Category Archives: Familie

Glad påsk! 

Først av alt, god påske, happy easter osv. Håper alle har hatt en god påske :-) den går jo mot slutten nå. 

Sist jeg skrev var jeg på A3 og det er jeg forsåvidt nå også. Jeg var ikke så lenge hjemme før frk Fastlege la meg inn på medisinsk avdeling pga ernæringssituasjonen min. 

Vel, jeg fikk litt kalium, men det var også alt. Den første legen jeg snakka med var relativt fornuftig og syns det var bra jeg var motivert for vektøkning så de slapp å gjøre tvangsvedtak og at jeg hadde diskutert det med sonde hjemme med hjemmesykepleien. Men det var også den eneste fornuftige legen. De andre jeg traff sa til meg flere gang at jeg var ikke lav nok i BMI til at de satte i gang med noe sonde og sendte meg hjem sykere enn da jeg kom. Bare med litt mer kalium. Norsk helsevesen på sitt beste….

Anyways, det ble noen dager hjemme før jeg hadde en planlagt innleggelse på Østmarka A3 i røddagene i påska. Og da hadde frk. Fastlege tatt kontakt og sagt at NÅ må de ta tak i ernæringssituasjonen siden sykehuset ikke gjorde det. Så tro det eller ei, etter å ha tryglet og bedt om oppfølging til måltidene i 1,5 år så har jeg fått det denne uka. I allefall mye mer enn før. 

Jeg har sovet og sovet og sovet, ikke så ulikt hjemme og når jeg var på medisinsk. Kroppen er vel sliten. Men har fått tatt noen turer ut i sola da. 

Det er utrolig deilig å kjenne at sola faktisk varmer og at det omsider begynner å komme noen vårtegn. Det har liksom regna og/eller snødd konstant en periode og da er det ikke såå fristende å dra ut med mindre man må… 

I morra skal jeg hjem igjen, kan jo ikke fortsette mer enn ei uke med et opplegg som fungerer, og av en eller annen grunn tror de her jeg skal klare å spise det samme hjemme og gå opp i vekt. 

Seriøst liksom, her får jeg god vegetar mat til middag (ja St. Olav lager god mat) og ting blir lagt til rette og jeg blir påmint måltidene. Det er jævlig å gjennomføre, men det virker ikke som behandlerne forstår hvor sterk anoreksien er. Når du sitter der aleine… Så er det ikke «bare» å lage seg ei brødskive. Og spise den etterpå. 

Nå har jeg stort sett hatt noen sammen meg som har forsikret meg flere gang om at det der er en helt normal porsjon. Det går bra, osv. 

Og etterpå krøpet under dyna og rømt inn i en bok til jeg har sovna. 

Så ja, jeg gruer meg til i morra. Om jeg har klart å gå opp noe i løpet av denne uka. Så mye som jeg har stappa innpå har jeg sikkert gått opp flere kg, så kommer anoreksien til å få totalt hetta. Og i fare for å høres pessimistisk ut, så tror jeg ikke det kommer til å gå sånn kjempe bra desverre. Anoreksistemmen er alt for sterk, særlig når jeg er alene. Og det er jeg jo stort sett hjemme. Det er bare 28 dager til jeg skal på Beitostølen nå, og når det var 2 mnder så så de at vi prøver kostliste før sonde på natta. Vel, nå begynner jeg å få j… dårlig tid på meg. 

Hadde jeg vært på feks RKSF eller en hvilken som helst SF enhet med den vekta/BMI jeg har nå hadde jeg fått aktivitetsnekt. Mens Østmarka ser ikke noe problem med at jeg drar på et tøfft rehab opplegg i 3 uker. Det er jo noe som er rivruskende galt da… Og jeg har ikke lyst å dra dit å få aktivitets nekt heller. Jeg vil være med på mest mulig. Så jeg fatter og begriper ikke hvorfor de skal gjøre det så himla vanskelig for meg. 

Så håper alle har hatt en god påske med påskegodt, familiekos, brettspill eller hva enn som gleder dere. 


 

2016… En liten oppsummering?!

Det pissregner i Trondheim, og i morra er det nyttårsaften. Ektrenværet Urd har akkurat passert og når jeg ser ut vinduet på stua på Nidaros DPS er det fint lite som får en til å tenke på hverken jul, nyttår eller desember. Mer sommerferier i Rørvik som barn, med regn som pisker mot vinduet. 

Men ja, 2016… 

Januar: 

Jeg startet 2016 på intensiven med tvangsbehandling med dialyse. Jeg hadde sagt opp leiligheten i Skjermveien og ante ikke hvor jeg skulle bo og Østmarka nekta og hjelpe meg, mens Tiller helst så at jeg ble låst inn på sikkerhetsavdeling. 

Januar fortsatte i samme sporet med intox-> tvangsbehandling -> hjem -> ny intox -> tvangsbehandling og til slutt dissosiasjon og operasjon som endte med en tvangsinnleggelse på Østmarka A3 1. Februar som ikke bare redda livet mitt, men også endra det. 

Midt oppi dette kaoset fikk jeg meg ny leilighet. Og det gjorde ikke saken noe bedre at en god venn døde.

Februar 
1. Februar ble jeg tvangsinnlagt på akuttpost A3. Jeg var da så medtatt at jeg ikke skjønte at sykepleierne og kirurgene på KGAS2 hadde prøvd å forklare meg det, så når ambulansen kom for å hente meg skjønte jeg lite og ingenting. Siden Østmarka hadde jo nekta å ta imot meg når jeg svelgte en kamelfarm før den siste intoxen og sa ja takk til det idiotiske opplegget jeg hadde da, men ble avvist. 

Jeg begynte å få ordna litt i den nye leiligheten min. Mamma og Morten hadde kjørt flyttelasset så jeg trengte egentlig bare pakke opp dill og dall fra esker. 

Samarbeidet med A3 ble veldig bra, og det føltes godt å endelig samarbeide med Østmarka og ikke minst, frk. Fastlege fikk være fastlege og ikke AMK sentral, kriseteam, psykolog og alt annet enn fastlege. 

Leiligheten ble etterhvert beboelig og jeg stor trivdes der og det gjør jeg fortsatt. Er noen bilder fra leiligheten i dette innlegget. Det er et år gammelt så litt endringer har det selvsagt blitt siden da. 

Mars

Jeg begynte å være en del på perm hjemme. Noe som resulterte i mye kakebaking til personalet. Stort sett velykket og veldig populært.

Noe mer vellykket en annet…. 😂

April 

Hadde mer og mer permisjoner hjemme. Også overnattingspermisjoner. Og en av bestevennene mine kom med kake.

Jeg var mye hjemme som en forberedelse til utskrivelsen. Og ble etterhvert skrevet ut med åpen retur.

I starten var jeg veldig mye inne på A3, Og lite hjemme, men det ble mindre og mindre A3. Mye av problemet lå også i mangelen på hjelpemiddler. Jeg hadde en håpløs transport rullestol og NAV brukte en evighet på å skaffe meg en ergoterapeut, så jeg kom meg ikke ut når jeg var hjemme. Så jeg var veldig isolert, noe som var mye av årsaken til mange innleggelser på A3. 

Jeg hadde fått et bra behandlingsteam i PART som tok meg med ut når jeg ikke klarte det selv. På A3 lå fokuset veldig på at jeg skulle gå, og jeg gikk mye, uten at det var noe særlig til nytte og jeg tryna masse og knakk vist noen ribbein fant jeg ut senere. 

Mai

Fortsatt mye på A3, hjelpemiddler er fortsatt ikke på plass hjemme og det er mye av grunnen. Noen av de som jobber på A3 tror fortsatt på mirakler og at hvis jeg bare trener og går nok så trenger jeg ikke rullestol. Så jeg prøver så godt jeg kan. Og det står ikke på innsatsen! 

Joda, det er de bratte bakkene på ladestien. Og jeg har gått opp mens personalet har dytta meg i ræva for at jeg skal komme opp for alternativet ned var værre. Men jeg er ferdig med ladestien til fots! Joda, godt ment fra personalet sin side og jeg er sta som et esel og skal klare. Men kroppen min har ikke hatt godt av det. 

Derimot sitte ute i sola og få litt støtte sånn at jeg fikk kjenne gress mot tærne, det er mye bedre. Mai kom, mai gikk… Jeg meldte meg på 15 års jubileum på  Lundheim FHS og hadde egentlig da innsett at jeg var og kom til å forbli handikappet. Men hadde fortsatt verdens værste rullestol, så jeg håpet det ble bedre når jeg fikk mer hjelpemidler. 

 Drea lærte meg ordentlig proff poker, og grillsesongen ble starta i Innherredsveien. 

Marita var i byen og Ingrid-Therese ble mamma til lille Lucas Elias. 

  Så Mai var egentlig ganske innholdsrik. 

Juni

Juni starta med en tur på hematologisk poliklinikk for å få litt jern innabords. 

Bestis ordna håret mitt, som begynte å se en smule slitent ut. Selv om jeg fortsatt var mye på A3, var jeg nå mer hjemme enn på A3.

Nøgd med resultatet dro ble jeg med mamma og Morten på hytta i Meråker for første gang. Og det var veldig deilig å bare slappe av, strikke og lese. 

Jeg var noen turer innom A3 igjen, det begynte å bli sommer, virkelig sommer. Og jeg venta fortsatt på nye hjelpemidler. 

Juli

En del på hytta med Mamma og Morten. Og på A3. Venter og venter på å få ny rullestol så jeg slipper å være avhengig av mamma til alt. 

Og endelig, 18. Juli,  så fikk jeg den. En splitter ny quickie helium. En drøm å kjøre med, særlig for meg som har vært stucked i en breezy transport stol i 2 år. Jeg følte meg uovervinnelig og dro på lange turer når det var fint vær.(Dvs oppholdsvær etter trøndersk målestokk…) 

Nå kom jeg meg lett på solsiden, og verden ble plutselig mye enklere, og også det med å akseptere at jeg er handikappet. Jeg meldte meg inn i handikappforbundet og innså at mange av begrensningene sitter i hodet mitt. 

Ett av blogginnleggene mine ble trykt i ordet fritt. Det kan leses her på adressa.

 August

I starten på August er jeg ute å farter med den nye rullestolen min nesten hver dag det er vær til det. Den nyvunnede friheten min er ubeskrivelig. 

Jeg havner inn på sykehuset en tur pga ekstrem lav kalium og hjerterytme forstyrrelser, men det ordner seg heldigvis til jeg skal på elevstevnet. 

Det var så utrolig koselig å treffe igjen gamle kjente! Og ikke minst fikk jeg en booster på at livet mitt er da ikke ødelagt fordi om jeg har havnet i rullestol! 


Gunhild sang både på lørdagskvelden og søndagen. 

Og når jeg kom hjem så venta det en scooter på meg så jeg ble ennå mer mobil, og kunne dra på lengre turer osv. 

September 

September var en kjip kjip mnd! Det starta med tidenes forstoppelse som bare ble værre av at enkelte på A3 tror at avf.middel er en belønning for meg pga SF. De glemmer at jeg er operert et ukjent antall ganger i magen. Jeg driver ikke å holder tellinga sånn som enkelte andre. Så når jeg begynte å få vondt og ikke klarte komme ned å spise for den mest behagelige stillingen var halvt liggende, og jeg til slutt fikk mat på rommet så skulle jeg i allefall IKKE «belønnes» med avf. middel. Og sånn fortsatte det til jeg hadde så vondt at jeg lå å hylte å beit i dyna. Men da fikk jeg kjeft for å plage andre pasienter. Og når jeg skulle på do å tisse kjentes det ut som magen skulle revne. Jeg har seriøst aldri hatt så vondt før. Så det kom nå en lege dr. Navnløs (han presenterte seg ikke). Som skulle komme tilbake om 5. Minutter. Etter 5 TIMER spurte jeg etter legen og fikk til svar at jeg ikke fikk smertestillende… Og jeg sa bare hæ? Jeg vil ikke ha smertestillende, jeg vil vite hva som feiler meg. Så på rein adrenalin kom jeg meg hjem med taxi og tok kun med meg nøkler og lomme bok og ringte på trygghetspatruljen som fikk sendt meg på legevakta. 

Der trodde de jeg hadde nyrestein og tyta meg full av smertestillende og muskelavslappende. Så jeg ble jo mye mye bedre. Fikk dra hjem utpå  natta med et par ketogan i lomma siden jeg skulle til frk. Fastlege dagen etter. Og da hadde CRP begynt og stige så det var rett tilbake på sykehuset. Men da tok de røntgen og så at jeg hadde en jævlig til forstoppelse. Og etter 4 klyster og noe som virka som plumbo for magen så løsna dritten bokstavelig talt. 

Jeg sa noe om at jeg hadde vondt i brystet, men det var ikke så nøye. Magen var tom og deres jobb gjort. Så da var det hjem igjen. For 2-3 dager. For jeg skulle til Frk. Fastlege og sa at jeg hadde vondt i brystet, og CRP var høy, så da var det nedover igjen da. Denne gangen på Lunge avdelinga. De fant ut at når jeg drev å gikk i vår og tryna så har jeg mest sannsynlig knekt noen ribbein som har punktert lunga også har det her godtgjort seg flere mnder. Hurra liksom. Så de prøvde det ene drenet etter det andre, men endte opp med operasjon. 

Og Satan så vondt det er å bli lunge operert. Østmarka sa til sykehuset at jeg skulle få være der til jeg kom meg, men til meg slapp de bomben om at avtalen min var gjort om til at jeg kun kan være innlagt 3 dager om gangen. Så jeg ble skrevet ut, uten nødvendige hjelpemiddler på en fredag, som min fantastiske ergoterapeut heiv seg rundt og fikk fiksa over helga. Men jeg har fortsatt liggesår som ikke har grodd etter den helga. 

Så ja, jeg var på sykehuset hele september pga det der. 

Oktober:

Oktober tilbrakte jeg store deler av tida i sofaen eller senga for jeg hadde store smerter etter operasjonen. Så det ble mye strikking og lesing. 

Også var jo verdens beste Bennis en tur i byen! 

November:

Jeg strikka veldig mye, opptatt med prosjektet mitt Hjertevarme for kirkens bymisjon

Skrev blogginnlegg på ble publisert på NHFU sin blogg. Lenket til rullestolen? 

Ellers gjorde jeg ikke så mye i november. De dagene det var tålelig vær var jeg ute noen turer med scooteren. 

Og noen turer innom A3 ble det nå da.

Desember

Jeg starta desember med jobb møte sammen PART. Jeg har ikke kommet igang ennå, etter som NAV er et treigt dyr. Men det blir. 

Jeg reiste nedover til Oslo og Lillestrøm for å møte verdens beste Bennis og være ei helg hos søstra mi.  

Og skal du handle bøker i Oslo, får du også «trommevirvel» gratis kondomer! 

Jeg møtte jaggu Anne B. Ragde også. Helt sånn random. Hun ble på en selfie siden jeg var trønder og ikke sånn fisefin fra Oslo vest. 😂

På vei hjem med siste flyet til Trondheim etter nesten ei uke borte med masse action. Ser man sånn ut. 

Og skal stå opp grytidlig dagen etter for innleggelse på Nidaros DPS. 

Var på Nidaros DPS en stund og prøvde å formidle til ganske mange at jeg trengte mer hjelp i jula.

Jeg prøvde mange ganger, men ble ikke hørt så det endte med et alvorlig suicidal forsøk rett før jul.

Psykologen min på A3 gav meg heldigvis ikke kjeft, men mente at det burde han ha tenkt på, altså at å skrive meg ut til lillejulaften når han vet røddagene og sånt er vanskelig ikke var en god idé og at de burde planlagt jul. Og jeg fikk faktisk ros for å ha sagt flere ganger at det her går ikke og at det var ikke min feil at «systemet» som de referer til hele tiden ikke hørte på meg og fanget opp at det virkelig var vanskelig. 

Lillejulaften dro jeg en liten tur på perm hjemme til mamma, og samme på julaften. 

Men da var jeg temmelig utslitt og tilbrakte tiden fram til 3. Juledag på A3. 

Og når jeg kom hjem 3. Juledag var det første jeg måtte gjøre å aviser fryseren… Akkurat det jeg hadde mest lyst til…. 

Tiden hjemme før jeg ble lagt inn igjen på Nidaros DPS idag har jeg brukt til å strikke å trene. Det har jo ikke vært vær til å være ute uansett. 

Jeg har fulgt treningsprogrammet fra fysioterapeuten min, men trente så hardt sist at jeg er stiv og støl. 

Fikk meg ny kindle til jul også. Klarte å gjøre mamma avhengig av min gamle, så fikk jeg en ny fin hvit.

Så da blir det vel noe god mat i kveld, uvisst hva. Etter å ha sett filmen «Cowspiracy» har jeg besluttet å bli veggis igjen. Men jeg kan med glede meddele at vegetar maten på St. Olav har blitt betraktelig bedre i løpet av de siste 15 årene! 👏

Så da gjenstår det egentlig bare å ønske alle sammen et riktig godt nyttår!! Og at 2017 måtte bli et veldig bra år for alle jeg kjenner, både venner, lesere, ukjente og mine «kjære» haters. 

Godt nytt år, happy New year, Bonne année, Head uut aastat, Srećna Nova godina, Onnellista uutta vuotta, Ευτυχισμένο το Νέο Έτος, Selamat Tahun Baru, שנה טובה, Hamingjusamur Nýtt Ár, 新年好, Blwyddyn Newydd Dda, نیا سال مبارک ہو, Glückliches neues Jahr, New Anno Felix, Gelukkig Nieuwjaar, Gott Nytt År!!! 

Ønskeliste jula 2016 

Alt mulig fra denne siden: Muminboden. Her er noen eksempler:  

Dette er bare eksempel, det er så mye fint på den butikken at det skal godt gjøres å finne noe jeg ikke liker. 

Ønsker meg også årets julemummikopp og flere fat. Jeg mangler disse fatene: 

Moomin comics (engelsk) bok 3-9. Fåes bla på tanums nettbutikk . 

Hjemmelaget personlige ting! ❤🎄

Sånne type tøffler/kosesokker. 

Penger til ferie. Kan settes inn på sparekonto 5361.68.01879 og merkes med en hyggelig hilsen og hvem de er fra 😘

Body Shop produkter.

Denne her, og produkter fra  «seaweed» serien. Bruker «pore-cleansing facial exfoliator» mye.  Og dusjsåpe, scrub og body butter er jo forbruksvarer. Den limited edition som kommer til jul hvert år er herlig. 

Kaffe/gavekort fra Jacobsen & svart. Evt kaffe må være presskanne malt. Samme hvis det er annen god kaffe fra Dromedar etc.

Sengetøy. Høie: «drøm sett, 140×200, beige.» Og «Anton sett, 140×200, blå» 

VARME hansker, som tåler mer en 1 minusgrad. Gjerne den typen de bruker når de skal på polferd som tåler 40 minusgrader.

Fjernutløser til Canon EOS 60D

Kindle paperwhite i hvit UTEN reklame.

Ismaskin! En av god kvalitet. Som man hiver alt oppi og får is etter en stund uten noe mer styr.

Ting fra denne serien. ⬆

«Magiske vaskekluter» med forskjellige kule motiv. De er sånn akkurat passe str på og perfekt for morrasvasken. Kan dog unnvære den med fantorangen på 😉

Sånne i diverse mønster. Bare å slenge rundt steder på rullestolen og meg selv! 

Trenger og en refleksvest, en stor en for jeg har på så mye klær når jeg er ute. Mest praktisk for meg er det som er en vest, ikke sånn man drar over hue. Må mist ha Large, helst XL siden jeg ser ut som jeg skal på polferd når jeg skal ut. 

Fine/kule refleks klistremerker ønsker jeg meg også, og refleksgarn. Evt sånn tråd man kan strikke inn.

Jarbö selger refleks garn. 

Ferietur! Altså som i utlandet, syden til varme eller shopping og storby. Allerhelst begge deler på en gang som da mamma og jeg var på Mallorca.

Sånne! Veldig gode å ha under ullklærne. 

Ny stavmikser. Den jeg har begynner å synge på siste verset. Men den har vært trofast i over 10 år, så skal ikke klage. 

Håndmixer fra bodum. Håndmixeren min begynner å bli temmelig medtatt den også. 

Bøkene til tegnehanne. 

Også ønsker jeg meg oppfølgeren til boka jeg fikk av Anne-Helene, Maretorn i innbundet utgave.

Og ennå en bok jeg ønsker meg, er den siste Harry Potter boka. «Harry Potter and the cursed child.»

Neglelakk av god kvalitet i fine farger. 

Flanell pysj str Large

Flanell sengetøy str. 140X200. Og flanell laken, 90 str. 

Det var det jeg kom på nå. 

Hallo bloggen… hahaha  

Nei, fant ingen bra overskrift og det er pga at jeg fikk lagt inn Thorax dren idag. En helvetes tjukk tube som ligger gjennom Thorax. Det ligger vel litt i navnet. Hadde et mindre pigtail dren først, men det gikk tett pga seigt innholdt; så da var det «normal mercy», thoraxdren skulle inn. I utgangspunktet skulle de gjøre det i narkose, men så kom hun legen å prata med meg om ikke vi kunne gjøre det på Lunge poliklinikken siden det var kommet så mange traumer at operasjonsstua kom ikke til å bli ledig på mange timer. Så hun lovte jeg skulle få godt med sedasjob og hun skulle informere sykepleiere om at jeg har ekstremt høy toleranse for medisiner.

Så jeg og Margit ble dressa opp og gjort klar for dette drenet. Hvis jeg sier det var smertefritt så vil det være en stor løgn. Men det gikk gret, tror kansje ikke det å stappe noe mellom 2 ribbein er mulig å gjøre helt smertefritt.

Ikke så lenge etter kom legen mer sjokolade til meg for hun syns jeg hadde takla bra at det ikke ble narkose og sa jaja vi får prøve da, og at jeg gjennomførte. For jeg var våken og hun sa at vanligvis når folk er sedert så mye som jeg var så skulle jeg vært langt inn  i drømmeland…. 

Så greia er at jeg har vann/væske som er blodblandet på Lungene og i hele brystkassen og venstre lunge har kollapsa så det drenet skal være med på å blåse opp lungene. Det her er jo 3 innleggelsen min på under 2 uker. Og ikke noe har vært min egen feil! Bare så vi har det på det rene. 

Når jeg ble skikkelig sjuk så var jeg jo innlagt på Østmarka. Det er en okai plass å være hvis du er syk i hodet, men ikke i kroppen. Skal spare dere for detaljene, kortfortalt ble jeg dårlige og dårligere. Behandleren min sa det var viktig at en lege så på meg så fort som mulig  (det var rundt 11) etter vaktakiftet spurte jeg om den legen kom snart? Og vedkommende av lurte på hvorfor jeg skulle snakke med en lege. Rundt samme tid fikk jeg ikke ha døra til rommet åpent for jeg «bråka» (dvs hylte av smerte, jeg har seriøst aldri hatt så vondt før!!) Og så kom det nå en lege som ikke hilste på meg, klemte på meg og konkluderer med at jeg har vondt. Mannen sier han skal skal tenke litt om komme straks tilbake. Klokka er nå ca 16. Når jeg nok engang blir spurt om jeg ikke skal følge opp avtalen min å spise kveldsmat så spørs jeg etter legen. «Nei han sa du ikke kunne få mer smertestillende.» Når ba jeg om det? Jeg ville vite hva pokker som feilte meg så på ren adrenalin så kom jeg meg hjem. Og trodde et øyeblikk jeg var frisk også. Men nei da. Så ringte på trygghetspatruljen som kom ganske kjapt og hjalp meg så jeg kom meg på legevakta i ambulanse.

Men det som provoserer meg mest er at Østmarka løy til trygghetspatruljen. De sa at de hadde vært masse inne til meg og jeg var ikke smertepåvirket i det hele tatt. De var 2 som kom fra trygghetspatruljen så hun som snakka med Østmarka samarbeider at nå var det 2 helsepersonell som så at jeg hadde ekstreme smerter og som de ikke bare kunne gå fra.

Vel på legevakta fikk jeg rikelig med smertestillende og muskelavslappende for de trodde det var nyrestein. Så rundt halv 4 på natta ble jeg sendt hjem med et par ketogan i veska. Og dagen etter skulle det jo være ansvarsgruppemøte så da fikk jeg snakka med frk. Fastlege som sendte meg rett i akuttmottaket. Så kom omsider opp på KGAS1 utpå kvelden og der hadde de kaliumen klar for Østmarka tok blodprøver av meg på mandag på morra, så kirurgen mente at blodverdiene mine burde gjort at en lege uansett om h*n skal bli psykiater burde sendt meg nedover på det. Og så fant de ut at jeg hadde tidenes forstoppelse. Når man ser tilbake på det så er det ikke så det ikke så rart for selv om jeg hadde møkka vondt så skulle jeg spise bla bla bla holde avtaler. Men, som en slags syk straff fikk jeg ikke laktulose og laxoberal når jeg ikke gadd komme ned til hverken medisiner eller måltider. Og siden alle medisinene mine har obstipasjon som bivirkningen, og jeg i tillegg ikke klarte røre meg pga smerter så er det jo å be om at det der skjedde. Skikkelig dritt med andre ord. 💩💩

Så hurra, ikke mindre enn 3 klyster og «human-plumbo» jeg måtte drikke skulle det til for å få løsna systemet.

Og ikke nok med det, de sendte meg også til gynekolog. Noe som forsåvidt er bra…Burde vel vært der for flere år siden. Men nei. Ikke frisk der heller. Noe polypper som dama klipte vekk tror jeg og cyster på eggstokkene som gjorde at jeg hadde vondt der. Så fikk jeg dra hjem igjen. 

Fikk tatt en tur på solsiden, og jeg rakk akkurat å begynne å skolen. Det er så jævlig typisk. Nå når ting begynner å gå bra så ødelegger kroppen for meg. Hvorfor stygge dritt kropp? HVORFOR?

Herlig utseende første skoledag. Ser ut som er 60 år gammelt herionvrak. Men jeg hadde over 40 i feber, høy puls og lav O2 metning.  Hadde time hos frk. Fastlege etter skolen siden jeg følte meg så elendig og da var det rett ned på Mottagelsen igjen. 

Så ellers, må jeg  vel begynne å tenke på julegaver. I anledanledning julegaver har jeg oppretta et facebook arrangement 
https://www.facebook.com/events/325352397813093/?ti=cl  tidspunktet vil bli fremskyndet til desember. Facebook lar bare folk ha arrangementer i en uke.

Om du stikker fram og tilbake skjerf er det mer en bra nok, og enkle luer er og velkommen. Det viktige er at det er ull. Bomull og nylonsgarn holder ikke på varmen og garn eller andre ting i fleece er utrolig brannfarlig. 

Det viktige er at de som gruer seg til jula får noe som er laget med omtanke. 💜

Nå skal jeg prøve å få sovet litt her.

Om uka som har gått og elevstevnet på Lundheim. 

Vel, forrige uke starta ikke allverdens bra. Frk. Fastlege sendte meg ned på st. Olav siden jeg kjente på symptomer på hypokalemi. Var egentlig greit å få det gjort unna på mandag, for hadde jeg venta til timen til frk. Fastlege på onsdag hadde jeg risikert at elevstevnet på Lundheim gikk i vasken. Og iflg hjertelegne også hjertestans. Så fikk fylt på med kalium i alle mulige former så fikk dra hjem utpå ettermiddagen. 

Været var ikke så vært så jeg har vært mye ute på lange turer å fanga pokemon. Jeg har ikke ord for hvor mye det har endra hverdagen min å fått hjelpemidler som er tilpasset meg og som gjør at jeg klarer meg selv. Jeg er ikke avhengig av mamma eller PART for å komme meg ut lenger, det tar meg bare noen minutter å komme meg bort på solsiden. Og det er noe helt annet å si til venner at vi møtes der enn at de må komme å hente meg fordi rullestolen er umulig å komme seg fram med. 

Bursdagen min feira jeg på elevstevnet på Lundheim. Vi hadde jo 15 års jubileum. Herregud hvor tida flyr… Når jeg kom på Lundheim så var det som om det var i går vi slutta. Det var ikke så mange fra mitt kull som kom, og jeg delte rom med ei god venninne fra et annet kull som hadde konsert. 


Så vi skravla jo til langt på natt og det var så godt å ha henne som en støttespiller ifht til det jeg sliter med, og alt det unødvendige dramaet som oppsto fordi jeg la ut en ønskeliste ifb med bursdagen min. 

Når jeg reiste nedover ble jeg oppgradert til SAS pluss for de hadde rota med sete reservasjonen. Jeg snakka jo med de på tlf i juni når jeg bestilte assistanse og fortalte hvilke behov jeg har og da fikk jeg sete 6A. Og når jeg skulle sjekke inn fikk jeg 22C og det funker jo dårlig. For det første å komme seg  helt bak og midtgang når folk skal av i Bergen. Så da fikk jeg oppgradert gitt 👍 og dermed tilgang på loungen på Værnes. 

Og ikke minst snacks på flyet. Fikk og tilbud om vin, men kl 12 er litt i tidligste laget for min del. 

Så vel framme på Sola kom Ole Pitter og henta oss og etter kveldsmaten var det diverse quiz og musikk. Gunhild og jeg skulle ta en tidlig kveld, men vi satt på rommet og skravla så lenge at vi kom oss ikke i seng før over midnatt. 

På lørdag sov lengre og bare tok dagen rolig. Det var tilbud om tur til Moi, men det øsregnet. Så det var hyggelige å sitte på skolen å prate. 

«Bein» fra mitt kull hadde konsert på lørdag. Søk opp «Depui» på Spotify! 

Så var det jo etterhvert festmiddag før huslydkveld. Har flere bilder derfra men de ligger på speilreflekskameraet og jeg er på Østmarka nå. 

Det var da Gunhild hadde konsert, det var sketsjer og fine ord fra lærerne. Altså en trivelig kveld. 

Skulle gjerne vært lenger sammen disse gode menneskene. Men håper vi sees snart igjen! 

Så nå er jeg på Østmarka da. Skal hjem senere idag. Har endelig fått meg den el-scooteren. Det er helt utrolig godt å begynne å få hjelpemidlene på plass. Kan ikke få sagt det nok. 

Behandleren lurte på hvorfor jeg klarer å være lenger hjemme nå mellom innleggelsene. Men det er jo det jeg har sagt hele tiden at det kommer til å bli lettere når jeg får riktige hjelpemidler. Og det stemmer jo. 

På onsdag var jeg på møte med skolen sammen PART. For å kartlegge hvilke fag jeg trenger og hvor mye jeg klarer. Alle fagene jeg mangler er jo ganske store fag. Så siden konsentrasjonen min har blitt dårligere etter jeg havna i rullestol så er det lurt å ikke ta for mye. 

Jeg har innsett at jeg nok mest sannsynlig blir avhengig av rullestol og hjelpemidler resten av livet. Det er selvfølgelig ikke en drømmesituasjon, men det som har skjedd, har skjedd er det lite og gjøre noe med. Så da må man gjøre det beste ut av situasjonen. Skolen tilrettelegger og for at jeg sitter i rullestol, de har bygd en helt ny skole for elever som er i behandling i psykiatrien og ikke har fullført videregående. 

Så når jeg kommer hjem skal jeg kjøre meg en tur med scooteren min hvis ikke det øsregnet da. Og så får man vel bare se hva helga bringer… Det blir vel en del strikking og Netflix. Så må jeg få gjort ferdig og sendt bursdagsgave til søstra mi. 💜 

Så, god helg alle sammen! Jeg skal prøve å sloss mot spiseforstyrrelsen så godt jeg kan så jeg ikke ender på hjerteovervåkininga igjen. Men det er jo ikke bare å legge den på hylla å late som den ikke er der liksom. Det hadde vært praktisk, ja. Men det går ikke.

En annen ting jeg tenkte mye på når jeg var på Lundheim, der er det mennesker med alle grader av funksjonshemming fra lette til veldig alvorlige. Skolen starta jo i utgangspunktet som den første skolen i landet for funksjonshemmede. Og når man treffer alle disse menneskene med enorme funksjonshemminger. Så kjenner jeg at jeg blir ennå mer provosert av sytete anorektikere som omtrent briefer av at de er så tynne at de bruker rullestol. Ja jeg vet godt at det er en sykdom. Men, enkelte kunne hatt godt av å måte noen som virkelig er funksjonshemmet. Så mange kunne hatt godt av å komme ut av den «stakkar meg jeg har det værst i hele  verden» bobla, og sett litt mer av den virkelige verden. 

God helg!

Success makes so many people hate you… 

I wish it wasn’t that way. It would be wonderfull to enjoy success with out seeing envy in the eyes around you.
-Marilyn Monroe-

Jeg er på Østmarka nå. Jeg har møtt en av mine «haters». Personlig syns jeg jeg takla det bra. Jeg hilse å sa hei, vedkommende lata som jeg var luft/ikke eksisterende. Men, men.  Det er opp til h*n å velge å barnehage oppførselen. 

Jeg er jo mye mer hjemme nå enn på Østmarka. Mye av det har med at jeg begynner å få hjelpemidler på plass. Med den åzåmme nye quickie heliumen min kan jeg lett kjøre til solsiden å ta med meg Kindlen min å sette meg på en kaffe å lese. Nå som jeg endelig har fått den nye stolen provoserer det meg om mulig ennå mer disse som skal ha fancy dyre stoler som en «portabel stol», som ikke skal brukes som fremkomstmiddel, men bare til å sitte i. Jeg fortalte om det her til venner som har sittet i rullestol hele livet og de lurte på hva faen slags folk som drev å utnytta hjelpemiddelsentralen på det viset så det tar lenger tid for oss som er avhengige hjelpemidlene for å bevege oss. 

Har investert i kjørehansker for å unngå vannblemmer. Heldigvis har jeg små hender så barne hanskene passet. 

For de som ikke har lest adressa i dag. Her er leser innlegget mitt. 

Og ikke minst Majken sitt svar til gutt 19 som tror jenter er godteri maskiner.

Ellers eller jeg ute å går små turer, har gått litt barfot i gresset for å få litt sommerfølelse. Og når jeg kommer hjem fra Østmarka skal jeg dra med meg kameraet mitt ut tror jeg. På høy tid nå. Drea, lyst å Joine? Har en fin park/lekeplass rett nedenfor der jeg bor. 

Så hadde jeg jo besøk av tremeningen min. Og det var  jo super koselig. Selv om vi ikke ser hverandre så ofte vil du alltid være en av mine beste venner.

Så har jeg jo vært en del ute med støttekontakten min som er helt åzåmme.

Disse mummi isbit/sjokolade formene kom som en kjempekoselig overraskelse fra Helene. Så nå blir det mummi isbiter når jeg kommer hjem på mandag. 

 

Ta bare imot råd fra mennesker,

Som lever et liv du liker.

Det syns jeg var et fint ordtak. Eller sitat eller hva man skal kalle det. Jeg tar imot råd fra behandleren min, h*n er veggis, det har jeg selv vært mange år fram til jeg begynte å jobbe på SFO. Så det liker jeg feks. Nå vet jeg ikke alt om hvordan behandlerne mine lever, og ikke har jeg tenkt å stalke meg til det heller. Jeg vet bare det de selv har fortalt og det jeg har hørt og vet liker jeg.

Jeg har vært hjemme i ei uke uten innleggelse, før jeg hadde et par netter inne fra mandag til torsdag og så kom jeg inn i går kveld.

Har vært nok en tur på hytta med Mamma og Morten. Jeg må si jeg har savna skikkelig å ha hytte å dra til. Å bare slappe av med bok og strikking, spille kort og quiz.

Så har jeg fått meg egen rullator hjemme nå. Vurderer å spraylakkere den lilla eller noe sånt. Men fant ikke spraylakk på claesern på lørdag. Blekk til printeren min som jeg har leita etter siden januar fant jeg da.

Så var jo Sidsel og jentene på besøk på torsdag. Var koselig og glad de fikk sett hvordan jeg har fått det hjemme. Bare synd det ble så kort tid.

Hadde spillkveld med støttekontakten min, og ennå mer spill, men da på kafé.

Også har Margit fått seg instagram konto og trenger flere følgere. :-)

Ja, så har jeg meldt meg på elevstevnet på Lundheim. Vi er jo 15 års jubilanter i år. Tenk det…

Også en ny erfaring. Bestille fly med assistanse og rullestol. Men SAS var veldig hjelpsomme. Så… Jeg flyr ikke med Norwegian med mindre jeg må. Snakk om elendig kundeservice og personalbehandling.

Håper også jeg får møtt mine beste Anne-Helene og Bennis i sommer.

Så joda ting går da på et vis. Jeg har ikke vært innom somatikken siden januar uten om poliklinikk timer og påfyll av jern. Så det er jo egentlig veldig bra.

Jeg vet hvem som er her for meg, hvem som ikke er det. Og for de menneskene offerer jeg høyre hånda mi om det skulle være nødvendig. Dere vet hvem dere er.

Jeg skal finne senga snart. Margit har allerede gjort det.

Er snart kommet til mønsteret på tunikaen til datteren til Drea, så det er litt vanskelig å legge fra seg strikkinga.

Og ja, PART har ordna møte med skolen. Det er ikke før etter at skolen har startet, men det hadde visst ikke noe å si. Så da håper jeg at jeg får tatt noen fag til høsten som blir noen steg i retning mot barnevernspedagog.

Dro på hyttetur…

Med kanarifugl i bur, var en sang vi lærte på barneskolen. En sang med egentlig meningsløs tekst. På melodien til «In the summertime».

Heldigvis hadde vi ingen kanarifugler med oss i helga hverken i bur eller uten bur når vi var på hytta til mammas kjæreste på Meråker. Og det var utrolig deilig å komme seg ut av byen en liten stund.

image

Ingen TV, bare radio og strikking og kortspill og brettspill. Herlig! Jeg har savna å være på hyttetur siden hytta i Rørvik ble solgt.

image

Fredag hadde vi ferske reker, og det er jo helt fantastisk godt.

image

Så på lørdag dro vi en tur over til söta bror for litt Harry handel. Viktig å få med seg det når man først er i nærheten og ikke minst hamstre litt redbull til Drea

image

På vei hjem redda mamma og Morten et lite lam som hadde rota seg bort fra mammaen sin.

image

Så grilla vi på kvelden. Grilla asparges er virkelig å anbefale. Det er nam nam!! Skikkelig nam nam.

image

Etterfulgt av rabarbra pai. Sommerfølelse nummer 1.

image

Så ja max kos og håper det blir en ny hyttetur snart! Jeg har i allefall kosa meg masse.

image

Gjesteblogg av Stine Hanssen Brattland

En god venninne har satt fingeren på noe jeg syns er veldig viktig i dagens samfunn. Det ene handler om hvordan folk forholder seg til barn med diagnoser, noe jeg og ser en del på jobb. Det er jo desverre slik at systemet er sånn at for å få diverse hjelp og rettigheter så må man ha en diagnose. Og i tillegg hvis barnet får diagnosen tidlig så kan han/hun få hjelp til å håndtere hverdagen. Stine har skrevet en veldig bra kommentar om akkurat dette:

En dag får jeg meg kanskje en interessant, uvanlig treffsikker og glitrende skrevet blogg om alskens saker, men denne eksisterer ikke nå, og noe mååååå ut, NU!

Jeg tror ikke det er sånn at diagnoser florerer, opp av intet, at hverdagslige ting jamt over (legg merke til at jeg skriver jamt over, det finnes og vil alltid finnes unntak, men det handler ikke om disse nå, på veggen min) diagnostiseres ihjel. Ja, det er mange flere som får diagnoser som adhd, add, autisme (herunder Asperger), tourettes og liknende nå enn det var på det glada åttitall, og det ikke fult så galde nittitallet. Men det betyr ikke at det er flere som faktisk har symptomene som passer diagnosesekken, snarere at flere fanges opp. Hvor mange ganger har jeg ikke selv hørt fraser a la «ja hadd n vært unge no hadd n sikkert fått adhd slengt etter sæ» «hadd æ vært unge no hadd æ helt sikkert fått merkelappen touretts.» evt samme regla om angst.. «Da vi va unga fantes itj all derre diagnosan. Itj hadd vi nå bruk for dem heller»  Skjønner hvor jeg vil hen?

Baaaah! Ja, det er veldig mange flere som får slike diagnoser i dag. Ja, det er helt sikker mange ting ved samfunnsstrukturen som kunne vært spikket litt her og der, endret mer andre steder, til det bedre for mange, kasnkje til det værre for andre, sånn e ting gidder jeg ikke å gå inn på, det blir for digert og infløkt for mitt søvndepriverte hode. Jeg skulle selvsagt ønske at man kunne fått det man hadde behov for hele livet, uten at det behøvdes diagnose, men det er nå en gang sånn at vi lettere forstår ukjente og uvante ting når vi har en merkelapp å sette på ting. Sånn er iallfall jeg. Men poenget mitt er egentlig ikke det. Ja, det settes flere diagnoser i dag enn i min barndom, og sikkert din egen også (tror de yngste på vennelista mi er knappe 18?)
Jeg tenker på en del jeg kjenner som ikke fikk diagnose som unge/ung, men som kanskje burde ha hatt det (obs, synsing på mitt særdeles ufaglige nivå) Av disse kommer jeg på en alkoholiker. Over fem som enten har vært eller fremdeles er narkomane. Noen sitter i fengsel. En person hengte seg før han ble 25. Fem eller flere er uføre. Noen av dem igjen er i varierende grad oppi i angst og/eller depresjon. Heldigvis er det atter andre igjen det går veldig bra med. Men jeg tror faktisk ikke at det er på grunn av at de var så «heldige» og ikke fikk noen diagnose. Jeg kjenner også voksne som fungerer godt, snarere på tross av at de ikke fikk noen diagnose. Noen har fått det som voksen. Dog, de aller aller fleste jeg har møtt på min vei har vært mer eller mindre sære av varianten «normal» Sære er dere forresten hele røkla, på hver deres måte. Fortsett for guds skyld med det, det er variasjoner som gjør livet og mennesker så ufattelig spennende.

Konklusjon, for den som har giddet og lest alt: Vær så snill å ikke mistro diagnosene folk du møter evt har. Ikke foreldrene deres heller, for den saks skyld.Forsøk heller å se på diagnosen til dem du møter på din vei som en slags bruksanvisning. En måte å forstå akkurat denne personen litt bedre. Merk: har du møtt en med add/adhd/autisme ju neim itt, så har du møtt en.  Og alt var ikke bedre før. Ikke alt kan forklares med «giftig mat», sprøytemidler, mobilstråling, medikamenter, vaksiner, skolesystemet, internett-dere-forstår-hvor-jeg-vil-hen-håper-jeg. (Og for the record så kjøper jeg økologisk så sant vi har råd og det er tilgjengelig. Jeg har sikkert blitt infisert av spoleorm eller noe annet som gir meg kjetterske tanker. Men jeg tror ikke «diagnosebarn» med annerledes kosthold nødvendigvis får det bedre av å endre det. Å forklare alt med ksothold er forresten provoserende forenkling av ting. Selvsagt finnes det folk som kunne ha fått bedre liv dersom de hadde spist sunn mat (og hva som er sunt har jeg ingen planer om å diskutere her..) men det er en ganske drøy påstand, det dessverre er vanskelig å verne seg imot. . Dersom kosthold virkelig hadde forklart alt ville det ikke eksistert «diagnosefolk» i dag (altså folk med diagnoser) Man trekker ikke barna sine inn den ene etter den andre instansen for utredning og forklaring for moro skyld, man koser seg ikke med diagnosen man evt har i voksen alder og virkelig nyter all gleden den gir. Herregud skal jeg holde det gående lengre tar dette aldri slutt, men dere smarte folk jeg har på vennelista mi som har fulgt meg så langt forstår heldigvis poenget mitt!  Jeah. )

Alt jeg har nevnt ovenfor av diagnoser fantes for øvrig før også, selv om det ikke ble diagnostisert like ofte som nå. Man kalte folk for sære. Gale. Snåle. Det har alltid vært noen folk det snakkes om, som kanskje ville fylt diagnosekriterier for det ene eller det andre i dag Etc etc. Og det kunne faktisk ha vært til det bedre, både for dem selv og for folk rundt som uvitende sladret rundt de snåle.  Og alt var slettes ikke bedre før, jeg vet om temmelig mye som er bedre i dag
God manda

image

Det andre handler om barn, ferier og «fattigdom». Jeg bruker hermetegn  her for fattigdomsbegrepet i Norge er noe spesielt. Jeg er også fattig, men jeg klarer meg. Jeg har riktignok ikke råd til å kjøpe alt jeg ha4 lyst på og må spare om jeg vil på ferie. Men jeg får det til å gå rundt og det gjør Stine også på forbilledlig vis.

Og nu er det dette med ferier. Tenkte å komme medienes årvisse oppslag om fattige underpriviligerte barn som ikke har råd til å få en ordentlig ferie i forkjøpet i år. Som den som har vært venn med meg på facebook i noen år vet, gjelder dette visstnok mine egne barn. Vi har i mange år hatt relativt lav inntekt, og jfr «60%-regelen (relativ fattigdom definert som 60% eller under median/middelinntekt, husker ikke helt, og samme kan det være) For en familie på fire var dette i fjor 412000 etter skatt. Antar at grensene oppjusterer litt i år, og at vi dermed vil passe fint inn i kategorien en fattig familie i Norge anno 2016.

(Og før jeg fortsetter, jeg presiserer at jeg selvsagt er klar over at det finnes fattige folk i Norge, barn, eldre, voksne.. At det fremdeles skal være sånn at ikke alle har råd til å dra i bursdager, arrangere bursdager, kjøpe fotballsko etc etc er lite annet enn trist og provoserende. Sånn, det sagt)

Men det er dette med at noen velmendende sjeler i offentlig rom skal synes det er synd på mine og ektemannen sine yndige små pigebørn. De får ikke sydentur i år næmmli! (Vi var i syden i fjor (Bulgaria, billigste sydenland må vite (Vi hadde ikke råd til å spise samtlige måltider på restaurant, så vi lagde enkle selv på hotellet, i ferien!)) .. hvor var jeg.. Mine yndige små pigebørn ja, ikke får dratt til syden i år. Nixnei. Ikke gidder vi, og ikke har vi råd. Og det er da helt greit? Vi har allerede vært på Hunderfossen da, før skoleferien, sånn at det er litt billigere. De hadde det helt ok, selv om det var billigere enn i fellesferien. Og ellers i ferien skal de stakkars pigebørna tvinges til å sitte totalt 180 mil i bil, fordelt på to turer, en opp til trivelige besteforeldre og oldeforeldre som digger dem, og andre veien hemmatt. Kanskje de får bade i sjøen dersom det blir finvær, kanskje de får sove lenge om morra, kanskje de får krangle, fnise, kjøre traktor, spise gresstrå, plukke blåbær, en ting er iallfall helt sikkert (tror jeg?) De kommer til å få myyyye mer lørdagsgodt fra besteforeldrene den helga de skal passe dem enn det de får av oss. Kanskje får de seg en telttur hver eller to. Det beror på faderen, selv er jeg altfor fisefin (Gi mæ mjuk seng og vattn te å vask fjeset i om morran, samt et rættle vannklosset og lever mine salige offergaver i)

Ja. Nei. Vi har ikke råd til å dra på lekeland så ofte som pigebørna ønsker. Nei, vi har ikke råd til å dra i Pirbadet så ofte som pigebørna ønsker. Ja, vi drar på kino omtrent en gang i året. Kino er dritdyrt. Ja, de må levere fra seg bursdagsgaver utelukkende kjøpt på salg av hamstermodern som elsker å hamstre ting på salg. De går omtrent bare i klær som er kjøpt på salg, eller enda bedre, arvet (takk for bidrag til en romsligere hverdag Heidi og Roar!) og sko, helst kjøpt på salg. De har en parkdress hver, ett par joggesko, sandaler må de vente til det er ordentlig sommer med å få (stakkars) (men det er jo faktisk ikke utenkelig at føttene deres vil vokse dersom jeg kjøper nå, de har fankern meg vokst to cm på ei uke nå begge to, kødder ikke! Jeg er ikke gjerrig, men det får da være måte på sløseri, både for lommeboka sin del og i et forbruksperspektiv og skulle kjøpe sandaler til unger i prima voksealder før det er skikkelig sumar?) (skulle ikke forundre meg om de snart trenger nye joggesko og, de vi kjøpte i april antas, tradisjonen tro å snart være for små)

Og her er den store bomben: Vi er da ikke fattige! Pigebørna og foreldrene deres bor i et digert hus! (nåvel, en diger halvpart av tomannsbolig da. Riktignok er badet liiitt på halv tolv og jeg har veldig lyst på et nytt et, men altså. Kjøkkenet er iallfall nytt. Eller, det var det for 16 år siden) (Vi har vaskerom! et slitt og ikke så veldig trivelig et, men vi har vaskerom. Åh, hjerte hjerte, vaskerom)   Hus ja, og vi har bil (en!) Vi har de klærne vi trenger, selv om jeg saktens kunne ha trengt både ny bukse og nye sko. Og briller, dællern de er ripete. Okej, det er en kostnad jeg ikke har tatt meg råd til ennå, å kjøpe nye briller selv om jeg strengt tatt hadde trengt det. Men ække det helt normalt da? at man ikke kan kjøpe alt man ønsker seg med en gang? Husets yndige fireåring kommer til å få en brukt sykkel i bursdagsgave fra sine foreldre (håper jeg, er det noen som har en fint brukt en til salgs? Helst Elsablå eller rosa, synes hun bør få legge føringen når det kommer til farger, ettersom det vil være en bursdagsgave)

Så altså, når mediene om noen uker kommer med sine evinnelige innslag om fattige barn (som jeg tidligere har nevnt at jeg vet finnes og at det er drit), så ikke bekymre er folkens, det gjelder ikke mine barn :) De bor bra og spiser bra, og får dessuten is når det er godvær. Av og til får de det før middag også (ofte hjemmelaget og billig, fryst juice! (nam!) (sannsynligvis hamstret i store kvanta fra Obs, en gang de hadde tilbud)

image

Jeg husker selv uker på hytta i Rørvik. Uten innlagt vann og med utedo. Ingen playstation eller fancy duppedingser sammen tremeningen min Ingrid. Men led vi noen nød? Nei. Vi spilte poker og kanin, laga korthus, var ute selv om det regnet, la kabal i håp om at det skulle slutte å regne og hadde vår egen fantasiverden om «ulveklubben». Og var det en dag med oppholdsvær så var det fram med badetøy og ut å bade i fjæra. Somrene på hytta var ren lykke.

image

Hei verden :-)

image

Det har vært litt stille fra meg nå. Ikke fordi jeg ikke har hatt noe å skrive om, men ting har gått sin gang med møter og permisjoner osv. Jeg har overnatta en del hjemme og skal etter planen utskrives om 2-3 uker og ha et såkalt lavterskel tilbud. Det innebærer at jeg kan kontakte posten å komme direkte hit uten å involvere legevakt og sånn styr som jeg hater.

image

Igår ble jeg sterkt oppfordret (les presset) til å kjøpe meg blomster og vase. Så nå i en alder av 32 år har jeg kjøpt min første vase. Hvor mange voksenpoeng gir det liksom?

Og på kvelden kom Kjersti og Jørn og jeg fikk en nydelig mummi kopp i innflyttingsgave.

image

Jeg trives ordentlig godt på solsiden/Lademoen.  Det eneste som er kjipt er at NAV er så jævlig treige med å ordne hjelpemidler så jeg er avhengig av andre for å komme meg ut. Har jo en del turer på TT-kortet som jeg kan ta en tur til byen med, men jeg gidder ikke ta taxi til solsiden når jeg kan komme meg dit bare NAV får fingeren ut av ræva og ordna hjelpemidler.

image

Påska har jeg Tilbragt delvis på A3 og delvis hjemme. Lørdag hadde jeg besøk av bestis og vi perlet. Skikkelig gøy!

image

Så jeg føler leiligheten blir mer og mer min liksom etterhvert som jeg får mer ting på veggene osv. Har tatt noen nye bilder jeg tenkt å dele med dere.

image

Senga mi, med den fine penisen fra Bennis plassert på nattbordet. Og jeg har fått gardiner. Det er inngang til badet fra soverommet.

image

Kjøkkenet, med min nye bestevenn. Oppvaskmaskinen. ;-)

image

Bokhylla med glass skap til en del av mummi kopp samlingen og andre ting. Og kjøkkenbordet som faktisk nå er ryddig siden jeg har benkeplass. Noe som jeg ikke hadde i Skjermveien.

image

Og sofakroken min hvor jeg tilbringer mye tid. Badet ser stort sett likt ut som på de siste bildene jeg la ut, og sluket er fortsatt tett og kommune mannen som skal fikse det treig.

image

Sove i sin egen seng under kuledyna er godt….

image

Og idag fikk jeg en hyggelig overraskelse i posten. Denne nydelige notisbok fra Lena Marie. Jeg skal nok finne på noe koselig å sende deg i retur vennen <3

image

Hva mat anngår strides de lærde for å si det mildt. Men jeg prøver å få i meg næring. Har bestilt et lass næringsdrikker til jeg skal skrives ut som jeg håper mamma kan hente for meg over helgen.

image

Her er Nancy genseren jeg har strikka til ei venninne. Må få dampet den å posta den sammen lua jeg strikka av restegarnet.

image

Så ja, da håper jeg alle får en fin kveld videre! Vær snille med hverandre, bruk kardemommeloven og vær mot andre som du vil at de skal være mot deg.

image

Klem fra meg til alle der ute!