Monthly Archives: oktober 2016

Ja, jeg er funksjonshemmet! Og det er greit… 

Siden sommeren 2014 har jeg aldri blitt bra. Jeg har klart å gå bedre i perioder, men aldri lenge om gangen og kun på flatt underlag. Ellers har jeg falt om med kramper. Jeg har fått høre velmenende råd i over 2 år nå om at bare jeg trener nok så kan jeg gå igjen. Vel, jeg har trent, jeg har trent jævlig mye også. Men det har alltid endt med et skikkelig krampeanfall og tilbake i rullestolen. 

Det værste med det er at disse krampeanfallene kommer helt plutselig. Pang, der gikk man i gulvet med hodet først, eller knas over ett eller annet. Jeg klarer jo å gå noen gang ganske langt med rullator og noen gang knapt ut med søpla. Men med rullatoren har jeg noe å holde meg i når beina forsvinner under meg. 

Og noen ganger kjører jeg meg selv litt for hardt når jeg trener og stuper i bakken. 

Livet mitt har jo og blitt betraktelig enklere når jeg fikk en ny rullestol, beregnet på å komme seg rundt på egenhånd. Det har hatt så mye å si for meg at jeg endelig fikk riktige hjelpemidler, for før har holdningen vært at hvis jeg bare blir fra tatt hjelpemiddler, så vil jeg på magisk vis begynne å gå igjen. Logisk? Nei, ikke i det hele tatt. Fungerte det? Nei, ikke det heller gitt. Men nå fungerer det og jeg har de hjelpemidlene jeg trenger foreløpig . 

Det var også en liten booster for meg å dra på elevstevnet på Lundheim. Jeg var jo ikke funksjonshemmet når jeg gikk der, men mange av de jeg kjenner derfra er jo det. 

Og jeg oppdaga at mange sperrer sitter i hue mitt. Jeg klarte jo fint å reise fra Værnes til Sola. og mange venner på Lundheim var litt sånn, hallo?? Tror du ikke du kan reise lenger fordi du sitter i rullestol? Det er bare å forberede reisen litt ekstra. I tillegg fikk jeg lyst å prøve sit-ski, altså alpinski hvor man kjører sittende. Det er visstnok et stort sit-ski miljø på Åre hvor de og har kurs og låner ut utstyr så man får prøvd det før man bruker mange 1000 på det. 

Så jeg har egentlig innfunnet meg med at, okai. så blir jeg rrullestolbruker. Men det er jo ikke verdens undergang å sitte i rullestol. Selvsagt skulle jeg ønske jeg fikk fullstendig funksjon i beina mine igjen, men det har jeg prøvd på så lenge nå, og jeg føler meg mer komfortabel med rullestolen for da slipper jeg å gå rundt å være redd for plutselig å få et anfall. Og om natta/ morran er det klin umulig å bruke noe annet. 

Ha en fin mandag og en fin uke alle der ute 💖

Advertisements

En liten timeout

I starten av uka var jeg relativt utslitt egentlig. Jeg berga mandagen med besøk av den beste av de beste, Benedicte. 

Men dagen etter var formen tilbake på ÷0 og tiltaksløs som bare det prøvde jeg å sove bort det meste av dagen, og noe skole dagen etter skulle jeg hvertfall ikke. 

Jeg klarte å dra meg ut av senga med en god dytt fra hjemmesykepleien, og fikk ordna meg til skolen. Men den skolekjøringa hadde jo rota igjen, de trodde jeg fortsatt bodde i Skjermveien… Så PART kom å henta meg. 

Hang sånn halveis med på skolen og PART kom en stund etter at jeg kom hjem. Og da var ikke ting på plass i topplokket kan man vel si, så motvillig ble jeg med til A3.

 Denne innleggelse gikk langt bedre enn den forrige, jeg var forberedt på at det var 3 dager, og vi fikk begynt på ny diagnostisk utredning siden den Vidar gjorde tydeligvis ikke var bra nok. Og når jeg snakka med behandler K. om tiden på Haukåsen så var han enig i at det kanskje ikke var helt korrekt alt derfra, siden jeg på den tiden kun sa «ja, nei og vet ikke. » For jeg jo lest journalen og helt seriøst, noe av det enkelte både på Haukåsen og Østmarka har klart å skrive journalnotat ut fra de 3 svarene mine, og ja et kanskje innimellom, det er jaggu en nobelpris verdig!

Det jobbes og mot Nidaros DPS for å få til en avtale der eetterhvert. så det blir jo spennende! Håper det blir et positivt møte med Nidaros denne gangen.

Jeg kom hjem igår ettermiddag og har ikke gjort så mye nyttig annet enn å vaske klær. Og skal legge meg tidlig i kveld. Jeg er fortsatt sliten, men ikke der at det holder på å bikke over liksom. Også strikker jeg jo selvfølgelig til prosjektet mitt.  Hjertevarme for kirkens bymisjon. Jeg har fått noen ting levert og det setter jeg umåtelig stor pris på! Og håper så mange som mulig har lyst å bidra.

Anne har lagd denne utrolig kule tegninga til meg, av meg. Det er så utrolig meg! Så fort jeg kommer meg litt ovenpå å få treffe Anne så skal denne på veggen i allefall. 

Jeg er glad jeg har så mange utrolig gode venner, og for lengst innsett hva som er søppel. Dere vet hvem dere er <3 Vennene mine altså! 


De andre får seile sin egen sjø. De tåler jo ikke at man er høflig til dem engang. Ganske morsomt med tanke på alle de ukjente menneskene jeg har møtt for første gang, men som har hørt alt mulig dritt om meg… Alltid hyggelig! 

Nå skal jeg krype under kuledyna mi og lese den fantastiske boka jeg fikk av BÆÆÆÆÆÆÆSTE VENNEN min.

BÆÆÆÆÆ BÆÆ BÆÆÆÆÆÆÆ BÆ 

I’m thankfull for all those difficult people in my life…

They have shown me exactly who I don’t want to be! 

Hei folkens. Bloggingen har vært litt dårlig i det siste, og det er flere årsaker til det. En av hovedgrunnene er at jeg ikke har vært i sånn kjempeform etter lunge operasjonen. Hvem skulle tro det var så vondt å operere lungene. Jeg har fortsatt vondt og det er 3 uker siden operasjonen nå. 

Det gjorde ikke saken bedre at Østmarka lovte sykehuset at jeg kunne være der til jeg var rehabilitert. Alternativet var et rehabiliterings sted. Men neida, alt ble bare rot. Og på toppen av det hele hadde avtalen min blitt endra uten at noen hadde funnet det forgot å fortelle det til meg. Så i tillegg til å lyve til sykehuset får jeg den bomben smelt i fanget. Kjempe gøy. Og jeg sa jo klart i fra om at da måtte de kontakte ergoterapeuten min så jeg fikk hjelpemidler hjemme hvis det nå var sånn at avtalen med sykehuset bare var luft og løgn. Jada det skulle ordne seg. Men torsdag, dagen før jeg skulle skrives ut kommer personalet kl 14.30 og ber meg ringe ergoterapeuten selv. Hun syns jo opplegget er mildt sagt spesielt, men får ordna det sånn at hvis Østmarka ringte henne tilbake før kl 15. Kunne hun ordne med hjelpemidler dagen etter. Men ringte de? Nei… Først på fredag rundt lunsj, og da fikk de jo forklart at nå kunne det ordnes med hjelpemidler på tirsdag. Kanskje mandagen hvis man var heldig. 

Så nei, da ble jeg bare sendt hjem. PART kjørte meg hjem og tok en prat. Og kom til meg både lørdag og søndag selv om de egentlig ikke jobber i helga. 

Jeg bygde opp senga med dyner og puter så godt jeg klarte. Men problemet med den løsningen var at jeg ble liggende i samme stilling hele natta og det er jo oppskrifta på liggesår, som jeg har lett for å få i utgangspunktet. Så Ergoterapeuten ringte på mandag og fikk ordna trykkavlastende madrass som hastesak, og også seng. Det er så utrolig unødvendig egentlig at jeg måtte få flere liggesår og ekstra belastninger. Hadde jeg visst at Østmarka løy så hadde jeg kontakta ergoterapeuten med en gang og hun kunne kjørt det som hastesak med en gang. Men nei da. Jeg fikk ultimatumet om at hvis jeg skulle være på Østmarka til hjelpemidlene var klare, så mista jeg avtalen min. Jeg vet det ikke er behandleren min som har bestemt dette, men den overlegen som for noen år siden sa til meg at mamma måtte dø før han ville gi meg noe hjelp på Østmarka. 

Trodde legene avga en ed om å ikke gjøre skade på pasienter, men de dagene jeg var uten hjelpemiddler var nok til å påføre meg ganske mye ekstra belastninger i allefall. 

Men men, de får seile sin egen sjø. Syns hver gang jeg får litt tillitt til dem på Østmarka, så klarer de å ødelegge den på et vis. 

Men, nå har jeg i allefall fått en god seng og sover godt om natta. Og har kommet meg på skolen, jeg rakk en hel dag på skolen før frk. Fastlege la meg inn samme dag. Så sånn ser kosekroken min  ut da. Jeg har jo erstattet en enorm seng med en enkelt seng, så det er mye gulv plass.

Men du verden så godt jeg sover. Har Bennis og Anne-Helene ved siden av meg 💖 og Trondheimsmafiaen ved fotenden. Og hvis noen lurer på hvorfor jeg har en penis på utstilling er det fordi det er en gave fra en av mine aller beste venner. Hjemmehjelp folka, de som vasker holder på å le seg ihjel av den og lurer alltid på hvor jeg har kjøpt den. Så Bennis, kanskje du skal begynne å selge? 

Akkurat nå er jeg på hytta i/på Meråker sammen mamma og Morten. Mamma baker og jeg strikker sokker til prosjektet mitt Hjertevarme til kirkens bymisjon

Jeg har fått inn de første tingene nå og gleder meg til å begynne å pakke inn når jeg er tilbake i byen. Men det trengs mer, så gå inn på gruppa. Der har jeg lagt ut noen gratis oppskrifter på enkle sokker og votter under filer. 

Jeg har fått noen kommentarer på instagram om at jeg sitat: «faen meg er på Østmarka hele tiden!» 

Da tror jeg den/de som står bak den falske profilen har fattet seg veldig lite og det er i allefall ikke noen jeg omgåes. For jeg har knapt vært på Østmarka i det siste. Og når jeg ble utskrevet etter påske så var det en del av behandlingen at jeg skulle ha mange, men korte innleggelser. Som har blitt færre etterhvert som jeg selv sa hele tiden at det kommer til å bli når jeg fikk ny rullestol og scooter. Så du er nok litt feilinformert hvis du tror jeg er innlagt hele tiden. Og før jeg ble lagt inn i januar så kan du ta med i beregningen at jeg har blitt nekta behandling i lang tid, og kun hatt frk. Fastlege å støtte meg på. 

Du trenger ikke lete så veldig mye for å finne noen som er og/eller har vært mye mer på Østmarka enn meg hvis du har et problem med at noen er mye innlagt. 

Såååå. Nå skal jeg strikke litt mer, lese ferdig boka jeg holder på med så jeg kan begynne på den jeg fikk i bursdagsgave av Anne-Helene 💖

God helg alle sammen da! Også til dere «haters» folka. Greit nok at dere oppfører dere som småunger, men jeg anntar dere og kan kommunisere på voksent vis også. Så derfor

  GOD HELG TIL ALLE SOM ER INNOM!

bort fra janteloven

Fantastiske Ansa. Du er så reflektert og setter ord på ting jeg og tenker på. Men ikke klarer helt å utrykke.

Takk for atipset du er du, og jeg er enormt glad jeg kjenner deg! <3

Et det greit å bruke lekebutikker som barnevakt? Og hvordan oppfører enkelte foreldre seg egentlig… 

Dette er et tema som har vært oppe i media, hvor barn under skole alder har blitt etterlatt i lekebutikker mens mor og/eller far shopper. Jeg har sett det selv, og kjenner folk som jobber i lekebutikk som har opplevd det. 

Bare så det er sagt, så har jeg ikke barn selv, men jeg har jobba mye med barn og også gått en del på skole så helt blank er jeg ikke på området. Og i tillegg er det noe som heter sunn fornuft. 

Det jeg tenker er at skal du på shopping og vet på forhånd at dette ender opp med sure barn, og da på finurlig vis tenker at å plassere dem i lekebutikken på et stort kjøpesenter, så la heller barna bli hjemme. Lekebutikken er ikke barnepass og personlig syns jeg det er uansvarlig å forlate små barn i en lekebutikk mens du sjøl går og shopper. Barn har for det første dårlig tidsbegrep så det hjelper fint lite å si at mamma er tilbake om en eller to timer. Og hva hvis barnet må på do? Skal barnet fly alene på et stort kjøpesenter på jakt etter et toalett og forhåpentligvis finne veien tilbake til butikken igjen? Dårlig idé! Eller hadde du som mor eller far tenkt at de ansatte på butikken selvsagt følger barnet ditt til toalettet? 

En annen ting er at når barna leker alene så er det ofte utstillingsvarer blir ødelagt, merk utstillingsvarer. Ikke «dette kan barnet ditt leke med når du shopper varer.» Og jeg har skjønt at i sånne tilfeller så er det jo såklart butikken sin feil, de har jo i butikken (ikke barnepassen) stilt ut varer de selger så folk kan se sortimentet. Også med lapper hvor det står ikke rør utstillingene, eller kontakt personalet hvis du vil se mer på denne. 

At en 5 åring som er alene ikke kan lese disse lappene er jo ikke barnets feil, så da er vi tilbake på foreldrene igjen. 

Personlig syns jeg at butikk ansatte burde varsle barnevernet når de oppdager små barn som er blitt etterlatt i lekebutikker. Er de der en gang, så er nok ikke første gang det skjer. 

Og hvis man er veldig opprådd som foreldre og MÅ ha pass til barnet, ikke at jeg kan komme på noe som er såååå viktig på et kjøpesenter… Men da kan man i allefall spørre personalet i butikken om de kan holde øye med lille Maren i noen minutter, og legge igjen telefonnummer. Det er mer fair både ovenfor barnet som vet hvem det skal henvende seg til og ovenfor de butikkansatte som ikke får en uønsket barnehage i fanget. 

En løsning kjøpesentrene kunne gjort var å ha barnepass som på IKEA. Der barna blir registrert og passet på og henta igjen. Foreldre som drar med seg småunger på shopping burde være villige til å betale noen kroner for en slik tjeneste og, jeg tror iallefall kundene rundt gladelig hadde betalt for at noen hadde passet på barna som løper som fritt vilt inne på kjøpesenteret. 

Var vitne til idag et søskenpar som var mer opptatt av å løpe fra hverandre og fra foreldrene at de sprang rett inni ei dame med rullator. Og foreldrene sa ingenting og ingen av dem unnskyldte til damen. 

Så ja, med mindre barns faktisk skal ha noe så fatter jeg ikke hvorfor foreldrene plager seg selv, barna og alle rundt med å ta de med på noe de åpenbart syns er dørgende kjedelig. Særlig når foreldrene lar de løpe fritt. Jeg har vært nær å kjøre på mange unger med scooteren idag, og det er ikke fordi jeg har råkjørt for å si det sånn, men når det kommer noen springende bakfra og hopper ut forran deg… og ingen foreldre i sikte, det var et par jeg kunne tenkt meg å bare forklart at det generelt ikke er lurt å hoppe ut forran ting som er i bevegelse, enten det er en sykkel, bil, scooter, buss eller noe annet. Du kan fort få vondt! 

Det virker som mange barn tror at det med innestemme og å ikke løpe inne ikke gjelder på et kjøpesenter av en eller annen merkelig grunn. 

Og sist men ikke minst og værst. Hvorfor skifter folk bleier i sofaer eller på bordet (evt i flysetet/bordet i flyet, ok på fly kan der være trangt, men ta nå med et underlag som barnet kan ligge på istedet for å legge det rett på setet når bæsjebleien skal byttes. Da blir det litt mer hygienisk, og vent til måltidserveringa er ferdig, om den har begynt da!!!!)! Unnskyld meg, men dere mødre som gjør dette, jeg vet det skjer for jeg har sett det litt for mange ganger. Hva i h… tenker dere med? Folk sitter å spiser og skal spise der senere. Og selv om babyen din er søt så har den like mange bakterier i bæsjen sin som andre. Og personlig blir måltidet mitt ruinert av bæsjelukt… Så hva tenker dere på?? Om det ikke finnes stellerom, bruk for gudsskyld toalettet. Det er der bæsj er ment å være. Og jeg har ikke sett noen mødre vaske etter seg med vircon som er det eneste som dreper tarmbakterier… 

Ingen av bildene er mine egne med unntak av den lilla blomsten

Når er nok for mye? Av kommentarer fra medpasienter…

Bare sånn for å understreke det nøye så er følgende ikke en enkelte hendelse, men sitater og opplevelser fra flere avdelinger, flere steder i landet gjennom mine ca 15 års fartstid i psykiatrien. Og hvis noen er navngitt er det selvsagt et fiktivt navn! 

Hvis noen skulle gjenkjenne seg selv i det jeg skriver og tro det er deg jeg skriver om, så foreslår jeg at du istedet for å angripe meg tar en prat med behandleren din… 

Altså, når man er innlagt på ei avdeling med andre psykisk syke mennesker er det umulig tror jeg at der ikke oppstår en eneste konflikt. Jeg skisserte dette scenarioet på en avdeling hvor det var mye bråk en gang, med at hvis de skulle vært la oss si 15 av personalet, låst inne og de hadde ikke fått bestemme selv når de skal gå ut, spise og når de skal stå opp og legge seg. Og nei, selvsagt kunne de ikke valgt samboere selv, da hadde ikke det blitt realistisk hvis man kunne valgt de man klikker best med. Loddtrekning blandt de ansatte, som på denne avdelingen hadde mange sterke personligheter hadde vært mest autentisk og her snakker vi friske mennesker uten psykoser, depresjoner og andre psykiske sykdommer. Jeg lover deg…. De hadde ikke holdt ut med hverandre under samme forhold i et døgn engang. Og vedkommende jeg skisserte dette scenarioet for var faktisk enig. For personalet kan gå hjem etter endt vakt, og lufte av seg den ufine pasienten og glemme h*n for noen timer eller til og med dager. Men som medpasient er du ikke riktig så heldig. 

En post jeg var på fikk man ikke oppholde seg på «fellesen», for personalet sa at «det å være syk gjør ikke at du kan oppføre deg som en drittsekk.» Og der ligger mye av nøkkelen til bedre trivsel på avdelinger. For greit, man er sjuk. Men det er alle de andre som er innlagte også. Mange, inkludert meg selv sliter med selvbildet og selvfølelse. Og da blir det ikke bedre av at andre pasienter forteller deg at du er stygg og feit og lurer på når du skal ha barn… Ja, de er syke. Men når de er så syke at de ikke klarer å være i «fellesen» uten å såre andre eller være frekke? Da burde vedkommende kanskje skjermes? For de andre pasientene sin del, og fordi jeg ofte har opplevd i slike situasjoner at disse pasientene som bare snakker negativt til andre nesten uten unntak blir snakket om på en liten heldig måte når de ikke er tilstede. Men sånn det er, så er det dømt til å bli slik. Når Skam dårlige pasienter enten er syk frekke eller blamerer seg og man prøver å snakke med personalet får man bare høre at de kan ikke diskutere andre pasienter. Tragisk opplegg. 

Når jeg var innlagt i London erfarte jeg noe norsk helsevesen har noe å lære av. Nemlig gruppesamtaler. Jeg var innlagt på en akuttpost, og hver mandag var det samtalegruppe med en terapeut. Litt som man ser på film, og det var den eneste aktiviteten som var obligatorisk. Selv om personalet hadde tvangsmedisinert deg noen timer tidligere pga utagering, så måtte man ha tillatelse fra overlegen for å slippe denne gruppa her. Og det var veldig interessant. 

Her er vi jo så livredde for taushetsplikt og Gud forby at pasientene snakker sykdom. Men her foregikk det under kontrollerte former med kvalifisert terapeut og også noen av miljøpersonalet var tilstede bare sånn just in case sikkert. 
Dette var jo en mandag, og i helga hadde det kommet inn en mann som var temmelig bråkete, aggressiv og ja. I Norge hadde han blitt sendt på skjerming, men det hadde de ikke der. Der måtte man holde seg på rommet hvis man ikke klarte å oppføre seg nogenlunde normalt. Og i den samtale gruppa hvor du kunne si hva du ville når det var din tur, var det en annen pasient som ikke hadde noe erfaring med psykiatrien, men som hadde fått seg en knekk. Noe som kan skje alle. Og når det var hans tur, så sa han til den utagerende mannen at, «vet du hva, når du roper å skriker å slåss med personalet, så blir jeg livredd!» Og det som er virkelig interessant her er han som fikk beskjeden sin reaksjon. Han begynte nesten å gråte. For han hadde ikke ment å skremme noen, han var bare sint på de som sa han ikke fikk dra. 

Terapeuten spurte om det var andre som også var blitt skremt av utageringen til mannen og nølende rakk flere hånda i været, og etter det så var det ikke noe mer styr og bråk med han. 

Jeg er selvfølgelig ikke så naiv at jeg tror alle pasientkonflikter løses på denne måten, men det å kunne kommunisere åpent med en «ordstyrer» tilstedet tror jeg kunne hjulpet på mye. Munnhuggeri på stua er i allefall en dårlig løsning, og jeg ender opp med å bli hysja på etter å ha blitt kalt både feit, hore, stygg, at jeg burde steriliseres med tvang så ikke jeg formerer meg, at jeg er Satan, at jeg bare lyver på meg at jeg trenger rullestol… lista er lang. Og begrunnelsen? 

-Tine, du er jo så tålmodig, du som har jobbet så lenge på SFO…

Joda, jeg er tålmodig med barn. Uendelig tålmodig også. Det skal utrolig mye til før jeg mister tålmodigheten med barn, barn går det an å snakke til og forklare ting. Men dumme, frekke og ufine voksne? Det er tålmodigheten min lik null. Hadde jeg vært på jobb hadde det stilt seg anderledes, da kunne jeg diskutert med kollegaer hvordan jeg skal håndtere oppførselen til Per eller Kari. Men når det er en medpasient kan du jo ikke det, da får du bare slengt dritt etter deg hele dagen. Hadde jeg vært på jobb der hadde  jeg kansje visst hvorfor vedkommende oppfører seg sånn, og fått en kollega til å ta over når min tålmodighet nærmer seg slutten og før jeg hadde blitt uprofesjonel.  

Det virker ikke som de ansatte tar med seg disse aspektene. De sier jeg kan gå på rommet osv, men hvorfor skal jeg få «husarrest» fordi noen andre kaller meg stygge ting? Tilbake til jobb igjen, og barna… Det blir jo som jeg skulle ringt foreldrene til Mathias og bedt de ta en alvorsprat å si at sånn kan han ikke holde på med, fordi han blir mobba av Christian og Martin. Altså helt bakvendtland. 

Det logisk i jobb eksempelet mitt er ganske opplagt, jeg ringer foreldrene til mobberne og ber de snakke med barna sine om det. Og like opplagt bør det være på psykiatriske avdelinger at folk som ikke klarer å oppføre seg nogenlunde normalt. Om ikke helt normalt så iallefall ikke frekke og ufine mot andre burde sendes til en timeout på rommet istedet for de som blir trakassert og rakket ned på. 

Personalet sier hele tiden som papegøyer at du må huske på at det er en grunn til at folk er her. Ja jeg vet det, men News flash, det er en grunn til at jeg er der også. Hadde jeg vært frisk så hadde jeg ikke sittet og slitt ut stolene på Østmarka. 

Jeg tenker at når en medpasient begynner å rakke ned på utseende ditt, hva du kan/ikke kan så bør personalet stoppe det med en gang. Ikke la vedkommende fortsette og fortsette å såre. De sier jeg ikke skal bry meg, men hvor mange med spiseforstyrrelser klarer å ikke bry seg når noen sier «du er skikkelig feit» eller utsagn fra pasienter som har stappa innpå middag eller pizza så det tyter ut ørene også kommer det noen ned til mat også peker noen på deg og sier «hun har tatt nesten ALL laksen!!!!!» eller «Hun tok det siste pizzastykket av den GODE pizzaen» selv om ingen av dette i realiteten er sant, så suger spiseforstyrrelsen det til seg som en svamp. Og personalet sier ingenting til disse kommentarene… 

Jeg var så «heldig» å treffe en tidligere medpasient i den hesjens samkjøringa til pasientreiser. En dame jeg har vært innlagt med flere ganger på flere avdelinger, vi kan kalle henne Olga. Når taxien henta meg var Olga i utgangspunktet sur på taxisjåføren fordi hun hadde blitt bedt om å sette seg i baksetet siden de skulle ha med en rullestolbruker. Taxisjåførene vet jo ikke på forhånd hvordan fysikken til passasjerer er, men basicaly er det lettere å sette seg i forsetet når formen er dårlig. 

Og når Olga da så at JEG var grunnen til at hun ble plassert bak ville hun først ha en egen taxi, noe som ikke gikk, og så krevde hun at sjåføren skulle kjøre henne først, noe som ville si at vi da måttet kjøre forbi Mathesongården sette av henne og tilbake, noe Taxisjåføren også sa at ikke var aktuelt. Men om hun var missfornøyd med det kunne hun selvfølgelig bestille seg en privat taxi. Og da mente hun at jeg såfall skulle betale den… 

Jadda, dama som stort sett omtalte meg som Satan og Lucifer og ja jeg veit ikke hva. Ja og selvfølgelig feit. Alle disse som går rundt å slenger uttav seg stygge kommentarer til andre sier ikke det samme til alle. Så at personalet unnskylder det med sykdom er vel egentlig fordi de ikke orker å ta konflikten. Hadde det vært sykdom så hadde vært som en jeg var innlagt med for mange år siden som kalte alle, absolutt alle for jævla horer. Både damer og menn. Disse jeg snakker om, de kommenterer det som sårer hvert enkelt mest. For det er ikke bare meg. Overnevnte Olga var riktignok bare ute etter meg, så mye at de andre pasientene merka det. Hun kunne feks kjøpe en pose sjokolade og gå rundt med, og hoppa over meg. Litt sånn man gjorde i barnehagen. Du får ikke komme i bursdagen min liksom. 

Jeg har jo ikke noe bilde av disse folka, men tegnehanne har tegna de for meg. Denne dama er representativ for flesteparten. Bare varier hårfargen, putt på eller ta av noen briller. Men kroppsformen, blikket og røyken er helt autentisk. 

Og hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? 

  • Jeg vil at personalet i større grad tar ansvar for det som skjer i fellesarealene.
  • At det er den som er frekk og ufin som må ta en timeout på rommet evt leiligheten hvis det er et botiltak. Å «straffe» den som blir plaga blir jo dobbelt plaging og en slags syk belønning for den som plager, at h*n har plaga/mobba en medpasient ut av stua. Det er ikke greit!
  • Behandlingsstystemet burde se litt utenfor grensene og se hva de gjør andre steder. Man kan lære av andre og trenger ikke finne opp kruttet på nytt.
  • Man skal ikke tåle all mulig dritt fra medpasienter selv om de er der av en grunn. Det er de 13 andre også!

Og en siste ting som har irritert meg i mange år nå. Hvis det skjer ting i avdelingen feks voldsom utagering på stua som det blir masse leven uttav. Jeg snakker ikke nå én kopp i gulvet eller banning og heftig aggresjon, men hele stabelen med tallerkener flyr rundt ørene dine og du må søke tilflukt og personalet må sitte oppå en person på stua type situasjoner. Når det er viktig at personalet må debreifes etter en situasjon er sjansen stor for at pasientene som var tilstede også har behov for en prat om det som skjedde. Ikke nødvendigvis diagnosen til vedkommende og om vedkommende er reimet eller sånne detaljer, men bare lufte tanker og følelser.  En tommelfingerregel er at hvis personalet trenger en debreif så gjør pasientene det også! 

Hjertevarme og sykdom 

Helt siden jeg bestemte meg for å starte på skolen i høst og har vært mindre og mindre innlagt på Østmarka så har jeg vært forfulgt av sykdom. Skikkelig møkk, vondt og utrolig slitsomt. Det endte med en lunge operasjon for å blåse opp den ene lunga. Og poff der var sommeren over og nesten høsten også gitt. 

Men ting begynner endelig å ramle på plass ifht hjelpemiddler nå, jeg føler meg ikke lenger fanget hjemme og avhengig av mamma for å gjøre ting. 

Jeg har startet facebook gruppa Hjertevarme for kirkens bymisjon

 Screenshot, ser den sånn ut. Basisen er å få inn nok strikk/hekling/varme små plagg til at alle kan få en varmende julegave på julemiddagen kirkens bymisjon arrangerer. Så liker du å strikke og har lyst å glede noen, så ta en titt på gruppa. 

Jeg er fortsatt sliten etter operasjonen, så det blir bare en liten oppdatering i denne omgang. 

Klemmer til alle!!

Og husk psykiatrivett regel nummer 1:

Hvis psykehuset ikke samarbeider, grav deg ned under puter og kuledyne i tide!

SØNNER AV OTTAR — SVEN HENRIKSEN

En gjeng norske menn har funnet det opportunt å samle seg i en lukket gruppe med et navn med en klar referanse til Kvinnegruppen Ottar, som er noe av det aller verste som finnes for alle menn som føler seg undertrykket i verdens mest likestilte land. Her kan alle norske menn i hus og […]

via SØNNER AV OTTAR — SVEN HENRIKSEN