Monthly Archives: september 2017

Vegansk Brownie

  • 200 g melkefri sjokolade
  • 200 g peanøtter (kan sløyfes)
  • 170 g hvetemel
  • 1 ts bakepulver
  • 3 ss kakaopulver
  • 180 g brunt sukker
  • 1 ts vanilje ekstrakt eller vaniljesukker
  • 5 ss nøytral matolje
  • 2.5 dl soyamelk

Forvarm stekeovn til 180 grader. Kle en form på ca 22×22 cm med bakepapir.

Smelt 150 gram av sjokoladen i vannbad, grovhakk resten sammen peanøttene.

Bland alt det tørre og visp sammen soyamelk og resten av ingrediensene.

Rør inn 150 g peanøtter og den hakkede sjokoladen. Hvis du liker litt litt sterkt, så smak til med Cayenne.

Ha røren i forma å strø resten av peanøttene på toppen. Hvis du ikke bruker peanøtter kan du strø litt havsalt på toppen av kaka.

Bak den midt i ovnen i 20-25 minutter.

Spis den varm med is eller så er den like god kald.

En annen variant er å røre frossene bringebær inn i røra. Bare fantasien setter grenser.

Advertisements

Jeg ønsker meg…

Jeg ønsker meg veldig mye egentlig. Men akkurat idag går Trondheim Pride paraden. Og jeg skal delta sammen Handikappforbundet. Nå er det sikkert noen som lurer på hva rullestolbrukere har med homser å gjøre?

Ikke noe som helst nødvendigvis. Det finnes homofile og transseksuelle blandt handikappede akkurat som i resten av befolkingen.

Pride betyr stolthet. Og gjennom å delta på pride paraden viser man stolthet over mangfoldet i samfunnet. Stolthet over at man er kommet dit man er idag på tross hindringene samfunnet skaper.

Så hvis jeg virkelig skulle ønske meg noe viktig så er det et varmere og mer inkluderende samfunn som er tilgjengelig for alle.

Slik er det ikke idag. Hvis jeg skal ut å spise eller på kafé med venner og familie må vi alltid tenke på om man kommer inn det stedet. Og noen steder kommer man fint inn, men man kan ikke bli for lenge siden toalettene er i kjelleren med bare trapp ned.

Jeg skulle ønske det var lovpålagt når man åpner en restaurant eller kafe i 2017 at den er tilgjengelig for alle. Eller at alle boliger bygges så man ikke trenger å spørre om man kommer seg inn hos vennene sine.

Og ikke minst skulle jeg ønske at det fysiske miljøet ble mer tilrettelagt så det er lettere å komme seg rundt. Fjern h…. brostein og få orden på lyskryss og andre fotgjengeroverganger så man faktisk kommer seg over og opp på den andre siden. Nå har de fleste overganger i Trondheim iallefall en stor dump på begge sider av veien som enkelte er såppas bratte at de ikke kan forseres….

Det er mine helt enkle ønsker for idag. Og at flest mulig joiner pride paraden. For STOLTHET!

De som er med på bloggutfordringa er:

Hvorfor er psykiatrien så redd for å fortelle hva som faktisk foregår der?

Først av alt, kjære Mental Helse, tvang i psykiatrien er det minste problemet der. Ok, så har enkelte av dere opplevd tvang som har føltes unødvendig. Men hvis vi skal avskaffe tvang? Skal vi la folk gå rundt med ubehandlede psykoser, sulte seg til døde og ta livet sitt uten av noen har mulighet til å gripe inn? Det høres for meg ut som et kaldt kynisk samfunn.

Jeg vil ikke si at det er et problem med for mye tvang og skjerming i Trondheim. Heller motsatt.


Her blir man på lukket akuttpost overlatt til seg selv, og jeg kan ikke fatte hvorfor mental helse er så imot tvangsbruk.
Jeg kjenner en del av de som har uttalt seg om tvangsbruk og det er mennesker uten bakkekontakt for å si det sånn.

Hadde Østmarka gjort jobben sin når jeg ble tvangsinnlagt fra medisinsk avdeling i 2014 fordi de ikke turte ha meg der av hensyn til min egen sikkerhet så hadde jeg kanskje ikne vært handikappet, slitt med epilepsianfall og utrolig plagsomme spasmer idag.

På Østmarka ble jeg overlatt til meg selv, etter en uke med fastvakt på somatisk som knapt tok øynene fra meg.

Burde man ikke se på det som VIRKELIG er problemene i psykiatrien? At behandlerne «rydder avd» til helga? Og de som kommer inn i helga er de som ble rydda ut på fredag, men da via somatisk etter et selvmordsforsøk?

Eller mangelen på plasser? Her i Trondheim er de så stolte over å få nytt bygg. De burde heller stå på barrikadene å spørre hvilken idiot som har dimensjonert et bygg med like få plasser som idag hvor kapasiteten allerede er sprengt. Og i tillegg skal de gå baklengs inn i framtida å gå med uniform? Jepp, du leste riktig. Litt sånn alla gjøkeredet.

Også har vi måten de møter selvskadere på… Og pasienter med spiseforstyrrelser.

Dette sier veilederen. I praksis?

I praksis så er det et slags strafferegime jeg aldri har skjønt.

Jeg ble behandlet etter denne metoden første gang jeg ble innlagt, 18 år gammel.

Ingen spurte hvorfor jeg skadet meg, jeg ble fortalt at jeg skadet meg ikke alvorlig nok til at de tok meg seriøst. Vel, ikke engang når jeg lå på respirator på intensiven var det alvorlig nok for Haukåsen…

Praksisen var den at det problemet du var innlagt for ble du straffa med utskrivelse eller andre ting hvis det skjedde. Såkalte tvangsutskrivelser.
Så når man slet med selvskading og skada seg så var ikke løsningen å snakke med meg HVORFOR jeg skada meg, men avvise meg. Når jeg i utgangspunktet var syk pga mye avvisning, det hadde de visst hvis de var litt mer opptatt av å snakke med meg enn å straffe meg for den straffen jeg allerede hadde gitt meg selv for ikke å være flink nok, tynn nok, bra nok, osv. Med andre ord ble jeg straffa av de som skulle hjelpe meg fordi jeg hadde straffa meg selv…

Det gav ikke mening den gang og førte til flere selvmordsforsøk, som igjen ble straffet av personalet. Jeg ble straffet fordi jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ønsket å dø, noe som såklart bare førte til nye selvmordsforsøk. Og mer straff fra personalet iform av disse tvangsutskrivelsene.

Og quess what? Det gir fortsatt ikke mening. Man straffer jo ikke pasienter innen somatikken fordi de ikke blir friske med en gang? Da prøver man en annen type antibiotika eller cellegift. Og har man et gipsa bein, så tar ikke ortopeden å knekker opp beinet på nytt uten bedøvelse hvis det ikke har grodd innen estimert tid.

Hadde noen gjort slike ting hadde det garantert stått på forsiden av adressa dagen etter i såfall. Men som psykisk syk virker det som legene kan tillate seg utrolig mye drøyt, og media løfter ikke en finger.

https://www.dagbladet.no/kultur/barndommens-raskap/68617690

Syns det er på tide mental helse innser at tvang redder liv når man ikke er i stand til å se det selv og at enkelte trenger å tvangsmedisineres i en periode for å komme ut av en psykose.

Og heller jobber for at det som skjer inne i avdelingene ikke skal skje! Den kommentaren jeg fikk som 18-åring, at jeg ikke skada meg alvorlig nok har ligget i bakhodet siden. Og mange har unnlatt å ta meg seriøst siden. Jeg skal ikke navngi legene, men når legevakt/politi tvangsinnlegger deg 4 ganger på en dag fordi når du kommer til posten gidder ikke personalet se på papirene, de bare sier de har snakket med legen som sa jeg kunne gå…. Men den 4 gangen når den samme legevaktslegen sa hun kom til å melde det til helsetilsynet så måtte jeg ha fastvakt og ble kasta ut dagen etter.

Jeg skjønner ikke hvorfor mental helse ikke jobber mer med slike ting for det er det så mange som opplever. Tvangsmedisinering er det tross alt ikke så mange som blir utsatt for. Og de jeg har møtt har trengt det og vært glad i etterkant når de er kommet ut av psykosen.

Men at sykehuset behandler mennesker som møkka under skoene sine, det er ikke så viktig for mental helse ennå de som opplever det å bli tvangsutskrevet bare for å bli lagt inn dagen etter er det så utrolig mange av. Mange flere en de som «lider» under tvang og tvangsmedisinering.

Og personalet? Sykepleierne og de som «jobber på golvet»… Hvorfor gjør ikke dere noe? Jeg vet dere ikke liker denne behandlingen. Men dere kan faktisk protestere. Legene og behandlerne er totalt avheninge av dere… Og så lenge dere bare gjør som legene sier og ikke sier imot så, ja… For å sette det veldig på spissen, det sa mange tyskere under krigen og. At de bare gjorde som de fikk beskjed om. Men alle har en fri vilje, og i motsetning til en tysker som sa imot Hitler så står ikke et miljøpersonale som sier imot behandlerne ifare for eget liv og helse. Du blir ikke skutt om du står opp for pasienten din!

Det må gå an å bli kvitt den ukulturen som er på avdelinger, men jeg tror miljøpersonalet må gjøre jobben!

Blogg utfordring – jeg kan ikke leve uten…

Jeg fikk aldri skrevet forrige ukes bloggutfordring.

«Dette gir meg hjertebank«, så jeg tenkte å lure det inn her. For noe jeg har innsett at jeg har savna intenst er ridning og hest. Og jeg har ikke planer om å slutte med det igjen. Jeg gleder meg intenst hver tirsdag og fredag når det er ridning så det kvalifiserer som hjertebank tror jeg.

Jeg elsker også å reise, særlig med fly. Det gir meg og hjertebank. Både reisen, surre rundt å kjenne på atmosfæren på flyplassen og ikke minst selve flyturen. Dette kan jeg heller ikke leve uten!

Vennene mine (dere vet hjem dere er), niesene mine og deler av familien kunne jeg heller ikke levd uten. Heller ikke mamma og stefaren min.

Og mange mange fler enn de som er avbildet.

Jeg er og strikkeavhenig, og får litt panikk om jeg ikke har minst ett strikkeprosjekt.

Bøker kan jeg heller ikke leve uten, en god bok på Kindlen og kaffe er perfekt!

Av åpenbare årsaker kan jeg ikke leve uten rullestolen min. Og de andre hjelpemiddlene mine seff.

Jeg hadde mest sansynligvis ikke greid meg uten behandlingsteamet mitt i PART

Siste tilskudd i avhengigheter er symaskina… Jeg har blitt hekta!

Og ikke minst har jeg opparbeidet meg en relativt stor hobbykrok, så i år blir det hjemmelaga julegaver 💜

Det siste jeg ikke kan leve uten er…

Sjokolade…. min guilty pleassure. 😍

Vi trenger flere medlemmer til bloggutfordringsgruppa. Så er du en stabil blogger, så send meg en mld på facebook så kan du få mer info der! 👍

De andre som er med: