Monthly Archives: oktober 2015

Håp?

image

Ting går ikke så bra. Ganske ræva for å være ærlig. Jeg har gitt opp Østmarka, jeg ble tvingt tilbake dit fra Ahus med lovnader om at NÅ skulle jeg bli behandlet ordentlig osv. Kanskje var det en bitteliten rest at håp som fikk meg til å tro på julenissen som jeg nok en gang har fått bekreftet at ikke finnes?

Å behandle meg ordentlig i Østmarkas øyne er å hive meg på hue ut dagen etter at de samarbeidet om å tvinge meg dit. Jeg ble tvangsinnlagt av legevakta en time senere etter å ha overhørt samtalen om hvor uønsket jeg var på Østmarka var jeg ikke spesielt lysten på å dra tilbake og selv om primærkontakten min var ok og sa at hun måtte legge opp til at jeg skulle leve å være der en stund ble jeg pælma ut dagen etter og endte på st.olav med et alvorlig selvmordsforsøk. Prøvde å motsette meg behandling, men da sa nyre legen at «da dør du og det skjer ikke på min vakt!» Og jeg ble sedert, dopa ned. Hva skjedde med at de ønska meg lykke til med suicidal forsøket når jeg dro fra Østmarka? Jeg ble i allefall sendt hjem etterpå og det gikk relativt greit i 2 dager før jeg dissosierte og endte opp på gastrokirurgisk hjem og tilbake samme ettermiddag/kveld til ny gastroskopi.

image

Håpet jeg en gang hadde er forsvunnet for lengst. Østmarka nekter jeg å ha noe mer med lenger sånn som de behandler meg og det opplegget med Tiller er bare vås. Hvis man i det hele tatt kan kalle det et opplegg.

Det eneste Østmarka bidrar med er å slå beina under meg hver gang jeg tror jeg har fått litt fotfeste.

Advertisements

Hei verden

Pianoman strømmer ut fra høyttalerne i taxien. Jeg befinner meg i en taxi på vei til Gardermoen, tvunget tilbake til Østmarka og Trondheim.

Det har mildt sagt vært en møkka uke, tilbrakt på forskjellige avdelinger på ahus. I hovedsak kirurgen og psykiatrisk. Med en snar tur innom diakonhjemmet før de sendte meg til ahus igjen. Mye dissosiasjon, tankekjør og det føles som jeg aldri kommer til å bli hverken frisk eller glad igjen.

image

Så nå bærer det tilbake til Østmarka, fikk velge mellom fly med medisiner og 2 personalet eller politi. Jeg prøver å samarbeide med personalet. Selv om alt i meg roper nei nei NEI!

Nok er nok.

Hver gang jeg har fått litt fotfeste blir det revet fra meg. Hver eneste gang. Møtet igår var en katastrofe, det lille jeg husker fra det. Hadde ikke kontakten min vært der hadde jeg løpt ut forran en bil eller buss i håp om å dø.

image

Det tynne spindelvevet av trygghet forsvinner på mandag. Da skal jeg ha planlagte innleggelser. Det er noe stort tull, Leistad har prøvd der,  Nidaros har prøvd det og Tiller har prøvd det. Resultatet: jeg blir bare dårligere og dårligere for hver gang jeg blir kasta på dør etter endt uke, like forbanna dårlig.

Leiligheten er sagt opp, og jeg fikk beskjed om igår at jeg var fullstendig kompetent til å selv avgjøre når jeg ville dø. Og hva vil jeg bruke de 3 ukene hjemme på? Tja, rydde opp etter meg så mamma slipper å gjøre det. Avslutte bankkontoer, telefonabonnent og sånne ting. Rett og slett rydde opp etter meg. Ja og pakke ned leiligheten. Det meste blir vel å gå til Fretex anyway. 

image

Jaja. Sånn ble det. Jeg har kjempet hardt og jeg har tapt. Thats life.

Kjære Erna, Siv og helseminister Bent Høie.

Jeg vet dere sannsynligvis aldri kommer til å lese dette, men jeg skriver det allikevel.

image

Det skulle satses på psykiatri sa du, Erna, i en nyttårstale. Den første du hadde som statsminister og jeg må innrømme at jeg hadde faktisk tro på deg og jeg trodde på det du sa. At NÅ må psykiatrien rustes opp. Vel, mulig det har skjedd noen steder i landet, men her i Trondheim er situasjonen ganske begredelig om du ikke har fått det med deg. Avdelinger legges ned og det finnes ikke spesialiserte tilbud med mindre man sliter med nettopp rus eller psykoser.

image

Jeg er for syk til å være på DPS har jeg fått høre og avdelingslederen på Østmarka sier de har ikke noe tilbud til meg. For ordensskyld, jeg sliter med en form for dissosiasjon som gjør at jeg skader meg alvorlig og kirurgene på somatisk har sagt at må de operere igjen så er det stor sannsynlighet for at jeg dør av det. Desverre skjedde en slik dissosiasjon i forrige uke, takket være rasende dyktige gastrokirurger ble det ikke en åpen operasjon, «bare» en veldig sår hals.

På avdelingen jeg for tiden er på har de løst dette med å bytte ut bestikket med plastikk som er mindre farlig og lettere å få ut om jeg dissosierer. Og det er vel og bra, men det hjelper fint lite når jeg om en uke blir sendt hjem. Jeg har fortsatt null kontroll på denne dissosiasjonen og jeg har ikke noe tilbud hjemme heller fra noen som kan noe om dissosiasjon. Så i praksis vil det si at Østmarka sender meg hjem for å dø, mest sannsynlig. For det er ikke sikkert kirurgene er like heldige neste gang jeg dissosierer. Jeg sier ikke neste gang fordi jeg vil dissosiere, men det skjer og jeg har ikke kontroll på det. Så sannsynligheten for at det skjer er relativt stor.

Jeg bor for tiden i en bemannet bolig, men heller ikke der har noen kompetanse på dissosiasjon. Så jeg lurer da på, hvis ingen på St. Olav, et av Norges største sykehus har kompetanse, hvorfor blir jeg ikke henvist til et sted hvor de har kompetanse? Og den hjelpen som faktisk hjalp meg, blir jeg nå nektet fordi jeg ikke er rusmisbruker, og bor på feil side av byen.

image

Hvor er psykiatri løftet Erna? Hvor? Det er i allefall ikke skjedd noe positivt i Trondheim i den perioden du lovet opprustning. De jeg kjenner som faktisk har blitt bedre og til og med friske har fått mnder og til og med år med behandling. Men det hjelper, de har fått jobb og utdannelse, og er nå er ressurs for samfunnet.

Jeg ønsker og å være en ressurs, jeg drømmer om å utdanne meg til barnehagelærer eller barnevernspedagog. Men uten behandling dør jeg. Så vanskelig og så enkelt er det.

image

Ingen ville vel sagt til noen med kreft at bare ta deg sammen og tenk positivt så blir du frisk, eller du, vet du? Det er flaut at du har mista håret. Jeg har arr etter mine kamper som jeg ikke blir kvitt, skal jeg skjemmes over dem? Og hadde det vært så enkelt som å bare ta seg sammen så tro du meg, da hadde jeg gjort det for mange år siden. Å bli møtt av delvis fordomsfulle leger i somatisk avdeling som tror man kan kurere selvskading utført i dissosiasjon med å ikke lindre smerte har jeg blitt utsatt for mange ganger, det funker desverre ikke og gjør ting bare 100 gang værre. Legen bekrefter at du er en dritt som ikke er verdt noe og fortjener å ha vondt. Da er det bedre å dø, noe disse legene tolker som at du bare vil ha oppmerksomhet. Uten at de har hverken spurt eller snakket med deg. Og ja jeg har meldt et par episoder til fylkesmannen.

image

Jeg var heldig sist dissosiasjonsepisode og kirurgene slapp åpen operasjon, men oddsene er ikke på min side neste gang det skjer. Så Erna, Bent Høie eller hvem pokker av dere som sitter og bestemmer her i landet, gjør noe med psykiatrien før flere liv går tapt.

Blogg utfordring stjelt fra Brukne Vinger

Stjal denne fra Bruknevinger.com

image

1. 15 fakta om deg.

2. Fem ting du har lyst på akkurat nå.

3. Fem ting som får deg til å le.

4. Ti ting som gjør livet fint.

5. Fem matretter du elsker.

6. Ti ting du vil gjøre før du dør.

7. Fem ting du elsket da du var yngre.

8. Ti klesplagg som er skikkelig din stil.

9. Ti matvarer du elsker.

10. Ti punkter som du hadde kjempet for i ditt eget politiske parti.

11. Fem bøker som har gjort inntrykk på deg.

12. Fem filmer eller TV-serier som har gjort inntrykk på deg.

13. Ti plasser du veldig gjerne vil dra til i fremtiden.

14. Fem karaktertrekk du liker ved andre mennesker.

15. Fem steder du vil dra tilbake til.

16. Fem ting du ønsker deg til jul.

17. Innholdet i vesken din.

18. Fem ting du bruker mye energi på.

19. Ti ting som irriterer deg.

20. Fem områder du har forandret deg mye på de siste ti årene.

21. Fem ting du er redd for.

22. 15 bilder som rører noe i deg.

23. Fem ting du har oppnådd i livet.

24. Ti fine blogger du liker akkurat nå.

25. Fem situasjoner der du føler deg komfortabel og glad.

26. Det fineste ved kjærlighet.

27. Fem ting som får deg til å gråte.

28. Ti ting som har vært eller er vanskelig for deg.

29. Hva savner du i livet ditt akkurat nå?

30. En skjønnlitterær tekst skrevet av deg.

Shit keeps happening

Jeg-tryglet-og-grat-om-at-de-ikke-skrev-Helene-ut-Tre-dager-senere-tok-hun-livet-sitt

Dette skjedde i Stavanger. Desverre er det ikke mye bedre i Trondheim, heller mye værre. Denne uka dissosiererte jeg, noe jeg ikke har kontroll på. De på avdelingen var redd jeg skulle dø, og nå spiser vi med plastbestikk. Så langt alt vel?

Men nei, om litt over ei uke er det ikke så nøye om jeg dissosierer så jeg dør av det for da skal jeg hjem, til det som for meg er mitt personlige helvete. Så det virker som filosofien til st.olav er at pasientene gjerne må dø eller ta livet av seg, bare det ikke skjer på sykehuset. For da kan det jo gud forby få konsekvenser for dem.

Dør man hjemme er det ens egen feil liksom.

image

Hver gang jeg føler jeg har fått bittelitt fotfeste så rives det vekk. De kunne heller tillatt aktiv dødshjelp istedet for å trekke ut ting i langdrag sånn som det her.

Dag 30- Den rareste tingen du har.

Det vet jeg faktisk ikke. Tror ikke jeg har så mange rare ting? Det mest spesielle er kanskje penis tegningen jeg fikk av Bennis i bursdagsgave ifjor?

image

Dag 29 – En kjendis du ligner på.

Ingen så vidt jeg vet… forslag mottas med takk…

image

Dag 28 – En vits/sketsj du syns er morsom.

Den eneste jeg kan komme på akkurat nå er grevinnen og hovmesteren… det er vel en slags sketsj?

image

Ikke akkurat duck hunt

image

Har vært på Ringve å matet Dolly og Donald i dag. Og gått treningstur samtidig. Det er så utrolig frustrerende at beina plutselig svikter. Irriterende og det er ingenting jeg kan gjøre med det.
Skal til nevrolog igjen på fredag. Håper på noen svar, men jeg har ikke de store forhåpningene egentlig. Sånn seriøst, når jeg ble innlagt borte i London på et av de største sykehusene der og legene der sa at vi har aldri sett noe sånt før, så har jeg ikke de store forventningene liksom. Men da kan man jo bli positivt overrasket om ikke annet.

image

Ellers har jeg strikket, masse! Og lest litt om språk utvikling, så ja noe fornuftig gjør jeg da tross alt.