Category Archives: Håndarbeid

Beitostølen post 17. Mai… 

Ting skjer hele tiden, så egentlig hadde jeg tenkt å skrive et innlegg 17 Mai, dvs dette er kladden fra 17. Mai jeg aldri ble ferdig med. 

Gratulere med dagen alle sammen. Enten dere går i tog, feirer Hjemme, på sykehus eller andre steder.

Vi må bli flinkere til å sette pris på det vi har i Norge selv om mye kunne vært bedre. 

Være takknemlig ovenfor de som forsvarte landet vårt under krigen. 

Jeg blir provosert når jeg hører ungdommer sier at de som levde under må komme over dette. 

Vi må ikke glemme!! Det er slik historien gjentar seg, og sykt nok prøver mange å si at Holocaust aldri har skjedd. 

Og ungdom går med hakekors og syns det er kult. Vel det er ikke Kult, og selv om det var et gammelt norrønt symbol så har nazistene og nynazizstene ødelagt det. Å «ta det tilbake» blir bare tull. 

Det får stå der som et monument over noe vi ALDRI må glemme. Og som burde komme mer inn i læreplanen. Når 3. Klassinger ikke vet at det har vært krig i Norge lurer jeg på hvor kunnskapen i Kunnskapsløftet er. 

Hele min tid i skole og barnehage fikk vi frigjøringsmarsj. Og i sammenheng med det lærte vi om krigen og MILORG, gutta på skauen og de som jobba for å frigjøre landet vårt slik at morsmåletvårt ikke er tysk idag.

Hva har skjedd med det? Barn i dag tar  friheten for gitt, har heller ikke besteforeldre som kan fortelle historier fra krigen slik jeg var så heldig å få høre av mine besteforeldre i tillegg til det jeg lærte på skolen. 

Så da er det jo et ennå større ansvar på skolen og bhg å formidle denne kunnskapen. 

Så gratulere med dagen! Og kjære Erna, få inn mer av den nære Norgeshistorien inn i skolen. Ingen ønsker vel at historien gjentar seg? 
Hipp hipp hurra!

I dag går flagget til topps for frihet – (blå) – likhet (hvit) – brorskap (rødt).

Det norske flagget et laget av det som kalles frihetens tricolor. Som også inneholder Danmarks røde og Sveriges blå. Flagghistorie er faktisk ganske interessant. 
Og mange foreldre som sender ungene sine ut med flagg burde lese seg opp på flagglovene. Flagget er ikke en leke/sverd, og skal heller ikke slepes etter bakken.

Og lengte på 17. Mai innlegget mitt kom jeg ikke for jeg ble opptatt med diverse leker og liknende. 👍 Kan skryte på meg beste tid i rullestolløp mellom kjegler.


Så det manglet ikke på 17. Mai stemning her. Jeg tror ikke jeg har spist så mye is på mange år.

Og eller så har dagene gått med til trening. Og ennå mer trening… 

Starta med bakhjulskjøring og jeg sleit så innmari med kramper og legebyråkrati, men det har heldigvis ordna seg i dag. I dag gikk jeg på trynet fordi jeg sleit meg ut. Joda jeg hadde spasmer/kramper, men på langt nær så mye som igår når jeg bare måtte avslutte etter 10 minutter. 

Igår kveld hadde vi karaoke og jeg ble overtalt av gruppa til å synge «Lad det ske». Sist jeg sang karaoke edru tror jeg må ha vært på Lundheim… 

Sånn ser nå rommet mitt ut… koselig og akkurat passe stort. Har bad også da. Og utsikten er litt mindre regntung idag. 

Idag hadde vi vårrengjøring av rullestolen før mer rullestolteknikk utendørs. Og jeg fikk en glad nyhet av frk. Fastlege om medisinendring som hjalp veldig så jeg klarte å fullføre nesten hele økta før jeg gikk på snørra, men det var mest fordi jeg var skikkelig sliten og skulle balansere på en sånn vippegreie og kjøre på bakhjulene ned. Da var energi lageret tomt.

Så fikk tilpasset sykkel som jeg får prøvd i morra og så tok jeg en lang pause til middag. Og etter det var det formingsgruppe. Laga sparegris til Bennis.

Og etter kveldsmat var det rett på disco.

Her er det bokstaveligtalt full rulle og ikke så smart å prøve å filme mens man kjører på bakhjula… Så det ble dagens andre møte med bakken. 


Så ja, i morra blir det sykling og mer forming håper jeg. Så får alle ha en god kveld videre. 

Noen mennesker venter hele uken på fredagen,

På sommeren og hele livet på lykken. 

Ikke vent, lev NÅ!

Ja, så hvordan går det? 

Jeg tror jeg har greid å banka inn i hue på behandlingsgruppa på Østmarka at mat er et problem. Men derfra til å forstå hvor stort problem det faktisk er har vært litt værre. 

Selv om jeg har sovet mye, veldig mye har jeg fått gjort noen koselige ting også da. Jeg ble invitert i bursdag til mammaen til Eva. Og jeg har jo lenge hørt rykter om den fantastiske pavlovaen hun lager så jeg kunne jo ikke si nei til det. Hehe.

Og det var jo godt å treffe Eva og ungene igjen. Alltid trivelig det.  Og pavlovaen var like god som forventet ;-) så takk for at jeg ble invitert i hyggelig selskap. Håper jeg kan invitere på gjenvisitt når formen blir litt bedre. 

Eva som da er en av mine aller beste venner, den jeg har hatt lengst faktisk, og som ALDRI har svikta meg på noe vis alle de 16 årene jeg har vært syk, og alltid behandla meg som et normalt menneske samme hvor sjuk jeg har vært har fått kreft. Ingen fortjenener å få kreft, men av alle… Eva? NEI, nei, nei. 

Derfor ber jeg innstendig om å bidra til Eva og kompis (bamsen) sin innsamlings aksjon til krafttak for kreft.

http://innsamling.kreftforeningen.no/krafttakmotkreft2017/5-6057
Så kommer du direkte til Eva og Kompis sin innsamling. Jeg håper alle mine venner forstår hvor mye dette betyr for meg.

Og til slutt:

FUCK CANCER

Så akkurat nå er jeg på A3 da, kom hit i går ettermiddag for jeg har vært så sliten. Frk. Fastlege syns vel også at vekta begynner å bli uakseptabel lav. 

Så… ja. Jeg sover over halvparten av døgnet, men det går nå på et vis. Jeg driver å strikker disse luene: 

Og lager en fotoserie/montasje med en plastikk elg jeg fikk som premie for blodprøvetakinging til en av sykepleierne på A3. Vi har en veldig intern elg humor. 

Jeg håper våren kommer til Trøndelag snart også. Er så lei av snø og gråvær nå. Mens jeg får snapper fra folk rundt i landet hvor det er sol og varme så har vi minusgrader, snø og regn… Håper det snur snart!

Jeg håper alle der ute har en best mulig helg hvor enn dere er. 

Jobb og litt sånn derre… 

Sorry long time no blogging. Men jeg har rett og slett hatt det travelt. Uvant, men godt! 

Jeg har begynt å jobbe på sykehjemmet rett over gata, så fra å sitte å gjøre ingenting hele dagen 7 dager i uka, bare adspredd med fysioterapi, besøk hos frk. Fastlege og avtaler med PART så er det en overgang å gjøre noe nyttig igjen.  

Jeg klarte jo selvsagt å bli syk etter første uka på jobb med en påfølgende innleggelse på medisinsk og så på S1 på Nidaros. Dustete infeksjoner altså, jeg funker som en magnet på dem virker det som. 

Samarbeidet med Nidaros DPS funker bra, vi hadde ansvarsgruppemøte rett før jeg ble lagt inn på medisinsk. Syns det er mer rolig å være der enn på A3, naturlig nok siden det er friskere folk der. Sist innleggelse hadde jeg undervisning med legestudenter. Sier alltid ja til sånne ting, åssen skal de lære noe hvis ingen gidder snakke med dem? 

Hun veilederen deres lurte på om jeg hadde noen gode råd til dem… vel jeg bruker stort sett si det samme til alle studenter enten det er psykologstudenter, medisinstudenter eller andre helse fag. 

Treff pasienten før du leser journalen på 500 sider! Det er så alt for lett å gjøre seg opp en mening på forhånd ellers.

Ikke tenk på diagnosen, det er ikke en anorektiker du har forran deg, men et menneske. Husk at har du møtt en anorektiker så har du møtt bare en. 

Behandle alle pasienter med respekt, uansett! Ikke tro at en selvskader liker å ha vondt å vil bli sydd uten bedøvelse selv om h*n har kutta seg opp selv. Eller nekt noen smertestillende fordi de selv kan for at de har vondt. Behandle psykiatriske pasienter som andre om du møter dem på somatisk avdeling. Husk at psykiatriske pasienter kan bli somatisk syke de også!

Behandle folk slik du ville blitt behandlet selv! Særlig i psykiatrien… Da er man ennå mer sårbar for hvordan legen oppfører seg.

Fikk faktisk skryt av hun veilederen etterpå og hun sa hun skulle skrive det ned å ha det som en standard ting å ta opp med studenter om ikke pasienten gjorde det. 👍

Fikk gjort meg ferdig med antibiotika kuren mens jeg var på Nidaros, så etter det har jeg vært en god del på jobb. 

Så jeg har steika vafler, begynner å bli veldig god på å stelle negler. Så jeg trives veldig godt. Skulle gjerne jobba litt i helga også, men dritt kroppen spiller ikke på lag med meg. Nå er venstre arma kjempe vond, altså vondere enn at smerteplasteret tar det. Så krysser fingrene for at jeg er bra til mandag for da skal jeg på jobb igjen. Må vel bare ta det med ro i helga. 

Fikk omsider innvilget rehabilitering på Beitostølen også. Først fikk jeg avslag, fordi jeg iflg legen som vurderte søknaden ikke hadde vesentlig funksjonsfall, men frk. Fastlege sendte klage å skrev at det å gå fra å være fysisk frisk til å bli rullestolbruker er vel et ganske stor funksjonsfall…. og at jeg aldri har mottatt noen slags rehabilitering etter at jeg ble handikappet. Så YES, jeg skal på rehab. 

Og ja… dere har sikkert lest det forrige innlegget mitt? Om nedleggelsene på Østmarka? 

Vel jeg håper flest mulig signerer dette oppropet om «Nei til nedlegging av spesialpost 3» 

Jeg skal slenge meg ned på sofaen igjen og strikke ferdig på overraskelsen til Benedicte. 💖 Så blir det jobb igjen på mandag ettermiddag. 

Fortsatt god helg alle fine mennesker!

2016… En liten oppsummering?!

Det pissregner i Trondheim, og i morra er det nyttårsaften. Ektrenværet Urd har akkurat passert og når jeg ser ut vinduet på stua på Nidaros DPS er det fint lite som får en til å tenke på hverken jul, nyttår eller desember. Mer sommerferier i Rørvik som barn, med regn som pisker mot vinduet. 

Men ja, 2016… 

Januar: 

Jeg startet 2016 på intensiven med tvangsbehandling med dialyse. Jeg hadde sagt opp leiligheten i Skjermveien og ante ikke hvor jeg skulle bo og Østmarka nekta og hjelpe meg, mens Tiller helst så at jeg ble låst inn på sikkerhetsavdeling. 

Januar fortsatte i samme sporet med intox-> tvangsbehandling -> hjem -> ny intox -> tvangsbehandling og til slutt dissosiasjon og operasjon som endte med en tvangsinnleggelse på Østmarka A3 1. Februar som ikke bare redda livet mitt, men også endra det. 

Midt oppi dette kaoset fikk jeg meg ny leilighet. Og det gjorde ikke saken noe bedre at en god venn døde.

Februar 
1. Februar ble jeg tvangsinnlagt på akuttpost A3. Jeg var da så medtatt at jeg ikke skjønte at sykepleierne og kirurgene på KGAS2 hadde prøvd å forklare meg det, så når ambulansen kom for å hente meg skjønte jeg lite og ingenting. Siden Østmarka hadde jo nekta å ta imot meg når jeg svelgte en kamelfarm før den siste intoxen og sa ja takk til det idiotiske opplegget jeg hadde da, men ble avvist. 

Jeg begynte å få ordna litt i den nye leiligheten min. Mamma og Morten hadde kjørt flyttelasset så jeg trengte egentlig bare pakke opp dill og dall fra esker. 

Samarbeidet med A3 ble veldig bra, og det føltes godt å endelig samarbeide med Østmarka og ikke minst, frk. Fastlege fikk være fastlege og ikke AMK sentral, kriseteam, psykolog og alt annet enn fastlege. 

Leiligheten ble etterhvert beboelig og jeg stor trivdes der og det gjør jeg fortsatt. Er noen bilder fra leiligheten i dette innlegget. Det er et år gammelt så litt endringer har det selvsagt blitt siden da. 

Mars

Jeg begynte å være en del på perm hjemme. Noe som resulterte i mye kakebaking til personalet. Stort sett velykket og veldig populært.

Noe mer vellykket en annet…. 😂

April 

Hadde mer og mer permisjoner hjemme. Også overnattingspermisjoner. Og en av bestevennene mine kom med kake.

Jeg var mye hjemme som en forberedelse til utskrivelsen. Og ble etterhvert skrevet ut med åpen retur.

I starten var jeg veldig mye inne på A3, Og lite hjemme, men det ble mindre og mindre A3. Mye av problemet lå også i mangelen på hjelpemiddler. Jeg hadde en håpløs transport rullestol og NAV brukte en evighet på å skaffe meg en ergoterapeut, så jeg kom meg ikke ut når jeg var hjemme. Så jeg var veldig isolert, noe som var mye av årsaken til mange innleggelser på A3. 

Jeg hadde fått et bra behandlingsteam i PART som tok meg med ut når jeg ikke klarte det selv. På A3 lå fokuset veldig på at jeg skulle gå, og jeg gikk mye, uten at det var noe særlig til nytte og jeg tryna masse og knakk vist noen ribbein fant jeg ut senere. 

Mai

Fortsatt mye på A3, hjelpemiddler er fortsatt ikke på plass hjemme og det er mye av grunnen. Noen av de som jobber på A3 tror fortsatt på mirakler og at hvis jeg bare trener og går nok så trenger jeg ikke rullestol. Så jeg prøver så godt jeg kan. Og det står ikke på innsatsen! 

Joda, det er de bratte bakkene på ladestien. Og jeg har gått opp mens personalet har dytta meg i ræva for at jeg skal komme opp for alternativet ned var værre. Men jeg er ferdig med ladestien til fots! Joda, godt ment fra personalet sin side og jeg er sta som et esel og skal klare. Men kroppen min har ikke hatt godt av det. 

Derimot sitte ute i sola og få litt støtte sånn at jeg fikk kjenne gress mot tærne, det er mye bedre. Mai kom, mai gikk… Jeg meldte meg på 15 års jubileum på  Lundheim FHS og hadde egentlig da innsett at jeg var og kom til å forbli handikappet. Men hadde fortsatt verdens værste rullestol, så jeg håpet det ble bedre når jeg fikk mer hjelpemidler. 

 Drea lærte meg ordentlig proff poker, og grillsesongen ble starta i Innherredsveien. 

Marita var i byen og Ingrid-Therese ble mamma til lille Lucas Elias. 

  Så Mai var egentlig ganske innholdsrik. 

Juni

Juni starta med en tur på hematologisk poliklinikk for å få litt jern innabords. 

Bestis ordna håret mitt, som begynte å se en smule slitent ut. Selv om jeg fortsatt var mye på A3, var jeg nå mer hjemme enn på A3.

Nøgd med resultatet dro ble jeg med mamma og Morten på hytta i Meråker for første gang. Og det var veldig deilig å bare slappe av, strikke og lese. 

Jeg var noen turer innom A3 igjen, det begynte å bli sommer, virkelig sommer. Og jeg venta fortsatt på nye hjelpemidler. 

Juli

En del på hytta med Mamma og Morten. Og på A3. Venter og venter på å få ny rullestol så jeg slipper å være avhengig av mamma til alt. 

Og endelig, 18. Juli,  så fikk jeg den. En splitter ny quickie helium. En drøm å kjøre med, særlig for meg som har vært stucked i en breezy transport stol i 2 år. Jeg følte meg uovervinnelig og dro på lange turer når det var fint vær.(Dvs oppholdsvær etter trøndersk målestokk…) 

Nå kom jeg meg lett på solsiden, og verden ble plutselig mye enklere, og også det med å akseptere at jeg er handikappet. Jeg meldte meg inn i handikappforbundet og innså at mange av begrensningene sitter i hodet mitt. 

Ett av blogginnleggene mine ble trykt i ordet fritt. Det kan leses her på adressa.

 August

I starten på August er jeg ute å farter med den nye rullestolen min nesten hver dag det er vær til det. Den nyvunnede friheten min er ubeskrivelig. 

Jeg havner inn på sykehuset en tur pga ekstrem lav kalium og hjerterytme forstyrrelser, men det ordner seg heldigvis til jeg skal på elevstevnet. 

Det var så utrolig koselig å treffe igjen gamle kjente! Og ikke minst fikk jeg en booster på at livet mitt er da ikke ødelagt fordi om jeg har havnet i rullestol! 


Gunhild sang både på lørdagskvelden og søndagen. 

Og når jeg kom hjem så venta det en scooter på meg så jeg ble ennå mer mobil, og kunne dra på lengre turer osv. 

September 

September var en kjip kjip mnd! Det starta med tidenes forstoppelse som bare ble værre av at enkelte på A3 tror at avf.middel er en belønning for meg pga SF. De glemmer at jeg er operert et ukjent antall ganger i magen. Jeg driver ikke å holder tellinga sånn som enkelte andre. Så når jeg begynte å få vondt og ikke klarte komme ned å spise for den mest behagelige stillingen var halvt liggende, og jeg til slutt fikk mat på rommet så skulle jeg i allefall IKKE «belønnes» med avf. middel. Og sånn fortsatte det til jeg hadde så vondt at jeg lå å hylte å beit i dyna. Men da fikk jeg kjeft for å plage andre pasienter. Og når jeg skulle på do å tisse kjentes det ut som magen skulle revne. Jeg har seriøst aldri hatt så vondt før. Så det kom nå en lege dr. Navnløs (han presenterte seg ikke). Som skulle komme tilbake om 5. Minutter. Etter 5 TIMER spurte jeg etter legen og fikk til svar at jeg ikke fikk smertestillende… Og jeg sa bare hæ? Jeg vil ikke ha smertestillende, jeg vil vite hva som feiler meg. Så på rein adrenalin kom jeg meg hjem med taxi og tok kun med meg nøkler og lomme bok og ringte på trygghetspatruljen som fikk sendt meg på legevakta. 

Der trodde de jeg hadde nyrestein og tyta meg full av smertestillende og muskelavslappende. Så jeg ble jo mye mye bedre. Fikk dra hjem utpå  natta med et par ketogan i lomma siden jeg skulle til frk. Fastlege dagen etter. Og da hadde CRP begynt og stige så det var rett tilbake på sykehuset. Men da tok de røntgen og så at jeg hadde en jævlig til forstoppelse. Og etter 4 klyster og noe som virka som plumbo for magen så løsna dritten bokstavelig talt. 

Jeg sa noe om at jeg hadde vondt i brystet, men det var ikke så nøye. Magen var tom og deres jobb gjort. Så da var det hjem igjen. For 2-3 dager. For jeg skulle til Frk. Fastlege og sa at jeg hadde vondt i brystet, og CRP var høy, så da var det nedover igjen da. Denne gangen på Lunge avdelinga. De fant ut at når jeg drev å gikk i vår og tryna så har jeg mest sannsynlig knekt noen ribbein som har punktert lunga også har det her godtgjort seg flere mnder. Hurra liksom. Så de prøvde det ene drenet etter det andre, men endte opp med operasjon. 

Og Satan så vondt det er å bli lunge operert. Østmarka sa til sykehuset at jeg skulle få være der til jeg kom meg, men til meg slapp de bomben om at avtalen min var gjort om til at jeg kun kan være innlagt 3 dager om gangen. Så jeg ble skrevet ut, uten nødvendige hjelpemiddler på en fredag, som min fantastiske ergoterapeut heiv seg rundt og fikk fiksa over helga. Men jeg har fortsatt liggesår som ikke har grodd etter den helga. 

Så ja, jeg var på sykehuset hele september pga det der. 

Oktober:

Oktober tilbrakte jeg store deler av tida i sofaen eller senga for jeg hadde store smerter etter operasjonen. Så det ble mye strikking og lesing. 

Også var jo verdens beste Bennis en tur i byen! 

November:

Jeg strikka veldig mye, opptatt med prosjektet mitt Hjertevarme for kirkens bymisjon

Skrev blogginnlegg på ble publisert på NHFU sin blogg. Lenket til rullestolen? 

Ellers gjorde jeg ikke så mye i november. De dagene det var tålelig vær var jeg ute noen turer med scooteren. 

Og noen turer innom A3 ble det nå da.

Desember

Jeg starta desember med jobb møte sammen PART. Jeg har ikke kommet igang ennå, etter som NAV er et treigt dyr. Men det blir. 

Jeg reiste nedover til Oslo og Lillestrøm for å møte verdens beste Bennis og være ei helg hos søstra mi.  

Og skal du handle bøker i Oslo, får du også «trommevirvel» gratis kondomer! 

Jeg møtte jaggu Anne B. Ragde også. Helt sånn random. Hun ble på en selfie siden jeg var trønder og ikke sånn fisefin fra Oslo vest. 😂

På vei hjem med siste flyet til Trondheim etter nesten ei uke borte med masse action. Ser man sånn ut. 

Og skal stå opp grytidlig dagen etter for innleggelse på Nidaros DPS. 

Var på Nidaros DPS en stund og prøvde å formidle til ganske mange at jeg trengte mer hjelp i jula.

Jeg prøvde mange ganger, men ble ikke hørt så det endte med et alvorlig suicidal forsøk rett før jul.

Psykologen min på A3 gav meg heldigvis ikke kjeft, men mente at det burde han ha tenkt på, altså at å skrive meg ut til lillejulaften når han vet røddagene og sånt er vanskelig ikke var en god idé og at de burde planlagt jul. Og jeg fikk faktisk ros for å ha sagt flere ganger at det her går ikke og at det var ikke min feil at «systemet» som de referer til hele tiden ikke hørte på meg og fanget opp at det virkelig var vanskelig. 

Lillejulaften dro jeg en liten tur på perm hjemme til mamma, og samme på julaften. 

Men da var jeg temmelig utslitt og tilbrakte tiden fram til 3. Juledag på A3. 

Og når jeg kom hjem 3. Juledag var det første jeg måtte gjøre å aviser fryseren… Akkurat det jeg hadde mest lyst til…. 

Tiden hjemme før jeg ble lagt inn igjen på Nidaros DPS idag har jeg brukt til å strikke å trene. Det har jo ikke vært vær til å være ute uansett. 

Jeg har fulgt treningsprogrammet fra fysioterapeuten min, men trente så hardt sist at jeg er stiv og støl. 

Fikk meg ny kindle til jul også. Klarte å gjøre mamma avhengig av min gamle, så fikk jeg en ny fin hvit.

Så da blir det vel noe god mat i kveld, uvisst hva. Etter å ha sett filmen «Cowspiracy» har jeg besluttet å bli veggis igjen. Men jeg kan med glede meddele at vegetar maten på St. Olav har blitt betraktelig bedre i løpet av de siste 15 årene! 👏

Så da gjenstår det egentlig bare å ønske alle sammen et riktig godt nyttår!! Og at 2017 måtte bli et veldig bra år for alle jeg kjenner, både venner, lesere, ukjente og mine «kjære» haters. 

Godt nytt år, happy New year, Bonne année, Head uut aastat, Srećna Nova godina, Onnellista uutta vuotta, Ευτυχισμένο το Νέο Έτος, Selamat Tahun Baru, שנה טובה, Hamingjusamur Nýtt Ár, 新年好, Blwyddyn Newydd Dda, نیا سال مبارک ہو, Glückliches neues Jahr, New Anno Felix, Gelukkig Nieuwjaar, Gott Nytt År!!! 

En liten timeout

I starten av uka var jeg relativt utslitt egentlig. Jeg berga mandagen med besøk av den beste av de beste, Benedicte. 

Men dagen etter var formen tilbake på ÷0 og tiltaksløs som bare det prøvde jeg å sove bort det meste av dagen, og noe skole dagen etter skulle jeg hvertfall ikke. 

Jeg klarte å dra meg ut av senga med en god dytt fra hjemmesykepleien, og fikk ordna meg til skolen. Men den skolekjøringa hadde jo rota igjen, de trodde jeg fortsatt bodde i Skjermveien… Så PART kom å henta meg. 

Hang sånn halveis med på skolen og PART kom en stund etter at jeg kom hjem. Og da var ikke ting på plass i topplokket kan man vel si, så motvillig ble jeg med til A3.

 Denne innleggelse gikk langt bedre enn den forrige, jeg var forberedt på at det var 3 dager, og vi fikk begynt på ny diagnostisk utredning siden den Vidar gjorde tydeligvis ikke var bra nok. Og når jeg snakka med behandler K. om tiden på Haukåsen så var han enig i at det kanskje ikke var helt korrekt alt derfra, siden jeg på den tiden kun sa «ja, nei og vet ikke. » For jeg jo lest journalen og helt seriøst, noe av det enkelte både på Haukåsen og Østmarka har klart å skrive journalnotat ut fra de 3 svarene mine, og ja et kanskje innimellom, det er jaggu en nobelpris verdig!

Det jobbes og mot Nidaros DPS for å få til en avtale der eetterhvert. så det blir jo spennende! Håper det blir et positivt møte med Nidaros denne gangen.

Jeg kom hjem igår ettermiddag og har ikke gjort så mye nyttig annet enn å vaske klær. Og skal legge meg tidlig i kveld. Jeg er fortsatt sliten, men ikke der at det holder på å bikke over liksom. Også strikker jeg jo selvfølgelig til prosjektet mitt.  Hjertevarme for kirkens bymisjon. Jeg har fått noen ting levert og det setter jeg umåtelig stor pris på! Og håper så mange som mulig har lyst å bidra.

Anne har lagd denne utrolig kule tegninga til meg, av meg. Det er så utrolig meg! Så fort jeg kommer meg litt ovenpå å få treffe Anne så skal denne på veggen i allefall. 

Jeg er glad jeg har så mange utrolig gode venner, og for lengst innsett hva som er søppel. Dere vet hvem dere er <3 Vennene mine altså! 


De andre får seile sin egen sjø. De tåler jo ikke at man er høflig til dem engang. Ganske morsomt med tanke på alle de ukjente menneskene jeg har møtt for første gang, men som har hørt alt mulig dritt om meg… Alltid hyggelig! 

Nå skal jeg krype under kuledyna mi og lese den fantastiske boka jeg fikk av BÆÆÆÆÆÆÆSTE VENNEN min.

BÆÆÆÆÆ BÆÆ BÆÆÆÆÆÆÆ BÆ 

I’m thankfull for all those difficult people in my life…

They have shown me exactly who I don’t want to be! 

Hei folkens. Bloggingen har vært litt dårlig i det siste, og det er flere årsaker til det. En av hovedgrunnene er at jeg ikke har vært i sånn kjempeform etter lunge operasjonen. Hvem skulle tro det var så vondt å operere lungene. Jeg har fortsatt vondt og det er 3 uker siden operasjonen nå. 

Det gjorde ikke saken bedre at Østmarka lovte sykehuset at jeg kunne være der til jeg var rehabilitert. Alternativet var et rehabiliterings sted. Men neida, alt ble bare rot. Og på toppen av det hele hadde avtalen min blitt endra uten at noen hadde funnet det forgot å fortelle det til meg. Så i tillegg til å lyve til sykehuset får jeg den bomben smelt i fanget. Kjempe gøy. Og jeg sa jo klart i fra om at da måtte de kontakte ergoterapeuten min så jeg fikk hjelpemidler hjemme hvis det nå var sånn at avtalen med sykehuset bare var luft og løgn. Jada det skulle ordne seg. Men torsdag, dagen før jeg skulle skrives ut kommer personalet kl 14.30 og ber meg ringe ergoterapeuten selv. Hun syns jo opplegget er mildt sagt spesielt, men får ordna det sånn at hvis Østmarka ringte henne tilbake før kl 15. Kunne hun ordne med hjelpemidler dagen etter. Men ringte de? Nei… Først på fredag rundt lunsj, og da fikk de jo forklart at nå kunne det ordnes med hjelpemidler på tirsdag. Kanskje mandagen hvis man var heldig. 

Så nei, da ble jeg bare sendt hjem. PART kjørte meg hjem og tok en prat. Og kom til meg både lørdag og søndag selv om de egentlig ikke jobber i helga. 

Jeg bygde opp senga med dyner og puter så godt jeg klarte. Men problemet med den løsningen var at jeg ble liggende i samme stilling hele natta og det er jo oppskrifta på liggesår, som jeg har lett for å få i utgangspunktet. Så Ergoterapeuten ringte på mandag og fikk ordna trykkavlastende madrass som hastesak, og også seng. Det er så utrolig unødvendig egentlig at jeg måtte få flere liggesår og ekstra belastninger. Hadde jeg visst at Østmarka løy så hadde jeg kontakta ergoterapeuten med en gang og hun kunne kjørt det som hastesak med en gang. Men nei da. Jeg fikk ultimatumet om at hvis jeg skulle være på Østmarka til hjelpemidlene var klare, så mista jeg avtalen min. Jeg vet det ikke er behandleren min som har bestemt dette, men den overlegen som for noen år siden sa til meg at mamma måtte dø før han ville gi meg noe hjelp på Østmarka. 

Trodde legene avga en ed om å ikke gjøre skade på pasienter, men de dagene jeg var uten hjelpemiddler var nok til å påføre meg ganske mye ekstra belastninger i allefall. 

Men men, de får seile sin egen sjø. Syns hver gang jeg får litt tillitt til dem på Østmarka, så klarer de å ødelegge den på et vis. 

Men, nå har jeg i allefall fått en god seng og sover godt om natta. Og har kommet meg på skolen, jeg rakk en hel dag på skolen før frk. Fastlege la meg inn samme dag. Så sånn ser kosekroken min  ut da. Jeg har jo erstattet en enorm seng med en enkelt seng, så det er mye gulv plass.

Men du verden så godt jeg sover. Har Bennis og Anne-Helene ved siden av meg 💖 og Trondheimsmafiaen ved fotenden. Og hvis noen lurer på hvorfor jeg har en penis på utstilling er det fordi det er en gave fra en av mine aller beste venner. Hjemmehjelp folka, de som vasker holder på å le seg ihjel av den og lurer alltid på hvor jeg har kjøpt den. Så Bennis, kanskje du skal begynne å selge? 

Akkurat nå er jeg på hytta i/på Meråker sammen mamma og Morten. Mamma baker og jeg strikker sokker til prosjektet mitt Hjertevarme til kirkens bymisjon

Jeg har fått inn de første tingene nå og gleder meg til å begynne å pakke inn når jeg er tilbake i byen. Men det trengs mer, så gå inn på gruppa. Der har jeg lagt ut noen gratis oppskrifter på enkle sokker og votter under filer. 

Jeg har fått noen kommentarer på instagram om at jeg sitat: «faen meg er på Østmarka hele tiden!» 

Da tror jeg den/de som står bak den falske profilen har fattet seg veldig lite og det er i allefall ikke noen jeg omgåes. For jeg har knapt vært på Østmarka i det siste. Og når jeg ble utskrevet etter påske så var det en del av behandlingen at jeg skulle ha mange, men korte innleggelser. Som har blitt færre etterhvert som jeg selv sa hele tiden at det kommer til å bli når jeg fikk ny rullestol og scooter. Så du er nok litt feilinformert hvis du tror jeg er innlagt hele tiden. Og før jeg ble lagt inn i januar så kan du ta med i beregningen at jeg har blitt nekta behandling i lang tid, og kun hatt frk. Fastlege å støtte meg på. 

Du trenger ikke lete så veldig mye for å finne noen som er og/eller har vært mye mer på Østmarka enn meg hvis du har et problem med at noen er mye innlagt. 

Såååå. Nå skal jeg strikke litt mer, lese ferdig boka jeg holder på med så jeg kan begynne på den jeg fikk i bursdagsgave av Anne-Helene 💖

God helg alle sammen da! Også til dere «haters» folka. Greit nok at dere oppfører dere som småunger, men jeg anntar dere og kan kommunisere på voksent vis også. Så derfor

  GOD HELG TIL ALLE SOM ER INNOM!

Hjertevarme og sykdom 

Helt siden jeg bestemte meg for å starte på skolen i høst og har vært mindre og mindre innlagt på Østmarka så har jeg vært forfulgt av sykdom. Skikkelig møkk, vondt og utrolig slitsomt. Det endte med en lunge operasjon for å blåse opp den ene lunga. Og poff der var sommeren over og nesten høsten også gitt. 

Men ting begynner endelig å ramle på plass ifht hjelpemiddler nå, jeg føler meg ikke lenger fanget hjemme og avhengig av mamma for å gjøre ting. 

Jeg har startet facebook gruppa Hjertevarme for kirkens bymisjon

 Screenshot, ser den sånn ut. Basisen er å få inn nok strikk/hekling/varme små plagg til at alle kan få en varmende julegave på julemiddagen kirkens bymisjon arrangerer. Så liker du å strikke og har lyst å glede noen, så ta en titt på gruppa. 

Jeg er fortsatt sliten etter operasjonen, så det blir bare en liten oppdatering i denne omgang. 

Klemmer til alle!!

Og husk psykiatrivett regel nummer 1:

Hvis psykehuset ikke samarbeider, grav deg ned under puter og kuledyne i tide!

Hallo bloggen… hahaha  

Nei, fant ingen bra overskrift og det er pga at jeg fikk lagt inn Thorax dren idag. En helvetes tjukk tube som ligger gjennom Thorax. Det ligger vel litt i navnet. Hadde et mindre pigtail dren først, men det gikk tett pga seigt innholdt; så da var det «normal mercy», thoraxdren skulle inn. I utgangspunktet skulle de gjøre det i narkose, men så kom hun legen å prata med meg om ikke vi kunne gjøre det på Lunge poliklinikken siden det var kommet så mange traumer at operasjonsstua kom ikke til å bli ledig på mange timer. Så hun lovte jeg skulle få godt med sedasjob og hun skulle informere sykepleiere om at jeg har ekstremt høy toleranse for medisiner.

Så jeg og Margit ble dressa opp og gjort klar for dette drenet. Hvis jeg sier det var smertefritt så vil det være en stor løgn. Men det gikk gret, tror kansje ikke det å stappe noe mellom 2 ribbein er mulig å gjøre helt smertefritt.

Ikke så lenge etter kom legen mer sjokolade til meg for hun syns jeg hadde takla bra at det ikke ble narkose og sa jaja vi får prøve da, og at jeg gjennomførte. For jeg var våken og hun sa at vanligvis når folk er sedert så mye som jeg var så skulle jeg vært langt inn  i drømmeland…. 

Så greia er at jeg har vann/væske som er blodblandet på Lungene og i hele brystkassen og venstre lunge har kollapsa så det drenet skal være med på å blåse opp lungene. Det her er jo 3 innleggelsen min på under 2 uker. Og ikke noe har vært min egen feil! Bare så vi har det på det rene. 

Når jeg ble skikkelig sjuk så var jeg jo innlagt på Østmarka. Det er en okai plass å være hvis du er syk i hodet, men ikke i kroppen. Skal spare dere for detaljene, kortfortalt ble jeg dårlige og dårligere. Behandleren min sa det var viktig at en lege så på meg så fort som mulig  (det var rundt 11) etter vaktakiftet spurte jeg om den legen kom snart? Og vedkommende av lurte på hvorfor jeg skulle snakke med en lege. Rundt samme tid fikk jeg ikke ha døra til rommet åpent for jeg «bråka» (dvs hylte av smerte, jeg har seriøst aldri hatt så vondt før!!) Og så kom det nå en lege som ikke hilste på meg, klemte på meg og konkluderer med at jeg har vondt. Mannen sier han skal skal tenke litt om komme straks tilbake. Klokka er nå ca 16. Når jeg nok engang blir spurt om jeg ikke skal følge opp avtalen min å spise kveldsmat så spørs jeg etter legen. «Nei han sa du ikke kunne få mer smertestillende.» Når ba jeg om det? Jeg ville vite hva pokker som feilte meg så på ren adrenalin så kom jeg meg hjem. Og trodde et øyeblikk jeg var frisk også. Men nei da. Så ringte på trygghetspatruljen som kom ganske kjapt og hjalp meg så jeg kom meg på legevakta i ambulanse.

Men det som provoserer meg mest er at Østmarka løy til trygghetspatruljen. De sa at de hadde vært masse inne til meg og jeg var ikke smertepåvirket i det hele tatt. De var 2 som kom fra trygghetspatruljen så hun som snakka med Østmarka samarbeider at nå var det 2 helsepersonell som så at jeg hadde ekstreme smerter og som de ikke bare kunne gå fra.

Vel på legevakta fikk jeg rikelig med smertestillende og muskelavslappende for de trodde det var nyrestein. Så rundt halv 4 på natta ble jeg sendt hjem med et par ketogan i veska. Og dagen etter skulle det jo være ansvarsgruppemøte så da fikk jeg snakka med frk. Fastlege som sendte meg rett i akuttmottaket. Så kom omsider opp på KGAS1 utpå kvelden og der hadde de kaliumen klar for Østmarka tok blodprøver av meg på mandag på morra, så kirurgen mente at blodverdiene mine burde gjort at en lege uansett om h*n skal bli psykiater burde sendt meg nedover på det. Og så fant de ut at jeg hadde tidenes forstoppelse. Når man ser tilbake på det så er det ikke så det ikke så rart for selv om jeg hadde møkka vondt så skulle jeg spise bla bla bla holde avtaler. Men, som en slags syk straff fikk jeg ikke laktulose og laxoberal når jeg ikke gadd komme ned til hverken medisiner eller måltider. Og siden alle medisinene mine har obstipasjon som bivirkningen, og jeg i tillegg ikke klarte røre meg pga smerter så er det jo å be om at det der skjedde. Skikkelig dritt med andre ord. 💩💩

Så hurra, ikke mindre enn 3 klyster og «human-plumbo» jeg måtte drikke skulle det til for å få løsna systemet.

Og ikke nok med det, de sendte meg også til gynekolog. Noe som forsåvidt er bra…Burde vel vært der for flere år siden. Men nei. Ikke frisk der heller. Noe polypper som dama klipte vekk tror jeg og cyster på eggstokkene som gjorde at jeg hadde vondt der. Så fikk jeg dra hjem igjen. 

Fikk tatt en tur på solsiden, og jeg rakk akkurat å begynne å skolen. Det er så jævlig typisk. Nå når ting begynner å gå bra så ødelegger kroppen for meg. Hvorfor stygge dritt kropp? HVORFOR?

Herlig utseende første skoledag. Ser ut som er 60 år gammelt herionvrak. Men jeg hadde over 40 i feber, høy puls og lav O2 metning.  Hadde time hos frk. Fastlege etter skolen siden jeg følte meg så elendig og da var det rett ned på Mottagelsen igjen. 

Så ellers, må jeg  vel begynne å tenke på julegaver. I anledanledning julegaver har jeg oppretta et facebook arrangement 
https://www.facebook.com/events/325352397813093/?ti=cl  tidspunktet vil bli fremskyndet til desember. Facebook lar bare folk ha arrangementer i en uke.

Om du stikker fram og tilbake skjerf er det mer en bra nok, og enkle luer er og velkommen. Det viktige er at det er ull. Bomull og nylonsgarn holder ikke på varmen og garn eller andre ting i fleece er utrolig brannfarlig. 

Det viktige er at de som gruer seg til jula får noe som er laget med omtanke. 💜

Nå skal jeg prøve å få sovet litt her.

Grisekast 

Jeg fant grisekast med oppblåsbare griser. Hvor kult er ikke det? Iflg mamma ganske teit, men jeg syns de er grisekule. Haha.

På mandagen fikk jeg den nye rullestolen min. Endelig har jeg fått min egen Quickie Helium. Og den har fantastiske kjøre egenskaper. Og jeg må bare si at jeg skjønner ennå mindre av disse folka som skal ha denne typen rullestol for å bare sitte i. Til det er den gamle stolen bedre. Det her er jo en stol som er lagd for at man skal klare å være selvstendig og komme seg rundt på egne hjul. Så nei jeg forstår det ikke. Faktisk blir jeg bare ennå mer provosert nå når jeg har fått stolen. Men nok om det. Jeg er sjeleglad for at jeg kan komme meg rundt uten å slite armene av meg og komme meg framover i oppoverbakker til og med. 

Margit er også fornøyd med den nye stolen. Så da venter jeg bare på scooteren så kan jeg klare nesten alt selv. Herlig! 

Akkurat nå er jeg på Østmarka, skal være her til fredag. Tid for timeout. Og for å få inn litt næring. Apropos næring, på næringsdrikkene jeg henta ut sist var de godt merka.

Så til du/dere som tror at jeg ikke har anoreksi, tror dere St. Olavs medisinsk avdeling hadde søkt om vedtak på næringsdrikk om det ikke var nødvendig? Og hadde fastlegen fornyet resepten om det ikke var nødvendig? Jeg tror ikke det. 

Men uansett, hvorfor er det så himla viktig for enkelte hvilken spiseforstyrrelse jeg har? Det er jeg som er i behandling, må sloss mot den daglig. Så jeg skjønner ikke hvorfor det er så viktig hvilken diagnose jeg har. Tror behandlerene mine vet det litt bedre som har allerede informasjon og ikke bare den jeg velger å dele her.

Prøver å få godt noen rusleturer i nabolaget med rullatoren hverdag også, evt på butikken. Var å panta flasker og det må ha sett urkomisk ut og jeg følte meg som den alkisen. Pakka flest mulig i kurva og hang resten på håndtaket. Men jeg hadde nok flasker til å få bytta de inn i en pakke pink lady epler. 

Jeg har jo bursdag snart, så jeg har allerede fått gave av mamma. Ny koffert. Som jeg allerede har tatt i bruk. Den gamle holdt på å gå i oppløsning for å si det sånn. Denne her kan jeg dytte forran meg med rullestolen. Og så er den jo veldig fin da…. 

Skal skrive ønskeliste snart. 

Så når jeg kommer hjem på fredag må jeg strikke en partner til feminist sokkene til Bennis. Orka ikke ta det med på Østmarka siden det er mønster fra 2 forskjellige bøker. 

Så… Peace & Love! Og god natt. 

Ta bare imot råd fra mennesker,

Som lever et liv du liker.

Det syns jeg var et fint ordtak. Eller sitat eller hva man skal kalle det. Jeg tar imot råd fra behandleren min, h*n er veggis, det har jeg selv vært mange år fram til jeg begynte å jobbe på SFO. Så det liker jeg feks. Nå vet jeg ikke alt om hvordan behandlerne mine lever, og ikke har jeg tenkt å stalke meg til det heller. Jeg vet bare det de selv har fortalt og det jeg har hørt og vet liker jeg.

Jeg har vært hjemme i ei uke uten innleggelse, før jeg hadde et par netter inne fra mandag til torsdag og så kom jeg inn i går kveld.

Har vært nok en tur på hytta med Mamma og Morten. Jeg må si jeg har savna skikkelig å ha hytte å dra til. Å bare slappe av med bok og strikking, spille kort og quiz.

Så har jeg fått meg egen rullator hjemme nå. Vurderer å spraylakkere den lilla eller noe sånt. Men fant ikke spraylakk på claesern på lørdag. Blekk til printeren min som jeg har leita etter siden januar fant jeg da.

Så var jo Sidsel og jentene på besøk på torsdag. Var koselig og glad de fikk sett hvordan jeg har fått det hjemme. Bare synd det ble så kort tid.

Hadde spillkveld med støttekontakten min, og ennå mer spill, men da på kafé.

Også har Margit fått seg instagram konto og trenger flere følgere. :-)

Ja, så har jeg meldt meg på elevstevnet på Lundheim. Vi er jo 15 års jubilanter i år. Tenk det…

Også en ny erfaring. Bestille fly med assistanse og rullestol. Men SAS var veldig hjelpsomme. Så… Jeg flyr ikke med Norwegian med mindre jeg må. Snakk om elendig kundeservice og personalbehandling.

Håper også jeg får møtt mine beste Anne-Helene og Bennis i sommer.

Så joda ting går da på et vis. Jeg har ikke vært innom somatikken siden januar uten om poliklinikk timer og påfyll av jern. Så det er jo egentlig veldig bra.

Jeg vet hvem som er her for meg, hvem som ikke er det. Og for de menneskene offerer jeg høyre hånda mi om det skulle være nødvendig. Dere vet hvem dere er.

Jeg skal finne senga snart. Margit har allerede gjort det.

Er snart kommet til mønsteret på tunikaen til datteren til Drea, så det er litt vanskelig å legge fra seg strikkinga.

Og ja, PART har ordna møte med skolen. Det er ikke før etter at skolen har startet, men det hadde visst ikke noe å si. Så da håper jeg at jeg får tatt noen fag til høsten som blir noen steg i retning mot barnevernspedagog.