Trouble is a friend… 

  
Helgeleksa mi fra tyskern var vanskeligere enn først antatt. Min første tanke på å «kjenne etter» når jeg sitter i sofaen var at haha det er da ikke så jævlig vanskelig. Hvorfor skal jeg bruke tid på DET liksom. Men,  surprise… Det enkelte er ikke alltid det beste som Rema påstår. Ja det høres latterlig ut å bare skal sette seg ned i sofaen å kjenne etter hvordan man sitter. Og for de fleste så ER det sikkert latterlig enkelt. Men nei, ikke her i gården. Hvor mange er det forresten som tenker over når de setter seg i en sofa at Hmmmm… Her er rompa mi, her er lårene mine osv? Sansynligvis ingen? Men Joda jeg må det. Og det har faen ikke vært så enkelt. For det er mye enklere å bare ikke forholde seg til kroppen, den svære kroppen som bare krever og krever. Og som iflg personalet fortjener å ha det bra. Vi er ikke helt enig der ennå. Ikke jeg og frk. Fastlege heller. 

Anyways, som vanlig har jeg utsatt ting til i siste liten, så når jeg satte meg ned i sofaen og skulle kjenne etter, virkelig kjenne etter. Fikk jeg totalt panikk, jeg visste jo at jeg for det første var gått opp et kg og det følte jeg bare gled utover sofaen til jeg tilslutt fikk samlet sakene mine og stormet inn på rommet i krampegråt over at jeg var SÅ stor at jeg knapt fikk plass i sofaen. 

  
Nå vet jeg med fornuften min etter en lang samtale at jeg ikke fylte hele sofaen, og fortsatt ikke gjør det. Men følelsen, den følelsen av å bare flyte ut over hele 3-seteren, den var og er ubeskrivelig ubehagelig. Når jeg satt og snakka med kontakten min turte jeg ikke reise meg fra stolen jeg satt i for jeg var sikker på at stolen kom til å følge med, altså at jeg satt fast i stolen. Selv om jeg hadde sittet og reist meg fra den samme stolen flere ganger tidligere på dagen. Totalt irrasjonell med andre ord. Men spiseforstyrrelser har vel aldri vært særlig rasjonelt. Har samtale med tyskern i morra, og jeg er egentlig spent på hva han sier om opplevelsene mine om denne hjemmeleksa. For grunnen var egentlig at jeg konstant bekymrer meg for disse beina som ikke fungerer og til stadighet ødelegger for meg. Men for meg ble denne «øvelsen» en, tja skikkelig punch i trynet fra spiseforstyrrelsen. 

  

 
Ser ut som jeg har fått alveører pga planten i bakgrunnen. Haha. Fikk gått meg en god lang tur med kontakten min også. Har funnet ut at å gå tur funker veldig bra som en slags mestringsstrategi, når ting er vanskelig. Gå tur sammen noen for å avlede litt og rett og slett få frisk luft. 

  
Samtidig så er det jo fin trening for de hersens beina. Særlig når jeg har med kameraet og må bøye meg opp og ned og styrer med det. Og jeg blir så ivrig at jeg ikke merker at jeg er sliten før jeg plutselig ligger der og ikke kommer meg opp. Så tur med følge er helt en fordel fortsatt. Kjipt å ligge borti veien uten å komme meg noen vei liksom.

Jeg har forresten funnet ut hvordan jeg skal starte tatoveringen min, altså jeg har jo lenge hatt lyst å tatovere armene så jeg kan gå i kortermet på jobb. Men jeg har starten klar. Jeg vil ha «Let it go» og «It does not do to dwell on dreams, and torget to live!» Skrevet med håndskrifter til frk. Fastlege. Så da mangler jeg to essensielle ting, få henne til å skrive det og penger. Og noe «bake» teksten inn i.  

  
Husk Spørsmålsrunde!!

Advertisements

About Tine

Hei, Tine heter jeg. Jeg skriver om min hverdag som såkalt psykisk syk. Men jeg vil understreke at jeg er så mye mer en det. Bloggen min handler riktig nok om psykisk helse, men jeg prøver å fokusere på det positive i livet mitt og det jeg jeg får til på tross av mine utfordringer med en bipolar lidelse, spiseforstyrrelse og problemer med dissosiasjon. Lurer du på noe, så spør meg da vel. Jeg biter ikke 😀 Er det noe du lurer på, så gjerne ta kontakt med meg på Mail. tinelohre(@)gmail.com

Posted on 13. september 2015, in Østmarka, Helse, jobb, Spiseforstyrrelse. Bookmark the permalink. 5 kommentarar.

  1. Du tar så fine bilder! Det må du fortsette med!

  2. 1,5 til 2,5 tusen. Spørs på størrelsen. Gjør avtale om pris på forhånd. Anbefaler
    http://www.flaminghearttattoo.no
    i Trondheim. Proffe folk.

    Ligner en alv? Du ER jo en alv, din fjott!

    Høres :-)

  3. Flotte bilder! Ønsker meg virkelig et ordentlig kamera selv!:)
    Kjenner meg veldig igjen i det med å ikke «kjenne sin egen størrelse». Men det rare er at når jeg ser meg selv i speilet, mot å se meg selv på et bilde (ikke tatt i speilet da) av akkurat den samme kroppen på samme dag og i samme klær, så klarer jeg å se at jeg er jo ikke sååå diger (må være i helfigur ja – om det er bare halve kroppen f.eks så eksisterer ikke resten av lengden min, så da er jeg jo minst like bred som jeg er høy). Men speilet klarer alltid å vri det, og det samme gjelder når jeg ser ned på meg selv (sittende eller stående) eller om jeg blir bedt om å vise fram bredden min med hendene.

    • Ja, det er merkelig det der. På bilder kan jeg og klare å se at jeg ikke er en hvalross. Men i speilet? DER kommer elefanten og hvalrossen fram. Mystisk!

Gi et lite vink ;)

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: