Dag 29 – Mål for de neste 30 dagene (det ble mest om behandling)

Skulle ønske jeg hadde et godt svar, men det har jeg ikke. Jeg null peiling på hva som skal skje de neste 30 dagene, annet en at skjebnen min avgjøres på tirsdag. Så når jeg ikke aner hva som skal skje, er det og vanskelig å sette seg mål… Syns jeg da. 

Men jeg vil tro de fleste syns det er et godt mål å prøve å holde seg i live? Det høres kanskje banalt ut for de fleste, men for meg så er det en evig kamp. Jeg hverken vil eller orker å leve mer sånn som jeg har det nå, men jeg prøver. Selv om Østmarka har gitt meg opp, de har ikke sagt det direkte de ordene, men de har ikke noe å tilby meg, de har ikke noe behandling her. Men hvor har de behandling da? Den finnes iallefall ikke hjemme i skjermveien. 

  
Bare de 2 siste dagene har jeg hatt episoder som jeg har greid å håndtere bra med personalet her, men hadde det samme skjedd hjemme hadde jeg nesten garantert ligget på kirurgisk nå, eller vært død. Det er fakta, ikke noe jeg finner på eller prøver å overdramatisere, men at legen sier at det gjør meg værre å ha rammer, og det kan godt hende han har rett, men det kommer helt an på hvordan man gjør det. 

Hvis man bare burer inn folk og fratar dem alt ansvar så selvfølgelig, da lærer man jo aldri å ta ansvar for seg selv, men å ha visse rammer som trygger og redder liv? Det burde jo ikke være skadelig. Hadde kontakten min bare latt meg gå på torsdag så hadde det gått til helvete, jeg hadde bestemt meg for at dette livet her, hvis man i det hele tatt kan kalle det et liv, det orka jeg ikke mer. Men kontakten min sa at nei, hun låste meg IKKE ikke ut, og iallefall ikke for DET formålet. Så istedet hadde vi en lang prat om hva dom hadde utløst det osv. Og da tenker jeg at jo, rammer funker faktisk! Samme med igår, når jeg mottok drittmeldig på drittmeldig snakka jeg lenge med kontakten min om det. Og her kommer det, *trommevirvel* fordi rammene rundt er sånn at jeg kunne ikke rømme ut fra situasjonen å ta livet mitt som var det mest fristende, og kontakten min kjenner meg godt og merka at jeg var dårlig og jeg ble fanga opp FØR jeg dissosierte. 

  
Så, i begge disse situasjonene, jeg kan komme med flere eksempler også, men i allefall, grunnen til at jeg sitter her og ikke er nede på Øya eller i det hele tatt lever, er RAMMER! så hvorfor er det så ille? 

  

Advertisements

About Tine

Hei, Tine heter jeg. Jeg skriver om min hverdag som såkalt psykisk syk. Men jeg vil understreke at jeg er så mye mer en det. Bloggen min handler riktig nok om psykisk helse, men jeg prøver å fokusere på det positive i livet mitt og det jeg jeg får til på tross av mine utfordringer med en bipolar lidelse, spiseforstyrrelse og problemer med dissosiasjon. Lurer du på noe, så spør meg da vel. Jeg biter ikke 😀 Er det noe du lurer på, så gjerne ta kontakt med meg på Mail. tinelohre(@)gmail.com

Posted on 29. august 2015, in Østmarka, Bloggutfordringer, Helse, Selvskading, Spiseforstyrrelse. Bookmark the permalink. 9 kommentarar.

  1. Vink! Jeg er glad rammene reddet deg. Du er for fin til å mistes. Leser bloggen din ganske fast nå.

  2. Og, jeg har blitt avhengig av dine ord

  3. Vink, vink, takk for at du skriver. Du er for fin til å mistes

  4. Du er et meget godt og klokt menneske som utgjør en forskjell. Nå tar du ting skritt for skritt og i den andre enden av tunellen venter et mye mye bedre liv. Du vet at DET vet jeg. Var i den tunnellen selv svært lenge. Nå er jeg på den andre siden.

Gi et lite vink ;)

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: