Monthly Archives: januar 2017

Jobb og litt sånn derre… 

Sorry long time no blogging. Men jeg har rett og slett hatt det travelt. Uvant, men godt! 

Jeg har begynt å jobbe på sykehjemmet rett over gata, så fra å sitte å gjøre ingenting hele dagen 7 dager i uka, bare adspredd med fysioterapi, besøk hos frk. Fastlege og avtaler med PART så er det en overgang å gjøre noe nyttig igjen.  

Jeg klarte jo selvsagt å bli syk etter første uka på jobb med en påfølgende innleggelse på medisinsk og så på S1 på Nidaros. Dustete infeksjoner altså, jeg funker som en magnet på dem virker det som. 

Samarbeidet med Nidaros DPS funker bra, vi hadde ansvarsgruppemøte rett før jeg ble lagt inn på medisinsk. Syns det er mer rolig å være der enn på A3, naturlig nok siden det er friskere folk der. Sist innleggelse hadde jeg undervisning med legestudenter. Sier alltid ja til sånne ting, åssen skal de lære noe hvis ingen gidder snakke med dem? 

Hun veilederen deres lurte på om jeg hadde noen gode råd til dem… vel jeg bruker stort sett si det samme til alle studenter enten det er psykologstudenter, medisinstudenter eller andre helse fag. 

Treff pasienten før du leser journalen på 500 sider! Det er så alt for lett å gjøre seg opp en mening på forhånd ellers.

Ikke tenk på diagnosen, det er ikke en anorektiker du har forran deg, men et menneske. Husk at har du møtt en anorektiker så har du møtt bare en. 

Behandle alle pasienter med respekt, uansett! Ikke tro at en selvskader liker å ha vondt å vil bli sydd uten bedøvelse selv om h*n har kutta seg opp selv. Eller nekt noen smertestillende fordi de selv kan for at de har vondt. Behandle psykiatriske pasienter som andre om du møter dem på somatisk avdeling. Husk at psykiatriske pasienter kan bli somatisk syke de også!

Behandle folk slik du ville blitt behandlet selv! Særlig i psykiatrien… Da er man ennå mer sårbar for hvordan legen oppfører seg.

Fikk faktisk skryt av hun veilederen etterpå og hun sa hun skulle skrive det ned å ha det som en standard ting å ta opp med studenter om ikke pasienten gjorde det. 👍

Fikk gjort meg ferdig med antibiotika kuren mens jeg var på Nidaros, så etter det har jeg vært en god del på jobb. 

Så jeg har steika vafler, begynner å bli veldig god på å stelle negler. Så jeg trives veldig godt. Skulle gjerne jobba litt i helga også, men dritt kroppen spiller ikke på lag med meg. Nå er venstre arma kjempe vond, altså vondere enn at smerteplasteret tar det. Så krysser fingrene for at jeg er bra til mandag for da skal jeg på jobb igjen. Må vel bare ta det med ro i helga. 

Fikk omsider innvilget rehabilitering på Beitostølen også. Først fikk jeg avslag, fordi jeg iflg legen som vurderte søknaden ikke hadde vesentlig funksjonsfall, men frk. Fastlege sendte klage å skrev at det å gå fra å være fysisk frisk til å bli rullestolbruker er vel et ganske stor funksjonsfall…. og at jeg aldri har mottatt noen slags rehabilitering etter at jeg ble handikappet. Så YES, jeg skal på rehab. 

Og ja… dere har sikkert lest det forrige innlegget mitt? Om nedleggelsene på Østmarka? 

Vel jeg håper flest mulig signerer dette oppropet om «Nei til nedlegging av spesialpost 3» 

Jeg skal slenge meg ned på sofaen igjen og strikke ferdig på overraskelsen til Benedicte. 💖 Så blir det jobb igjen på mandag ettermiddag. 

Fortsatt god helg alle fine mennesker!

Advertisements

Hvor mange må dø før ledelsen i St. Olav snur? 

Her om dagen leste jeg i nyhetene at nok en avdeling på Østmarka er tenkt nedlagt… 

Og da lurer jeg virkelig på noen ting, sover du godt når du legger deg Liv Sjøvold, divisjons sjef hos St. Olavs Hospital? For det er vel du som sitter med det øverste ansvaret her? 

Haltdalen DPS er for lengst historie 9 sengeplasser nedlagt. Haukåsen, ennå lenger siden, men rundt 30 sengeplasser nedlagt. Halve allmenseksjonen på Nidaros DPS, 9 senger nedlagt

Men så legges Betania ned, mange pasienter mister sin eneste trygghet.

 Denne tryggheten blir flyttet til Nidaros, men på det som var allmenn avdelingen, ergo har ikke Nidaros DPS noen allmenn avdeling og mange sengeplasser forsvant på Betania… 

Og så, var det den artikkelen jeg tenkte å kommentere. 

Den eneste du lurer hvis du tror dette ikke bare går utover pasientene ved den aktuelle avdelingen Pål Sandvik er deg selv og kanskje håndlageren din Knut Langsrud. Du trenger jo ikke å være hverken god i matte eller fysikk for å skjønne at hvis man bare tar bort 16 senger så blir det mer press på de andre avdelingene. 

Og der er det allerede så pressa å sprengt at man skrives som regel ut like syk som når man kom inn. 
Hvor langt har du tenkt å dra den Pål Sandvik før du sier nei til flere nedleggelser? Post 4 er jo borte…. 16 senger borte der og med et pennestrøk. Så hvor mange flere venner må jeg miste i selvmord før du viser litt kampvilje for sykehuset ditt?

Men det er ikke bare dere, Pål Sandvik og Liv Sjøvold. Den som står bak det største løftebruddet her er vår «kjære» helseminister Bent Høie. Han lovte mer vekst i psykisk helsevern. 

Dagens medisin kan du lese denne artikkelen om Bent Høies løftebrudd innen psykisk helsevern. Der blir det påpekt noe som jeg har påpekt en gang før, hadde noen lagt ned tilsvarende mye innenfor kreftomsorg eller hjerte og karsykdommer så hadde det vært store avis oppslag. Mens når Liv Sjøvold fjerner hele avdelinger på Østmarka er det ikke mange som arrangerer fakkeltog. 

Det er noe forbanna dritt å ha kreft, det er ikke det jeg sier. Men da er du heldig og har en av Norges største brukerorganisasjoner i ryggen, og mange er selv aktive når de blir friske. 

Med psykisk sykdom er det ikke like enkelt. Selv om man snakker mye om å sidestille somatikken og psykiatrien så ER det værre å engasjere et fakkeltog når du knapt klarer å finne mot til å leve. Eller stå opp av senga. Da må man finne de små gledene, som for min del at jeg har 2 fantastiske tantebarn i Lillestrøm og derfor har bilde av dem over senga så det er det første og siste jeg ser når jeg sovner. 

Så Pål Sandvik, tenk deg nøye om før du legger ned ennå mer nå! 

Du flytter bare problemet, og i værste fall fører det til flere dødsfall for situasjonen er allerede ganske prekær!

Hvis du hadde vært inne på avdelingene litt lenger enn bare som vaktlege og tatt deg tid til å bli kjekt med pasientene som tvinges av din ledelses politikk til å bli svingdørspasienter, for vi har ikke noe alternativ. 


 

Norge – likt for alle? 

Vel, det kommer an på hvordan man ser det. Jeg og mange av mine venner og bekjente har god nytte av et hjelpemiddel som heter kuledyne. Mange har kanskje ikke hørt om denne fantastiske oppfinnelsen, men det enkelt forklart en dyne fylt med kuler som hjelper mange som sliter med uro om natta. For mer informasjon kan du lese mer om den på produsenten sine hjemmesider.

NAV har gjort mange krumspring for å gjøre det vanskelig å få dekket kuledyna for de som trenger det. Først var det betegnet som et «aktivitetshjelpemiddel» og man måtte være under 26 for å få det. Jeg var heldig og søkte våren før jeg fylte 26 og fikk dyne. 

Så til alles begeistring ble det betegnet som et «behandlingshjelpemiddel» og aldersgrensen som var i veien for veldig mange forsvant. 

Men også den gleden skulle vise seg og være kortvarig. 1. Januar 2013 (kan ikke vært man mnder eller år etter at kuledyna ble definert som behandlingshjelpemidde, for jeg fikk min i 2009 og man sleit noen år etter det) bestemme regjeringen at kuledyne og 6 andre behandlingshjelpemiddel skulle overføres til helseforetakene og finansiere. Så langt alt bra? 

Men når kun et, ET  av 4 helseforetak finansierer kuledyna og resten ber deg kjøpe sjøl, så har noe gått galt. 

Og det jeg lurer på er hvem påtar seg ansvaret? Ingen. 

Hvem sloss for pasientene? Ikke Mental helse i allefall, der er de mest opptatt av å være bitter over egen fortid og skal ta det ut på systemet. Dette er en sak som angår langt flere i Norge en at et par stykker sitter å er bitre på tvangsbehandling og vil ha det fjernet, selv om det i realiteten berga livet deres. 

Så ingen bryr seg om akkurat dette. Så hvorfor Stortinget gav helseforetakene ansvar for 7 behandlingshjelpemiddel? 

Jeg tviler på at noen av helseforetakene sier nei til noe av det andre på lista, som feks behandlingshjelpemidler til små barn med Cystisk Fibrose… Såfall hadde vi nok hørt om det i media for noen år siden. 

Så Norge er ikke likt for alle, i allefall ikke om du har en psykisk lidelse som trenger et fysisk hjelpemiddel…. Og hadde jeg sittet i regjeringa å visst om dette hadde jeg ærlig talt vært flau over enten å ikke ha gjort noe, eller i allefall ikke prøvd. 

Skam dere, og husk at det er valg til høsten. (Jeg skal ikke beskylde sittende regjering for det idiotiske vedtaket, men de kunne ført alt av hjelpemidler tilbake til hjelpemiddelsentralen når de blir så stor skeivfordeling som nå!)