Når er nok for mye? Av kommentarer fra medpasienter…

Bare sånn for å understreke det nøye så er følgende ikke en enkelte hendelse, men sitater og opplevelser fra flere avdelinger, flere steder i landet gjennom mine ca 15 års fartstid i psykiatrien. Og hvis noen er navngitt er det selvsagt et fiktivt navn! 

Hvis noen skulle gjenkjenne seg selv i det jeg skriver og tro det er deg jeg skriver om, så foreslår jeg at du istedet for å angripe meg tar en prat med behandleren din… 

Altså, når man er innlagt på ei avdeling med andre psykisk syke mennesker er det umulig tror jeg at der ikke oppstår en eneste konflikt. Jeg skisserte dette scenarioet på en avdeling hvor det var mye bråk en gang, med at hvis de skulle vært la oss si 15 av personalet, låst inne og de hadde ikke fått bestemme selv når de skal gå ut, spise og når de skal stå opp og legge seg. Og nei, selvsagt kunne de ikke valgt samboere selv, da hadde ikke det blitt realistisk hvis man kunne valgt de man klikker best med. Loddtrekning blandt de ansatte, som på denne avdelingen hadde mange sterke personligheter hadde vært mest autentisk og her snakker vi friske mennesker uten psykoser, depresjoner og andre psykiske sykdommer. Jeg lover deg…. De hadde ikke holdt ut med hverandre under samme forhold i et døgn engang. Og vedkommende jeg skisserte dette scenarioet for var faktisk enig. For personalet kan gå hjem etter endt vakt, og lufte av seg den ufine pasienten og glemme h*n for noen timer eller til og med dager. Men som medpasient er du ikke riktig så heldig. 

En post jeg var på fikk man ikke oppholde seg på «fellesen», for personalet sa at «det å være syk gjør ikke at du kan oppføre deg som en drittsekk.» Og der ligger mye av nøkkelen til bedre trivsel på avdelinger. For greit, man er sjuk. Men det er alle de andre som er innlagte også. Mange, inkludert meg selv sliter med selvbildet og selvfølelse. Og da blir det ikke bedre av at andre pasienter forteller deg at du er stygg og feit og lurer på når du skal ha barn… Ja, de er syke. Men når de er så syke at de ikke klarer å være i «fellesen» uten å såre andre eller være frekke? Da burde vedkommende kanskje skjermes? For de andre pasientene sin del, og fordi jeg ofte har opplevd i slike situasjoner at disse pasientene som bare snakker negativt til andre nesten uten unntak blir snakket om på en liten heldig måte når de ikke er tilstede. Men sånn det er, så er det dømt til å bli slik. Når Skam dårlige pasienter enten er syk frekke eller blamerer seg og man prøver å snakke med personalet får man bare høre at de kan ikke diskutere andre pasienter. Tragisk opplegg. 

Når jeg var innlagt i London erfarte jeg noe norsk helsevesen har noe å lære av. Nemlig gruppesamtaler. Jeg var innlagt på en akuttpost, og hver mandag var det samtalegruppe med en terapeut. Litt som man ser på film, og det var den eneste aktiviteten som var obligatorisk. Selv om personalet hadde tvangsmedisinert deg noen timer tidligere pga utagering, så måtte man ha tillatelse fra overlegen for å slippe denne gruppa her. Og det var veldig interessant. 

Her er vi jo så livredde for taushetsplikt og Gud forby at pasientene snakker sykdom. Men her foregikk det under kontrollerte former med kvalifisert terapeut og også noen av miljøpersonalet var tilstede bare sånn just in case sikkert. 
Dette var jo en mandag, og i helga hadde det kommet inn en mann som var temmelig bråkete, aggressiv og ja. I Norge hadde han blitt sendt på skjerming, men det hadde de ikke der. Der måtte man holde seg på rommet hvis man ikke klarte å oppføre seg nogenlunde normalt. Og i den samtale gruppa hvor du kunne si hva du ville når det var din tur, var det en annen pasient som ikke hadde noe erfaring med psykiatrien, men som hadde fått seg en knekk. Noe som kan skje alle. Og når det var hans tur, så sa han til den utagerende mannen at, «vet du hva, når du roper å skriker å slåss med personalet, så blir jeg livredd!» Og det som er virkelig interessant her er han som fikk beskjeden sin reaksjon. Han begynte nesten å gråte. For han hadde ikke ment å skremme noen, han var bare sint på de som sa han ikke fikk dra. 

Terapeuten spurte om det var andre som også var blitt skremt av utageringen til mannen og nølende rakk flere hånda i været, og etter det så var det ikke noe mer styr og bråk med han. 

Jeg er selvfølgelig ikke så naiv at jeg tror alle pasientkonflikter løses på denne måten, men det å kunne kommunisere åpent med en «ordstyrer» tilstedet tror jeg kunne hjulpet på mye. Munnhuggeri på stua er i allefall en dårlig løsning, og jeg ender opp med å bli hysja på etter å ha blitt kalt både feit, hore, stygg, at jeg burde steriliseres med tvang så ikke jeg formerer meg, at jeg er Satan, at jeg bare lyver på meg at jeg trenger rullestol… lista er lang. Og begrunnelsen? 

-Tine, du er jo så tålmodig, du som har jobbet så lenge på SFO…

Joda, jeg er tålmodig med barn. Uendelig tålmodig også. Det skal utrolig mye til før jeg mister tålmodigheten med barn, barn går det an å snakke til og forklare ting. Men dumme, frekke og ufine voksne? Det er tålmodigheten min lik null. Hadde jeg vært på jobb hadde det stilt seg anderledes, da kunne jeg diskutert med kollegaer hvordan jeg skal håndtere oppførselen til Per eller Kari. Men når det er en medpasient kan du jo ikke det, da får du bare slengt dritt etter deg hele dagen. Hadde jeg vært på jobb der hadde  jeg kansje visst hvorfor vedkommende oppfører seg sånn, og fått en kollega til å ta over når min tålmodighet nærmer seg slutten og før jeg hadde blitt uprofesjonel.  

Det virker ikke som de ansatte tar med seg disse aspektene. De sier jeg kan gå på rommet osv, men hvorfor skal jeg få «husarrest» fordi noen andre kaller meg stygge ting? Tilbake til jobb igjen, og barna… Det blir jo som jeg skulle ringt foreldrene til Mathias og bedt de ta en alvorsprat å si at sånn kan han ikke holde på med, fordi han blir mobba av Christian og Martin. Altså helt bakvendtland. 

Det logisk i jobb eksempelet mitt er ganske opplagt, jeg ringer foreldrene til mobberne og ber de snakke med barna sine om det. Og like opplagt bør det være på psykiatriske avdelinger at folk som ikke klarer å oppføre seg nogenlunde normalt. Om ikke helt normalt så iallefall ikke frekke og ufine mot andre burde sendes til en timeout på rommet istedet for de som blir trakassert og rakket ned på. 

Personalet sier hele tiden som papegøyer at du må huske på at det er en grunn til at folk er her. Ja jeg vet det, men News flash, det er en grunn til at jeg er der også. Hadde jeg vært frisk så hadde jeg ikke sittet og slitt ut stolene på Østmarka. 

Jeg tenker at når en medpasient begynner å rakke ned på utseende ditt, hva du kan/ikke kan så bør personalet stoppe det med en gang. Ikke la vedkommende fortsette og fortsette å såre. De sier jeg ikke skal bry meg, men hvor mange med spiseforstyrrelser klarer å ikke bry seg når noen sier «du er skikkelig feit» eller utsagn fra pasienter som har stappa innpå middag eller pizza så det tyter ut ørene også kommer det noen ned til mat også peker noen på deg og sier «hun har tatt nesten ALL laksen!!!!!» eller «Hun tok det siste pizzastykket av den GODE pizzaen» selv om ingen av dette i realiteten er sant, så suger spiseforstyrrelsen det til seg som en svamp. Og personalet sier ingenting til disse kommentarene… 

Jeg var så «heldig» å treffe en tidligere medpasient i den hesjens samkjøringa til pasientreiser. En dame jeg har vært innlagt med flere ganger på flere avdelinger, vi kan kalle henne Olga. Når taxien henta meg var Olga i utgangspunktet sur på taxisjåføren fordi hun hadde blitt bedt om å sette seg i baksetet siden de skulle ha med en rullestolbruker. Taxisjåførene vet jo ikke på forhånd hvordan fysikken til passasjerer er, men basicaly er det lettere å sette seg i forsetet når formen er dårlig. 

Og når Olga da så at JEG var grunnen til at hun ble plassert bak ville hun først ha en egen taxi, noe som ikke gikk, og så krevde hun at sjåføren skulle kjøre henne først, noe som ville si at vi da måttet kjøre forbi Mathesongården sette av henne og tilbake, noe Taxisjåføren også sa at ikke var aktuelt. Men om hun var missfornøyd med det kunne hun selvfølgelig bestille seg en privat taxi. Og da mente hun at jeg såfall skulle betale den… 

Jadda, dama som stort sett omtalte meg som Satan og Lucifer og ja jeg veit ikke hva. Ja og selvfølgelig feit. Alle disse som går rundt å slenger uttav seg stygge kommentarer til andre sier ikke det samme til alle. Så at personalet unnskylder det med sykdom er vel egentlig fordi de ikke orker å ta konflikten. Hadde det vært sykdom så hadde vært som en jeg var innlagt med for mange år siden som kalte alle, absolutt alle for jævla horer. Både damer og menn. Disse jeg snakker om, de kommenterer det som sårer hvert enkelt mest. For det er ikke bare meg. Overnevnte Olga var riktignok bare ute etter meg, så mye at de andre pasientene merka det. Hun kunne feks kjøpe en pose sjokolade og gå rundt med, og hoppa over meg. Litt sånn man gjorde i barnehagen. Du får ikke komme i bursdagen min liksom. 

Jeg har jo ikke noe bilde av disse folka, men tegnehanne har tegna de for meg. Denne dama er representativ for flesteparten. Bare varier hårfargen, putt på eller ta av noen briller. Men kroppsformen, blikket og røyken er helt autentisk. 

Og hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? 

  • Jeg vil at personalet i større grad tar ansvar for det som skjer i fellesarealene.
  • At det er den som er frekk og ufin som må ta en timeout på rommet evt leiligheten hvis det er et botiltak. Å «straffe» den som blir plaga blir jo dobbelt plaging og en slags syk belønning for den som plager, at h*n har plaga/mobba en medpasient ut av stua. Det er ikke greit!
  • Behandlingsstystemet burde se litt utenfor grensene og se hva de gjør andre steder. Man kan lære av andre og trenger ikke finne opp kruttet på nytt.
  • Man skal ikke tåle all mulig dritt fra medpasienter selv om de er der av en grunn. Det er de 13 andre også!

Og en siste ting som har irritert meg i mange år nå. Hvis det skjer ting i avdelingen feks voldsom utagering på stua som det blir masse leven uttav. Jeg snakker ikke nå én kopp i gulvet eller banning og heftig aggresjon, men hele stabelen med tallerkener flyr rundt ørene dine og du må søke tilflukt og personalet må sitte oppå en person på stua type situasjoner. Når det er viktig at personalet må debreifes etter en situasjon er sjansen stor for at pasientene som var tilstede også har behov for en prat om det som skjedde. Ikke nødvendigvis diagnosen til vedkommende og om vedkommende er reimet eller sånne detaljer, men bare lufte tanker og følelser.  En tommelfingerregel er at hvis personalet trenger en debreif så gjør pasientene det også! 

Advertisements

About Tine

Hei, Tine heter jeg. Jeg skriver om min hverdag som såkalt psykisk syk. Men jeg vil understreke at jeg er så mye mer en det. Bloggen min handler riktig nok om psykisk helse, men jeg prøver å fokusere på det positive i livet mitt og det jeg jeg får til på tross av mine utfordringer med en bipolar lidelse, spiseforstyrrelse og problemer med dissosiasjon. Lurer du på noe, så spør meg da vel. Jeg biter ikke 😀 Er det noe du lurer på, så gjerne ta kontakt med meg på Mail. tinelohre(@)gmail.com

Posted on 13. oktober 2016, in Østmarka, Diverse, Helse, jobb, Meninger, Nidaros DPS, PART, Psykiatri, Spiseforstyrrelse, Tiller DPS. Bookmark the permalink. 2 kommentarar.

  1. Veldig viktige spm du tar opp her og viktige temaer. Er veldig enig med deg i det du skriver. Det er synd det skal være sånn på psyk (også), at man ikke blir «beskyttet» fra dårlig oppførsel fra medpasienter…..når personalet vet/burde vite at folk er sårbare fra før av når de kommer til en avdeling. At det derfor burde være NULLTOLERANSE. Så fullstendig enig, personalet burde ta dette på alvor og fokusere på pasientene som utsettes for ubehag av andre pasienter, fremfor å ikke «gidde» gå inn i situasjoner. Og ja, også enig med deg når det gjelder dette med briefing etter «utagerende oppførsel». For som du sier så er set ikke bare personalet som sitter igjen med tanker, spørsmål og reaksjoner…..de som er medpasienter kan også reagere….

    • Ja, jeg syns det blir for dumt å bare si at «det er en grunn til at de er her». For vi andre hadde jo ikke vært der om vi var friske. Og mange har blitt mobba og da gjør det ikke saken bedre med hun ene dama jeg skrev om, det var skikkelig mobbing. Personalet gav katta å sa at jeg måtte gå på rommet selv om alle de andre pasientene sa ifra om det og at det var helt idiotisk. Da fikk jo dama en slags belønning for adferden sin i tillegg.
      I skolen hadde det aldri blitt akseptert. Ikke ser jeg jobber i allefall og jeg håper andre skoler heller ikke «belønner» den som mobber.

Gi et lite vink ;)

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: