Bloggtørke… Og litt betraktinger om psykiatrien. 

Tror jeg må stjele en sånn blogg utfordring fra noen snart. Jeg blir jo aldri tagga i sånne ting =P 

Innlegget blir mer spennende etterhvert om du gidder lese videre… ;-)

Tida etter at jeg kom hjem fra Beitostølen har vært litt sånn, tja? Tom? Den første tida var jo og en smule kjip siden jeg fortsatt hadde mye smerter i hånda, så det ble en ny røntgen på St.Olav og jeg fikk ei sånn skinne som støtta mye mer. 

Så har vi hatt sånn ca 4 dager uten regn i Trøndelag. En rett etter jeg kom hjem, en når jeg var på Nidaros en tur, igår og idag. Wuhu… (det har vært noen flere dager siden jeg tok en skrivepause i innlegget, og kommer sikkert til å bruke laaang tid siden dekninga på hytta er lik null.)Det er 

Var og et par dager i Lagmansretten som jury i lagretten. Selve saken kan jeg ikke si noe om, men dette er første gang jeg deltar så det var veldig lærerikt å se rettsystemet fra innsiden og ikke bare ha lest om det. Og etter å ha vært med i retten selv så syns jeg de som får først sakene sine for retten i Norge er heldige, siden vi har det rettssystemet vi har. 

At politiet henlegger alt for mange saker får bli en helt annen diskusjon.Sommeren så langt har blitt tilbragt delvis Hjemme, en tur på Nidaros og et hei og hade på Østmarka. Noen ganger har man det bedre hjemme når personalet ikke bidrar med særlig positivt, og man stadig får flashbacks til mobbingen på barne og ungdomskolen. Og personalet bygger opp under det… Man burde slippe å traumatises på nytt når man er innlagt. 

Og for de som skulle lure så er det de samme gamle som fortsatt går i barnehagen. Jeg må innrømme det var litt fristende å viske navnene deres vekk fra tavla og skrive BHG isteden, men i motsetning til andre i den gjengen som skriver på tak og vegger med kaviar og Gud vet hva på når h*n er misfornøyd, lot jeg det bli med en morsom tanke. :-)

Like morsomt er det ikke at Østmarka pusha meg langt over grensa og at det endte med dissosiasjon og påfølgende operasjon. Jeg ringte dit for å be om hjelp, hvem andre kan jeg ringe iflg avtalen min rundt midnatt? Og jeg fikk bare idiotisk svar, og ikke engang lurte den jeg snakka med på hvorfor jeg følte jeg trengte innleggelse. Det hører med til historien at jeg var rimelig dårlig når jeg var der og mye mer dissosiert en det jeg selv har vært klar over, for jeg har fått med meg diverse gjenstander hjem som personalet helt klart burde vært OBS på at jeg tok med meg på rommet. Men jeg føler ikke jeg betyr noe når jeg er der annet enn at jeg er til oppbevaring. Når jeg blir spurt hvordan jeg har det,  så forventes det at jeg har det bra. Svarer jeg noe annet så blir jeg snakka rundt til at personalet kan gå fra samtalen med å si at jeg har det bra, selv om jeg har det helt jævlig. 

Jeg savner sykepleierne på Beitostølen. Selv om de ikke var psykiatriske sykepleiere noen av dem var de mye flinkere enn nesten alle jeg har møtt i psykiatrien til å framheve det friske i meg. Når jeg hadde det vanskelig prøvde de å finne praktiske løsninger og ikke bagatelliserte det bort med at «du har har da hatt det sånn før og vet det går over, ta en Sobril og gå på rommet.» 

Det har altså gått noen dager siden jeg starta på innlegget som folk sikkert har skjønt siden jeg hopper litt i tid. 

Det som var så bra på Beitostølen er noe veldig enkelt som psykiatrien, i allefall i Trondheim har slutta med, var forming! For meg var det å kunne fordype meg i diverse prosjekter mye mer virkningsfult enn all Sobril i hele verden. 

På tidligere Haukåsen sykehus hadde de noe som kaltes «ergoterapien» som var åpent 2 gang om dagen, og det funka litt som på Beitostølen. Man kunne drive med forskjellige formingsaktiviteter til en selvkost pris.

Slike plasser finnes knapt i psykiatrien lenger. Man skal jo spare skal du vite. Og en annen ting Haukåsen hadde var ergoterapeuter på akuttpostene som sto for aktiviteter. Aktivitet på akuttpost? Tenker du kanskje nå. Går det virkelig an? Ja det går det. Også når jeg var innlagt i London på akuttpost hadde de 2 i noe ergoterapeut liknende stillinger som hadde aktiviteter, 2 ganger daglig hele uka og noen på kveldstid for de som hadde utgang i samarbeid med de andre avdelingene på sykehuset. 

Så hvorfor sparer man så iherdig på noe som hjelper pasientene? Det man har av «aktivitetstilbud» på akuttpostene i Trondheim nå er glo på TV, pusle puzzlespill, kortspill og andre spill, gå tur om du har utgang, biljard om personalet har tid å være med deg, et halv herpa treningsrom hvor du også må ha med personalet… Og så kan du selvsagt på eget initiativ strikke, fargelegge osv om du har utstyr til det. 

Men fra sykehuset sin side er det ikke lagt opp til særlig mye kreativ aktivitet og adspredelse. Noen poster har til og med forbud mot å gå på Ladestien. Den ene plassen man kan føle litt vind i håret og kanskje føle seg litt frisk? Hvorfor? Pga enkelt hendelser med svært dårlige pasienter blir alle kollektivt «straffet» og får ikke gå tur på en av Trondheims fineste turstier….

Men igjen, alt av kreative aktiviteter forsvant i det Haukåsen ble nedlagt. Ennå så mange som sier de savner det og hadde nytte av det. Og sikkert som meg, kunne fordype seg i det i stedet for å medisinere bort ting. Psykiatrien går baklengs inn i framtida… 

De bygger et stort fint bygg, kapasiteten er sprengt på akuttpostene nå, men bygger de flere senger i det store fine bygget? Nei da. Så man må fortsatt slåss med nebb og klør for å få hjelp, bare i litt finre omgivelser. Med mindre du er en av gullungene til behandlerne da, eller det som omtales som fast inventar. Folk som har bostedsadresse på akuttpost. Jeg skjønner ikke at de gidder engang av overnevnte grunner, blir man overflytta på langtidspost eller DPS så har de jo en del aktiviteter, og det gir litt mer mening å stå opp om morran. 

Ja, ble en del tankesprang dette blogginnlegget. Nå skal jeg pelle meg på posten og få posta nå greier og hente en pakke maling. Håper det forblir oppholdsvær. Så skal jeg prøve å bli flinkere til å blogge, og hvis noen vet om en blogg utfordring så gi meg et tips! 

Og ja… Herregud, jeg klarte å glemme kindlen min på labben på legekontoret i går. Sosehue altså… og ja en ting til, jeg og bestis begynner på terapiridning til høsten. Jeg gleder meg som en unge til å komme meg på hesteryggen igjen. 

Advertisements

About Tine

Hei, Tine heter jeg. Jeg skriver om min hverdag som såkalt psykisk syk. Men jeg vil understreke at jeg er så mye mer en det. Bloggen min handler riktig nok om psykisk helse, men jeg prøver å fokusere på det positive i livet mitt og det jeg jeg får til på tross av mine utfordringer med en bipolar lidelse, spiseforstyrrelse og problemer med dissosiasjon. Lurer du på noe, så spør meg da vel. Jeg biter ikke 😀 Er det noe du lurer på, så gjerne ta kontakt med meg på Mail. tinelohre(@)gmail.com

Posted on 11. juli 2017, in Østmarka, Beitostølen, Diverse, Foto/bilder, Håndarbeid, Helse, Hest, Hobby, PART, Psykiatri, Venner. Bookmark the permalink. 7 kommentarar.

  1. Virker nesten som om psykiatrien enkelte steder glemmer de helt elementære menneskelige behovene, som det å ha noe å gjøre. Hvordan kan man jobbe bort vanskelige tanker dersom en ikke får mer positive ting å være opptattt av? En kan begynne å lure!

    Håper ukene som ligger foran deg viser seg å være gode for deg.

    Kan du bruke noen av disse tipsene? https://lammelaartanker.wordpress.com/2016/10/24/skikkelig-forbanna/

  2. Leit å lese at du ikke fikk nok hjelp. At dissosiasjonen tok over. At ingen pleiere fanget deg opp. Jeg ønsker deg en mye bedre sommer. God bedring med hånda også.

Gi et lite vink ;)

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: