Gjesteblogg av Stine Hanssen Brattland

En god venninne har satt fingeren på noe jeg syns er veldig viktig i dagens samfunn. Det ene handler om hvordan folk forholder seg til barn med diagnoser, noe jeg og ser en del på jobb. Det er jo desverre slik at systemet er sånn at for å få diverse hjelp og rettigheter så må man ha en diagnose. Og i tillegg hvis barnet får diagnosen tidlig så kan han/hun få hjelp til å håndtere hverdagen. Stine har skrevet en veldig bra kommentar om akkurat dette:

En dag får jeg meg kanskje en interessant, uvanlig treffsikker og glitrende skrevet blogg om alskens saker, men denne eksisterer ikke nå, og noe mååååå ut, NU!

Jeg tror ikke det er sånn at diagnoser florerer, opp av intet, at hverdagslige ting jamt over (legg merke til at jeg skriver jamt over, det finnes og vil alltid finnes unntak, men det handler ikke om disse nå, på veggen min) diagnostiseres ihjel. Ja, det er mange flere som får diagnoser som adhd, add, autisme (herunder Asperger), tourettes og liknende nå enn det var på det glada åttitall, og det ikke fult så galde nittitallet. Men det betyr ikke at det er flere som faktisk har symptomene som passer diagnosesekken, snarere at flere fanges opp. Hvor mange ganger har jeg ikke selv hørt fraser a la «ja hadd n vært unge no hadd n sikkert fått adhd slengt etter sæ» «hadd æ vært unge no hadd æ helt sikkert fått merkelappen touretts.» evt samme regla om angst.. «Da vi va unga fantes itj all derre diagnosan. Itj hadd vi nå bruk for dem heller»  Skjønner hvor jeg vil hen?

Baaaah! Ja, det er veldig mange flere som får slike diagnoser i dag. Ja, det er helt sikker mange ting ved samfunnsstrukturen som kunne vært spikket litt her og der, endret mer andre steder, til det bedre for mange, kasnkje til det værre for andre, sånn e ting gidder jeg ikke å gå inn på, det blir for digert og infløkt for mitt søvndepriverte hode. Jeg skulle selvsagt ønske at man kunne fått det man hadde behov for hele livet, uten at det behøvdes diagnose, men det er nå en gang sånn at vi lettere forstår ukjente og uvante ting når vi har en merkelapp å sette på ting. Sånn er iallfall jeg. Men poenget mitt er egentlig ikke det. Ja, det settes flere diagnoser i dag enn i min barndom, og sikkert din egen også (tror de yngste på vennelista mi er knappe 18?)
Jeg tenker på en del jeg kjenner som ikke fikk diagnose som unge/ung, men som kanskje burde ha hatt det (obs, synsing på mitt særdeles ufaglige nivå) Av disse kommer jeg på en alkoholiker. Over fem som enten har vært eller fremdeles er narkomane. Noen sitter i fengsel. En person hengte seg før han ble 25. Fem eller flere er uføre. Noen av dem igjen er i varierende grad oppi i angst og/eller depresjon. Heldigvis er det atter andre igjen det går veldig bra med. Men jeg tror faktisk ikke at det er på grunn av at de var så «heldige» og ikke fikk noen diagnose. Jeg kjenner også voksne som fungerer godt, snarere på tross av at de ikke fikk noen diagnose. Noen har fått det som voksen. Dog, de aller aller fleste jeg har møtt på min vei har vært mer eller mindre sære av varianten «normal» Sære er dere forresten hele røkla, på hver deres måte. Fortsett for guds skyld med det, det er variasjoner som gjør livet og mennesker så ufattelig spennende.

Konklusjon, for den som har giddet og lest alt: Vær så snill å ikke mistro diagnosene folk du møter evt har. Ikke foreldrene deres heller, for den saks skyld.Forsøk heller å se på diagnosen til dem du møter på din vei som en slags bruksanvisning. En måte å forstå akkurat denne personen litt bedre. Merk: har du møtt en med add/adhd/autisme ju neim itt, så har du møtt en.  Og alt var ikke bedre før. Ikke alt kan forklares med «giftig mat», sprøytemidler, mobilstråling, medikamenter, vaksiner, skolesystemet, internett-dere-forstår-hvor-jeg-vil-hen-håper-jeg. (Og for the record så kjøper jeg økologisk så sant vi har råd og det er tilgjengelig. Jeg har sikkert blitt infisert av spoleorm eller noe annet som gir meg kjetterske tanker. Men jeg tror ikke «diagnosebarn» med annerledes kosthold nødvendigvis får det bedre av å endre det. Å forklare alt med ksothold er forresten provoserende forenkling av ting. Selvsagt finnes det folk som kunne ha fått bedre liv dersom de hadde spist sunn mat (og hva som er sunt har jeg ingen planer om å diskutere her..) men det er en ganske drøy påstand, det dessverre er vanskelig å verne seg imot. . Dersom kosthold virkelig hadde forklart alt ville det ikke eksistert «diagnosefolk» i dag (altså folk med diagnoser) Man trekker ikke barna sine inn den ene etter den andre instansen for utredning og forklaring for moro skyld, man koser seg ikke med diagnosen man evt har i voksen alder og virkelig nyter all gleden den gir. Herregud skal jeg holde det gående lengre tar dette aldri slutt, men dere smarte folk jeg har på vennelista mi som har fulgt meg så langt forstår heldigvis poenget mitt!  Jeah. )

Alt jeg har nevnt ovenfor av diagnoser fantes for øvrig før også, selv om det ikke ble diagnostisert like ofte som nå. Man kalte folk for sære. Gale. Snåle. Det har alltid vært noen folk det snakkes om, som kanskje ville fylt diagnosekriterier for det ene eller det andre i dag Etc etc. Og det kunne faktisk ha vært til det bedre, både for dem selv og for folk rundt som uvitende sladret rundt de snåle.  Og alt var slettes ikke bedre før, jeg vet om temmelig mye som er bedre i dag
God manda

image

Det andre handler om barn, ferier og «fattigdom». Jeg bruker hermetegn  her for fattigdomsbegrepet i Norge er noe spesielt. Jeg er også fattig, men jeg klarer meg. Jeg har riktignok ikke råd til å kjøpe alt jeg ha4 lyst på og må spare om jeg vil på ferie. Men jeg får det til å gå rundt og det gjør Stine også på forbilledlig vis.

Og nu er det dette med ferier. Tenkte å komme medienes årvisse oppslag om fattige underpriviligerte barn som ikke har råd til å få en ordentlig ferie i forkjøpet i år. Som den som har vært venn med meg på facebook i noen år vet, gjelder dette visstnok mine egne barn. Vi har i mange år hatt relativt lav inntekt, og jfr «60%-regelen (relativ fattigdom definert som 60% eller under median/middelinntekt, husker ikke helt, og samme kan det være) For en familie på fire var dette i fjor 412000 etter skatt. Antar at grensene oppjusterer litt i år, og at vi dermed vil passe fint inn i kategorien en fattig familie i Norge anno 2016.

(Og før jeg fortsetter, jeg presiserer at jeg selvsagt er klar over at det finnes fattige folk i Norge, barn, eldre, voksne.. At det fremdeles skal være sånn at ikke alle har råd til å dra i bursdager, arrangere bursdager, kjøpe fotballsko etc etc er lite annet enn trist og provoserende. Sånn, det sagt)

Men det er dette med at noen velmendende sjeler i offentlig rom skal synes det er synd på mine og ektemannen sine yndige små pigebørn. De får ikke sydentur i år næmmli! (Vi var i syden i fjor (Bulgaria, billigste sydenland må vite (Vi hadde ikke råd til å spise samtlige måltider på restaurant, så vi lagde enkle selv på hotellet, i ferien!)) .. hvor var jeg.. Mine yndige små pigebørn ja, ikke får dratt til syden i år. Nixnei. Ikke gidder vi, og ikke har vi råd. Og det er da helt greit? Vi har allerede vært på Hunderfossen da, før skoleferien, sånn at det er litt billigere. De hadde det helt ok, selv om det var billigere enn i fellesferien. Og ellers i ferien skal de stakkars pigebørna tvinges til å sitte totalt 180 mil i bil, fordelt på to turer, en opp til trivelige besteforeldre og oldeforeldre som digger dem, og andre veien hemmatt. Kanskje de får bade i sjøen dersom det blir finvær, kanskje de får sove lenge om morra, kanskje de får krangle, fnise, kjøre traktor, spise gresstrå, plukke blåbær, en ting er iallfall helt sikkert (tror jeg?) De kommer til å få myyyye mer lørdagsgodt fra besteforeldrene den helga de skal passe dem enn det de får av oss. Kanskje får de seg en telttur hver eller to. Det beror på faderen, selv er jeg altfor fisefin (Gi mæ mjuk seng og vattn te å vask fjeset i om morran, samt et rættle vannklosset og lever mine salige offergaver i)

Ja. Nei. Vi har ikke råd til å dra på lekeland så ofte som pigebørna ønsker. Nei, vi har ikke råd til å dra i Pirbadet så ofte som pigebørna ønsker. Ja, vi drar på kino omtrent en gang i året. Kino er dritdyrt. Ja, de må levere fra seg bursdagsgaver utelukkende kjøpt på salg av hamstermodern som elsker å hamstre ting på salg. De går omtrent bare i klær som er kjøpt på salg, eller enda bedre, arvet (takk for bidrag til en romsligere hverdag Heidi og Roar!) og sko, helst kjøpt på salg. De har en parkdress hver, ett par joggesko, sandaler må de vente til det er ordentlig sommer med å få (stakkars) (men det er jo faktisk ikke utenkelig at føttene deres vil vokse dersom jeg kjøper nå, de har fankern meg vokst to cm på ei uke nå begge to, kødder ikke! Jeg er ikke gjerrig, men det får da være måte på sløseri, både for lommeboka sin del og i et forbruksperspektiv og skulle kjøpe sandaler til unger i prima voksealder før det er skikkelig sumar?) (skulle ikke forundre meg om de snart trenger nye joggesko og, de vi kjøpte i april antas, tradisjonen tro å snart være for små)

Og her er den store bomben: Vi er da ikke fattige! Pigebørna og foreldrene deres bor i et digert hus! (nåvel, en diger halvpart av tomannsbolig da. Riktignok er badet liiitt på halv tolv og jeg har veldig lyst på et nytt et, men altså. Kjøkkenet er iallfall nytt. Eller, det var det for 16 år siden) (Vi har vaskerom! et slitt og ikke så veldig trivelig et, men vi har vaskerom. Åh, hjerte hjerte, vaskerom)   Hus ja, og vi har bil (en!) Vi har de klærne vi trenger, selv om jeg saktens kunne ha trengt både ny bukse og nye sko. Og briller, dællern de er ripete. Okej, det er en kostnad jeg ikke har tatt meg råd til ennå, å kjøpe nye briller selv om jeg strengt tatt hadde trengt det. Men ække det helt normalt da? at man ikke kan kjøpe alt man ønsker seg med en gang? Husets yndige fireåring kommer til å få en brukt sykkel i bursdagsgave fra sine foreldre (håper jeg, er det noen som har en fint brukt en til salgs? Helst Elsablå eller rosa, synes hun bør få legge føringen når det kommer til farger, ettersom det vil være en bursdagsgave)

Så altså, når mediene om noen uker kommer med sine evinnelige innslag om fattige barn (som jeg tidligere har nevnt at jeg vet finnes og at det er drit), så ikke bekymre er folkens, det gjelder ikke mine barn :) De bor bra og spiser bra, og får dessuten is når det er godvær. Av og til får de det før middag også (ofte hjemmelaget og billig, fryst juice! (nam!) (sannsynligvis hamstret i store kvanta fra Obs, en gang de hadde tilbud)

image

Jeg husker selv uker på hytta i Rørvik. Uten innlagt vann og med utedo. Ingen playstation eller fancy duppedingser sammen tremeningen min Ingrid. Men led vi noen nød? Nei. Vi spilte poker og kanin, laga korthus, var ute selv om det regnet, la kabal i håp om at det skulle slutte å regne og hadde vår egen fantasiverden om «ulveklubben». Og var det en dag med oppholdsvær så var det fram med badetøy og ut å bade i fjæra. Somrene på hytta var ren lykke.

image

Advertisements

About Tine

Hei, Tine heter jeg. Jeg skriver om min hverdag som såkalt psykisk syk. Men jeg vil understreke at jeg er så mye mer en det. Bloggen min handler riktig nok om psykisk helse, men jeg prøver å fokusere på det positive i livet mitt og det jeg jeg får til på tross av mine utfordringer med en bipolar lidelse, spiseforstyrrelse og problemer med dissosiasjon. Lurer du på noe, så spør meg da vel. Jeg biter ikke 😀 Er det noe du lurer på, så gjerne ta kontakt med meg på Mail. tinelohre(@)gmail.com

Posted on 14. juni 2016, in Familie, Foto/bilder, Gjesteblogg, Meninger, Venner. Bookmark the permalink. Kommenter innlegget.

Gi et lite vink ;)

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: