Category Archives: Foto/bilder

Verdens dagen for psykisk helse…

Smak litt på det. VerdensDAGEN…. Andre sykdommer som er mer spesifikke har «awarness month». Så verdens dagen for psykisk helse har de putta inn i den kanskje mest profilerte av dem, PINKtober.

For all del. Jeg skal støtte PINKtober, det var ikke det jeg mente. Men… skal man skape oppmerksomhet rundt psykisk sykdom så trenger man mer enn en dag…

Når kommer PSYKtember feks? Med egne profilbilde rammer til facebook og produkter som selges til inntekt for forsking? DA har vi kommet et stykke på vei.

Nå vi kan enkelt trykke på facebook å få en profilramme med feks: I support/stand up for mental health. DA har vi tatt et steg i riktig retning.

Samtidig syns jo jeg det er viktig å bli kvitt korrupsjonen som foregår innad i psykiatrien.

Vi liker å tro at sånt bare foregår i U-land som Afrika, men sannheten er en helt annen. Kommer du inn på psykehuset et trynefaktoren så høy at jeg ikke forstår at legene sover godt om natta når de på fredagene «rydder» avdelinga og ikke nødvendigvis ser på hvem som trenger mest å være der, men «gullungene» skrives aldri ut på tross av at de knapt er i avdelingen og alltid på perm i helga.

Istedet blir en dårlig stakkar kasta gråtende ut og kommer tilbake dagen etter via en tur på medisinsk eller møte med onkel politi. Alt dette for at gullungene skal ha en seng stående TOM.

Så kom ikke her å fortell meg at psykiatien vår ikke er korrupt. Den er gjennomsyret av det. I allefall i Trondheim….

Så verdensdagen for psykisk helse betyr fint lite for min del… 1 dag av 365? Hva er det liksom?

Gjerne les: Hvorfor er psykiatrien så redde for å fortelle hva som faktisk foregår der?

Advertisements

Hest er best!

Det er det jammen ingen tvil om. Eller Lineik er best 💜

Jeg må innrømme at jeg trodde ikke jeg kunne bli glad i en hest igjen etter Oluf, Ruby og Manell. Men denne søte, stae litt klumsete islandshesten Lineik har virkelig smelta hjertet mitt.

Fra første time hvor hun ikke visste hvor hun satte beina sine og jeg elegant skled nedover halsen hennes har vi begge blitt mer rutinerte og det er ikke noe hvilehjem når S. står på bakken å har timer! Og jeg elsker det!

Både Lineik og jeg må bruke hue litt. Så vi har jobba en del på storvolte, Lineik hata det – da gjorde vi det mer. Så tror ikke hun hater det fult så mye nå. Bare litt…

Turer har vi og hatt og nå i høstferien skal vi på en litt lengre tur. Jeg gleder meg som en unge 🐴🐎

Banearbeid er gøy, men det er godt å komme seg ut på tur også.

Koseponnien går all-in når du ber om en nuss. Skikkelig klinings.

Etter at denne fantastiske skapningen kom inn i livet mitt har jeg vært innlagt én gang, pga noe styr adressa greide lage. Men den innleggelsen hadde jeg hatt det bedre uten.

Jobber med å få vedtak fra NAV på at jeg kan være mer hos fantastiske Kristin på Foss Aune Gård. Men NAV er jo et ekstremt tregt maskineri. Prøvde å forklare mennesket jeg snakka med hvor mye A/S Norge sparte på at jeg var i stallen i stedet for innlagt som koster 50.000 for ei uke på laveste omsorgsnivå utenom mat og medisiner…. Fikk ikke noe fornuftig svar egentlig. Bare masse bla bla.

Nå gleder jeg meg i allefall til tur med denne fantastiske skapningen på onsdag! 💜🐴🐎

Har begynt med terapiridning!

Jeg fikk jo være med på 1 time på Beitostølen, syns det var greit å sjekke om det fungerte for meg med tanke på at jeg sliter med spasmer osv. Før jeg meldte meg på og betalte for et helt semester. Og på Beito merka jeg med en gang hvor intenst mye jeg har savna å sitte på hesteryggen.

Siden en rekvisisjon er på 30 timer og jeg og bestis starta opp først nå i høst får vi ri 2 ganger i uka fram til jul. Wuhuu.

Jeg og bestis rir på Foss Aune går på Leinstrand. Jeg følger selvfølgelig anbefalingene til min mentor Frøydis som jeg leide hest av i mange år. Gode gamle Ruby.

Og engang westernrytter, alltid westernrytter. Jeg takler ikke å sitte i engelsk sal, så jeg rir barbak med westernpad og bom istedet. Og ridestilen min bærer jo også preg av dette, ironisk nok ble jeg spurt om å ha et grunnkurs i western og horsemanship pga dette.

Det er jo stort sett islandshester, og hun frøkna jeg rir har en salig blanding av tølt, trav og galopp til tider. Og i går tror jeg ikke hun var helt våken og snubla og datt på knærne og da sklir man jo «elegant» nedover halsen på hesten. Men de sier jo man skal falle av 100 gang for å bli en god rytter og jeg har tross alt noen ganger igjen! Hvis dette i det hele tatt kan kalles et fall da..

Den størte forskjellen på terapiriding og det å gå på et vanlig ridekurs er for det første at fysioterpeuten som har videreutdanning innen hest ikke bare gir deg en ferdig oppsalt hest, men ser ann hva som passer deg og ditt behov. Det er selvsagt også rullestolrampe, og under timen ser de litt an hva man skal gjøre ut i fra rytternes ferdigheter/behov og ikke følger en standard utarbeidet plan som skal føre til rideknappen.

Målet er ikke nødvendigvis å bli en best mulig rytter, men å trives med hesten og det er jo kjent at dyr generelt hjelper på psyken.

Selv har jeg jo tenkt flere gang at hadde jeg ikke hatt Ruby, Oluf, Manell og stallen hadde jeg nok havna inn i psykiatrien langt før. Men jeg hadde et fristed. Jeg kunne sette meg ned i boksen til Oluf når den var nyflidd med masse ny spon (og fått litt kjeft av Lars for ponnier trengte ikke det) og snakke med Oluf. Eller gjøre akkurat det samme med Ruby og Manell. Men ponnistallen var det aldri så mye folk. Ellers kunne jeg gå en tur med Oluf oppi stien så han fikk gresse mens jeg gråt rundt halsen hans.

Manell og Oluf klar for western stevne. Begge fikk med seg en 1. plass på stevnet. 🐴🐎👌👍😉

Ruby på beite på Torshaug.

Mine beste tips – bloggutfordring.

Jeg har fundert meg grønn og blå på dette temaet. Men har landet på noe som både kan være nyttig og som har noe med bloggen å gjøre.

Jeg vil dele det jeg føler er gode tips for å unngå selvskading og som hjelper mot angst og dissosiasjon.

  • Gå en tur! Kom deg ut i naturen om du har mulighet.
  • Ta med fotoapparatet ut å fang noen blinkskudd.
  • Snakk med en god venn som forstår og som du kan ha litt galgenhumor med, det får gjerne meg i bedre humør.
  • Grav deg ned under kuledyna hvis du har med en god bok/lydbok.
  • Finn en eller flere hobby aktiviteter som du klarer å bli så opptatt av at tida bare flyr, feks decopace, kortlaging, tekstilmaling, sy, porselensmaling…
  • Legg puzzlespill.
  • Liker du dataspill/playstation o.l. sett deg med det.
  • Bak noe godt til deg selv eller noen du er glad i.
  • Dra på shopping eller vindusshopping.
  • Dra på favorittkafeen din med en god bok, eller ta med deg skrivesaker og skriv av deg all gørra. (Eller begge dele)
  • Ta en lang dusj og vær god mot deg selv med scrub, body butter og hele pakka.
  • Lag deg en positivbok, hvor du hver dag skriver minst 3 ting som har vært bra, en god følelse, ting du har greid, gleder deg til eller liknende. Og gjerne lim inn minner som biletter fra en fin kinotur eller andre bra ting. Bra å se tilbake på hvis du har en kjip dag!

Her er noen ting jeg har laget… Hvis noen har tips å føye til den lista å så kommenter gjerne i kommentar feltet 👍

Håper noe av dette var til litt inspirasjon 😘

De andre som er med er: Sunniva * Kine * Ester Maria * Julie *

Timeout på Nidaros

På fredag tok jeg kontakt med PART å ba om en timeout på Nidaros. Så langt alt vel. Det begynte å gå nedover med både vekt og matinntakt og på Nidaros hjelper de meg å snu.

Det er vel en gammel fjellvettregel det? Det er ingen skam å snu? Vel spiseforstyrrelsen er ikke helt enig i den saken, men hey, her skal du motstand finne.

Det er lettere å drikke næringsdrikken når noen sier at det er en del av avtalen. Da har jeg på en måte lov, for jeg vil jo ikke bryte avtalen og holde det jeg har blitt enig med behandler H. om. Det er ikke det at H. kjefter på meg hvis jeg ikke gjør det, men jeg får dårlig samvittighet siden vi har blitt enige om at enten frokost eller næringsdrikk. Og så har de ordna sånn at jeg kan få salat til lunsj.

Har ikke vært særlig sosial på stua denne gangen og vært mye på rommet og lest og sett serier, men det har jo litt med hvem man er innlagt med. Og jeg blir bare stressa av at det står på fotball eller annen sportsdritt på TV’n.

Når jeg ble utskrevet dro jeg og PART rett på hjelpemiddelsentralen for utprøving av elektrisk rullestol. Og SURPRISE, den nye manuelle stolen min var og kommet og den var ennå finere enn jeg hadde sett for meg. De må gjøre noen små justeringer på den, så får jeg den hjem iløpet av uka.

GLEDER MEG!!!!

Og som elektrisk utestol er det en Permobil X850 som blir bestilt.

Så mye bedre å kjøre enn den dumme scooteren som bare gav meg spasmer. Og i tillegg til tryggheten med å sitte midt i doningen istedet for å sitte bakpå liksom. Og jeg beholder den gamle stolen for å bruke til WheelDrive. Så er fornøyd med møtet med hjelpemiddelsentralen idag!

Snakka og med ergo på Beito, for den søknaden om sykkelfront har fordufta ett eller annet sted i systemet. Blir bra den dagen man faktisk kan sende ting elektronisk til NAV og ikke bare skrive det på nettet for å så må sende det i posten! Så slipper man sånne kjedelige ting. Men de på Beito skulle ta tak i det i allefall. Så da skjer det nå noe!

Bloggutfordring – Min dag i lyd.

Jeg våkner halvt i ørska av lyden til Star Wars imperial march. Slår av vekkeklokka og snur meg rundt og innser at jeg like gjerne kan dra meg ut av senga. Jeg må pisse, skikkelig.

Kobler til batteriene på rullestolen piiiiip, piiiip. Og ennå et piiip fordi hjulene syns jeg er for kjapp i vendinga.

Putter en kapsel i kaffemaskina og den velkjente duringa gir meg dagens førte dose koffein. Samtidig som apple watchen piper og applauderer meg for å allerede ha to aktive trilletimer. Vekkeklokke nummer 2 begynner å dure, introen til Dr. Who. adskillig mer intens enn Star Wars.

Skjærer opp et eple og kommer borti Minni Mus som ler og forteller meg at klokka er 08.59 og ønsker meg god morgen. Og så ringer apple watch alarmen. Kl er 9…. Snart komme vel hjemmesykepleien og ringer på. Jeg hater lyden av ringeklokka. Hater. Derfor vil jeg helst være våken.

Egentlig er jeg ikke noe glad i lyder i det hele tatt. Men duringen fra madrassen, en sånn konstant lav during. Det plager meg ikke. Den er nesten behagelig.

Dagens 2 kaffekopp settes på, og jeg har glemt å skru ned volumet på telefonen og får litt sjokk når jeg starter PokémonGO med lyden på full guffe.

Hjemmesykepleien ringer på. -Har du det bra? -Joda helt okai. Tror PART kommer i dag… Hører hun låser døra etter seg.

*BRAK* hva faen var det? Jeg sitter jo bare i senga og spiser grøt og leser bok. Åh… det var hjulet til rullestolen som velta. Kanskje ikke det smarteste å støtte det opp mot ei seng med kuledyne i.

*PING* 1UP lyden fra Super Mario høres fra mobilen. Mld fra PART, kommer kl 12. Svarer ok og finner fram klær før jeg går på badet. Minner meg selv nok engang på at jeg må huske å ringe Hjelpemiddelsentralen før je tvinger meg selv i dusjen. PIIIIP PIIIP. Hjulene slår seg automatisk av etter en viss stund. Jeg er usikker på hvor lenge, men vanligvis rekker jeg dusje ferdig før de slår seg av, ergo en lang dusj.

Da var i allefall det unnagjort. Må ut med søpla og har ikke tenkt over før at heisen her jeg bor ikke er en sånn «snakkkeheis».

Ringeklokka maser igjen, lurer på om man kan endre den lyden til en mer behagelig?

Besøk av PART. Ringer hjelpemiddelsentralen: «Du er nå kommet til NAV hjelpemiddelsentral Sør-trøndelag, vennligst vent og du vil bli satt over til en veileder…» piiip piip. «NAV hjelpemiddelsentral du snakke me (har allerede glemt hvem)».

Sammen finner vi ut av at noen har sendt purringer på stolen min, og at den sykkelfronten har de ikke mottat søknaden på. Så da var det å nøste opp i hvor den har blitt av. Starter med en mail til ergoterapeuten på Beitostølen.

Ute graves, snekres og bankes det. Jeg aner ikke hva.

Får strikke litt å se på Netflix. Hører fuglene kvittre. Det gjorde jeg ikke før Innherredsveien ble stengt og gjort om til Miljøgate. Ganske koselig egentlig.

Telefonen ringer. Psykologen på A3 vil rydde opp i en del uheldige ting som skjedde sist jeg tok kontakt. Ikke at han kunne gjort noe, han var der jo ikke. Det var på kvelden og uansett hadde den situasjoen blitt en dårlig deal for min del. Men det at enkelte sykepleiere nekta å ta meg imot på innleggelse når PART ringte skulle han i allefall rydde opp i.

Minni Mus ønsker meg god ettermiddag og jeg tenker det er på tide med dagens hvilestund. Tar ut søppla, hilser på naboen og kryper under kuledyna. Duringen fra madrassen er kjent og beroligende.

I bakgrunnen mens jeg leser og blir mer og mer døsig før jeg sovner hører jeg lyden av oppvaskmaskina og folk som er ute å går eller sitter på nabokafeen og koser seg. Jeg kan ikke få sagt nok hvor glad jeg er for å bo i et rolig nabolag. Boka jeg leser er Hanne Kristin Rohde – Bare et barn.

Våkner til og bestemmer meg for å lage suppe til middag. Skikkelig fancy posesuppe. Vel, har man 35,70 på kontoen så får man ta det man har i skap og kjøleskap. Dessuten er den «kjøleskapsgrøten» jeg lager så sinnsykt mettende at man er jo mett i flere timer etter på. Og det er ordentlig havre, kli, linfrø, cashewmelk og div kryďder.

Ser noen flere episoder av «Nurses who kill.» Det skremmer meg hvor lik personlighet disse drapsmenn og kvinnene har med en person jeg kjenner.

Mailen plinger. Får noen bilder fra Idrettspedagogen på Beitostølen.

Minni Mus ønsker meg god kveld, jeg kjenner jeg skal ta en tidlig kveld idag uansett. Det er godt å legge seg tidlig så man rekker å lese mer enn en side før søvenen innhenter deg.

Kommer på at jeg helt har glemt å hente posten, ny tur med heisen. Og på vei opp forteller Minni Mus at det er påtide å legge seg om jeg skal få nok søvn ifht til målene mine.

Pusser tenner, piiip piip, slår av dekkene og legger batteriene på lading så de er klar for en ny dag i morra. Ballene i kuledyna lager behagelige lyder sammen duringa fra madrassen som gjør meg søvning.

Jeg har ikke gjort så mye i dag, men kjenner likevell at nå skal det bli godt å legge seg.

De andre som er med er: Lisa * Sunniva * Kine * Ester Maria * Julie *

Litt om Nidaros, London og mer…

Og hva har jeg gjort? Fint lite. Eller det er ikke helt tilfelle, jeg hadde en ukes innleggelse på Nidaros. Et par medpasienter klarte å lage utrolig mye styr uten å en gang være til stedet i avdelinga. Godt jobba…

Men sånn etterhvert så roa det seg og jeg fikk gjort litt mer vettuge ting enn å ha mareritt og flashbacks pga tragiske mennesker som tydeligvis mangler innhold i livene sine.

Fikk sommer rengjort stolen skikkelig, og gikk litt bananas med spraymaling.

Men jeg syns det ble bra. Og nei jeg har ikke vært særlig nøye med hjulene for de må byttes uansett. Men klesbeskytterne var jeg nøye med. Og de ble bra!

Jeg venter fortsatt på den nye stolen og sykkelfronten. Håper jeg får sykkelen mens det ennå ER sykkelsesong liksom.

Fikk øvd litt trappeteknikk på Nidaros, men de er jo så redd for den trappa si at det er ikke måte på. Fint skal det være, men å bruke? Næææh.

Her har de lagd en HC parkering på Nidaros. Den er og ganske finurlig, siden det eneste som går ned dit er en asfaltert sti. Og disse sitte gruppene som er over alt (stolene er sveisa fast i grupper på fire) er jo en stor vits for handikappede. Men NHF har sett flere bilder og skal ta tak i saken. Er jo ikke helt greit at et så nytt sykehus er så lite HC vennlig. Og for å komme til på uteområdet er det bare trapp dit utendørs, eller via nødutgangen i avdelinga som er 2 svintunge dører.

Syns det er rart ingen har tenkt på dette når de bygde. Eller denne klassikeren:

Du skal være j… sterk og stødig på bakhjulsbalanse for å i det heletatt komme deg ned dit.

Men etter at jeg kom hjem har je drevet mye med tekstilmalin. Bitt av basillen kan man vel si. Og jeg har og tatt frem symaskina.

Jeg har faltisk blitt glad i symaskina! Tro det eller ei. Jeg hadde ikke trodd det selv i allefall.

Og tekstilmalinga er jeg VIRKELIG blitt hekta på. Og jo mer jeg fordyper meg i hobbyprosjektene mine, dess mindre forstår jeg av hvorfor alt av ergoterapi forsvant med Haukåsen. Det kan jo umulig bare meg som klarer å glemme vanskelige tanker når man fordyper sef virkelig i et prosjekt?

DVS, jeg vet jo faktisk det fra jeg var innlagt i London. Det var jo også en akuttpost. Kanskje mer akutt egentlig enn de på Østmarka, men likevell tilbød de aktiviteter 2 ganger daglig og på kveldstid for de som hadde utgang. Og der viste de til at aktivitet istedet for passiv TV-titting (som er aktivitetstilbudet her) førte til at pasientene ble raskere bedre, og hadde færre reinnleggelser siden aktivitetstilbudet gav dem tips til aktiviteter å drive med utenfor sykehuset.

Og la oss være ærlige, å glo på TV enten det er hjemme eller på et sykehus er vel særlig helsefremmende?

Her er timeplanen fra akuttposten i London. Hadde den vært fra Østmarka hadde det stått: Glo på dårlige TV-serier som eneste faste tilbud. Tragisk, men sant.

I tillegg har Norge MYE å lære av britene når det gjelder selvmordsforebygging. I UK har de en null-visjon. Hårete mål? Men i mottsettning til i Norge så antar ikke legene i UK automatisk at du er ute etter oppmerksomhet hvis du er ærlig på at du har suicidale tanker, de setter pris på ærlighet for da kan de gi deg best mulig omsorg. Når jeg fortalte hvordan ting fungerte i Norge ble de sjokkert mange av dem og lurte på hvorfor «The gouvernment» ikke gjorde noe.

Jeg opplevde og hele innleggelsen som mye mer proffesjonell. Samtalene var ikke med deg og en lege alene hvor du alltid er den underlegne, men et team bestående av resisdent, intern, socialworker osv. Det var ikke EN person som her Norge rår over liv og død. Så legene på Østmarka og et par sykepleiere burde helt klart reise over på en studiereise.

Hvis vi beveger oss tilbake til Norge, så skjer det lite spennende om dagen. Jeg venter på at bestis og jeg skal starte med terapi ridninga. Og at alle skal komme tilbake fra ferie og ting skal bli normalt igjen.

Neste uke er frk. Fastlege tilbake omsider, og jeg skal på utprøving på hjelpemiddelsentralen ifht elektrisk rullestol. Scooter var ikke tingen for meg! Det ble mer spasmer og vanskelig å bruke.

På Beitostølen fikk jeg prøvd Permobil X850, og da følte jeg meg trygg. For jeg satt mer midt i doningen og den har muligheter for belte og tippesikring osv. Så håper det blir den. Det er også den som tåler størst grad av helling.

Så so long.

Bloggtørke… Og litt betraktinger om psykiatrien. 

Tror jeg må stjele en sånn blogg utfordring fra noen snart. Jeg blir jo aldri tagga i sånne ting =P 

Innlegget blir mer spennende etterhvert om du gidder lese videre… ;-)

Tida etter at jeg kom hjem fra Beitostølen har vært litt sånn, tja? Tom? Den første tida var jo og en smule kjip siden jeg fortsatt hadde mye smerter i hånda, så det ble en ny røntgen på St.Olav og jeg fikk ei sånn skinne som støtta mye mer. 

Så har vi hatt sånn ca 4 dager uten regn i Trøndelag. En rett etter jeg kom hjem, en når jeg var på Nidaros en tur, igår og idag. Wuhu… (det har vært noen flere dager siden jeg tok en skrivepause i innlegget, og kommer sikkert til å bruke laaang tid siden dekninga på hytta er lik null.)Det er 

Var og et par dager i Lagmansretten som jury i lagretten. Selve saken kan jeg ikke si noe om, men dette er første gang jeg deltar så det var veldig lærerikt å se rettsystemet fra innsiden og ikke bare ha lest om det. Og etter å ha vært med i retten selv så syns jeg de som får først sakene sine for retten i Norge er heldige, siden vi har det rettssystemet vi har. 

At politiet henlegger alt for mange saker får bli en helt annen diskusjon.Sommeren så langt har blitt tilbragt delvis Hjemme, en tur på Nidaros og et hei og hade på Østmarka. Noen ganger har man det bedre hjemme når personalet ikke bidrar med særlig positivt, og man stadig får flashbacks til mobbingen på barne og ungdomskolen. Og personalet bygger opp under det… Man burde slippe å traumatises på nytt når man er innlagt. 

Og for de som skulle lure så er det de samme gamle som fortsatt går i barnehagen. Jeg må innrømme det var litt fristende å viske navnene deres vekk fra tavla og skrive BHG isteden, men i motsetning til andre i den gjengen som skriver på tak og vegger med kaviar og Gud vet hva på når h*n er misfornøyd, lot jeg det bli med en morsom tanke. :-)

Like morsomt er det ikke at Østmarka pusha meg langt over grensa og at det endte med dissosiasjon og påfølgende operasjon. Jeg ringte dit for å be om hjelp, hvem andre kan jeg ringe iflg avtalen min rundt midnatt? Og jeg fikk bare idiotisk svar, og ikke engang lurte den jeg snakka med på hvorfor jeg følte jeg trengte innleggelse. Det hører med til historien at jeg var rimelig dårlig når jeg var der og mye mer dissosiert en det jeg selv har vært klar over, for jeg har fått med meg diverse gjenstander hjem som personalet helt klart burde vært OBS på at jeg tok med meg på rommet. Men jeg føler ikke jeg betyr noe når jeg er der annet enn at jeg er til oppbevaring. Når jeg blir spurt hvordan jeg har det,  så forventes det at jeg har det bra. Svarer jeg noe annet så blir jeg snakka rundt til at personalet kan gå fra samtalen med å si at jeg har det bra, selv om jeg har det helt jævlig. 

Jeg savner sykepleierne på Beitostølen. Selv om de ikke var psykiatriske sykepleiere noen av dem var de mye flinkere enn nesten alle jeg har møtt i psykiatrien til å framheve det friske i meg. Når jeg hadde det vanskelig prøvde de å finne praktiske løsninger og ikke bagatelliserte det bort med at «du har har da hatt det sånn før og vet det går over, ta en Sobril og gå på rommet.» 

Det har altså gått noen dager siden jeg starta på innlegget som folk sikkert har skjønt siden jeg hopper litt i tid. 

Det som var så bra på Beitostølen er noe veldig enkelt som psykiatrien, i allefall i Trondheim har slutta med, var forming! For meg var det å kunne fordype meg i diverse prosjekter mye mer virkningsfult enn all Sobril i hele verden. 

På tidligere Haukåsen sykehus hadde de noe som kaltes «ergoterapien» som var åpent 2 gang om dagen, og det funka litt som på Beitostølen. Man kunne drive med forskjellige formingsaktiviteter til en selvkost pris.

Slike plasser finnes knapt i psykiatrien lenger. Man skal jo spare skal du vite. Og en annen ting Haukåsen hadde var ergoterapeuter på akuttpostene som sto for aktiviteter. Aktivitet på akuttpost? Tenker du kanskje nå. Går det virkelig an? Ja det går det. Også når jeg var innlagt i London på akuttpost hadde de 2 i noe ergoterapeut liknende stillinger som hadde aktiviteter, 2 ganger daglig hele uka og noen på kveldstid for de som hadde utgang i samarbeid med de andre avdelingene på sykehuset. 

Så hvorfor sparer man så iherdig på noe som hjelper pasientene? Det man har av «aktivitetstilbud» på akuttpostene i Trondheim nå er glo på TV, pusle puzzlespill, kortspill og andre spill, gå tur om du har utgang, biljard om personalet har tid å være med deg, et halv herpa treningsrom hvor du også må ha med personalet… Og så kan du selvsagt på eget initiativ strikke, fargelegge osv om du har utstyr til det. 

Men fra sykehuset sin side er det ikke lagt opp til særlig mye kreativ aktivitet og adspredelse. Noen poster har til og med forbud mot å gå på Ladestien. Den ene plassen man kan føle litt vind i håret og kanskje føle seg litt frisk? Hvorfor? Pga enkelt hendelser med svært dårlige pasienter blir alle kollektivt «straffet» og får ikke gå tur på en av Trondheims fineste turstier….

Men igjen, alt av kreative aktiviteter forsvant i det Haukåsen ble nedlagt. Ennå så mange som sier de savner det og hadde nytte av det. Og sikkert som meg, kunne fordype seg i det i stedet for å medisinere bort ting. Psykiatrien går baklengs inn i framtida… 

De bygger et stort fint bygg, kapasiteten er sprengt på akuttpostene nå, men bygger de flere senger i det store fine bygget? Nei da. Så man må fortsatt slåss med nebb og klør for å få hjelp, bare i litt finre omgivelser. Med mindre du er en av gullungene til behandlerne da, eller det som omtales som fast inventar. Folk som har bostedsadresse på akuttpost. Jeg skjønner ikke at de gidder engang av overnevnte grunner, blir man overflytta på langtidspost eller DPS så har de jo en del aktiviteter, og det gir litt mer mening å stå opp om morran. 

Ja, ble en del tankesprang dette blogginnlegget. Nå skal jeg pelle meg på posten og få posta nå greier og hente en pakke maling. Håper det forblir oppholdsvær. Så skal jeg prøve å bli flinkere til å blogge, og hvis noen vet om en blogg utfordring så gi meg et tips! 

Og ja… Herregud, jeg klarte å glemme kindlen min på labben på legekontoret i går. Sosehue altså… og ja en ting til, jeg og bestis begynner på terapiridning til høsten. Jeg gleder meg som en unge til å komme meg på hesteryggen igjen. 

Beitostølen post 17. Mai… 

Ting skjer hele tiden, så egentlig hadde jeg tenkt å skrive et innlegg 17 Mai, dvs dette er kladden fra 17. Mai jeg aldri ble ferdig med. 

Gratulere med dagen alle sammen. Enten dere går i tog, feirer Hjemme, på sykehus eller andre steder.

Vi må bli flinkere til å sette pris på det vi har i Norge selv om mye kunne vært bedre. 

Være takknemlig ovenfor de som forsvarte landet vårt under krigen. 

Jeg blir provosert når jeg hører ungdommer sier at de som levde under må komme over dette. 

Vi må ikke glemme!! Det er slik historien gjentar seg, og sykt nok prøver mange å si at Holocaust aldri har skjedd. 

Og ungdom går med hakekors og syns det er kult. Vel det er ikke Kult, og selv om det var et gammelt norrønt symbol så har nazistene og nynazizstene ødelagt det. Å «ta det tilbake» blir bare tull. 

Det får stå der som et monument over noe vi ALDRI må glemme. Og som burde komme mer inn i læreplanen. Når 3. Klassinger ikke vet at det har vært krig i Norge lurer jeg på hvor kunnskapen i Kunnskapsløftet er. 

Hele min tid i skole og barnehage fikk vi frigjøringsmarsj. Og i sammenheng med det lærte vi om krigen og MILORG, gutta på skauen og de som jobba for å frigjøre landet vårt slik at morsmåletvårt ikke er tysk idag.

Hva har skjedd med det? Barn i dag tar  friheten for gitt, har heller ikke besteforeldre som kan fortelle historier fra krigen slik jeg var så heldig å få høre av mine besteforeldre i tillegg til det jeg lærte på skolen. 

Så da er det jo et ennå større ansvar på skolen og bhg å formidle denne kunnskapen. 

Så gratulere med dagen! Og kjære Erna, få inn mer av den nære Norgeshistorien inn i skolen. Ingen ønsker vel at historien gjentar seg? 
Hipp hipp hurra!

I dag går flagget til topps for frihet – (blå) – likhet (hvit) – brorskap (rødt).

Det norske flagget et laget av det som kalles frihetens tricolor. Som også inneholder Danmarks røde og Sveriges blå. Flagghistorie er faktisk ganske interessant. 
Og mange foreldre som sender ungene sine ut med flagg burde lese seg opp på flagglovene. Flagget er ikke en leke/sverd, og skal heller ikke slepes etter bakken.

Og lengte på 17. Mai innlegget mitt kom jeg ikke for jeg ble opptatt med diverse leker og liknende. 👍 Kan skryte på meg beste tid i rullestolløp mellom kjegler.


Så det manglet ikke på 17. Mai stemning her. Jeg tror ikke jeg har spist så mye is på mange år.

Og eller så har dagene gått med til trening. Og ennå mer trening… 

Starta med bakhjulskjøring og jeg sleit så innmari med kramper og legebyråkrati, men det har heldigvis ordna seg i dag. I dag gikk jeg på trynet fordi jeg sleit meg ut. Joda jeg hadde spasmer/kramper, men på langt nær så mye som igår når jeg bare måtte avslutte etter 10 minutter. 

Igår kveld hadde vi karaoke og jeg ble overtalt av gruppa til å synge «Lad det ske». Sist jeg sang karaoke edru tror jeg må ha vært på Lundheim… 

Sånn ser nå rommet mitt ut… koselig og akkurat passe stort. Har bad også da. Og utsikten er litt mindre regntung idag. 

Idag hadde vi vårrengjøring av rullestolen før mer rullestolteknikk utendørs. Og jeg fikk en glad nyhet av frk. Fastlege om medisinendring som hjalp veldig så jeg klarte å fullføre nesten hele økta før jeg gikk på snørra, men det var mest fordi jeg var skikkelig sliten og skulle balansere på en sånn vippegreie og kjøre på bakhjulene ned. Da var energi lageret tomt.

Så fikk tilpasset sykkel som jeg får prøvd i morra og så tok jeg en lang pause til middag. Og etter det var det formingsgruppe. Laga sparegris til Bennis.

Og etter kveldsmat var det rett på disco.

Her er det bokstaveligtalt full rulle og ikke så smart å prøve å filme mens man kjører på bakhjula… Så det ble dagens andre møte med bakken. 


Så ja, i morra blir det sykling og mer forming håper jeg. Så får alle ha en god kveld videre. 

Glad påsk! 

Først av alt, god påske, happy easter osv. Håper alle har hatt en god påske :-) den går jo mot slutten nå. 

Sist jeg skrev var jeg på A3 og det er jeg forsåvidt nå også. Jeg var ikke så lenge hjemme før frk Fastlege la meg inn på medisinsk avdeling pga ernæringssituasjonen min. 

Vel, jeg fikk litt kalium, men det var også alt. Den første legen jeg snakka med var relativt fornuftig og syns det var bra jeg var motivert for vektøkning så de slapp å gjøre tvangsvedtak og at jeg hadde diskutert det med sonde hjemme med hjemmesykepleien. Men det var også den eneste fornuftige legen. De andre jeg traff sa til meg flere gang at jeg var ikke lav nok i BMI til at de satte i gang med noe sonde og sendte meg hjem sykere enn da jeg kom. Bare med litt mer kalium. Norsk helsevesen på sitt beste….

Anyways, det ble noen dager hjemme før jeg hadde en planlagt innleggelse på Østmarka A3 i røddagene i påska. Og da hadde frk. Fastlege tatt kontakt og sagt at NÅ må de ta tak i ernæringssituasjonen siden sykehuset ikke gjorde det. Så tro det eller ei, etter å ha tryglet og bedt om oppfølging til måltidene i 1,5 år så har jeg fått det denne uka. I allefall mye mer enn før. 

Jeg har sovet og sovet og sovet, ikke så ulikt hjemme og når jeg var på medisinsk. Kroppen er vel sliten. Men har fått tatt noen turer ut i sola da. 

Det er utrolig deilig å kjenne at sola faktisk varmer og at det omsider begynner å komme noen vårtegn. Det har liksom regna og/eller snødd konstant en periode og da er det ikke såå fristende å dra ut med mindre man må… 

I morra skal jeg hjem igjen, kan jo ikke fortsette mer enn ei uke med et opplegg som fungerer, og av en eller annen grunn tror de her jeg skal klare å spise det samme hjemme og gå opp i vekt. 

Seriøst liksom, her får jeg god vegetar mat til middag (ja St. Olav lager god mat) og ting blir lagt til rette og jeg blir påmint måltidene. Det er jævlig å gjennomføre, men det virker ikke som behandlerne forstår hvor sterk anoreksien er. Når du sitter der aleine… Så er det ikke «bare» å lage seg ei brødskive. Og spise den etterpå. 

Nå har jeg stort sett hatt noen sammen meg som har forsikret meg flere gang om at det der er en helt normal porsjon. Det går bra, osv. 

Og etterpå krøpet under dyna og rømt inn i en bok til jeg har sovna. 

Så ja, jeg gruer meg til i morra. Om jeg har klart å gå opp noe i løpet av denne uka. Så mye som jeg har stappa innpå har jeg sikkert gått opp flere kg, så kommer anoreksien til å få totalt hetta. Og i fare for å høres pessimistisk ut, så tror jeg ikke det kommer til å gå sånn kjempe bra desverre. Anoreksistemmen er alt for sterk, særlig når jeg er alene. Og det er jeg jo stort sett hjemme. Det er bare 28 dager til jeg skal på Beitostølen nå, og når det var 2 mnder så så de at vi prøver kostliste før sonde på natta. Vel, nå begynner jeg å få j… dårlig tid på meg. 

Hadde jeg vært på feks RKSF eller en hvilken som helst SF enhet med den vekta/BMI jeg har nå hadde jeg fått aktivitetsnekt. Mens Østmarka ser ikke noe problem med at jeg drar på et tøfft rehab opplegg i 3 uker. Det er jo noe som er rivruskende galt da… Og jeg har ikke lyst å dra dit å få aktivitets nekt heller. Jeg vil være med på mest mulig. Så jeg fatter og begriper ikke hvorfor de skal gjøre det så himla vanskelig for meg. 

Så håper alle har hatt en god påske med påskegodt, familiekos, brettspill eller hva enn som gleder dere.