Monthly Archives: juni 2016

It’s not the future that you’re afraid of. 

It’s repeating the past that makes you anxious….

Av en eller annen grunn har jeg skikkelig søndagsfølelse idag. Helt uten grunn. Men det kan jo være fordi behandleren min ikke har vært her idag, jeg har i allefall ikke sett han. 

Er på Østmarka nå, og skal hjem i morra. Før helga gikk jeg tidenes treningstur med primærkontakten. Vi snakker ikke bare rusletur vi snakker bakketrening. Skikkelig bakketrening. Det var så j…. bratt at jeg sklei bakover og M. måtte stå bak og dytte. Sikkert litt av et syn, men vi kom oss opp. Og jeg har fortsatt skikkelig treningsverk. 

Fikk meg også blomster å ha på rommet for vel utført innsats. 

I går var jeg å så korsvikaspillet sammen Kjersti og Jørn, og det var skikkelig bra. Ikke at jeg hadde forventet noe annet, men det var i allefall skikkelig bra. 

Ellers da, så fikk jeg meg støttekontakt forrige uke. Og hun var kjempe allright så det tror jeg blir veldig bra!!! 

Hadde en tur på Dromedar med PART og kjøpte søt chili og oreo makroner. Og konklusjonen er at makroner er sinnsykt godt når de er laga riktig. 

Og ikke minst tok jeg meg en bitteliten shoppingrunde i byen…. så joda. Det var den siste uken kort oppsummert 👍

Advertisements

Dro på hyttetur…

Med kanarifugl i bur, var en sang vi lærte på barneskolen. En sang med egentlig meningsløs tekst. På melodien til «In the summertime».

Heldigvis hadde vi ingen kanarifugler med oss i helga hverken i bur eller uten bur når vi var på hytta til mammas kjæreste på Meråker. Og det var utrolig deilig å komme seg ut av byen en liten stund.

image

Ingen TV, bare radio og strikking og kortspill og brettspill. Herlig! Jeg har savna å være på hyttetur siden hytta i Rørvik ble solgt.

image

Fredag hadde vi ferske reker, og det er jo helt fantastisk godt.

image

Så på lørdag dro vi en tur over til söta bror for litt Harry handel. Viktig å få med seg det når man først er i nærheten og ikke minst hamstre litt redbull til Drea

image

På vei hjem redda mamma og Morten et lite lam som hadde rota seg bort fra mammaen sin.

image

Så grilla vi på kvelden. Grilla asparges er virkelig å anbefale. Det er nam nam!! Skikkelig nam nam.

image

Etterfulgt av rabarbra pai. Sommerfølelse nummer 1.

image

Så ja max kos og håper det blir en ny hyttetur snart! Jeg har i allefall kosa meg masse.

image

Gjesteblogg av Stine Hanssen Brattland

En god venninne har satt fingeren på noe jeg syns er veldig viktig i dagens samfunn. Det ene handler om hvordan folk forholder seg til barn med diagnoser, noe jeg og ser en del på jobb. Det er jo desverre slik at systemet er sånn at for å få diverse hjelp og rettigheter så må man ha en diagnose. Og i tillegg hvis barnet får diagnosen tidlig så kan han/hun få hjelp til å håndtere hverdagen. Stine har skrevet en veldig bra kommentar om akkurat dette:

En dag får jeg meg kanskje en interessant, uvanlig treffsikker og glitrende skrevet blogg om alskens saker, men denne eksisterer ikke nå, og noe mååååå ut, NU!

Jeg tror ikke det er sånn at diagnoser florerer, opp av intet, at hverdagslige ting jamt over (legg merke til at jeg skriver jamt over, det finnes og vil alltid finnes unntak, men det handler ikke om disse nå, på veggen min) diagnostiseres ihjel. Ja, det er mange flere som får diagnoser som adhd, add, autisme (herunder Asperger), tourettes og liknende nå enn det var på det glada åttitall, og det ikke fult så galde nittitallet. Men det betyr ikke at det er flere som faktisk har symptomene som passer diagnosesekken, snarere at flere fanges opp. Hvor mange ganger har jeg ikke selv hørt fraser a la «ja hadd n vært unge no hadd n sikkert fått adhd slengt etter sæ» «hadd æ vært unge no hadd æ helt sikkert fått merkelappen touretts.» evt samme regla om angst.. «Da vi va unga fantes itj all derre diagnosan. Itj hadd vi nå bruk for dem heller»  Skjønner hvor jeg vil hen?

Baaaah! Ja, det er veldig mange flere som får slike diagnoser i dag. Ja, det er helt sikker mange ting ved samfunnsstrukturen som kunne vært spikket litt her og der, endret mer andre steder, til det bedre for mange, kasnkje til det værre for andre, sånn e ting gidder jeg ikke å gå inn på, det blir for digert og infløkt for mitt søvndepriverte hode. Jeg skulle selvsagt ønske at man kunne fått det man hadde behov for hele livet, uten at det behøvdes diagnose, men det er nå en gang sånn at vi lettere forstår ukjente og uvante ting når vi har en merkelapp å sette på ting. Sånn er iallfall jeg. Men poenget mitt er egentlig ikke det. Ja, det settes flere diagnoser i dag enn i min barndom, og sikkert din egen også (tror de yngste på vennelista mi er knappe 18?)
Jeg tenker på en del jeg kjenner som ikke fikk diagnose som unge/ung, men som kanskje burde ha hatt det (obs, synsing på mitt særdeles ufaglige nivå) Av disse kommer jeg på en alkoholiker. Over fem som enten har vært eller fremdeles er narkomane. Noen sitter i fengsel. En person hengte seg før han ble 25. Fem eller flere er uføre. Noen av dem igjen er i varierende grad oppi i angst og/eller depresjon. Heldigvis er det atter andre igjen det går veldig bra med. Men jeg tror faktisk ikke at det er på grunn av at de var så «heldige» og ikke fikk noen diagnose. Jeg kjenner også voksne som fungerer godt, snarere på tross av at de ikke fikk noen diagnose. Noen har fått det som voksen. Dog, de aller aller fleste jeg har møtt på min vei har vært mer eller mindre sære av varianten «normal» Sære er dere forresten hele røkla, på hver deres måte. Fortsett for guds skyld med det, det er variasjoner som gjør livet og mennesker så ufattelig spennende.

Konklusjon, for den som har giddet og lest alt: Vær så snill å ikke mistro diagnosene folk du møter evt har. Ikke foreldrene deres heller, for den saks skyld.Forsøk heller å se på diagnosen til dem du møter på din vei som en slags bruksanvisning. En måte å forstå akkurat denne personen litt bedre. Merk: har du møtt en med add/adhd/autisme ju neim itt, så har du møtt en.  Og alt var ikke bedre før. Ikke alt kan forklares med «giftig mat», sprøytemidler, mobilstråling, medikamenter, vaksiner, skolesystemet, internett-dere-forstår-hvor-jeg-vil-hen-håper-jeg. (Og for the record så kjøper jeg økologisk så sant vi har råd og det er tilgjengelig. Jeg har sikkert blitt infisert av spoleorm eller noe annet som gir meg kjetterske tanker. Men jeg tror ikke «diagnosebarn» med annerledes kosthold nødvendigvis får det bedre av å endre det. Å forklare alt med ksothold er forresten provoserende forenkling av ting. Selvsagt finnes det folk som kunne ha fått bedre liv dersom de hadde spist sunn mat (og hva som er sunt har jeg ingen planer om å diskutere her..) men det er en ganske drøy påstand, det dessverre er vanskelig å verne seg imot. . Dersom kosthold virkelig hadde forklart alt ville det ikke eksistert «diagnosefolk» i dag (altså folk med diagnoser) Man trekker ikke barna sine inn den ene etter den andre instansen for utredning og forklaring for moro skyld, man koser seg ikke med diagnosen man evt har i voksen alder og virkelig nyter all gleden den gir. Herregud skal jeg holde det gående lengre tar dette aldri slutt, men dere smarte folk jeg har på vennelista mi som har fulgt meg så langt forstår heldigvis poenget mitt!  Jeah. )

Alt jeg har nevnt ovenfor av diagnoser fantes for øvrig før også, selv om det ikke ble diagnostisert like ofte som nå. Man kalte folk for sære. Gale. Snåle. Det har alltid vært noen folk det snakkes om, som kanskje ville fylt diagnosekriterier for det ene eller det andre i dag Etc etc. Og det kunne faktisk ha vært til det bedre, både for dem selv og for folk rundt som uvitende sladret rundt de snåle.  Og alt var slettes ikke bedre før, jeg vet om temmelig mye som er bedre i dag
God manda

image

Det andre handler om barn, ferier og «fattigdom». Jeg bruker hermetegn  her for fattigdomsbegrepet i Norge er noe spesielt. Jeg er også fattig, men jeg klarer meg. Jeg har riktignok ikke råd til å kjøpe alt jeg ha4 lyst på og må spare om jeg vil på ferie. Men jeg får det til å gå rundt og det gjør Stine også på forbilledlig vis.

Og nu er det dette med ferier. Tenkte å komme medienes årvisse oppslag om fattige underpriviligerte barn som ikke har råd til å få en ordentlig ferie i forkjøpet i år. Som den som har vært venn med meg på facebook i noen år vet, gjelder dette visstnok mine egne barn. Vi har i mange år hatt relativt lav inntekt, og jfr «60%-regelen (relativ fattigdom definert som 60% eller under median/middelinntekt, husker ikke helt, og samme kan det være) For en familie på fire var dette i fjor 412000 etter skatt. Antar at grensene oppjusterer litt i år, og at vi dermed vil passe fint inn i kategorien en fattig familie i Norge anno 2016.

(Og før jeg fortsetter, jeg presiserer at jeg selvsagt er klar over at det finnes fattige folk i Norge, barn, eldre, voksne.. At det fremdeles skal være sånn at ikke alle har råd til å dra i bursdager, arrangere bursdager, kjøpe fotballsko etc etc er lite annet enn trist og provoserende. Sånn, det sagt)

Men det er dette med at noen velmendende sjeler i offentlig rom skal synes det er synd på mine og ektemannen sine yndige små pigebørn. De får ikke sydentur i år næmmli! (Vi var i syden i fjor (Bulgaria, billigste sydenland må vite (Vi hadde ikke råd til å spise samtlige måltider på restaurant, så vi lagde enkle selv på hotellet, i ferien!)) .. hvor var jeg.. Mine yndige små pigebørn ja, ikke får dratt til syden i år. Nixnei. Ikke gidder vi, og ikke har vi råd. Og det er da helt greit? Vi har allerede vært på Hunderfossen da, før skoleferien, sånn at det er litt billigere. De hadde det helt ok, selv om det var billigere enn i fellesferien. Og ellers i ferien skal de stakkars pigebørna tvinges til å sitte totalt 180 mil i bil, fordelt på to turer, en opp til trivelige besteforeldre og oldeforeldre som digger dem, og andre veien hemmatt. Kanskje de får bade i sjøen dersom det blir finvær, kanskje de får sove lenge om morra, kanskje de får krangle, fnise, kjøre traktor, spise gresstrå, plukke blåbær, en ting er iallfall helt sikkert (tror jeg?) De kommer til å få myyyye mer lørdagsgodt fra besteforeldrene den helga de skal passe dem enn det de får av oss. Kanskje får de seg en telttur hver eller to. Det beror på faderen, selv er jeg altfor fisefin (Gi mæ mjuk seng og vattn te å vask fjeset i om morran, samt et rættle vannklosset og lever mine salige offergaver i)

Ja. Nei. Vi har ikke råd til å dra på lekeland så ofte som pigebørna ønsker. Nei, vi har ikke råd til å dra i Pirbadet så ofte som pigebørna ønsker. Ja, vi drar på kino omtrent en gang i året. Kino er dritdyrt. Ja, de må levere fra seg bursdagsgaver utelukkende kjøpt på salg av hamstermodern som elsker å hamstre ting på salg. De går omtrent bare i klær som er kjøpt på salg, eller enda bedre, arvet (takk for bidrag til en romsligere hverdag Heidi og Roar!) og sko, helst kjøpt på salg. De har en parkdress hver, ett par joggesko, sandaler må de vente til det er ordentlig sommer med å få (stakkars) (men det er jo faktisk ikke utenkelig at føttene deres vil vokse dersom jeg kjøper nå, de har fankern meg vokst to cm på ei uke nå begge to, kødder ikke! Jeg er ikke gjerrig, men det får da være måte på sløseri, både for lommeboka sin del og i et forbruksperspektiv og skulle kjøpe sandaler til unger i prima voksealder før det er skikkelig sumar?) (skulle ikke forundre meg om de snart trenger nye joggesko og, de vi kjøpte i april antas, tradisjonen tro å snart være for små)

Og her er den store bomben: Vi er da ikke fattige! Pigebørna og foreldrene deres bor i et digert hus! (nåvel, en diger halvpart av tomannsbolig da. Riktignok er badet liiitt på halv tolv og jeg har veldig lyst på et nytt et, men altså. Kjøkkenet er iallfall nytt. Eller, det var det for 16 år siden) (Vi har vaskerom! et slitt og ikke så veldig trivelig et, men vi har vaskerom. Åh, hjerte hjerte, vaskerom)   Hus ja, og vi har bil (en!) Vi har de klærne vi trenger, selv om jeg saktens kunne ha trengt både ny bukse og nye sko. Og briller, dællern de er ripete. Okej, det er en kostnad jeg ikke har tatt meg råd til ennå, å kjøpe nye briller selv om jeg strengt tatt hadde trengt det. Men ække det helt normalt da? at man ikke kan kjøpe alt man ønsker seg med en gang? Husets yndige fireåring kommer til å få en brukt sykkel i bursdagsgave fra sine foreldre (håper jeg, er det noen som har en fint brukt en til salgs? Helst Elsablå eller rosa, synes hun bør få legge føringen når det kommer til farger, ettersom det vil være en bursdagsgave)

Så altså, når mediene om noen uker kommer med sine evinnelige innslag om fattige barn (som jeg tidligere har nevnt at jeg vet finnes og at det er drit), så ikke bekymre er folkens, det gjelder ikke mine barn :) De bor bra og spiser bra, og får dessuten is når det er godvær. Av og til får de det før middag også (ofte hjemmelaget og billig, fryst juice! (nam!) (sannsynligvis hamstret i store kvanta fra Obs, en gang de hadde tilbud)

image

Jeg husker selv uker på hytta i Rørvik. Uten innlagt vann og med utedo. Ingen playstation eller fancy duppedingser sammen tremeningen min Ingrid. Men led vi noen nød? Nei. Vi spilte poker og kanin, laga korthus, var ute selv om det regnet, la kabal i håp om at det skulle slutte å regne og hadde vår egen fantasiverden om «ulveklubben». Og var det en dag med oppholdsvær så var det fram med badetøy og ut å bade i fjæra. Somrene på hytta var ren lykke.

image

Friske vs. Syke venner? Eller gode vs. Dårlige venner?

image

Setningen «du må skaffe deg friske venner.» Er noe mange som er mye innom psykiatrien får høre ganske ofte.
Personlig syns jeg det er en idiotisk ting å si.

For hvilke kriterier oppfyller en «syk» venn? 1. Innleggelse? Eller må man være svingdørspasient liksom?

Ettersom 2 av 3 i løpet av livet før eller siden kommer til å slite psykisk utelukker man jo store deler av befolkningen om man skal tenke sånn. Så nei takk du.
Jeg foretrekker å bruke begrepene gode og dårlige venner. De finner du både på Østmarka og mange andre plasser.

image

Jeg har venner fra mange faser i livet. Det er de gode vennene. Jeg har «samlet» de på mange plasser. Også på Østmarka. Det at de har slitt psykisk utelukker dem ikke fra å være gode venner. Senest idag møtte jeg et slikt flott menneske før jeg skulle til frk. Fastlege. Slitt psykisk, javel. Men et fantastisk menneske som jeg blir mer og mer glad i.

image

I helga hadde jeg og besøk av et av disse fantastiske menneskene som jeg er så heldig å ha i livet mitt. Hun har vært en av mine beste venninner i over 15 år. Og selv om vi ikke sees så ofte så føles det som det var i går vi traff hverandre sist. Hun er frisk, og skulle man fulgt psykiatriens anbefalinger så burde hun jo egentlig droppa meg. For jeg er jo syk og syke venner er ikke bra. Eller gjelder det bare om man er syk selv?
Ikke lett å bli klok på det der.

image

En annen flott venninne hadde bursdag i går. Hun har også alltid vært der for meg. Aldri dømt meg eller sett ned på meg for at jeg er syk.

image

Og for ei drøy uke siden hadde 2 venninner og jeg en skikkelig koselig grilllkveld. Ja, vi har møttes gjennom psykiatrien. Men det betyr ikke at vi har dårlig innflytelse på hverandre. Vi drar hverandre oppover istedet.

Det rare er at dette gjelder bare psykiatri pasienter. For jeg har aldri hørt om noen som har kreft som har fått høre at kreften deres blir værre om de henger med andre som har kreft eller liknende.

image

Og ja til en viss grad skjønner jeg hva de mener for jeg har rota meg borti folk som ikke har vært helt bra for meg. Eller jeg har det. Men når man sier på en litt sånn nedlatende belærende måte at du må skaffe deg friske venner osv så er kansje bedre å lære den harde veien. Selv om den periodevis har vært et helvete mildt sagt.
Og joda jeg har vært borti helt angivelig mentalt friske mennesker som virkelig drar deg nedover istedet for å backe deg opp. Så derfor, mye bedre å skille mellom gode og dårlige venner. For dritt sekkene finnes både blandt psykisk syke og blandt de «friske».

image

Til helgen skal jeg ha total makeover med nok et fantastisk menneske jeg er så heldig å blitt kjent med, og med en påfølgende photoshoot. Jeg gleder meg!!

image

Så moralen er, slutt å del inn folk i syke og friske. Men heller folk som gjør deg bra og motsatt.
I morra får jeg BTW besøk av ergoterapeut, så da får jeg forhåpentligvis bedre hjelpemidler og kan få møtt mine aller beste av de beste.

image

Og ikke minst søstra mi og tantebarna i/på Lillestrøm.