Author Archives: Tine

Unyttig

Taxi sjåfører burde få et grunnkurs om funksjsonshemninger for å få løyve…

Isabel Nymoen

Jeg har skrevet et innlegg om taxier fra før. Og her kommer det enda et. Frustrasjonen er stor.

Jeg reiser mye til behandling. Dermed trenger jeg taxi, fordi jeg ikke har førerkortet, og kommer nok ikke til å ta den i nærmeste fremtid heller, pga epilepsien. Jeg kan heller ikke ta kollektivt pga funksjonshemningene jeg har. Jeg kan ikke akkurat belaste alle rundt meg hele tiden. De har også jobb og avtaler. Jeg prøver så hardt jeg kan for å være selvstendig, selvom jeg har de utfordringene jeg har. Men for å være selvstendig, må jeg ha litt hjelp, og tilpasning. Dermed forventer jeg taxiene gjør det de har fått beskjed om. De får lønn av arbeidet de skal gjøre – jeg betaler på en måte lønna deres.

De fleste begynner å krangle på hvor de skal parkere. Noen få hører på hva jeg sier. Det er en grunn til…

View original post 922 fleire ord

Last week… Og ikke minst, bruk stemmeretten din!

Nå har vi kommet inn i den siste uka her på Beitostølen. Herregud, tida har gått så fort og jeg har lært så mye!! 

Og ikke minst prøvd ut nye ting. Sykling feks, jeg har gjennoppdaget både sykkelfeltene og ikke minst ridegleden. Jeg var så heldig å få være med å ri forrige uke. Og det var en gledelig overraskelse at gamle kunster ikke er glemt. Jeg fikk til og med den engelsk skolerte hesten til å jobbe på westernvis. 🐎

Så i tillegg til Rullestol teknikk har jeg tilbragt timesvis på forminga.

Har lært lærarbeid og glassarbeid som jeg ikke har prøvd før. Utrolig artig. Også blir det så fint. 

I rullestolteknikken har jeg blitt relativt god på kanter opp til ca 10 cm. Høyere enn det har vi ikke prøvd ennå. Og vi har prøvd trapp. Riktignok en trapp med store flate trinn, men like fult en trapp. Teknikken er den samme. 

Så på onsdag skal vi til et kjøpesenter på Fagernes og teste ut det vi har lært i praksis.


Jeg tror ser viktigste jeg har lært er hvor utrolig mye det har å si at man har stålkontroll på bakhjulsbalansen. Alt vi gjør forutsetter det. Selv de minste ting. 

Så det er jo bare å terpe da. Igjen og igjen. Nå viser deg seg at stolen min er helt far out ifht til kroppen min, så det er ganske vanskelig å finne vippepunktet. 

 Forrige uke var det hjelpemiddelmesse her, så da fikk jeg bestilt ny stol. Bygd til meg. Sånn som den på bildet over, bare at den er lilla Metallic og med et sjokkrosa hjulsett og et blått 👍. Blir bra å få sitte ordentlig. Dere kan lese mer om stolen her

Jeg koser meg jo mye på forminga da. Hun som var på jobb i helga lot meg sitte der hele dagen alene omtrent. Så jeg glemte jo både tid og sted så sjukepleierne ringte meg å lurte på hvor jeg var og om jeg ikke skulle ha medisin. 

Idag har jeg klatra for første gang siden jeg var på klatring med SFO for sikkert 10 år siden. Den gangen 1. Og 2. Trinn hadde fri en dag i uka. Men det er langt tyngre å klatre når man basicaly må dra seg opp og ikke klarer bruke beina til stort annet enn støtte… DET kan jeg si. 

Hadde forøvrig innlegg på trykk i Adressa i helga, for at det skal gi mening så får dere innlegget jeg skrev et motinnlegg til, er sikkert ikke alle som abonnerer på adressa.

Dette var altså mennesket jeg følte for å si noen velvalgte ord til. 

Da tror jeg ikke jeg har mer fornuftig å si i denne omgang, annet en:

 Bruk stemmeretten din! Du kan som skrevet over her ikke klage over utfallet hvis du ikke en gang gidder å stemme. 

Og vil du endre på noe så teller DIN stemme også!

Beitostølen post 17. Mai… 

Ting skjer hele tiden, så egentlig hadde jeg tenkt å skrive et innlegg 17 Mai, dvs dette er kladden fra 17. Mai jeg aldri ble ferdig med. 

Gratulere med dagen alle sammen. Enten dere går i tog, feirer Hjemme, på sykehus eller andre steder.

Vi må bli flinkere til å sette pris på det vi har i Norge selv om mye kunne vært bedre. 

Være takknemlig ovenfor de som forsvarte landet vårt under krigen. 

Jeg blir provosert når jeg hører ungdommer sier at de som levde under må komme over dette. 

Vi må ikke glemme!! Det er slik historien gjentar seg, og sykt nok prøver mange å si at Holocaust aldri har skjedd. 

Og ungdom går med hakekors og syns det er kult. Vel det er ikke Kult, og selv om det var et gammelt norrønt symbol så har nazistene og nynazizstene ødelagt det. Å «ta det tilbake» blir bare tull. 

Det får stå der som et monument over noe vi ALDRI må glemme. Og som burde komme mer inn i læreplanen. Når 3. Klassinger ikke vet at det har vært krig i Norge lurer jeg på hvor kunnskapen i Kunnskapsløftet er. 

Hele min tid i skole og barnehage fikk vi frigjøringsmarsj. Og i sammenheng med det lærte vi om krigen og MILORG, gutta på skauen og de som jobba for å frigjøre landet vårt slik at morsmåletvårt ikke er tysk idag.

Hva har skjedd med det? Barn i dag tar  friheten for gitt, har heller ikke besteforeldre som kan fortelle historier fra krigen slik jeg var så heldig å få høre av mine besteforeldre i tillegg til det jeg lærte på skolen. 

Så da er det jo et ennå større ansvar på skolen og bhg å formidle denne kunnskapen. 

Så gratulere med dagen! Og kjære Erna, få inn mer av den nære Norgeshistorien inn i skolen. Ingen ønsker vel at historien gjentar seg? 
Hipp hipp hurra!

I dag går flagget til topps for frihet – (blå) – likhet (hvit) – brorskap (rødt).

Det norske flagget et laget av det som kalles frihetens tricolor. Som også inneholder Danmarks røde og Sveriges blå. Flagghistorie er faktisk ganske interessant. 
Og mange foreldre som sender ungene sine ut med flagg burde lese seg opp på flagglovene. Flagget er ikke en leke/sverd, og skal heller ikke slepes etter bakken.

Og lengte på 17. Mai innlegget mitt kom jeg ikke for jeg ble opptatt med diverse leker og liknende. 👍 Kan skryte på meg beste tid i rullestolløp mellom kjegler.


Så det manglet ikke på 17. Mai stemning her. Jeg tror ikke jeg har spist så mye is på mange år.

Og eller så har dagene gått med til trening. Og ennå mer trening… 

Starta med bakhjulskjøring og jeg sleit så innmari med kramper og legebyråkrati, men det har heldigvis ordna seg i dag. I dag gikk jeg på trynet fordi jeg sleit meg ut. Joda jeg hadde spasmer/kramper, men på langt nær så mye som igår når jeg bare måtte avslutte etter 10 minutter. 

Igår kveld hadde vi karaoke og jeg ble overtalt av gruppa til å synge «Lad det ske». Sist jeg sang karaoke edru tror jeg må ha vært på Lundheim… 

Sånn ser nå rommet mitt ut… koselig og akkurat passe stort. Har bad også da. Og utsikten er litt mindre regntung idag. 

Idag hadde vi vårrengjøring av rullestolen før mer rullestolteknikk utendørs. Og jeg fikk en glad nyhet av frk. Fastlege om medisinendring som hjalp veldig så jeg klarte å fullføre nesten hele økta før jeg gikk på snørra, men det var mest fordi jeg var skikkelig sliten og skulle balansere på en sånn vippegreie og kjøre på bakhjulene ned. Da var energi lageret tomt.

Så fikk tilpasset sykkel som jeg får prøvd i morra og så tok jeg en lang pause til middag. Og etter det var det formingsgruppe. Laga sparegris til Bennis.

Og etter kveldsmat var det rett på disco.

Her er det bokstaveligtalt full rulle og ikke så smart å prøve å filme mens man kjører på bakhjula… Så det ble dagens andre møte med bakken. 


Så ja, i morra blir det sykling og mer forming håper jeg. Så får alle ha en god kveld videre. 

1. Mai, arbeidernes kampdag? 

1. mai er jo tradisjonelt den store dagen for å gå i protest tog. Men har etterhvert blitt en fridag og denne gangen når 1. mai er på en mandag så har vel mange tatt langhelg. Dagens arbeidere har sansynligvis lite utbytte av å gå i tog 1. mai, da toppsjefene forlengst har snudd nesa mot hytta på fjellet, sjøen eller fotballbanen.

Arbeidstakere er også i den heldige situasjonen at de kan bruke det magiske som kalles streik noe vi som går på trygd og er brukere av helsevesnet ikke er fult så heldige å ha i baklomma. Jeg kan ikke sitte her å streike mot den elendige jobbem regjeringa gjør med å ta fra de fattige og gi til de rike eller streike mot behandlinga som jeg virkelig trenger og har måttet slåss for å få, selv om det er knapt så det holder meg i live. Det hadde nok virket mot sin hensikt. 

Så jeg skulle gjerne gått i protest tog 1. mai. En stor protest mot Bent Høie, Nils Kværnmo, Liv Sjøvold og Pål Sandvik som stadig skjærer ned på sengeplassene i psykiatrien under St.Olav, selv om det har kosta mange liv, ja jeg snakker om selvmord. Mennesker som har blitt blankt avvist fordi behandlerne skal etter eget utsagn «rydde» avdelingen

Det sies så mye fint om at regjeringen har en opptrappingsplan i psykiatri. Det har de sagt i årevis.

Den ser vi fint lite til i Trondheim i allefall. Her legges det ned, og legges det ned. Og i det store flotte bygget som snart er ferdig? Like få sengeplasser, så kampen for tilværelsen vil være like stor, bare i penere omgivelser.

Så kansje burde man gå i protesttog? Men igjen, 1. mai er legene på ferie, og budskapet når sansynligvis ikke fram til dem.

Penger sier de hele tiden, penger penger penger. Og Norge er kåret til verdens beste land å bo i, vi har angivelig overflod av penger, men så dårlig økonomi at psykisk syke må være nesten døde for å få hjelp, fødene må flyttes under fødselen fordi sykehuset ikke har penger til å ha sykehuset åpent. I mine ører høres ikke det synonymt ut med «beste land å bo i».

Og når ledelsen foreslår slike horrible kutt, tørr ikke personalet stå opp mot dem i frykt for oppsigelser. Hva slags ledelse er det? Eller hva slags arbeidsmiljø? Mange av sykepleierne er oppegående mennesker som ser at det som skjer er helt feil, men hvorfor tørr de ikke si imot ledelsen og heller risikerer at en suicidal pasient skrives ut? Den slags frykt kultur hører ingensteds hjemme. Det er pasientens beste som burde være i fokus.

Så, la oss lage en ny dag for å protestere, og låse oss fast på dørene til Høie, Kværnmo, Sjøvold, Sandvik og gjengen for å vise at vi er faen ikke dårligere en arbeiderne selv om vi er pasienter/brukere og mottar trygd!!

Les gjerne også: Hvordan kan man bare ta livet sitt på lukket avd.

Glad påsk! 

Først av alt, god påske, happy easter osv. Håper alle har hatt en god påske :-) den går jo mot slutten nå. 

Sist jeg skrev var jeg på A3 og det er jeg forsåvidt nå også. Jeg var ikke så lenge hjemme før frk Fastlege la meg inn på medisinsk avdeling pga ernæringssituasjonen min. 

Vel, jeg fikk litt kalium, men det var også alt. Den første legen jeg snakka med var relativt fornuftig og syns det var bra jeg var motivert for vektøkning så de slapp å gjøre tvangsvedtak og at jeg hadde diskutert det med sonde hjemme med hjemmesykepleien. Men det var også den eneste fornuftige legen. De andre jeg traff sa til meg flere gang at jeg var ikke lav nok i BMI til at de satte i gang med noe sonde og sendte meg hjem sykere enn da jeg kom. Bare med litt mer kalium. Norsk helsevesen på sitt beste….

Anyways, det ble noen dager hjemme før jeg hadde en planlagt innleggelse på Østmarka A3 i røddagene i påska. Og da hadde frk. Fastlege tatt kontakt og sagt at NÅ må de ta tak i ernæringssituasjonen siden sykehuset ikke gjorde det. Så tro det eller ei, etter å ha tryglet og bedt om oppfølging til måltidene i 1,5 år så har jeg fått det denne uka. I allefall mye mer enn før. 

Jeg har sovet og sovet og sovet, ikke så ulikt hjemme og når jeg var på medisinsk. Kroppen er vel sliten. Men har fått tatt noen turer ut i sola da. 

Det er utrolig deilig å kjenne at sola faktisk varmer og at det omsider begynner å komme noen vårtegn. Det har liksom regna og/eller snødd konstant en periode og da er det ikke såå fristende å dra ut med mindre man må… 

I morra skal jeg hjem igjen, kan jo ikke fortsette mer enn ei uke med et opplegg som fungerer, og av en eller annen grunn tror de her jeg skal klare å spise det samme hjemme og gå opp i vekt. 

Seriøst liksom, her får jeg god vegetar mat til middag (ja St. Olav lager god mat) og ting blir lagt til rette og jeg blir påmint måltidene. Det er jævlig å gjennomføre, men det virker ikke som behandlerne forstår hvor sterk anoreksien er. Når du sitter der aleine… Så er det ikke «bare» å lage seg ei brødskive. Og spise den etterpå. 

Nå har jeg stort sett hatt noen sammen meg som har forsikret meg flere gang om at det der er en helt normal porsjon. Det går bra, osv. 

Og etterpå krøpet under dyna og rømt inn i en bok til jeg har sovna. 

Så ja, jeg gruer meg til i morra. Om jeg har klart å gå opp noe i løpet av denne uka. Så mye som jeg har stappa innpå har jeg sikkert gått opp flere kg, så kommer anoreksien til å få totalt hetta. Og i fare for å høres pessimistisk ut, så tror jeg ikke det kommer til å gå sånn kjempe bra desverre. Anoreksistemmen er alt for sterk, særlig når jeg er alene. Og det er jeg jo stort sett hjemme. Det er bare 28 dager til jeg skal på Beitostølen nå, og når det var 2 mnder så så de at vi prøver kostliste før sonde på natta. Vel, nå begynner jeg å få j… dårlig tid på meg. 

Hadde jeg vært på feks RKSF eller en hvilken som helst SF enhet med den vekta/BMI jeg har nå hadde jeg fått aktivitetsnekt. Mens Østmarka ser ikke noe problem med at jeg drar på et tøfft rehab opplegg i 3 uker. Det er jo noe som er rivruskende galt da… Og jeg har ikke lyst å dra dit å få aktivitets nekt heller. Jeg vil være med på mest mulig. Så jeg fatter og begriper ikke hvorfor de skal gjøre det så himla vanskelig for meg. 

Så håper alle har hatt en god påske med påskegodt, familiekos, brettspill eller hva enn som gleder dere. 


 

Noen mennesker venter hele uken på fredagen,

På sommeren og hele livet på lykken. 

Ikke vent, lev NÅ!

Ja, så hvordan går det? 

Jeg tror jeg har greid å banka inn i hue på behandlingsgruppa på Østmarka at mat er et problem. Men derfra til å forstå hvor stort problem det faktisk er har vært litt værre. 

Selv om jeg har sovet mye, veldig mye har jeg fått gjort noen koselige ting også da. Jeg ble invitert i bursdag til mammaen til Eva. Og jeg har jo lenge hørt rykter om den fantastiske pavlovaen hun lager så jeg kunne jo ikke si nei til det. Hehe.

Og det var jo godt å treffe Eva og ungene igjen. Alltid trivelig det.  Og pavlovaen var like god som forventet ;-) så takk for at jeg ble invitert i hyggelig selskap. Håper jeg kan invitere på gjenvisitt når formen blir litt bedre. 

Eva som da er en av mine aller beste venner, den jeg har hatt lengst faktisk, og som ALDRI har svikta meg på noe vis alle de 16 årene jeg har vært syk, og alltid behandla meg som et normalt menneske samme hvor sjuk jeg har vært har fått kreft. Ingen fortjenener å få kreft, men av alle… Eva? NEI, nei, nei. 

Derfor ber jeg innstendig om å bidra til Eva og kompis (bamsen) sin innsamlings aksjon til krafttak for kreft.

http://innsamling.kreftforeningen.no/krafttakmotkreft2017/5-6057
Så kommer du direkte til Eva og Kompis sin innsamling. Jeg håper alle mine venner forstår hvor mye dette betyr for meg.

Og til slutt:

FUCK CANCER

Så akkurat nå er jeg på A3 da, kom hit i går ettermiddag for jeg har vært så sliten. Frk. Fastlege syns vel også at vekta begynner å bli uakseptabel lav. 

Så… ja. Jeg sover over halvparten av døgnet, men det går nå på et vis. Jeg driver å strikker disse luene: 

Og lager en fotoserie/montasje med en plastikk elg jeg fikk som premie for blodprøvetakinging til en av sykepleierne på A3. Vi har en veldig intern elg humor. 

Jeg håper våren kommer til Trøndelag snart også. Er så lei av snø og gråvær nå. Mens jeg får snapper fra folk rundt i landet hvor det er sol og varme så har vi minusgrader, snø og regn… Håper det snur snart!

Jeg håper alle der ute har en best mulig helg hvor enn dere er. 

Rehab og SF

Det er 60 dager til jeg skal på rehabiliteringsopphold på Beitostølen nå. Jeg vet jeg må opp i vekt til da, og i allefall ikke gå ned. Men åssen i svarte svingende skal jeg klare det på egenhånd? Når nyrene mine begynte å virke og jeg var gått nok ned i vekt, ironisk nok så gav Østmarka blanke i hva jeg veier og jeg aner jo ikke da selv heller. 

Sist ansvarsgruppemøte ba jeg om hjelp til å gå opp i vekt til rehabiliteringsoppholdet fordi jeg vet det kommer til å bli fysisk tøft. Jeg får noen dager i påska… Men om jeg får noe oppfølging ifht maten tviler jeg egentlig på. 

Ergoterapeuten min var her i dag og hun syns jo det var rart ikke hjemmesykepleien kunne hjelpe meg mer med dette. Så vi snakka litt rundt det. Jeg har jo i utgangspunktet vedtak på at de skal være sammen meg å drikke en næringsdrikk til frokost, men så ble det sagt på et møte at det kom til å være et oppdrag på 5!!!! minutter…. Og på 5 minutter har jeg jo knapt greid å åpne næringsdrikken, gi meg i allefall et kvarter så kanskje jeg får i meg halvparten. Det er tross alt bedre enn ingenting. Og hvis de kunne kommet en tur på ettermiddagen også så er jo det litt næring i allefall. For frk. Fastlege har snakka om å legge meg inn på medisinsk for ernæring og det har jeg ikke så lyst til egentlig….

Rock bottom…

Hva skal man si egentlig? Eller hvor skal man starte?  

Nå ryr det nok en gang inn meldinger inn i innboksen min om å sette et hjerte på statusen sin i solidaritet med kvinner med brystkreft, og andre kryptiske meldinger «oss kvinner imellom».

Sorry folkens, men kryptiske meldinger på facebook eller messenger hjelper ingen og jeg føler fint lite solidaritet. Og jeg tror egentlig ikke de som er rammet av kreft gjør føler seg særlig hjulpet av at folk skriver hvilken farge de har på BH’n sin og diverse andre kryptiske ting som menn liksom ikke skal skjønne. Og BTW, menn får kreft de også…

Vil du virkelig gjøre noe for kvinner med brystkreft kan du kjøpe masse fine rosa sløyfe produkter her: http://nettbutikk.kreftforeningen.no/produktkategori/rosa-sloyfe/ 
Eller du kan gi penger direkte til kreft forskning  veldig enkelt med å vippse ønsket beløp til 2277.

Har du lyst å bidra med noe positivt til andre grupper, så har jeg noen forslag her til grupper som skjeldent draes fram i lyset:

Du kan støtte forskning på Lupus og andre revmatiske sykdommer her:
7035 05 26704

Eller du kan velge Norsk Handikappforbund:
1503 31 23857

Syns du Rådgivning om spiseforstyrrelser passer deg bedre?
Send en SMS med kodeord ROS <navn, adresse, epost, fødselsår> til 2434.

Kirkens Bymisjon trenger også sårt penger for å kunne drive tiltakene sine. Gå inn på denne siden: https://bymisjon.profundo.no/gi/

På sykehuset er det mange barn, også uten kreft. Sylehusklovnene bryr seg ikke om diagnose, men prøver å gi barna en god opplevelse.
På St. Olav står vist stadig under sparekniven siden de ikke er tilknyttet barnekreftforeniningen. Sånn bør det ikke være og sylehusklovnenene vil nok alle som har hatt barn på sykehuset beholde.

http://www.sykehusklovnene.no/stottoss/

Chorea Huntington… forferdelig sykdom!

http://www.huntington.no/?k=4591

LEVE – landsforeningen for etterlatte etter selvmord.
5010 05 63980

Ellers kan jeg liste opp ei lang liste jeg ikke fant kontonummeret til…. Men, et stort MEN! Mange av disse stedene setter de like mye pris på tiden din som pengene dine…

Blåkors, Barnas Stasjon, CP-foreninga  (trenger ledsagere til sommerleirene de arrangerer hvert år), Livsglede for eldre, røde kors, demensforeningen, norsk folkehjelp…

Pick your choice! Og hvis noen kopierer DENNE statusen, da blir jeg mer imponert enn over alle de som deler ut kryptiske hjerter og skal slette deg fra vennelista hvis du ikke gjør som det står i meldinga.

Men det er så mange andre MØKKA sykdommer som er minst, om ikke mer dødelige som ingen synes å bry seg om i disse statusene.

Jeg har til dags dato ikke fått en kryptisk melding om at nå skal vi være solidariske med alle som har psykiske lidelser, ennå det er 2/3 av befolkningen…

Jeg er på Østmarka A3 akkurat nå. Ting ble litt vanskelige å takle når jeg fikk vite at en av de beste venninnene mine har fått kreft. Jævla møkka sykdom, hun av alle er den siste som fortjener den dritten. Av alle vennene mine er hun den som alltid har vært der for meg så lenge jeg har vært syk og aldri dømt meg på noe vis! Og det sier sitt. Og alltid behandla meg som Tine og ikke en diagnose. 

Anyway, jeg gikk på en skikkelig smell når samtidig ei jeg trodde var ei allright jente viste seg å være dypt inne i den gjengen som har plaga meg og vridde og vendte på alt mulig og at hun hadde blitt «skremt» når jeg ønsket henne god jul. Og det var hun selv som gav meg mobilnummeret ditt ifb med noe arrangement hun inviterte meg med på, men hvor det var et par trappetrinn og at jeg da kunne ringe henne så jeg kom meg inn. Men plutselig etter å ha vært på bursdag til en i gjengen så kjenner hun meg ikke lenger… Og det etter å ha sendt meg en haug SnapChat fra nevnte bursdag. Så vi er ikke ferdig med barnehagen ennå tydeligvis. 

Så det ble en lang innleggelse på intensiven og medisinsk avdeling ut av dette her… Og etterhvert oppfølging av medisinsk avdeling på Østmarka. 

Men, gjort er gjort og spist er spist som man sier. Så nå prøver jeg å klatre meg opp igjen både psykisk også fysisk og ser fram til jeg skal på «Aktiv i Rullestol» på Beitostølen i Mai. 

Debattinnlegg i adressa

For ei ukes tid hadde jeg hovedinnlegget i ordet fritt i adressa. Så til de som ikke har adressa, så tenkte jeg å legge det ut her. Jeg ville bare la det gå litt tid. 

Hei du som dessverre fikk bilen din ødelagt når du reddet livet mitt på kroppanbrua en kveld sent i september i 2015. Jeg var ikke i stand til å hverken være særlig takknemlig eller takke deg i situasjonen, der og da var alt bare håpløst.

Du reddet livet mitt den dagen kvelden.


Takk også til politi, legevakt og AMK som aldri gav meg opp selv om dere ikke ble hørt av psykiatrien. Dere var de eneste som opptrådte profesjonelle både ovenfor meg, og de som tilfeldigvis fanget meg opp i en periode jeg var svært dårlig.


Samme vil jeg si til dere som fisket meg opp fra det iskalde vannet langs ladestien midtvinters. Jeg er takknemlig idag for at dere viste omsorg overfor meg når jeg ikke var istand til det selv.


Det er alt for få som dere som bryr dere om om andre mennesker. Jeg har mange jeg kan takke for at jeg lever idag, og de aller fleste er helt vanlige mennesker som har et godt hjerte og som har ofret egne materielle ting for min skyld, for å berge mitt liv når jeg selv har følt det ikke har vært å leve. Jeg skulle gjerne takket hver og en av dere om jeg fikk sjansen.


Idag får jeg omsider god hjelp, jeg jobber som miljøarbeider på et sykehjem i byen, og trives veldig godt med å være tilbake i jobb.


Så det nytter å hjelpe mennesker som har det vanskelig, selv om man dessverre ikke får så mye takknemlighet der og da. Jeg var i allefall ikke i stand til det. Jeg var mest fortvilet. Og ikke minst, det man kan få det bedre også selv om livet ser aldri så mørkt og svart ut. Jeg kan i ettertid si at jeg har hatt flaks som har møtt disse menneskene jeg ikke kjenner, men som har ofret mye for at jeg lever i dag.

Men, be om hjelp før det går så langt om du sitter med slike tanker. Om psykiatrien ikke vil hjelpe deg, snakk med en god venn.

For det blir bedre! 

Et lite vink…  og vlogg eller hva f… det nå heter. 

Tusen takk for helt overveldende respons på det forrige innlegget mitt. Jeg brukte lang tid på å skrive det, og det var et av det mest personlige og vanskelige innleggene jeg har skrevet tror jeg. 

Jeg er omsider kvitt den faenskapen som herja meg, om det var influensa eller hva det nå var. Ei på jobb sa at årets influensa har tatt livet av mange eldre så, såfall er det ikke rart jeg har sovet nesten hele dagen og følt meg crap i tillegg til den arma som ikke samarbeida. Men jeg har kommet i gang på jobb igjen nå, og i dag var det ansvarsgruppemøte. Ikke at det kom noe revolusjonerende ut av det. 

Men det er jo mange som har spurt om jeg kan lage videoblogg. Vel, jeg har ikke noe videokamera eller proff utstyr, så jeg har lagd en liten snutt på mobilen. Tried my best, nei jeg kan bedre å lage film. Men det faller meg ikke helt naturlig å prate med telefonen, så ja. Min første videoblogg eller vlogg er en omvisning i leiligheten min. 


Så med det samme, hva ønsker folk å lese mer om og evt mindre om? En gylden mulighet til å påvirke innholdet på bloggen her nå 😉

God natt!