Monthly Archives: juli 2017

Yeah. Jeg fikk spurte og fikk svar. 

Anne-Helene bak bloggen Lammelårtanker gav meg en blogg utfordring.

  1. Hvilken bok vil du anbefale (gjerne hvorfor)
  2. Hvilke nettsteder  du innom hver dag?
  3. Hvilket land eller hvilken by skulle du gjerne bodd i ett år?
  4. Hva gleder du deg til i november?
  5. Hvis du skulle gjort en ting annerledes i ungenes barndom, hva skulle det vært?
  6. Topp tre bakverk du aldri får nok av?
  7. Hvor lenge har du lest bloggen min?
  8. Hva slags type innlegg vil du har mer av og hvilke gidder du ikke lese?
  9. Din største nettabbe?
  10. Ranger følgende og fortell hvorfor: sjokolade, musikk, Paris, blogg, laks
  11. Hvis du fikk uventet besøk av en gammel bekjent du ikke har sett på femten år, hvordan ville du reagert når personen sto på døra og sa hei?
  12. Kaffe, te eller vin; hva vil du ha mest av?
  13. Hva gjør deg stolt av deg selv?
  14. Hvilke aviser må du lese hver uke?
  15. Hva gjør deg skikkelig forbanna?

Og da håper jeg på litt innspill fra dere også på de spørsmålene jeg tar opp 👌

Advertisements

Bloggtørke… Og litt betraktinger om psykiatrien. 

Tror jeg må stjele en sånn blogg utfordring fra noen snart. Jeg blir jo aldri tagga i sånne ting =P 

Innlegget blir mer spennende etterhvert om du gidder lese videre… ;-)

Tida etter at jeg kom hjem fra Beitostølen har vært litt sånn, tja? Tom? Den første tida var jo og en smule kjip siden jeg fortsatt hadde mye smerter i hånda, så det ble en ny røntgen på St.Olav og jeg fikk ei sånn skinne som støtta mye mer. 

Så har vi hatt sånn ca 4 dager uten regn i Trøndelag. En rett etter jeg kom hjem, en når jeg var på Nidaros en tur, igår og idag. Wuhu… (det har vært noen flere dager siden jeg tok en skrivepause i innlegget, og kommer sikkert til å bruke laaang tid siden dekninga på hytta er lik null.)Det er 

Var og et par dager i Lagmansretten som jury i lagretten. Selve saken kan jeg ikke si noe om, men dette er første gang jeg deltar så det var veldig lærerikt å se rettsystemet fra innsiden og ikke bare ha lest om det. Og etter å ha vært med i retten selv så syns jeg de som får først sakene sine for retten i Norge er heldige, siden vi har det rettssystemet vi har. 

At politiet henlegger alt for mange saker får bli en helt annen diskusjon.Sommeren så langt har blitt tilbragt delvis Hjemme, en tur på Nidaros og et hei og hade på Østmarka. Noen ganger har man det bedre hjemme når personalet ikke bidrar med særlig positivt, og man stadig får flashbacks til mobbingen på barne og ungdomskolen. Og personalet bygger opp under det… Man burde slippe å traumatises på nytt når man er innlagt. 

Og for de som skulle lure så er det de samme gamle som fortsatt går i barnehagen. Jeg må innrømme det var litt fristende å viske navnene deres vekk fra tavla og skrive BHG isteden, men i motsetning til andre i den gjengen som skriver på tak og vegger med kaviar og Gud vet hva på når h*n er misfornøyd, lot jeg det bli med en morsom tanke. :-)

Like morsomt er det ikke at Østmarka pusha meg langt over grensa og at det endte med dissosiasjon og påfølgende operasjon. Jeg ringte dit for å be om hjelp, hvem andre kan jeg ringe iflg avtalen min rundt midnatt? Og jeg fikk bare idiotisk svar, og ikke engang lurte den jeg snakka med på hvorfor jeg følte jeg trengte innleggelse. Det hører med til historien at jeg var rimelig dårlig når jeg var der og mye mer dissosiert en det jeg selv har vært klar over, for jeg har fått med meg diverse gjenstander hjem som personalet helt klart burde vært OBS på at jeg tok med meg på rommet. Men jeg føler ikke jeg betyr noe når jeg er der annet enn at jeg er til oppbevaring. Når jeg blir spurt hvordan jeg har det,  så forventes det at jeg har det bra. Svarer jeg noe annet så blir jeg snakka rundt til at personalet kan gå fra samtalen med å si at jeg har det bra, selv om jeg har det helt jævlig. 

Jeg savner sykepleierne på Beitostølen. Selv om de ikke var psykiatriske sykepleiere noen av dem var de mye flinkere enn nesten alle jeg har møtt i psykiatrien til å framheve det friske i meg. Når jeg hadde det vanskelig prøvde de å finne praktiske løsninger og ikke bagatelliserte det bort med at «du har har da hatt det sånn før og vet det går over, ta en Sobril og gå på rommet.» 

Det har altså gått noen dager siden jeg starta på innlegget som folk sikkert har skjønt siden jeg hopper litt i tid. 

Det som var så bra på Beitostølen er noe veldig enkelt som psykiatrien, i allefall i Trondheim har slutta med, var forming! For meg var det å kunne fordype meg i diverse prosjekter mye mer virkningsfult enn all Sobril i hele verden. 

På tidligere Haukåsen sykehus hadde de noe som kaltes «ergoterapien» som var åpent 2 gang om dagen, og det funka litt som på Beitostølen. Man kunne drive med forskjellige formingsaktiviteter til en selvkost pris.

Slike plasser finnes knapt i psykiatrien lenger. Man skal jo spare skal du vite. Og en annen ting Haukåsen hadde var ergoterapeuter på akuttpostene som sto for aktiviteter. Aktivitet på akuttpost? Tenker du kanskje nå. Går det virkelig an? Ja det går det. Også når jeg var innlagt i London på akuttpost hadde de 2 i noe ergoterapeut liknende stillinger som hadde aktiviteter, 2 ganger daglig hele uka og noen på kveldstid for de som hadde utgang i samarbeid med de andre avdelingene på sykehuset. 

Så hvorfor sparer man så iherdig på noe som hjelper pasientene? Det man har av «aktivitetstilbud» på akuttpostene i Trondheim nå er glo på TV, pusle puzzlespill, kortspill og andre spill, gå tur om du har utgang, biljard om personalet har tid å være med deg, et halv herpa treningsrom hvor du også må ha med personalet… Og så kan du selvsagt på eget initiativ strikke, fargelegge osv om du har utstyr til det. 

Men fra sykehuset sin side er det ikke lagt opp til særlig mye kreativ aktivitet og adspredelse. Noen poster har til og med forbud mot å gå på Ladestien. Den ene plassen man kan føle litt vind i håret og kanskje føle seg litt frisk? Hvorfor? Pga enkelt hendelser med svært dårlige pasienter blir alle kollektivt «straffet» og får ikke gå tur på en av Trondheims fineste turstier….

Men igjen, alt av kreative aktiviteter forsvant i det Haukåsen ble nedlagt. Ennå så mange som sier de savner det og hadde nytte av det. Og sikkert som meg, kunne fordype seg i det i stedet for å medisinere bort ting. Psykiatrien går baklengs inn i framtida… 

De bygger et stort fint bygg, kapasiteten er sprengt på akuttpostene nå, men bygger de flere senger i det store fine bygget? Nei da. Så man må fortsatt slåss med nebb og klør for å få hjelp, bare i litt finre omgivelser. Med mindre du er en av gullungene til behandlerne da, eller det som omtales som fast inventar. Folk som har bostedsadresse på akuttpost. Jeg skjønner ikke at de gidder engang av overnevnte grunner, blir man overflytta på langtidspost eller DPS så har de jo en del aktiviteter, og det gir litt mer mening å stå opp om morran. 

Ja, ble en del tankesprang dette blogginnlegget. Nå skal jeg pelle meg på posten og få posta nå greier og hente en pakke maling. Håper det forblir oppholdsvær. Så skal jeg prøve å bli flinkere til å blogge, og hvis noen vet om en blogg utfordring så gi meg et tips! 

Og ja… Herregud, jeg klarte å glemme kindlen min på labben på legekontoret i går. Sosehue altså… og ja en ting til, jeg og bestis begynner på terapiridning til høsten. Jeg gleder meg som en unge til å komme meg på hesteryggen igjen. 

Kjære Trønder Taxi

Jeg og mange andre som benytter pasientreiser ofte, var kjempeglade når dere fikk tilbake anbudet. Men det er et par skår i gleden.

Jeg har full forståelse for at når dere får flere turer så trenges det flere sjåfører. Men og et stort men, sørg for å gi sjåførene skikkelig opplæring før de slippes løs på veien. 

Jeg har alltid forbundet TrønderTaxi med kvalititet, men for at det skal fortsette så trenger de nye sjåførene deres like god opplæring. 

Jeg er rullestol bruker og reiser derfor mye både med pasientreiser og med TT-kort, og nye sjåførerers manglende opplæring er ikke bare irriterende, men også farlig. 

Sist jeg reiste med pasientreiser møtte jeg en sjåfør som mente jeg fint kunne sitte uten magebelte, for selve rullestolen satt godt fast. Og jeg måtte krangle i 10 minutt for å få bli ordentlig festet, sjåføren mente det ikke var nødvendig på en så kort tur. Det var samme sjåfør som kjørte meg hjem igjen, og starta den samme diskusjonen om magebelte da også og argumenterte med at vi ikke krasja på vei til legen. Men hallo, hvem kan forrutse trafikkulykker? Og jeg har ikke lyst å bli mer handikappet en jeg allerede er. 

Denne hendelsen er meldt inn som avvik. 

Jeg har og måttet forklare hvordan TT-kortet fungerer mens taksameteret går, og jeg syns det blir feil at jeg som kunde skal betale takst for at sjåførene ikke har opplæring som jeg må gi dem. Og de gangene jeg har prøvd å ymte om det har jeg fått beskjed om å ikke legge meg opp i det. 

Så kjære Trønder Taxi, gi de nye sjåførene deres like god opplæring som de som dere hadde fra før, det sparer mye irritasjon og ikke minst potensielt trafikkfarlige situasjoner. 

Det er ikke alle som tørr, eller klarer å si fra om sikring av rullestolen slik jeg gjorde. Og da er man prisgitt at sjåføren vet hva h*n driver med!