Hvorfor er psykiatrien så redd for å fortelle hva som faktisk foregår der?

Først av alt, kjære Mental Helse, tvang i psykiatrien er det minste problemet der. Ok, så har enkelte av dere opplevd tvang som har føltes unødvendig. Men hvis vi skal avskaffe tvang? Skal vi la folk gå rundt med ubehandlede psykoser, sulte seg til døde og ta livet sitt uten av noen har mulighet til å gripe inn? Det høres for meg ut som et kaldt kynisk samfunn.

Jeg vil ikke si at det er et problem med for mye tvang og skjerming i Trondheim. Heller motsatt.


Her blir man på lukket akuttpost overlatt til seg selv, og jeg kan ikke fatte hvorfor mental helse er så imot tvangsbruk.
Jeg kjenner en del av de som har uttalt seg om tvangsbruk og det er mennesker uten bakkekontakt for å si det sånn.

Hadde Østmarka gjort jobben sin når jeg ble tvangsinnlagt fra medisinsk avdeling i 2014 fordi de ikke turte ha meg der av hensyn til min egen sikkerhet så hadde jeg kanskje ikne vært handikappet, slitt med epilepsianfall og utrolig plagsomme spasmer idag.

På Østmarka ble jeg overlatt til meg selv, etter en uke med fastvakt på somatisk som knapt tok øynene fra meg.

Burde man ikke se på det som VIRKELIG er problemene i psykiatrien? At behandlerne «rydder avd» til helga? Og de som kommer inn i helga er de som ble rydda ut på fredag, men da via somatisk etter et selvmordsforsøk?

Eller mangelen på plasser? Her i Trondheim er de så stolte over å få nytt bygg. De burde heller stå på barrikadene å spørre hvilken idiot som har dimensjonert et bygg med like få plasser som idag hvor kapasiteten allerede er sprengt. Og i tillegg skal de gå baklengs inn i framtida å gå med uniform? Jepp, du leste riktig. Litt sånn alla gjøkeredet.

Også har vi måten de møter selvskadere på… Og pasienter med spiseforstyrrelser.

Dette sier veilederen. I praksis?

I praksis så er det et slags strafferegime jeg aldri har skjønt.

Jeg ble behandlet etter denne metoden første gang jeg ble innlagt, 18 år gammel.

Ingen spurte hvorfor jeg skadet meg, jeg ble fortalt at jeg skadet meg ikke alvorlig nok til at de tok meg seriøst. Vel, ikke engang når jeg lå på respirator på intensiven var det alvorlig nok for Haukåsen…

Praksisen var den at det problemet du var innlagt for ble du straffa med utskrivelse eller andre ting hvis det skjedde. Såkalte tvangsutskrivelser.
Så når man slet med selvskading og skada seg så var ikke løsningen å snakke med meg HVORFOR jeg skada meg, men avvise meg. Når jeg i utgangspunktet var syk pga mye avvisning, det hadde de visst hvis de var litt mer opptatt av å snakke med meg enn å straffe meg for den straffen jeg allerede hadde gitt meg selv for ikke å være flink nok, tynn nok, bra nok, osv. Med andre ord ble jeg straffa av de som skulle hjelpe meg fordi jeg hadde straffa meg selv…

Det gav ikke mening den gang og førte til flere selvmordsforsøk, som igjen ble straffet av personalet. Jeg ble straffet fordi jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ønsket å dø, noe som såklart bare førte til nye selvmordsforsøk. Og mer straff fra personalet iform av disse tvangsutskrivelsene.

Og quess what? Det gir fortsatt ikke mening. Man straffer jo ikke pasienter innen somatikken fordi de ikke blir friske med en gang? Da prøver man en annen type antibiotika eller cellegift. Og har man et gipsa bein, så tar ikke ortopeden å knekker opp beinet på nytt uten bedøvelse hvis det ikke har grodd innen estimert tid.

Hadde noen gjort slike ting hadde det garantert stått på forsiden av adressa dagen etter i såfall. Men som psykisk syk virker det som legene kan tillate seg utrolig mye drøyt, og media løfter ikke en finger.

https://www.dagbladet.no/kultur/barndommens-raskap/68617690

Syns det er på tide mental helse innser at tvang redder liv når man ikke er i stand til å se det selv og at enkelte trenger å tvangsmedisineres i en periode for å komme ut av en psykose.

Og heller jobber for at det som skjer inne i avdelingene ikke skal skje! Den kommentaren jeg fikk som 18-åring, at jeg ikke skada meg alvorlig nok har ligget i bakhodet siden. Og mange har unnlatt å ta meg seriøst siden. Jeg skal ikke navngi legene, men når legevakt/politi tvangsinnlegger deg 4 ganger på en dag fordi når du kommer til posten gidder ikke personalet se på papirene, de bare sier de har snakket med legen som sa jeg kunne gå…. Men den 4 gangen når den samme legevaktslegen sa hun kom til å melde det til helsetilsynet så måtte jeg ha fastvakt og ble kasta ut dagen etter.

Jeg skjønner ikke hvorfor mental helse ikke jobber mer med slike ting for det er det så mange som opplever. Tvangsmedisinering er det tross alt ikke så mange som blir utsatt for. Og de jeg har møtt har trengt det og vært glad i etterkant når de er kommet ut av psykosen.

Men at sykehuset behandler mennesker som møkka under skoene sine, det er ikke så viktig for mental helse ennå de som opplever det å bli tvangsutskrevet bare for å bli lagt inn dagen etter er det så utrolig mange av. Mange flere en de som «lider» under tvang og tvangsmedisinering.

Og personalet? Sykepleierne og de som «jobber på golvet»… Hvorfor gjør ikke dere noe? Jeg vet dere ikke liker denne behandlingen. Men dere kan faktisk protestere. Legene og behandlerne er totalt avheninge av dere… Og så lenge dere bare gjør som legene sier og ikke sier imot så, ja… For å sette det veldig på spissen, det sa mange tyskere under krigen og. At de bare gjorde som de fikk beskjed om. Men alle har en fri vilje, og i motsetning til en tysker som sa imot Hitler så står ikke et miljøpersonale som sier imot behandlerne ifare for eget liv og helse. Du blir ikke skutt om du står opp for pasienten din!

Det må gå an å bli kvitt den ukulturen som er på avdelinger, men jeg tror miljøpersonalet må gjøre jobben!

Advertisements

About Tine

Hei, Tine heter jeg. Jeg skriver om min hverdag som såkalt psykisk syk. Men jeg vil understreke at jeg er så mye mer en det. Bloggen min handler riktig nok om psykisk helse, men jeg prøver å fokusere på det positive i livet mitt og det jeg jeg får til på tross av mine utfordringer med en bipolar lidelse, spiseforstyrrelse og problemer med dissosiasjon. Lurer du på noe, så spør meg da vel. Jeg biter ikke 😀 Er det noe du lurer på, så gjerne ta kontakt med meg på Mail. tinelohre(@)gmail.com

Posted on 6. september 2017, in Østmarka, Helse, Meninger, Psykiatri, Selvskading. Bookmark the permalink. 18 kommentarar.

  1. Dette var faktisk et veldig bra innlegg.

  2. Godt og viktig skrevet, tvang er ikke problemet, tvang kan redde liv. Men selvfølgelig finnes det unntak der det ikke skulle vært brukt tvang, men redder det liv får man heller leve med lidelsene det påførte oss. Som du sier, det er helt andre problemer å ta tak i.

    • Takk for det. Vet jo du blir utsatt for det daglig.
      For meg er det og forskjell på hvordan tvangen utøves. Jeg har blitt beltelagt på en nogenlunde okei måte, personalet var ikke frekke og holdt meg i hånda hele tida.
      En mye bedre opplevelse enn at X anntall personalet trøkker deg med magen ned mot senga og tviholder på deg og truer med at hvis ikke du roer deg så sender vi deg på post xx som de VET jeg hater liksom.
      Den værste gangen de holdt meg var når de i tillegg kalte meg for navnet til en av mobberne mine og sto å sa «no må du ro dæ ned ….» DA klikka jeg virkelig.

    • I London brukte de ikke reimer faktisk. De brukte medisiner for å roe ned pasientene istedet. En kort holding sprøyte i ræva og så snakka de med deg om hva som utløste/trigga at ting ble vanskelig.

  3. Utrolig bra skrevet vennen!❤

  4. Virker som at det er forskjell for hvor i landet man kommer ifra. Da jeg ble lagt inn på ålesund på tvang i 3 uker så la de meg i reimer pga at jeg mistet et glass med vann i gulvet på røykerommet. Og på post 7 på østmarka da jeg ble lagt i reimer så fortalte sykepleien som satt ved siden av meg hvor fæl og grusom jeg var,ble knust. Men ser i dag hvor mye forskjellsbehandling det er… mye av det jeg opplevde var unødvendig. Men ja folk som virkelig trenger det her i trheim får det ikke. Folk dør jo stadig vekk nettopp pga dette..
    Skremmende!

    • Mhm. På Ahus når de la meg i reimer hadde de og reimsenger som var litt som sykehussenger så man ikke lå flatt ut å stirra i taket. Samtidig som kontakten snakka beroligende til deg.
      På Østmarka syns jeg de er fæle til å holde. For da slipper de skrive tvangsprotokoll å tilkalle legen, når de «bare» har trøkt deg ned i senga og holdt deg fast og kalt deg den personen som gjorde at du utagerte i utgangspunktet.

    • Men der jeg har blitt behandla dessisdert best er i London. Der reima de ikke folk, de holdt deg og gav ei sprøyte i ræva, hjalp deg opp i senga å sa de var der om du ville snakke om det som utløste situasjonen

  5. De i london høres ut som at de har en human løsning👌 Ragnhild,psykologen min på traume sa at det er overgrep jeg er blitt utsatt for i psykiatrien. Så ikke rart jeg gjemmer meg når jeg oppsøker en avd i dag. Måte på feilbehandling i trheim!! Som jeg har sagt til meg selv,skal aldri på øm mere. De forstår aldri uansett!

    • Ja ikke sant. I tillegg har de en null visjon på selvmord i England. Så de er kjappe til å sette folk på K.O. De mener det er bedre å ha folk på K.O. en gang for mye enn for lite og går «check rounds» hvert kvarter hvor de noterer hvor hver pasient er og hva pasienten gjør. Om jeg feks lå i i senga skrev de om jeg lå på magen og at de så jeg hadde puste frekvens på 12.
      Og hver morra ble alle veid, målt temp, blodtrykk osv.

  6. Vet du, jeg ble lettet når jeg leste dette innlegget og kommentarene. At det ikke bare er jeg som har rare meninger om ting innen psykisk helsevern.
    Synes det er bra de har tatt med i lovendringen at pasienten skal tilbys samtale om tvangsbruken, men har en mistanke om at det i praksis, vel…
    Det du har skrevet om London minner meg om en innleggelse i Nederland.
    Selv om det var en akuttpost, selv om en var innlagt mot sin vilje (inbewaringstelling) var det lagt opp til en aktivitetsplan, både felles og individuelt. Hvordan skulle en bli bedre av å glo i veggen? Personalet tok seg tid til pasientene fremfor kaffekoppen, slik at vanskeligheter kunne bli løst før de ble for store. Snakket en del med primærkontakten jeg hadde om tilnærminger som jeg -fra et norsk perspektiv- syntes var underlige, var en god del der hen ikke kunne skjønne skulle være noe særlig til hjelp. Og jeg følte meg som en person, ikke bare et problem, under hele oppholdet, selv ved tvangsbruk.

    Ømarka-erfaringene høres dessverre kjente ut.

    • Ja Norge har mye å lære av utlandet tror jeg. Storbritannia har jo også en nullvisjon om selvmord og de sa det var bedre å ha noen på K.O. en gang for mye enn for lite.
      Og det var aktivitet 2 gang på dagtid i avdelingen og på kveldstid for de som hadde utgang mer enn 3 timer.
      Og som du sier, selv under tvang følte jeg de så meg som et menneske, og behandla meg som det.

      Her blir man bare overlatt til seg selv mens personalet sitter på vaktrommet. De skal ha en stuevakt og en gangvakt, men ytterst få følger det opp. De sitter på kontoret med døra åpen å har stuevakt, men de får jo ikke med seg hva som skjer og er tilgjengelige for bare vanlig hverdagsprat når de sitter på facebook på kontoret liksom.
      Da forsvinner hele poenget med stuevakta.

Gi et lite vink ;)

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: