Har begynt med terapiridning!

Jeg fikk jo være med på 1 time på Beitostølen, syns det var greit å sjekke om det fungerte for meg med tanke på at jeg sliter med spasmer osv. Før jeg meldte meg på og betalte for et helt semester. Og på Beito merka jeg med en gang hvor intenst mye jeg har savna å sitte på hesteryggen.

Siden en rekvisisjon er på 30 timer og jeg og bestis starta opp først nå i høst får vi ri 2 ganger i uka fram til jul. Wuhuu.

Jeg og bestis rir på Foss Aune går på Leinstrand. Jeg følger selvfølgelig anbefalingene til min mentor Frøydis som jeg leide hest av i mange år. Gode gamle Ruby.

Og engang westernrytter, alltid westernrytter. Jeg takler ikke å sitte i engelsk sal, så jeg rir barbak med westernpad og bom istedet. Og ridestilen min bærer jo også preg av dette, ironisk nok ble jeg spurt om å ha et grunnkurs i western og horsemanship pga dette.

Det er jo stort sett islandshester, og hun frøkna jeg rir har en salig blanding av tølt, trav og galopp til tider. Og i går tror jeg ikke hun var helt våken og snubla og datt på knærne og da sklir man jo «elegant» nedover halsen på hesten. Men de sier jo man skal falle av 100 gang for å bli en god rytter og jeg har tross alt noen ganger igjen! Hvis dette i det hele tatt kan kalles et fall da..

Den størte forskjellen på terapiriding og det å gå på et vanlig ridekurs er for det første at fysioterpeuten som har videreutdanning innen hest ikke bare gir deg en ferdig oppsalt hest, men ser ann hva som passer deg og ditt behov. Det er selvsagt også rullestolrampe, og under timen ser de litt an hva man skal gjøre ut i fra rytternes ferdigheter/behov og ikke følger en standard utarbeidet plan som skal føre til rideknappen.

Målet er ikke nødvendigvis å bli en best mulig rytter, men å trives med hesten og det er jo kjent at dyr generelt hjelper på psyken.

Selv har jeg jo tenkt flere gang at hadde jeg ikke hatt Ruby, Oluf, Manell og stallen hadde jeg nok havna inn i psykiatrien langt før. Men jeg hadde et fristed. Jeg kunne sette meg ned i boksen til Oluf når den var nyflidd med masse ny spon (og fått litt kjeft av Lars for ponnier trengte ikke det) og snakke med Oluf. Eller gjøre akkurat det samme med Ruby og Manell. Men ponnistallen var det aldri så mye folk. Ellers kunne jeg gå en tur med Oluf oppi stien så han fikk gresse mens jeg gråt rundt halsen hans.

Manell og Oluf klar for western stevne. Begge fikk med seg en 1. plass på stevnet. 🐴🐎👌👍😉

Ruby på beite på Torshaug.

Advertisements

About Tine

Hei, Tine heter jeg. Jeg skriver om min hverdag som såkalt psykisk syk. Men jeg vil understreke at jeg er så mye mer en det. Bloggen min handler riktig nok om psykisk helse, men jeg prøver å fokusere på det positive i livet mitt og det jeg jeg får til på tross av mine utfordringer med en bipolar lidelse, spiseforstyrrelse og problemer med dissosiasjon. Lurer du på noe, så spør meg da vel. Jeg biter ikke 😀 Er det noe du lurer på, så gjerne ta kontakt med meg på Mail. tinelohre(@)gmail.com

Posted on 26. august 2017, in Beitostølen, Foto/bilder, Funksjonshemming, Helse, Hest, Hobby, Psykiatri, Reiser, Spiseforstyrrelse, Venner. Bookmark the permalink. 10 kommentarar.

  1. Et fint innlegg om noe fint! Ønsker deg en god høst på hesteryggen.

  2. Ååå, savner å sitte på hesteryggen. Du er heldig som har fått et sånt tilbud. Kos deg!

  3. Hei!

    Jeg kjenner ikke deg, men jeg eide den ene hesten du red på Beitostølen i mange år ❤ Den haflingeren du er avbildet på, med stjerne i pannen ❤ Jeg fikk han som føll og hadde han frem til 2009, da så jeg meg nødt til å selge han pga stifting av familie og økonomiske grunner. Har siden savnet han og tenker ofte på han ❤ Så fint at han fortsatt er på Beitostølen. Var han grei og fin å ri synes du? Han het Stako når jeg hadde han, men har hørt de endret navnet hans til Alvin på Beitostølen, vet ikke hvorfor. Uansett så koselig å se bilder av han, jeg håper han har det bra 🙂 Alle gode ønsker sendes deg! 🙂 Hilsen Iselin

    • Hei 😊 ja han het Alvin ja. Og jeg er veldig glad jeg fikk en time med han, for som du sikkert har skjønt har jeg tatt opp ridninga igjen. Og det gir meg så mye både fysisk og psykisk. 👍

      Og uten den timen med Alvin/Stako så hadde jeg ikke gjort det. Det var liksom dyttet jeg trengte. 🐎🐴

      Det med å bytte navn på hester har jeg aldri helt skjønt, husker det var en i stallen når jeg var fjorttis som ble bytta navn på fra ettellerannet til Manchester fordi den nye eieren heiet på Manchester. Tullete opplegg, hestene lærer jo navnet sitt så man forvirrer dem jo bare også med å bytte navn på de.
      Å forkorte dem er noe helt annet, sånn som hesten jeg red het «Ruby la rosa del fuego» selvsagt kalte vi han bare «Ruby» 💜

      Klem til deg

      • Takk for svar! 🙂 Så koselig å høre at det var Stako/Alvin som på en måte fikk deg til å begynne med ridning igjen ❤ Det er virkelig terapi i å holde på med hest og ridning, savner det veldig selv, blir ikke mye tid til det lengre nå som jeg er blitt tobarnsmor 😉 Men kanskje jeg får tatt det litt opp igjen når barna blir litt større 😀 Ja, skjønner ike hvorfor de byttet navn…jeg syntes også Stako var et rart navn når vi fikk han, men byttet ikke likevel, og ble jo vant til det 🙂 Og med haflingere er det sånn at de skal kalles opp etter første eller de to første bokstavene etter faren sin når de er hingster. Far til Stako hette Stan, derfor Stako 🙂 Men, men fint å høre at de fortsatt har han selv om han begynner å dra på åra. Haflingere er jo en av hesterasene som kan bli eldst, helt oppimot 40 år ! Så flott at han er der enda og har det bra ❤ Alle gode ønsker for resten av helgen til deg, og lykke til på veien mot bedre helse! ❤ 🙂

Gi et lite vink ;)

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: