Category Archives: Helse

Hvor er jeg om 10 år?

Wow…. 10 år ja… La oss starte med litt bakgrunnsinfo.

Hadde jeg blitt spurt for 10 år siden hadde jeg mest sannsynlig svart at om 10 år er jeg død. Prognosene var og slik, og iflg jornalen min fra sommeren 2010 var jeg forventa død iløpet av året.

Men her sitter jeg da, og har overlevd en hel haug ting jeg iflg legene ikke skulle gjort. Ikke på grunn av at jeg har fått så god hjelp i psykiatrien, men på tross av absolutt tilnærmet null hjelp fra psykiatrien og personalet i «heldøgnsomsorg» som ikke hadde peiling på det jeg slet med.

Ødelagt tarm, stomi, revnet spiserør flere gang, blodpropper, lungekolapps, massevis av abscesser, sepsis flere ganger, smerter, umennesklig behandling, ennå flere sepsiser, operasjoner, leversvikt, nyresvikt og et stort handikapp, med spasmer, krampeanfall, epilepsi… jeg kunne fortsatt lenge.

Den eneste i «hjelpeapparatet» som har vært der er frk. Fastlege og PART i store perioder.

Og ikke minst gode venner som aldri har gitt meg opp. Samme hvor syk jeg har vært.

Og ikke minst mamma som har stått på for at jeg skal få hjelp og kranglet med diverse kranglefanter på Østmarka.

Men det er veldig kort fram til nå.

Hvor er jeg om 10 år?

Forhåpentligvis har kjøpet med leilgheten gått i orden og jeg eier min egen leilighet. Huslånet begynner å bli godt nedbetalt så økonomien er romsligere. Jeg har innredet en sykrok på soverommet og malt eller tapetsert noen vegger for å gjøre det mer «mitt». Alle skapdører er bytta med skyvedører.

Det går hurtigtog mellom Trondheim og Oslo så jeg mye lettere kan besøke Benedicte, Marita og de andre vennene mine på Østlandet.

Selv har jeg lenge hatt BPA og fått mulighet til å ha min egen hest med hjelp av BPA ordningen. Kanskje har jeg meldt meg som pararytter?

Tiden med psykehus er et tilbakelagt stadium, men jeg har fortsatt mulighet til kontakt med PART ved behov for å unngå innleggelse.

Jeg er aktiv i NHF Trøndelag og holder gjerne foredrag om det å være handikappet og psykisk syk.

Jeg jobber i SFO eller barnevernsinstitusjon, og har fått jobb på bakgrunn av erfaring og er ikke lenger uføretrygdet, eller jobber 50% og er 50% ufør. Jeg får iallefall ikke all lønna mi fra NAV, og er i en jobb jeg trives i.

Jeg reiser mye med vennene mine.

Mamma og Morten har vært gift i 10 år, det samme har min stebror. Så kanskje jeg har fått noen bonustantebarn eller hva det kalles?

Tantebarna mine er voksne og har kanskje etterhvert funnet seg kjærester og stifter familie selv.

Og skulle det bli slik, er det mer enn jeg tørr håpe på. 💖

Og ikke minst, jeg er fri fra mobberne!

Andre som har skrvet utfordringen:

Advertisements

Verdens dagen for psykisk helse…

Smak litt på det. VerdensDAGEN…. Andre sykdommer som er mer spesifikke har «awarness month». Så verdens dagen for psykisk helse har de putta inn i den kanskje mest profilerte av dem, PINKtober.

For all del. Jeg skal støtte PINKtober, det var ikke det jeg mente. Men… skal man skape oppmerksomhet rundt psykisk sykdom så trenger man mer enn en dag…

Når kommer PSYKtember feks? Med egne profilbilde rammer til facebook og produkter som selges til inntekt for forsking? DA har vi kommet et stykke på vei.

Nå vi kan enkelt trykke på facebook å få en profilramme med feks: I support/stand up for mental health. DA har vi tatt et steg i riktig retning.

Samtidig syns jo jeg det er viktig å bli kvitt korrupsjonen som foregår innad i psykiatrien.

Vi liker å tro at sånt bare foregår i U-land som Afrika, men sannheten er en helt annen. Kommer du inn på psykehuset et trynefaktoren så høy at jeg ikke forstår at legene sover godt om natta når de på fredagene «rydder» avdelinga og ikke nødvendigvis ser på hvem som trenger mest å være der, men «gullungene» skrives aldri ut på tross av at de knapt er i avdelingen og alltid på perm i helga.

Istedet blir en dårlig stakkar kasta gråtende ut og kommer tilbake dagen etter via en tur på medisinsk eller møte med onkel politi. Alt dette for at gullungene skal ha en seng stående TOM.

Så kom ikke her å fortell meg at psykiatien vår ikke er korrupt. Den er gjennomsyret av det. I allefall i Trondheim….

Så verdensdagen for psykisk helse betyr fint lite for min del… 1 dag av 365? Hva er det liksom?

Gjerne les: Hvorfor er psykiatrien så redde for å fortelle hva som faktisk foregår der?

Hest er best!

Det er det jammen ingen tvil om. Eller Lineik er best 💜

Jeg må innrømme at jeg trodde ikke jeg kunne bli glad i en hest igjen etter Oluf, Ruby og Manell. Men denne søte, stae litt klumsete islandshesten Lineik har virkelig smelta hjertet mitt.

Fra første time hvor hun ikke visste hvor hun satte beina sine og jeg elegant skled nedover halsen hennes har vi begge blitt mer rutinerte og det er ikke noe hvilehjem når S. står på bakken å har timer! Og jeg elsker det!

Både Lineik og jeg må bruke hue litt. Så vi har jobba en del på storvolte, Lineik hata det – da gjorde vi det mer. Så tror ikke hun hater det fult så mye nå. Bare litt…

Turer har vi og hatt og nå i høstferien skal vi på en litt lengre tur. Jeg gleder meg som en unge 🐴🐎

Banearbeid er gøy, men det er godt å komme seg ut på tur også.

Koseponnien går all-in når du ber om en nuss. Skikkelig klinings.

Etter at denne fantastiske skapningen kom inn i livet mitt har jeg vært innlagt én gang, pga noe styr adressa greide lage. Men den innleggelsen hadde jeg hatt det bedre uten.

Jobber med å få vedtak fra NAV på at jeg kan være mer hos fantastiske Kristin på Foss Aune Gård. Men NAV er jo et ekstremt tregt maskineri. Prøvde å forklare mennesket jeg snakka med hvor mye A/S Norge sparte på at jeg var i stallen i stedet for innlagt som koster 50.000 for ei uke på laveste omsorgsnivå utenom mat og medisiner…. Fikk ikke noe fornuftig svar egentlig. Bare masse bla bla.

Nå gleder jeg meg i allefall til tur med denne fantastiske skapningen på onsdag! 💜🐴🐎

Jeg ønsker meg…

Jeg ønsker meg veldig mye egentlig. Men akkurat idag går Trondheim Pride paraden. Og jeg skal delta sammen Handikappforbundet. Nå er det sikkert noen som lurer på hva rullestolbrukere har med homser å gjøre?

Ikke noe som helst nødvendigvis. Det finnes homofile og transseksuelle blandt handikappede akkurat som i resten av befolkingen.

Pride betyr stolthet. Og gjennom å delta på pride paraden viser man stolthet over mangfoldet i samfunnet. Stolthet over at man er kommet dit man er idag på tross hindringene samfunnet skaper.

Så hvis jeg virkelig skulle ønske meg noe viktig så er det et varmere og mer inkluderende samfunn som er tilgjengelig for alle.

Slik er det ikke idag. Hvis jeg skal ut å spise eller på kafé med venner og familie må vi alltid tenke på om man kommer inn det stedet. Og noen steder kommer man fint inn, men man kan ikke bli for lenge siden toalettene er i kjelleren med bare trapp ned.

Jeg skulle ønske det var lovpålagt når man åpner en restaurant eller kafe i 2017 at den er tilgjengelig for alle. Eller at alle boliger bygges så man ikke trenger å spørre om man kommer seg inn hos vennene sine.

Og ikke minst skulle jeg ønske at det fysiske miljøet ble mer tilrettelagt så det er lettere å komme seg rundt. Fjern h…. brostein og få orden på lyskryss og andre fotgjengeroverganger så man faktisk kommer seg over og opp på den andre siden. Nå har de fleste overganger i Trondheim iallefall en stor dump på begge sider av veien som enkelte er såppas bratte at de ikke kan forseres….

Det er mine helt enkle ønsker for idag. Og at flest mulig joiner pride paraden. For STOLTHET!

De som er med på bloggutfordringa er:

Hvorfor er psykiatrien så redd for å fortelle hva som faktisk foregår der?

Først av alt, kjære Mental Helse, tvang i psykiatrien er det minste problemet der. Ok, så har enkelte av dere opplevd tvang som har føltes unødvendig. Men hvis vi skal avskaffe tvang? Skal vi la folk gå rundt med ubehandlede psykoser, sulte seg til døde og ta livet sitt uten av noen har mulighet til å gripe inn? Det høres for meg ut som et kaldt kynisk samfunn.

Jeg vil ikke si at det er et problem med for mye tvang og skjerming i Trondheim. Heller motsatt.


Her blir man på lukket akuttpost overlatt til seg selv, og jeg kan ikke fatte hvorfor mental helse er så imot tvangsbruk.
Jeg kjenner en del av de som har uttalt seg om tvangsbruk og det er mennesker uten bakkekontakt for å si det sånn.

Hadde Østmarka gjort jobben sin når jeg ble tvangsinnlagt fra medisinsk avdeling i 2014 fordi de ikke turte ha meg der av hensyn til min egen sikkerhet så hadde jeg kanskje ikne vært handikappet, slitt med epilepsianfall og utrolig plagsomme spasmer idag.

På Østmarka ble jeg overlatt til meg selv, etter en uke med fastvakt på somatisk som knapt tok øynene fra meg.

Burde man ikke se på det som VIRKELIG er problemene i psykiatrien? At behandlerne «rydder avd» til helga? Og de som kommer inn i helga er de som ble rydda ut på fredag, men da via somatisk etter et selvmordsforsøk?

Eller mangelen på plasser? Her i Trondheim er de så stolte over å få nytt bygg. De burde heller stå på barrikadene å spørre hvilken idiot som har dimensjonert et bygg med like få plasser som idag hvor kapasiteten allerede er sprengt. Og i tillegg skal de gå baklengs inn i framtida å gå med uniform? Jepp, du leste riktig. Litt sånn alla gjøkeredet.

Også har vi måten de møter selvskadere på… Og pasienter med spiseforstyrrelser.

Dette sier veilederen. I praksis?

I praksis så er det et slags strafferegime jeg aldri har skjønt.

Jeg ble behandlet etter denne metoden første gang jeg ble innlagt, 18 år gammel.

Ingen spurte hvorfor jeg skadet meg, jeg ble fortalt at jeg skadet meg ikke alvorlig nok til at de tok meg seriøst. Vel, ikke engang når jeg lå på respirator på intensiven var det alvorlig nok for Haukåsen…

Praksisen var den at det problemet du var innlagt for ble du straffa med utskrivelse eller andre ting hvis det skjedde. Såkalte tvangsutskrivelser.
Så når man slet med selvskading og skada seg så var ikke løsningen å snakke med meg HVORFOR jeg skada meg, men avvise meg. Når jeg i utgangspunktet var syk pga mye avvisning, det hadde de visst hvis de var litt mer opptatt av å snakke med meg enn å straffe meg for den straffen jeg allerede hadde gitt meg selv for ikke å være flink nok, tynn nok, bra nok, osv. Med andre ord ble jeg straffa av de som skulle hjelpe meg fordi jeg hadde straffa meg selv…

Det gav ikke mening den gang og førte til flere selvmordsforsøk, som igjen ble straffet av personalet. Jeg ble straffet fordi jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ønsket å dø, noe som såklart bare førte til nye selvmordsforsøk. Og mer straff fra personalet iform av disse tvangsutskrivelsene.

Og quess what? Det gir fortsatt ikke mening. Man straffer jo ikke pasienter innen somatikken fordi de ikke blir friske med en gang? Da prøver man en annen type antibiotika eller cellegift. Og har man et gipsa bein, så tar ikke ortopeden å knekker opp beinet på nytt uten bedøvelse hvis det ikke har grodd innen estimert tid.

Hadde noen gjort slike ting hadde det garantert stått på forsiden av adressa dagen etter i såfall. Men som psykisk syk virker det som legene kan tillate seg utrolig mye drøyt, og media løfter ikke en finger.

https://www.dagbladet.no/kultur/barndommens-raskap/68617690

Syns det er på tide mental helse innser at tvang redder liv når man ikke er i stand til å se det selv og at enkelte trenger å tvangsmedisineres i en periode for å komme ut av en psykose.

Og heller jobber for at det som skjer inne i avdelingene ikke skal skje! Den kommentaren jeg fikk som 18-åring, at jeg ikke skada meg alvorlig nok har ligget i bakhodet siden. Og mange har unnlatt å ta meg seriøst siden. Jeg skal ikke navngi legene, men når legevakt/politi tvangsinnlegger deg 4 ganger på en dag fordi når du kommer til posten gidder ikke personalet se på papirene, de bare sier de har snakket med legen som sa jeg kunne gå…. Men den 4 gangen når den samme legevaktslegen sa hun kom til å melde det til helsetilsynet så måtte jeg ha fastvakt og ble kasta ut dagen etter.

Jeg skjønner ikke hvorfor mental helse ikke jobber mer med slike ting for det er det så mange som opplever. Tvangsmedisinering er det tross alt ikke så mange som blir utsatt for. Og de jeg har møtt har trengt det og vært glad i etterkant når de er kommet ut av psykosen.

Men at sykehuset behandler mennesker som møkka under skoene sine, det er ikke så viktig for mental helse ennå de som opplever det å bli tvangsutskrevet bare for å bli lagt inn dagen etter er det så utrolig mange av. Mange flere en de som «lider» under tvang og tvangsmedisinering.

Og personalet? Sykepleierne og de som «jobber på golvet»… Hvorfor gjør ikke dere noe? Jeg vet dere ikke liker denne behandlingen. Men dere kan faktisk protestere. Legene og behandlerne er totalt avheninge av dere… Og så lenge dere bare gjør som legene sier og ikke sier imot så, ja… For å sette det veldig på spissen, det sa mange tyskere under krigen og. At de bare gjorde som de fikk beskjed om. Men alle har en fri vilje, og i motsetning til en tysker som sa imot Hitler så står ikke et miljøpersonale som sier imot behandlerne ifare for eget liv og helse. Du blir ikke skutt om du står opp for pasienten din!

Det må gå an å bli kvitt den ukulturen som er på avdelinger, men jeg tror miljøpersonalet må gjøre jobben!

Blogg utfordring – jeg kan ikke leve uten…

Jeg fikk aldri skrevet forrige ukes bloggutfordring.

«Dette gir meg hjertebank«, så jeg tenkte å lure det inn her. For noe jeg har innsett at jeg har savna intenst er ridning og hest. Og jeg har ikke planer om å slutte med det igjen. Jeg gleder meg intenst hver tirsdag og fredag når det er ridning så det kvalifiserer som hjertebank tror jeg.

Jeg elsker også å reise, særlig med fly. Det gir meg og hjertebank. Både reisen, surre rundt å kjenne på atmosfæren på flyplassen og ikke minst selve flyturen. Dette kan jeg heller ikke leve uten!

Vennene mine (dere vet hjem dere er), niesene mine og deler av familien kunne jeg heller ikke levd uten. Heller ikke mamma og stefaren min.

Og mange mange fler enn de som er avbildet.

Jeg er og strikkeavhenig, og får litt panikk om jeg ikke har minst ett strikkeprosjekt.

Bøker kan jeg heller ikke leve uten, en god bok på Kindlen og kaffe er perfekt!

Av åpenbare årsaker kan jeg ikke leve uten rullestolen min. Og de andre hjelpemiddlene mine seff.

Jeg hadde mest sansynligvis ikke greid meg uten behandlingsteamet mitt i PART

Siste tilskudd i avhengigheter er symaskina… Jeg har blitt hekta!

Og ikke minst har jeg opparbeidet meg en relativt stor hobbykrok, så i år blir det hjemmelaga julegaver 💜

Det siste jeg ikke kan leve uten er…

Sjokolade…. min guilty pleassure. 😍

Vi trenger flere medlemmer til bloggutfordringsgruppa. Så er du en stabil blogger, så send meg en mld på facebook så kan du få mer info der! 👍

De andre som er med:

Har begynt med terapiridning!

Jeg fikk jo være med på 1 time på Beitostølen, syns det var greit å sjekke om det fungerte for meg med tanke på at jeg sliter med spasmer osv. Før jeg meldte meg på og betalte for et helt semester. Og på Beito merka jeg med en gang hvor intenst mye jeg har savna å sitte på hesteryggen.

Siden en rekvisisjon er på 30 timer og jeg og bestis starta opp først nå i høst får vi ri 2 ganger i uka fram til jul. Wuhuu.

Jeg og bestis rir på Foss Aune går på Leinstrand. Jeg følger selvfølgelig anbefalingene til min mentor Frøydis som jeg leide hest av i mange år. Gode gamle Ruby.

Og engang westernrytter, alltid westernrytter. Jeg takler ikke å sitte i engelsk sal, så jeg rir barbak med westernpad og bom istedet. Og ridestilen min bærer jo også preg av dette, ironisk nok ble jeg spurt om å ha et grunnkurs i western og horsemanship pga dette.

Det er jo stort sett islandshester, og hun frøkna jeg rir har en salig blanding av tølt, trav og galopp til tider. Og i går tror jeg ikke hun var helt våken og snubla og datt på knærne og da sklir man jo «elegant» nedover halsen på hesten. Men de sier jo man skal falle av 100 gang for å bli en god rytter og jeg har tross alt noen ganger igjen! Hvis dette i det hele tatt kan kalles et fall da..

Den størte forskjellen på terapiriding og det å gå på et vanlig ridekurs er for det første at fysioterpeuten som har videreutdanning innen hest ikke bare gir deg en ferdig oppsalt hest, men ser ann hva som passer deg og ditt behov. Det er selvsagt også rullestolrampe, og under timen ser de litt an hva man skal gjøre ut i fra rytternes ferdigheter/behov og ikke følger en standard utarbeidet plan som skal føre til rideknappen.

Målet er ikke nødvendigvis å bli en best mulig rytter, men å trives med hesten og det er jo kjent at dyr generelt hjelper på psyken.

Selv har jeg jo tenkt flere gang at hadde jeg ikke hatt Ruby, Oluf, Manell og stallen hadde jeg nok havna inn i psykiatrien langt før. Men jeg hadde et fristed. Jeg kunne sette meg ned i boksen til Oluf når den var nyflidd med masse ny spon (og fått litt kjeft av Lars for ponnier trengte ikke det) og snakke med Oluf. Eller gjøre akkurat det samme med Ruby og Manell. Men ponnistallen var det aldri så mye folk. Ellers kunne jeg gå en tur med Oluf oppi stien så han fikk gresse mens jeg gråt rundt halsen hans.

Manell og Oluf klar for western stevne. Begge fikk med seg en 1. plass på stevnet. 🐴🐎👌👍😉

Ruby på beite på Torshaug.

Mine beste tips – bloggutfordring.

Jeg har fundert meg grønn og blå på dette temaet. Men har landet på noe som både kan være nyttig og som har noe med bloggen å gjøre.

Jeg vil dele det jeg føler er gode tips for å unngå selvskading og som hjelper mot angst og dissosiasjon.

  • Gå en tur! Kom deg ut i naturen om du har mulighet.
  • Ta med fotoapparatet ut å fang noen blinkskudd.
  • Snakk med en god venn som forstår og som du kan ha litt galgenhumor med, det får gjerne meg i bedre humør.
  • Grav deg ned under kuledyna hvis du har med en god bok/lydbok.
  • Finn en eller flere hobby aktiviteter som du klarer å bli så opptatt av at tida bare flyr, feks decopace, kortlaging, tekstilmaling, sy, porselensmaling…
  • Legg puzzlespill.
  • Liker du dataspill/playstation o.l. sett deg med det.
  • Bak noe godt til deg selv eller noen du er glad i.
  • Dra på shopping eller vindusshopping.
  • Dra på favorittkafeen din med en god bok, eller ta med deg skrivesaker og skriv av deg all gørra. (Eller begge dele)
  • Ta en lang dusj og vær god mot deg selv med scrub, body butter og hele pakka.
  • Lag deg en positivbok, hvor du hver dag skriver minst 3 ting som har vært bra, en god følelse, ting du har greid, gleder deg til eller liknende. Og gjerne lim inn minner som biletter fra en fin kinotur eller andre bra ting. Bra å se tilbake på hvis du har en kjip dag!

Her er noen ting jeg har laget… Hvis noen har tips å føye til den lista å så kommenter gjerne i kommentar feltet 👍

Håper noe av dette var til litt inspirasjon 😘

De andre som er med er: Sunniva * Kine * Ester Maria * Julie *

Timeout på Nidaros

På fredag tok jeg kontakt med PART å ba om en timeout på Nidaros. Så langt alt vel. Det begynte å gå nedover med både vekt og matinntakt og på Nidaros hjelper de meg å snu.

Det er vel en gammel fjellvettregel det? Det er ingen skam å snu? Vel spiseforstyrrelsen er ikke helt enig i den saken, men hey, her skal du motstand finne.

Det er lettere å drikke næringsdrikken når noen sier at det er en del av avtalen. Da har jeg på en måte lov, for jeg vil jo ikke bryte avtalen og holde det jeg har blitt enig med behandler H. om. Det er ikke det at H. kjefter på meg hvis jeg ikke gjør det, men jeg får dårlig samvittighet siden vi har blitt enige om at enten frokost eller næringsdrikk. Og så har de ordna sånn at jeg kan få salat til lunsj.

Har ikke vært særlig sosial på stua denne gangen og vært mye på rommet og lest og sett serier, men det har jo litt med hvem man er innlagt med. Og jeg blir bare stressa av at det står på fotball eller annen sportsdritt på TV’n.

Når jeg ble utskrevet dro jeg og PART rett på hjelpemiddelsentralen for utprøving av elektrisk rullestol. Og SURPRISE, den nye manuelle stolen min var og kommet og den var ennå finere enn jeg hadde sett for meg. De må gjøre noen små justeringer på den, så får jeg den hjem iløpet av uka.

GLEDER MEG!!!!

Og som elektrisk utestol er det en Permobil X850 som blir bestilt.

Så mye bedre å kjøre enn den dumme scooteren som bare gav meg spasmer. Og i tillegg til tryggheten med å sitte midt i doningen istedet for å sitte bakpå liksom. Og jeg beholder den gamle stolen for å bruke til WheelDrive. Så er fornøyd med møtet med hjelpemiddelsentralen idag!

Snakka og med ergo på Beito, for den søknaden om sykkelfront har fordufta ett eller annet sted i systemet. Blir bra den dagen man faktisk kan sende ting elektronisk til NAV og ikke bare skrive det på nettet for å så må sende det i posten! Så slipper man sånne kjedelige ting. Men de på Beito skulle ta tak i det i allefall. Så da skjer det nå noe!

Litt om Nidaros, London og mer…

Og hva har jeg gjort? Fint lite. Eller det er ikke helt tilfelle, jeg hadde en ukes innleggelse på Nidaros. Et par medpasienter klarte å lage utrolig mye styr uten å en gang være til stedet i avdelinga. Godt jobba…

Men sånn etterhvert så roa det seg og jeg fikk gjort litt mer vettuge ting enn å ha mareritt og flashbacks pga tragiske mennesker som tydeligvis mangler innhold i livene sine.

Fikk sommer rengjort stolen skikkelig, og gikk litt bananas med spraymaling.

Men jeg syns det ble bra. Og nei jeg har ikke vært særlig nøye med hjulene for de må byttes uansett. Men klesbeskytterne var jeg nøye med. Og de ble bra!

Jeg venter fortsatt på den nye stolen og sykkelfronten. Håper jeg får sykkelen mens det ennå ER sykkelsesong liksom.

Fikk øvd litt trappeteknikk på Nidaros, men de er jo så redd for den trappa si at det er ikke måte på. Fint skal det være, men å bruke? Næææh.

Her har de lagd en HC parkering på Nidaros. Den er og ganske finurlig, siden det eneste som går ned dit er en asfaltert sti. Og disse sitte gruppene som er over alt (stolene er sveisa fast i grupper på fire) er jo en stor vits for handikappede. Men NHF har sett flere bilder og skal ta tak i saken. Er jo ikke helt greit at et så nytt sykehus er så lite HC vennlig. Og for å komme til på uteområdet er det bare trapp dit utendørs, eller via nødutgangen i avdelinga som er 2 svintunge dører.

Syns det er rart ingen har tenkt på dette når de bygde. Eller denne klassikeren:

Du skal være j… sterk og stødig på bakhjulsbalanse for å i det heletatt komme deg ned dit.

Men etter at jeg kom hjem har je drevet mye med tekstilmalin. Bitt av basillen kan man vel si. Og jeg har og tatt frem symaskina.

Jeg har faltisk blitt glad i symaskina! Tro det eller ei. Jeg hadde ikke trodd det selv i allefall.

Og tekstilmalinga er jeg VIRKELIG blitt hekta på. Og jo mer jeg fordyper meg i hobbyprosjektene mine, dess mindre forstår jeg av hvorfor alt av ergoterapi forsvant med Haukåsen. Det kan jo umulig bare meg som klarer å glemme vanskelige tanker når man fordyper sef virkelig i et prosjekt?

DVS, jeg vet jo faktisk det fra jeg var innlagt i London. Det var jo også en akuttpost. Kanskje mer akutt egentlig enn de på Østmarka, men likevell tilbød de aktiviteter 2 ganger daglig og på kveldstid for de som hadde utgang. Og der viste de til at aktivitet istedet for passiv TV-titting (som er aktivitetstilbudet her) førte til at pasientene ble raskere bedre, og hadde færre reinnleggelser siden aktivitetstilbudet gav dem tips til aktiviteter å drive med utenfor sykehuset.

Og la oss være ærlige, å glo på TV enten det er hjemme eller på et sykehus er vel særlig helsefremmende?

Her er timeplanen fra akuttposten i London. Hadde den vært fra Østmarka hadde det stått: Glo på dårlige TV-serier som eneste faste tilbud. Tragisk, men sant.

I tillegg har Norge MYE å lære av britene når det gjelder selvmordsforebygging. I UK har de en null-visjon. Hårete mål? Men i mottsettning til i Norge så antar ikke legene i UK automatisk at du er ute etter oppmerksomhet hvis du er ærlig på at du har suicidale tanker, de setter pris på ærlighet for da kan de gi deg best mulig omsorg. Når jeg fortalte hvordan ting fungerte i Norge ble de sjokkert mange av dem og lurte på hvorfor «The gouvernment» ikke gjorde noe.

Jeg opplevde og hele innleggelsen som mye mer proffesjonell. Samtalene var ikke med deg og en lege alene hvor du alltid er den underlegne, men et team bestående av resisdent, intern, socialworker osv. Det var ikke EN person som her Norge rår over liv og død. Så legene på Østmarka og et par sykepleiere burde helt klart reise over på en studiereise.

Hvis vi beveger oss tilbake til Norge, så skjer det lite spennende om dagen. Jeg venter på at bestis og jeg skal starte med terapi ridninga. Og at alle skal komme tilbake fra ferie og ting skal bli normalt igjen.

Neste uke er frk. Fastlege tilbake omsider, og jeg skal på utprøving på hjelpemiddelsentralen ifht elektrisk rullestol. Scooter var ikke tingen for meg! Det ble mer spasmer og vanskelig å bruke.

På Beitostølen fikk jeg prøvd Permobil X850, og da følte jeg meg trygg. For jeg satt mer midt i doningen og den har muligheter for belte og tippesikring osv. Så håper det blir den. Det er også den som tåler størst grad av helling.

Så so long.