Category Archives: Handikappforbundet

Hvor er jeg om 10 år?

Wow…. 10 år ja… La oss starte med litt bakgrunnsinfo.

Hadde jeg blitt spurt for 10 år siden hadde jeg mest sannsynlig svart at om 10 år er jeg død. Prognosene var og slik, og iflg jornalen min fra sommeren 2010 var jeg forventa død iløpet av året.

Men her sitter jeg da, og har overlevd en hel haug ting jeg iflg legene ikke skulle gjort. Ikke på grunn av at jeg har fått så god hjelp i psykiatrien, men på tross av absolutt tilnærmet null hjelp fra psykiatrien og personalet i «heldøgnsomsorg» som ikke hadde peiling på det jeg slet med.

Ødelagt tarm, stomi, revnet spiserør flere gang, blodpropper, lungekolapps, massevis av abscesser, sepsis flere ganger, smerter, umennesklig behandling, ennå flere sepsiser, operasjoner, leversvikt, nyresvikt og et stort handikapp, med spasmer, krampeanfall, epilepsi… jeg kunne fortsatt lenge.

Den eneste i «hjelpeapparatet» som har vært der er frk. Fastlege og PART i store perioder.

Og ikke minst gode venner som aldri har gitt meg opp. Samme hvor syk jeg har vært.

Og ikke minst mamma som har stått på for at jeg skal få hjelp og kranglet med diverse kranglefanter på Østmarka.

Men det er veldig kort fram til nå.

Hvor er jeg om 10 år?

Forhåpentligvis har kjøpet med leilgheten gått i orden og jeg eier min egen leilighet. Huslånet begynner å bli godt nedbetalt så økonomien er romsligere. Jeg har innredet en sykrok på soverommet og malt eller tapetsert noen vegger for å gjøre det mer «mitt». Alle skapdører er bytta med skyvedører.

Det går hurtigtog mellom Trondheim og Oslo så jeg mye lettere kan besøke Benedicte, Marita og de andre vennene mine på Østlandet.

Selv har jeg lenge hatt BPA og fått mulighet til å ha min egen hest med hjelp av BPA ordningen. Kanskje har jeg meldt meg som pararytter?

Tiden med psykehus er et tilbakelagt stadium, men jeg har fortsatt mulighet til kontakt med PART ved behov for å unngå innleggelse.

Jeg er aktiv i NHF Trøndelag og holder gjerne foredrag om det å være handikappet og psykisk syk.

Jeg jobber i SFO eller barnevernsinstitusjon, og har fått jobb på bakgrunn av erfaring og er ikke lenger uføretrygdet, eller jobber 50% og er 50% ufør. Jeg får iallefall ikke all lønna mi fra NAV, og er i en jobb jeg trives i.

Jeg reiser mye med vennene mine.

Mamma og Morten har vært gift i 10 år, det samme har min stebror. Så kanskje jeg har fått noen bonustantebarn eller hva det kalles?

Tantebarna mine er voksne og har kanskje etterhvert funnet seg kjærester og stifter familie selv.

Og skulle det bli slik, er det mer enn jeg tørr håpe på. 💖

Og ikke minst, jeg er fri fra mobberne!

Andre som har skrvet utfordringen:

Advertisements

Trondheim Pride

Lørdag 16. September deltok jeg på Trondheim Pride sammen handikapp forbundet. Det var supergøy, masse farger og masse folk.

Klar for å dra ut.

Mye venting før paraden.

Fikk litt sminke fra «Skeiv Ungdom» mens vi venta.

Og endelig er vi igang!

Ble fanga opp av adressa også. Og i Trondheim går både politi, militær og sykepleiere i Prideparaden.

Masse fantastiske appeller og underholdning på byscenen.

Men må jo selvsagt si vår egen Marianne hadde den beste appellen.

Og til slutt, kjendis selfie.

Det var en super dag. Og NHF skal delta neste år, så er jeg ikke i tvil om at jeg skal delta igjen.

De som tror Pride bare handler om homofile har misforstått litt, det handler om retten til å være seg selv, enten du er homo, hetro, bi, aseksuell, svart, hvit, norsk, pakistansk, svensk, trans, handikappet… The list goes on.

Ingen skal diskrimineres uansett! Mennesker kommer i alle farger og fasonger. Og alle mennesker bør ha tilgang til alle arenaer i samfunnet. Der har man desverre en lang lang vei å gå.

Men jo mer vi står opp for oss selv jo mer blir kommuner, fylkeskommuner og stat nødt til å høre.

Og det begynner med deg selv, ikke sitt å vent på at noen andre skal gjøre det. 👊