som vurderte søknaden ikke hadde vesentlig funksjonsfall, men frk. Fastlege sendte klage å skrev at det å gå fra å være fysisk frisk til å bli rullestolbruker er vel et ganske stor funksjonsfall…. og at jeg aldri har mottatt noen slags rehabilitering etter at jeg ble handikappet. Så YES, jeg skal på rehab. 

Og ja… dere har sikkert lest det forrige innlegget mitt? Om nedleggelsene på Østmarka? 

Vel jeg håper flest mulig signerer dette oppropet om «Nei til nedlegging av spesialpost 3» 

Jeg skal slenge meg ned på sofaen igjen og strikke ferdig på overraskelsen til Benedicte. 💖 Så blir det jobb igjen på mandag ettermiddag. 

Fortsatt god helg alle fine mennesker!

2016… En liten oppsummering?!

Det pissregner i Trondheim, og i morra er det nyttårsaften. Ektrenværet Urd har akkurat passert og når jeg ser ut vinduet på stua på Nidaros DPS er det fint lite som får en til å tenke på hverken jul, nyttår eller desember. Mer sommerferier i Rørvik som barn, med regn som pisker mot vinduet. 

Men ja, 2016… 

Januar: 

Jeg startet 2016 på intensiven med tvangsbehandling med dialyse. Jeg hadde sagt opp leiligheten i Skjermveien og ante ikke hvor jeg skulle bo og Østmarka nekta og hjelpe meg, mens Tiller helst så at jeg ble låst inn på sikkerhetsavdeling. 

Januar fortsatte i samme sporet med intox-> tvangsbehandling -> hjem -> ny intox -> tvangsbehandling og til slutt dissosiasjon og operasjon som endte med en tvangsinnleggelse på Østmarka A3 1. Februar som ikke bare redda livet mitt, men også endra det. 

Midt oppi dette kaoset fikk jeg meg ny leilighet. Og det gjorde ikke saken noe bedre at en god venn døde.

Februar 
1. Februar ble jeg tvangsinnlagt på akuttpost A3. Jeg var da så medtatt at jeg ikke skjønte at sykepleierne og kirurgene på KGAS2 hadde prøvd å forklare meg det, så når ambulansen kom for å hente meg skjønte jeg lite og ingenting. Siden Østmarka hadde jo nekta å ta imot meg når jeg svelgte en kamelfarm før den siste intoxen og sa ja takk til det idiotiske opplegget jeg hadde da, men ble avvist. 

Jeg begynte å få ordna litt i den nye leiligheten min. Mamma og Morten hadde kjørt flyttelasset så jeg trengte egentlig bare pakke opp dill og dall fra esker. 

Samarbeidet med A3 ble veldig bra, og det føltes godt å endelig samarbeide med Østmarka og ikke minst, frk. Fastlege fikk være fastlege og ikke AMK sentral, kriseteam, psykolog og alt annet enn fastlege. 

Leiligheten ble etterhvert beboelig og jeg stor trivdes der og det gjør jeg fortsatt. Er noen bilder fra leiligheten i dette innlegget. Det er et år gammelt så litt endringer har det selvsagt blitt siden da. 

Mars

Jeg begynte å være en del på perm hjemme. Noe som resulterte i mye kakebaking til personalet. Stort sett velykket og veldig populært.

Noe mer vellykket en annet…. 😂

April 

Hadde mer og mer permisjoner hjemme. Også overnattingspermisjoner. Og en av bestevennene mine kom med kake.

Jeg var mye hjemme som en forberedelse til utskrivelsen. Og ble etterhvert skrevet ut med åpen retur.

I starten var jeg veldig mye inne på A3, Og lite hjemme, men det ble mindre og mindre A3. Mye av problemet lå også i mangelen på hjelpemiddler. Jeg hadde en håpløs transport rullestol og NAV brukte en evighet på å skaffe meg en ergoterapeut, så jeg kom meg ikke ut når jeg var hjemme. Så jeg var veldig isolert, noe som var mye av årsaken til mange innleggelser på A3. 

Jeg hadde fått et bra behandlingsteam i PART som tok meg med ut når jeg ikke klarte det selv. På A3 lå fokuset veldig på at jeg skulle gå, og jeg gikk mye, uten at det var noe særlig til nytte og jeg tryna masse og knakk vist noen ribbein fant jeg ut senere. 

Mai

Fortsatt mye på A3, hjelpemiddler er fortsatt ikke på plass hjemme og det er mye av grunnen. Noen av de som jobber på A3 tror fortsatt på mirakler og at hvis jeg bare trener og går nok så trenger jeg ikke rullestol. Så jeg prøver så godt jeg kan. Og det står ikke på innsatsen! 

Joda, det er de bratte bakkene på ladestien. Og jeg har gått opp mens personalet har dytta meg i ræva for at jeg skal komme opp for alternativet ned var værre. Men jeg er ferdig med ladestien til fots! Joda, godt ment fra personalet sin side og jeg er sta som et esel og skal klare. Men kroppen min har ikke hatt godt av det. 

Derimot sitte ute i sola og få litt støtte sånn at jeg fikk kjenne gress mot tærne, det er mye bedre. Mai kom, mai gikk… Jeg meldte meg på 15 års jubileum på  Lundheim FHS og hadde egentlig da innsett at jeg var og kom til å forbli handikappet. Men hadde fortsatt verdens værste rullestol, så jeg håpet det ble bedre når jeg fikk mer hjelpemidler. 

 Drea lærte meg ordentlig proff poker, og grillsesongen ble starta i Innherredsveien. 

Marita var i byen og Ingrid-Therese ble mamma til lille Lucas Elias. 

  Så Mai var egentlig ganske innholdsrik. 

Juni

Juni starta med en tur på hematologisk poliklinikk for å få litt jern innabords. 

Bestis ordna håret mitt, som begynte å se en smule slitent ut. Selv om jeg fortsatt var mye på A3, var jeg nå mer hjemme enn på A3.

Nøgd med resultatet dro ble jeg med mamma og Morten på hytta i Meråker for første gang. Og det var veldig deilig å bare slappe av, strikke og lese. 

Jeg var noen turer innom A3 igjen, det begynte å bli sommer, virkelig sommer. Og jeg venta fortsatt på nye hjelpemidler. 

Juli

En del på hytta med Mamma og Morten. Og på A3. Venter og venter på å få ny rullestol så jeg slipper å være avhengig av mamma til alt. 

Og endelig, 18. Juli,  så fikk jeg den. En splitter ny quickie helium. En drøm å kjøre med, særlig for meg som har vært stucked i en breezy transport stol i 2 år. Jeg følte meg uovervinnelig og dro på lange turer når det var fint vær.(Dvs oppholdsvær etter trøndersk målestokk…) 

Nå kom jeg meg lett på solsiden, og verden ble plutselig mye enklere, og også det med å akseptere at jeg er handikappet. Jeg meldte meg inn i handikappforbundet og innså at mange av begrensningene sitter i hodet mitt. 

Ett av blogginnleggene mine ble trykt i ordet fritt. Det kan leses her på adressa.

 August

I starten på August er jeg ute å farter med den nye rullestolen min nesten hver dag det er vær til det. Den nyvunnede friheten min er ubeskrivelig. 

Jeg havner inn på sykehuset en tur pga ekstrem lav kalium og hjerterytme forstyrrelser, men det ordner seg heldigvis til jeg skal på elevstevnet. 

Det var så utrolig koselig å treffe igjen gamle kjente! Og ikke minst fikk jeg en booster på at livet mitt er da ikke ødelagt fordi om jeg har havnet i rullestol! 


Gunhild sang både på lørdagskvelden og søndagen. 

Og når jeg kom hjem så venta det en scooter på meg så jeg ble ennå mer mobil, og kunne dra på lengre turer osv. 

September 

September var en kjip kjip mnd! Det starta med tidenes forstoppelse som bare ble værre av at enkelte på A3 tror at avf.middel er en belønning for meg pga SF. De glemmer at jeg er operert et ukjent antall ganger i magen. Jeg driver ikke å holder tellinga sånn som enkelte andre. Så når jeg begynte å få vondt og ikke klarte komme ned å spise for den mest behagelige stillingen var halvt liggende, og jeg til slutt fikk mat på rommet så skulle jeg i allefall IKKE «belønnes» med avf. middel. Og sånn fortsatte det til jeg hadde så vondt at jeg lå å hylte å beit i dyna. Men da fikk jeg kjeft for å plage andre pasienter. Og når jeg skulle på do å tisse kjentes det ut som magen skulle revne. Jeg har seriøst aldri hatt så vondt før. Så det kom nå en lege dr. Navnløs (han presenterte seg ikke). Som skulle komme tilbake om 5. Minutter. Etter 5 TIMER spurte jeg etter legen og fikk til svar at jeg ikke fikk smertestillende… Og jeg sa bare hæ? Jeg vil ikke ha smertestillende, jeg vil vite hva som feiler meg. Så på rein adrenalin kom jeg meg hjem med taxi og tok kun med meg nøkler og lomme bok og ringte på trygghetspatruljen som fikk sendt meg på legevakta. 

Der trodde de jeg hadde nyrestein og tyta meg full av smertestillende og muskelavslappende. Så jeg ble jo mye mye bedre. Fikk dra hjem utpå  natta med et par ketogan i lomma siden jeg skulle til frk. Fastlege dagen etter. Og da hadde CRP begynt og stige så det var rett tilbake på sykehuset. Men da tok de røntgen og så at jeg hadde en jævlig til forstoppelse. Og etter 4 klyster og noe som virka som plumbo for magen så løsna dritten bokstavelig talt. 

Jeg sa noe om at jeg hadde vondt i brystet, men det var ikke så nøye. Magen var tom og deres jobb gjort. Så da var det hjem igjen. For 2-3 dager. For jeg skulle til Frk. Fastlege og sa at jeg hadde vondt i brystet, og CRP var høy, så da var det nedover igjen da. Denne gangen på Lunge avdelinga. De fant ut at når jeg drev å gikk i vår og tryna så har jeg mest sannsynlig knekt noen ribbein som har punktert lunga også har det her godtgjort seg flere mnder. Hurra liksom. Så de prøvde det ene drenet etter det andre, men endte opp med operasjon. 

Og Satan så vondt det er å bli lunge operert. Østmarka sa til sykehuset at jeg skulle få være der til jeg kom meg, men til meg slapp de bomben om at avtalen min var gjort om til at jeg kun kan være innlagt 3 dager om gangen. Så jeg ble skrevet ut, uten nødvendige hjelpemiddler på en fredag, som min fantastiske ergoterapeut heiv seg rundt og fikk fiksa over helga. Men jeg har fortsatt liggesår som ikke har grodd etter den helga. 

Så ja, jeg var på sykehuset hele september pga det der. 

Oktober:

Oktober tilbrakte jeg store deler av tida i sofaen eller senga for jeg hadde store smerter etter operasjonen. Så det ble mye strikking og lesing. 

Også var jo verdens beste Bennis en tur i byen! 

November:

Jeg strikka veldig mye, opptatt med prosjektet mitt Hjertevarme for kirkens bymisjon

Skrev blogginnlegg på ble publisert på NHFU sin blogg. Lenket til rullestolen? 

Ellers gjorde jeg ikke så mye i november. De dagene det var tålelig vær var jeg ute noen turer med scooteren. 

Og noen turer innom A3 ble det nå da.

Desember

Jeg starta desember med jobb møte sammen PART. Jeg har ikke kommet igang ennå, etter som NAV er et treigt dyr. Men det blir. 

Jeg reiste nedover til Oslo og Lillestrøm for å møte verdens beste Bennis og være ei helg hos søstra mi.  

Og skal du handle bøker i Oslo, får du også «trommevirvel» gratis kondomer! 

Jeg møtte jaggu Anne B. Ragde også. Helt sånn random. Hun ble på en selfie siden jeg var trønder og ikke sånn fisefin fra Oslo vest. 😂

På vei hjem med siste flyet til Trondheim etter nesten ei uke borte med masse action. Ser man sånn ut. 

Og skal stå opp grytidlig dagen etter for innleggelse på Nidaros DPS. 

Var på Nidaros DPS en stund og prøvde å formidle til ganske mange at jeg trengte mer hjelp i jula.

Jeg prøvde mange ganger, men ble ikke hørt så det endte med et alvorlig suicidal forsøk rett før jul.

Psykologen min på A3 gav meg heldigvis ikke kjeft, men mente at det burde han ha tenkt på, altså at å skrive meg ut til lillejulaften når han vet røddagene og sånt er vanskelig ikke var en god idé og at de burde planlagt jul. Og jeg fikk faktisk ros for å ha sagt flere ganger at det her går ikke og at det var ikke min feil at «systemet» som de referer til hele tiden ikke hørte på meg og fanget opp at det virkelig var vanskelig. 

Lillejulaften dro jeg en liten tur på perm hjemme til mamma, og samme på julaften. 

Men da var jeg temmelig utslitt og tilbrakte tiden fram til 3. Juledag på A3. 

Og når jeg kom hjem 3. Juledag var det første jeg måtte gjøre å aviser fryseren… Akkurat det jeg hadde mest lyst til…. 

Tiden hjemme før jeg ble lagt inn igjen på Nidaros DPS idag har jeg brukt til å strikke å trene. Det har jo ikke vært vær til å være ute uansett. 

Jeg har fulgt treningsprogrammet fra fysioterapeuten min, men trente så hardt sist at jeg er stiv og støl. 

Fikk meg ny kindle til jul også. Klarte å gjøre mamma avhengig av min gamle, så fikk jeg en ny fin hvit.

Så da blir det vel noe god mat i kveld, uvisst hva. Etter å ha sett filmen «Cowspiracy» har jeg besluttet å bli veggis igjen. Men jeg kan med glede meddele at vegetar maten på St. Olav har blitt betraktelig bedre i løpet av de siste 15 årene! 👏

Så da gjenstår det egentlig bare å ønske alle sammen et riktig godt nyttår!! Og at 2017 måtte bli et veldig bra år for alle jeg kjenner, både venner, lesere, ukjente og mine «kjære» haters. 

Godt nytt år, happy New year, Bonne année, Head uut aastat, Srećna Nova godina, Onnellista uutta vuotta, Ευτυχισμένο το Νέο Έτος, Selamat Tahun Baru, שנה טובה, Hamingjusamur Nýtt Ár, 新年好, Blwyddyn Newydd Dda, نیا سال مبارک ہو, Glückliches neues Jahr, New Anno Felix, Gelukkig Nieuwjaar, Gott Nytt År!!! 

En rullestol er ikke en leke! Og litt andre ting…. 

Har vært en tur inne på Østmarka nå, og ble skrevet ut i går. Heldigvis er noen leger mer løsningsorienterte enn andre så vi ble enige om at jeg ble på A3 til etter kveldsmaten så var det egentlig bare hjem og takk og god natt. 

Innleggelsen var forsåvidt grei nok, jeg oppholdt meg mye på rommet eller i 2. etg. sammen personalet. Innimellom er det fryktelig mange som vil drive å leke med rullestolen min, venninna mi som jeg av og til er innlagt med får lov for jeg vet det hjelper henne litt mot angsten og hun kjører bare rolig rundt for å roe ned seg selv. og jeg har selv når jeg gikk på Lundheim FHS og når jeg jobba som ledsager for CP-foreninga lekt med rullestoler, men da var det på eierens premisser. 

Når folk skal begynne å demontere rullestolen min og kjøre ned trappa eller gjøre kule triks som krever demontering av deler av stolen, fordi det er sååååå jævla kult, sorry…. Men da får du skaffe deg din egen rullestol å herpe. Jeg har bruk for min. 

Når ergoterapeuten min har sagt at jeg ikke får ta av støtte hjulene bak så betyr det nettopp det. Da gir jeg jamt f… i om du er bilmekaniker eller ingeniør. De skal ikke fjernes. De er innstilt så jeg kommer meg fram, men samtidig ikke faller å slår hue i bakken om jeg får et krampeanfall. 

Så om du syns det er såååå om å gjøre å leke med hjelpemidler, som fort kan gå i stykker, så kjøp ditt eget leketøy. Du får helt sikkert kjøpt det på ebay. 

Anyways så var jeg på en fin tur idag da, og fikk tatt noen kule bilder med mobiltelefonen. Hadde med speilreflekskameraet, men jeg var så kald på fingrene etterhvert at det ble mest mobilbilder.

Her er nede på piren, ganske fornøyd med at jeg fikk med Munkholmen ibakgrunnen av selfien. Ligger badet i høst/vinter sol til høyre i bildet.

Så må jeg jo fortelle at jeg har fått meg jobb. Skal begynne som miljøarbeider på et sykehjem i byen, og være der noen ettermiddager og kvelder og aktivisere de som bor der. Og finne på aktiviteter som å steke vafler, lese avisa, arrangere bingo og slike ting. Så jeg begynner den 28. november så det blir spennende.

Fra piren dro jeg opp Nordre og til Narvesen. Kjøpte noen juleblader og kanskje jeg får noen tips til jeg skal til Oslo og Lillestrøm i desember. Når jeg er hos Sidsel så skal vi jo lage litt julegodt og noe av det så ved en rask gjennomgang ikke så værst ut. 

Så var det å snu nesa hjemover og varme seg med en god kopp te. Har bestilt meg navneskilt til jobb og div ting jeg trenger. Jeg har det gamle hjelpepleierelev skiltet i kjelleren, i to varianter tilogmed, et med Tine Løhre og det eldste med Tine Løhre Krokstad. Men de har jo fått så mye fine skilt nå, imotsetning til de kjedelige hvite. så det syns jeg at jeg kunne unne meg. 💜

Se den fine julestemningen på solsiden, med flytende trær i kanalen….

Og sannelig hadde jeg ikke fått post mens jeg var borte. Nytt ledsagerbevis med bilde fra 2010…. 👍 Hun ledsagerbevis dama mente jeg ikke trengte nytt bilde. Jeg vet nå ikke helt jeg… 

Take care alle sammen, og ha en fortsatt fin Movember! 💜

Ja og forresten, gjett hva som venta på meg når jeg kom hjem?? Julekalender fra mamma! The Body Shop julekalender. 👍👍👍👍

Så dere forresten fullmånen? Jeg tenker på den gamle kinoreklamen med vampyren…

Tror det er reklame for M&M? 


Ja, denne var alltid på kino før.

Håper alle får ei fin uke som kommer 💜

Når er nok for mye? Av kommentarer fra medpasienter…

Bare sånn for å understreke det nøye så er følgende ikke en enkelte hendelse, men sitater og opplevelser fra flere avdelinger, flere steder i landet gjennom mine ca 15 års fartstid i psykiatrien. Og hvis noen er navngitt er det selvsagt et fiktivt navn! 

Hvis noen skulle gjenkjenne seg selv i det jeg skriver og tro det er deg jeg skriver om, så foreslår jeg at du istedet for å angripe meg tar en prat med behandleren din… 

Altså, når man er innlagt på ei avdeling med andre psykisk syke mennesker er det umulig tror jeg at der ikke oppstår en eneste konflikt. Jeg skisserte dette scenarioet på en avdeling hvor det var mye bråk en gang, med at hvis de skulle vært la oss si 15 av personalet, låst inne og de hadde ikke fått bestemme selv når de skal gå ut, spise og når de skal stå opp og legge seg. Og nei, selvsagt kunne de ikke valgt samboere selv, da hadde ikke det blitt realistisk hvis man kunne valgt de man klikker best med. Loddtrekning blandt de ansatte, som på denne avdelingen hadde mange sterke personligheter hadde vært mest autentisk og her snakker vi friske mennesker uten psykoser, depresjoner og andre psykiske sykdommer. Jeg lover deg…. De hadde ikke holdt ut med hverandre under samme forhold i et døgn engang. Og vedkommende jeg skisserte dette scenarioet for var faktisk enig. For personalet kan gå hjem etter endt vakt, og lufte av seg den ufine pasienten og glemme h*n for noen timer eller til og med dager. Men som medpasient er du ikke riktig så heldig. 

En post jeg var på fikk man ikke oppholde seg på «fellesen», for personalet sa at «det å være syk gjør ikke at du kan oppføre deg som en drittsekk.» Og der ligger mye av nøkkelen til bedre trivsel på avdelinger. For greit, man er sjuk. Men det er alle de andre som er innlagte også. Mange, inkludert meg selv sliter med selvbildet og selvfølelse. Og da blir det ikke bedre av at andre pasienter forteller deg at du er stygg og feit og lurer på når du skal ha barn… Ja, de er syke. Men når de er så syke at de ikke klarer å være i «fellesen» uten å såre andre eller være frekke? Da burde vedkommende kanskje skjermes? For de andre pasientene sin del, og fordi jeg ofte har opplevd i slike situasjoner at disse pasientene som bare snakker negativt til andre nesten uten unntak blir snakket om på en liten heldig måte når de ikke er tilstede. Men sånn det er, så er det dømt til å bli slik. Når Skam dårlige pasienter enten er syk frekke eller blamerer seg og man prøver å snakke med personalet får man bare høre at de kan ikke diskutere andre pasienter. Tragisk opplegg. 

Når jeg var innlagt i London erfarte jeg noe norsk helsevesen har noe å lære av. Nemlig gruppesamtaler. Jeg var innlagt på en akuttpost, og hver mandag var det samtalegruppe med en terapeut. Litt som man ser på film, og det var den eneste aktiviteten som var obligatorisk. Selv om personalet hadde tvangsmedisinert deg noen timer tidligere pga utagering, så måtte man ha tillatelse fra overlegen for å slippe denne gruppa her. Og det var veldig interessant. 

Her er vi jo så livredde for taushetsplikt og Gud forby at pasientene snakker sykdom. Men her foregikk det under kontrollerte former med kvalifisert terapeut og også noen av miljøpersonalet var tilstede bare sånn just in case sikkert. 
Dette var jo en mandag, og i helga hadde det kommet inn en mann som var temmelig bråkete, aggressiv og ja. I Norge hadde han blitt sendt på skjerming, men det hadde de ikke der. Der måtte man holde seg på rommet hvis man ikke klarte å oppføre seg nogenlunde normalt. Og i den samtale gruppa hvor du kunne si hva du ville når det var din tur, var det en annen pasient som ikke hadde noe erfaring med psykiatrien, men som hadde fått seg en knekk. Noe som kan skje alle. Og når det var hans tur, så sa han til den utagerende mannen at, «vet du hva, når du roper å skriker å slåss med personalet, så blir jeg livredd!» Og det som er virkelig interessant her er han som fikk beskjeden sin reaksjon. Han begynte nesten å gråte. For han hadde ikke ment å skremme noen, han var bare sint på de som sa han ikke fikk dra. 

Terapeuten spurte om det var andre som også var blitt skremt av utageringen til mannen og nølende rakk flere hånda i været, og etter det så var det ikke noe mer styr og bråk med han. 

Jeg er selvfølgelig ikke så naiv at jeg tror alle pasientkonflikter løses på denne måten, men det å kunne kommunisere åpent med en «ordstyrer» tilstedet tror jeg kunne hjulpet på mye. Munnhuggeri på stua er i allefall en dårlig løsning, og jeg ender opp med å bli hysja på etter å ha blitt kalt både feit, hore, stygg, at jeg burde steriliseres med tvang så ikke jeg formerer meg, at jeg er Satan, at jeg bare lyver på meg at jeg trenger rullestol… lista er lang. Og begrunnelsen? 

-Tine, du er jo så tålmodig, du som har jobbet så lenge på SFO…

Joda, jeg er tålmodig med barn. Uendelig tålmodig også. Det skal utrolig mye til før jeg mister tålmodigheten med barn, barn går det an å snakke til og forklare ting. Men dumme, frekke og ufine voksne? Det er tålmodigheten min lik null. Hadde jeg vært på jobb hadde det stilt seg anderledes, da kunne jeg diskutert med kollegaer hvordan jeg skal håndtere oppførselen til Per eller Kari. Men når det er en medpasient kan du jo ikke det, da får du bare slengt dritt etter deg hele dagen. Hadde jeg vært på jobb der hadde  jeg kansje visst hvorfor vedkommende oppfører seg sånn, og fått en kollega til å ta over når min tålmodighet nærmer seg slutten og før jeg hadde blitt uprofesjonel.  

Det virker ikke som de ansatte tar med seg disse aspektene. De sier jeg kan gå på rommet osv, men hvorfor skal jeg få «husarrest» fordi noen andre kaller meg stygge ting? Tilbake til jobb igjen, og barna… Det blir jo som jeg skulle ringt foreldrene til Mathias og bedt de ta en alvorsprat å si at sånn kan han ikke holde på med, fordi han blir mobba av Christian og Martin. Altså helt bakvendtland. 

Det logisk i jobb eksempelet mitt er ganske opplagt, jeg ringer foreldrene til mobberne og ber de snakke med barna sine om det. Og like opplagt bør det være på psykiatriske avdelinger at folk som ikke klarer å oppføre seg nogenlunde normalt. Om ikke helt normalt så iallefall ikke frekke og ufine mot andre burde sendes til en timeout på rommet istedet for de som blir trakassert og rakket ned på. 

Personalet sier hele tiden som papegøyer at du må huske på at det er en grunn til at folk er her. Ja jeg vet det, men News flash, det er en grunn til at jeg er der også. Hadde jeg vært frisk så hadde jeg ikke sittet og slitt ut stolene på Østmarka. 

Jeg tenker at når en medpasient begynner å rakke ned på utseende ditt, hva du kan/ikke kan så bør personalet stoppe det med en gang. Ikke la vedkommende fortsette og fortsette å såre. De sier jeg ikke skal bry meg, men hvor mange med spiseforstyrrelser klarer å ikke bry seg når noen sier «du er skikkelig feit» eller utsagn fra pasienter som har stappa innpå middag eller pizza så det tyter ut ørene også kommer det noen ned til mat også peker noen på deg og sier «hun har tatt nesten ALL laksen!!!!!» eller «Hun tok det siste pizzastykket av den GODE pizzaen» selv om ingen av dette i realiteten er sant, så suger spiseforstyrrelsen det til seg som en svamp. Og personalet sier ingenting til disse kommentarene… 

Jeg var så «heldig» å treffe en tidligere medpasient i den hesjens samkjøringa til pasientreiser. En dame jeg har vært innlagt med flere ganger på flere avdelinger, vi kan kalle henne Olga. Når taxien henta meg var Olga i utgangspunktet sur på taxisjåføren fordi hun hadde blitt bedt om å sette seg i baksetet siden de skulle ha med en rullestolbruker. Taxisjåførene vet jo ikke på forhånd hvordan fysikken til passasjerer er, men basicaly er det lettere å sette seg i forsetet når formen er dårlig. 

Og når Olga da så at JEG var grunnen til at hun ble plassert bak ville hun først ha en egen taxi, noe som ikke gikk, og så krevde hun at sjåføren skulle kjøre henne først, noe som ville si at vi da måttet kjøre forbi Mathesongården sette av henne og tilbake, noe Taxisjåføren også sa at ikke var aktuelt. Men om hun var missfornøyd med det kunne hun selvfølgelig bestille seg en privat taxi. Og da mente hun at jeg såfall skulle betale den… 

Jadda, dama som stort sett omtalte meg som Satan og Lucifer og ja jeg veit ikke hva. Ja og selvfølgelig feit. Alle disse som går rundt å slenger uttav seg stygge kommentarer til andre sier ikke det samme til alle. Så at personalet unnskylder det med sykdom er vel egentlig fordi de ikke orker å ta konflikten. Hadde det vært sykdom så hadde vært som en jeg var innlagt med for mange år siden som kalte alle, absolutt alle for jævla horer. Både damer og menn. Disse jeg snakker om, de kommenterer det som sårer hvert enkelt mest. For det er ikke bare meg. Overnevnte Olga var riktignok bare ute etter meg, så mye at de andre pasientene merka det. Hun kunne feks kjøpe en pose sjokolade og gå rundt med, og hoppa over meg. Litt sånn man gjorde i barnehagen. Du får ikke komme i bursdagen min liksom. 

Jeg har jo ikke noe bilde av disse folka, men tegnehanne har tegna de for meg. Denne dama er representativ for flesteparten. Bare varier hårfargen, putt på eller ta av noen briller. Men kroppsformen, blikket og røyken er helt autentisk. 

Og hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? 

  • Jeg vil at personalet i større grad tar ansvar for det som skjer i fellesarealene.
  • At det er den som er frekk og ufin som må ta en timeout på rommet evt leiligheten hvis det er et botiltak. Å «straffe» den som blir plaga blir jo dobbelt plaging og en slags syk belønning for den som plager, at h*n har plaga/mobba en medpasient ut av stua. Det er ikke greit!
  • Behandlingsstystemet burde se litt utenfor grensene og se hva de gjør andre steder. Man kan lære av andre og trenger ikke finne opp kruttet på nytt.
  • Man skal ikke tåle all mulig dritt fra medpasienter selv om de er der av en grunn. Det er de 13 andre også!

Og en siste ting som har irritert meg i mange år nå. Hvis det skjer ting i avdelingen feks voldsom utagering på stua som det blir masse leven uttav. Jeg snakker ikke nå én kopp i gulvet eller banning og heftig aggresjon, men hele stabelen med tallerkener flyr rundt ørene dine og du må søke tilflukt og personalet må sitte oppå en person på stua type situasjoner. Når det er viktig at personalet må debreifes etter en situasjon er sjansen stor for at pasientene som var tilstede også har behov for en prat om det som skjedde. Ikke nødvendigvis diagnosen til vedkommende og om vedkommende er reimet eller sånne detaljer, men bare lufte tanker og følelser.  En tommelfingerregel er at hvis personalet trenger en debreif så gjør pasientene det også! 

Dag 23 – Fem ting du har oppnådd i livet.

Min umiddelbare tanke på dette er absolutt ingenting.

image

Jeg er 32 år, ekstremt singel, avhenging av hjelp fra andre for å komme meg gjennom dagen. Jeg har bare halvferdige utdanninger. Og nå er jeg for syk til å jobbe… så ja hva har jeg egentlig oppnådd?

1. Jeg har lært at man ikke skal stole blindt på alle, selv om de kaller seg vennene dine. Og jeg vet hvem som er mine virkelige venner.

image

2. Jeg har masse arbeidserfaring fra SFO.

3. Jeg har en haug livserfaring som jeg kan bruke når jeg blir barnevernspedagog som man aldri kan klare å lese seg til.

4. Jeg har flytta på solsiden. Riktig nok i kommunen sin leilighet, men det er et steg i retning egen leilighet.

5. Jeg har lært og gå, igjen og igjen etter tilbakefall på tilbakefall. Og det har vært helvetes tungt.

image

Dag 20 – Fem områder du har forandret deg mye på de siste ti årene.

image

Dette er meg i 2006, altså 10 år siden…

Men ja å plukke ut fem områder? Det er en tricky one vil jeg si.

1. Jeg har blitt bedre på å skille hvem som er ekte venner og hvem som bare utnytter deg og gjør livet ditt surt.

2. Jeg er desverre ikke frisk, men etter at jeg var på post 6 i 2007/2008 og etterpå fikk hjelp av PART har jeg lært å snakke istedet for å skade meg. Før det var alt stort sett «vet ikke». Og innimellom noen ja og nei.

3. Jeg har skjønt at uten søvn og ordentlig døgnrytme blir jeg dårlig(ere).

4. Jeg har prøvd meg på skole flere ganger, ikke blitt ferdig. Men jeg har likevel lært noe. Også om meg selv og hvorfor jeg aldri klarer å fullføre skolen og hvorfor det går til h… hver gang. Har skrevet om det her.

5. Egentlig tror jeg ikke jeg har forandra meg sååå mye.

image

Og sånn ser jeg ut idag da.

Hallois der ute i verden.

For første gang på så lenge jeg kan huske føler jeg at ting begynner å bli litt mer stabilt å falle på plass. Og jeg har ikke ord for hvor godt det er. Legene her på A3, frk. Fastlege og PART har hatt behandler møte og *trommevirvel* de samarbeider med frk. Fastlege og meg nå istedet for at det bare er fjas.

image

Men hey, ting kan ikke bare være rosenrødt og enhjøringer med regnbuebæsj. På mandag ble dette med mat og ernæring tatt opp. Så nå er det enten 4 fullverdige måltider eller næringsdrikker a 400 kcal. Udiskutabelt og det er egentlig greit, legen bestemmer og ikke spiseforstyrrelsen. Spiser jeg ikke til et måltid kommer personalet med næringsdrikkene. Og jeg syns at jo mindre spillerom for spiseforstyrrelsen, jo bedre! Jeg er også fortsatt på tvang, og det motiverer meg og til å faktisk drikke næringsdrikkene for jeg vet hva konsekvensene kan bli om jeg ikke samarbeider og legene bestemmer seg for at jeg SKAL ha næring. Sonde er ikke noe jeg har særlig lyst på for å si det sånn.

image

Har også vært mye hjemme på timespermer. Og nå begynner leiligheten min å likne mer og mer på MITT hjem, med mine bilder og plakater på dører og vegger. Og min pynt og nips. Idag baka jeg cookies og hatt med til personalet, og serverte til PART mannen. Hadde første samtale med PART idag og det er SÅ stor forskjell på å prate med PART enn det forbanna poliklinikk opplegget.

Kroppen har så vidt begynt å samarbeide litt igjen. Og selv om det ikke er mye jeg klarer å gå om gangen, så er det nå litt i allefall.
image

Har også snakket litt om skolegang, og det er jo mange muligheter. Aller helst skulle jeg vært frisk fysisk og psykisk til å jobbe i morra liksom, men jeg innser jo at det ikke er realistisk så jeg tenker å ta noen fag på Østmarka skolen til høsten så jeg etterhvert kan begynne på høyere utdanning. Drømmen min er jo fortsatt å jobbe på barnevernsinstitusjon, men realiteten nå er at jeg aner ikke hvordan den fysiske formen min utvikler seg, så jeg må jo tenke utdanning ut i fra det. Ergo er det mer fornuftig å gå barnevernspedagog med tanke på jobbmuligheter iforhold til barnehagelærer.
Men dette er jo langt fram i tid, jeg må først gjøre ferdig allmennfagene.

Nå skal jeg finne senga og forhåpentligvis sove lenge i morra. I morra er det hviledag for min del. Dvs ingen hjemmetrening, «bare» gåtrening her på avdelingen.

Må bare si igjen at jeg er så glad for at det endelig er et samarbeid med Østmarka og at legen(e) jeg har nå ser meg som person og ikke et problem de vil bli kvitt rasket mulig og gjerne via tvilsomme metoder som å ønske meg lykke til med selvmordsforsøk.

image

Vi snakka jo om klagene jeg har sendt til fylkeslegen her om dagen, og så lenge de (altså Østmarka) fortsetter å behandle meg som de gjør nå så er jeg veldig fornøyd og dropper å gå til sak mot dem, selv om det var rådet fra jurist. Det eneste jeg ønsker er å bli frisk(ere) og bli behandlet på en allright måte. Og det blir jeg nå. Så da ser jeg ikke noen grunn til å gå videre med det på nåværende tidspunkt. Og jeg håper av hele mitt hjerte at det fortsetter sånn.
image

Da sier jeg god natt til alle der ute og håper dere får sove godt.

Oppsummering av 2015

Januar
Jeg startet året tvangsinnlagt i London. Men selve nyttårsaften var jeg innlagt på kirurgen.

image

De hadde lekre egne skjorter for damer.

image

Jeg ble etterhvert henta «hjem» til Norge og A3.

image

Og verdens beste Marita kom på besøk.

image

Februar

image

Mye tvang.og styr med politiet. Jeg ble søkt inn på Tiller med mål om å komme ut i jobb. Jeg jobber godt under press når det gjelder skole arbeid, men å få en tidsfrist på å bli «frisk», det har skjeldent eller aldri fungert.
Kontakten min på A3 var innom med mopsen sin for å muntre meg opp. En liten ting egentlig, men som betydde utrolig mye for meg.

image

Mars
Jeg ble flytta til Tiller, og ingen skal si at jeg ikke gjorde mitt beste. Men utgangspunktet var dårlig og når enkelte går inn for å gjøre livet mitt til et helvete i tillegg så blitt ting vanskelige.

image

Overlegen på Tiller sa jeg var for syk til å være på Tiller og tvangsinnla meg på Østmarka istedet. De sendte meg som vanlig hjem så jeg prøvde å dø med kullosforgiftning.

image

Mai
image

Folk som hadde bestemt seg for å lage helvete for meg fortsatte det.
image

Ble innlagt på gastrokirurgisk og rømte i dissosiasjon og endte med fult traumeteam på Ullevål. Bennis jeg elsker deg som var der. 💜
image
Ble sendt tilbake til KGAS2 med sepsis.
image

Juni
Tror jeg var innom A3 og fikk en god idé om å pusse opp.
image

Og fikk ennå en sepsis. Hurra. Not.
. image
Og grilla en en del når jeg var ì form til det.

Juli
Flere turer med basen
image

Og fikk brukt kameraet litt.
image
Mer grilling og harry tur med venninner. Og tur til Østersund.
image

image
Var og en tur hos Eva og fikk ridd.
image
Og avslutta juli på KGAS1 med en helvetes operasjon.
image

August
Fortsatt på KGAS1 og kirurgene prøver å skaffe meg behandling på Østmarka.
image
image
Maten består av kabiven og ringer.
image
Feirer bursdagen min på sykehuset og familie, venner og flotte sykepleiere gjør sitt til at dagen ikke blir så værst.
image
Blir flytta på A4 på Østmarka.
image

Og tvangsflyttet på A2 fordi A3 og A4 skal slåes sammen og Østmarka har begynt å ha VIP pasienter som har førsterett på den nye avdelingen.

image

September
image

Faller til ro på A2, går mye turer og bruker kameraet mye.
image

Strikker mye og leser etterhvert litt fag.

Oktober
image

Masse styr, tvangsinnlagt 3 ganger på en dag av samme legevaktlege før det endte på medisinsk. Hadde besøk av søsteren min.
image

Går fortsatt mye turer og er på 24-timers EEG.
image

image

Ting blir for vanskelige og forholde seg til og en dissosiasjonsepisode fører meg til Oslo igjen. Denne gang på Ahus og etterhvert psykiatrien der.
image

Østmarka lyver som vanlig og dagen etter at jeg blir tvingt tilbake til Østmarka er alle løftene til Ahus om at NÅ skal de behandle meg bra glemt og jeg drar fra avdelingen og blir plukket opp av politiet og legevakt. Den samme legevaktlegen som tvangsinnla meg så mange ganger for litt siden. Hun krangla med Østmarka lenge, for de mente hun skulle la meg gå og ta livet mitt og underskrive dødsattesten etterpå. Noe hun nekta, og jeg ble tatt med tilbake til Østmarka.
Dagen etter ble jeg tatt i hånda av overlegen og ønsket lykke til med å dø.
Samme kveld ble jeg tvangsbehandlet på intensiven.
image
November
Det blir det siste jeg ser til Østmarka. Klager til fylkeslegen nekter de å svare på. Evt bare ignorerer.

image
Har en hyggelig helg med primærkontakten min før det ender på kirurgen igjen, også denne gangen med sepsis.
image

Vel hjemme får jeg tida til å gå med strikking og julegaveinnpakking.
image

Og jeg drar på Spa weekend med ei venninne.
image

image

image
Desember
image
Engler får englevotter til jul. Nå som julegavene er åpnet kan jeg jo si at disse var til frk. Fastlege og Åshild fikk likens i blå.
image
Den tradisjonelle ribbe middagen hos Kjersti og Jørn er like koselig som alltid. I fjor gikk jeg glipp av den siden jeg var stucked i London. Så jeg spiste shitloads med ribbe. Og så var den jo veldig veldig god også da.
image
Vinner adventskalendergaven hos Jakobsen og svart. Jeg liksom. Men jeg delte søsterlig med Majken! Ja og basen faktisk. Kan ikke stappe i meg hele eska med sjokolade selv.
image

Baker pepperkaker på basen. Ser mye til frk. Fastlege rett før jul. Og nevrolog og gastrokirurg.
image
Frk. Fastlege sender meg på sykehuset for å ta blodprøver siden jeg allikevel skal til nevrolog, og så hun får svar før hun drar på ferie. Jeg prøver meg som gastrokirurg på kunnskapssenteret. Anbefaler ingen kikkhullkirurgi utført av meg.
image
Er å spiser deilige blåskjell sammen primærkontakt. Og er innom julemarkedet. Sild eller folk i tønne! Satan så mye folk.
image

Frk. Fastlege prøvde å få meg innlagt på Tiller DPS i mellomjulen. Både for å få hjelp med maten og for å destruktive ting. Men de nekta å høre på henne, og en jeg ikke har sett siden juni og de forbanna kjerringene jeg ikke har snakka med på over et år tok beslutningen. Men de mente det var en god idé til neste jul. Og at Eli heller fikk vente til vekta mi ble så lav at hun kan tvangsinnleggelse meg på medisinsk. Logikk hvor er du? Jeg skrev i allefall ny klage til fylkeslegen. Østmarka har jo ennå ikke svart på de 2 forrige, selv om fylkeslegen har purret på dem.
image

Jula kom, og julaften med Gisle og familien var kjempehyggelig. Og jeg kunne gjerne tatt en reprise i morra.
image

Ladet selvfølgelig opp med Disney etter å ha vært en tur hos Kjersti og Jørn og gomlet julekaker. Og ja, selvfølgelig så vi grevinnen og hovmesteren dagen før mens vi spiste julebrød med rull og god ost.
image
Hos Gisle var det som sagt kjempefint. Det er alltid så koselig å være både sammen dem og sammen Kjersti og Jørn. Avslappende, samme med søsteren min på Lillestrøm, alt for lenge siden jeg har vært der. Men jeg er utrolig glad de besøkte meg i høst.
image

1. Juledag spiste vi pinnekjøtt. Og 2. Juledag dro jeg hjem fra mamma og endte opp på nyre overvåkninga.
image

Vel hjemme igjen inviterte mormor på lunsj sammen Gisle og familien. Og jeg fikk jo TT-kortet i posten på lillejulaften. Så da hoppet jeg i en taxi og hadde en hyggelig dag med familien.
image

Tiril har sagt hun liker og bli blogget om, og hun er et fantastisk søskenbarn. Særlig i mormors gamle blårevpels. ;-) jeg digger deg og håper du koser deg i Paris.

image

Jeg dro en tur på torget og fikk bytta en julegave og brukt litt penger.
image

På bildet er julegaven, altså tights. Og et par påbegynte sokker.

Og året avslutta egentlig som det starta. På sykehus. Riktignok i Trondheim og uten fantastisk fyrverkeri. Det ble vel faktisk ikke noe fyrverkeri i det heletatt i Trondheim. Noen gjøknisser trosset vel politiets oppfordring og å ikke sende opp basert på smellene, men idioter kan man ikke forsikre seg mot.

image

Så i mangel av noe fyrverkeri fra Trondheim tar jeg litt mer fra London.
image

image

Så hvis man skal oppsummere 2015:

Beste menneske: frk. Fastlege
Dårligste menneske: her er det så mange kandidater at jeg vet ikke hvem jeg skal velge. Men folk som kommer med trussler og lyver osv kommer høyt opp på lista. Sammen leger som tar deg i hånda å ønsker deg lykke til med å dø og sier du er for feit til å ha en spiseforstyrrelse.
Favoritt drikk:Kaffe fra Jakobsen og svart.
Favorittmat:Sushi og blåskjell.
Beste bok:Journal 64, eller jeg har jo lest mange bra bøker. Men den leste jeg på 3 dager.
Beste film/serie:Broen sesong 3. Og The Fall.
Beste minne:Oj, selv om året har vært møkk så er det noen gode minner. Østersund tur, Åre tur, besøk hos Eva, små ting sykepleierne på sykehuset har gjort for meg… jeg har ikke ėn stor opplevelse i 2015 jeg kan sette fingeren på, men flere små.
Værste minneher er det mye å ta av. All dritten jeg har blitt utsatt for på Østmarka må være det værste.
image

Tommel opp for at 2016 blir bedre.

4. Dag 4 – Ti ting som gjør livet fint

Shit akkurat den er litt vanskelig for tida, men I’ll do my best.

image

1. Frk. Fastlege. Den enste stabile personen i helsevesenet.

2. Kaffe… god kaffe! Skal drikke god kaffe med ei venninne senere idag.

3. Gode venner som ikke dolker en i ryggen og baksnakker og faens oldemor.

4. Hyggelige familie ting i jula.

5. Strikking.

6. Fotografering.

7. Lage julegaver.

8. Glede andre mennesker med ting jeg har strikket eller lagd selv, Østmarka mener riktignok jeg er uempatisk og hensynsløs. Og at V. er en senil gammel gubbe hvis meninger og diagnoser ikke bør vektlegges.

9. Bake til feks frk. Fastlege. eller de på basen.

10. Jobben min, selv om jeg ikke har jobbet på lenge.

image