Empati i psykiatrien. Mangel vare?

Den amerikanske psykologen Carkhuff har utarbeidet en empatiskala som visstnok er både kjent og mye benyttet i USA. Ifg Carkhuff må en som skal hjelpe som et minimum befinne seg på trinn 3 i emaptiskalaen.

Her er Emilie Klinges oversettelse:

Trinn 1: Hjelper er uoppmerksom eller avledende i forhold til verbale og nonverbale uttrykk (eller signaler) fra hjelpesøker. Hjelper kan føle kjedsomhet, kan være uinteressert eller forutinntatt, noe som distanserer han/henne fra hjelpesøker og utelukker sensitivitet, aktiv lytting og forståelse.

Trinn 2: Hjelper kan kommunisere eller vise en viss oppmerksomhet til de helt åpenbare og overfladiske følelsene til hjelpesøker. Hjelper uttrykker heller hva han/hun selv opplever/oppfatter enn nødvendigvis  å ta utgangspunkt i hjelpesøkers utsagn og uttrykk. Respons kan derved gis i forhold til noe mer uviktig eller bagatellmessig ved det som hjelpesøker uttrykker.

Trinn 3: Hjelper kommuniserer forståelse for de mer overfladiske uttrykkene og følelsene til hjelpesøker, men responderer ikke på, eller missforstår, de dypere følelsene. Hjelper speiler hjelpesøkers uttrykk uten verken å redusere, trekke fra eller legge til noe. Hjelper gir ingen respons til de underliggende følelsene, men uttrykker en åpenhet og villighet til å prøve å forstå.

Trinn 4: Hjelper tilfører noe betydningsfullt ved å kommunisere tilbake en forståelse av et bakenforliggende følelsesmessig budskap som personen selv ikke er bevisst. Dette vil kunne åpne for utvidelse av ens forståelse av seg selv.

Trinn 5: Hjelper responderer med full oppmerksomhet på den andre personen, med en omfattende og tydelig empatisk forståelse av personens dypere følelser. Hjelper er tonet inn på personens bølgelengde, og er fult og helt sammen med vedkommende i hans/hennes utforskning av de dypere følelsesmessige nivåene.

IMG_2535

Og jeg tror mye ligger her på trinn 3, i «åpenhet og villighet til å prøve å forstå» Har man kommet dit, så har man kommet langt på vei syns jeg. Jeg forventer ikke at alle forstår hvorfor jeg skader meg eller dissosierer eller har problemer med mat, når jeg ikke en gang forstår det selv. Men det at noen prøver å forstå, det betyr veldig mye!

Og jeg må si at her har jeg møtt mye rart, og hørt mye rart. Da snakker vi mennesker (Les: Leger og psykologer) som er totalt blottet for empati. Som overhodet ikke evner å se den andres situasjon, altså pasienten. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor vedkommende har valgt å jobbe innen psykiatri når de har så dårlige «people skills» for å si det enkelt. Hvorfor ikke anestesi eller noe sånt om de på død og liv skal være leger liksom?

Sykepleierne lærer jo om emapti og holistisk menneskesyn på studiet, men legene og psykologene burde åpenbart få inn litt mer av dette de også.

Og hvis noen ikke visste det, empati er å kunne sette seg inn i noens situajson, eller en annens følelse. Dvs at man kan ha empati med noen, selv om man nødvendigvis ikke liker personen. Og empati må heller ikke forveksles med sympati som vil si at man faktisk føler det samme som personen man prøver å hjelpe.

Enkelt kan man si at: det er det mulig å være:

  • Empatisk, men ikke sympatisk, ved å forstå andres følelser men uten å «være enig» eller føle for den personens situasjon etc.
  • Sympatisk, men ikke empatisk, ved å forstå (kanskje erkjenne) at noen er opprørt og ha viljen til å gjøre noe for å hjelpe personen, men uten å erfare deres følelser direkte og internt som en emosjonell tilstand innvendig (f.eks en person som ser en annen i elendighet, men føler ikke elendighet selv, men prøver å finne ut hva som er i veien og hjelpe).

Tror det var nok for i dag.

Kilder:

Store norske leksikon
Emilie Klinge – Empati hos voksne i møte med barn med spesielle behov

Advertisements

About Tine

Hei, Tine heter jeg. Jeg skriver om min hverdag som såkalt psykisk syk. Men jeg vil understreke at jeg er så mye mer en det. Bloggen min handler riktig nok om psykisk helse, men jeg prøver å fokusere på det positive i livet mitt og det jeg jeg får til på tross av mine utfordringer med en bipolar lidelse, spiseforstyrrelse og problemer med dissosiasjon. Lurer du på noe, så spør meg da vel. Jeg biter ikke 😀 Er det noe du lurer på, så gjerne ta kontakt med meg på Mail. tinelohre(@)gmail.com

Posted on 21. september 2015, in Helse, Meninger. Bookmark the permalink. Éin kommentar.

  1. De som studerer medisin og profesjonsstudiet i psykologi lærer også mye om etikk, holistisk menneskesyn og empati. Jeg tror at de lærer mye, mye mer om det på psykologstudiet enn på sykepleien, men som med sykepleier og andre, er det ikke alle som velger å bruke det/kan det i teorien men ikke i praksis. Nå er det igrunn ganske strengt på psykologistudiet, man har jo en skikkethetsvurdering gjennom alle 6 årene + klinikkfag hvor de også evaluerer seg selv og andre og blir evaluert av faglærere (som selv er psykologer). Men sånn vil det jo være i alle yrkesgrupper som har med mennesker- noen vil alltid være mer eller mindre uegnet. Kanskje finner man en opphoping av mindre egnede på enkelte steder, fordi det har blitt dannet en uheldig kultur blant staben etc- det kan være. Jeg merker hvertfall stor forskjell da jeg byttet Dps- helt avgjørende forskjeller, og man skulle ikke tro det har mulig fra én bydel til en annen..

Gi et lite vink ;)

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: