Dag 22 – Hvordan har du forandret deg de to siste årene?

  
Dette bildet er tatt for nøyaktig 2 år siden, jeg var på vei til «bli kjent kveld» på jobb. Jeg så egentlig ganske lyst på livet, skulle snart feire 30 års dagen min med familie og venner og begynne å ta fagbrev som barne og ungdomsarbeider. Vel, det ble ikke akkurat sånn som de fleste vet. 

Joda, jeg begynte barne og ungdomsarbeider og gjorde det forsåvidt bra på skolen. Problemet med å være bipolar, er at etter noe jeg vil kalle en relativt om ikke manisk, så i allefall hypoman vår og sommer så kommer smellen før eller siden, så jeg gjorde noe jeg aldri før hadde gjort. Ba om hjelp, en timeout på Østmarka før det gikk så langt at det endte med selvskading. Ikke mange dagene, bare nok til å samle hodet og krefter. Men det var vist for mye å be om. Legen som «kjente meg så godt» utifra journalnotater fra sommeren 2010 mente det hadde jeg ikke godt av. At jeg jobbet og gikk et fulltidsstudium visste ikke disse folka som satt der å påsto de kjente meg så godt. Det var fastlegen min, som faktisk kjenner meg godt som henviste meg til Østmarka, og denne legen her hadde aldri snakka med meg før og jeg tror til og med han var turnuslege, ikke at det er noe galt med turnusleger, men kjente meg gjorde han definitivt ikke og sa at om det var en innleggelse jeg ønska meg så måtte jeg skade meg så somatikken kunne ta hånd om meg, men det var jo nettopp det jeg prøvde å unngå. Men sånn ble det nå, det var fredag ettermiddag, frk. Fastlege hadde tatt helg, Vidar hadde høstferie. Så det gikk som det måtte gå, og endte opp på kirurgen. 

Og nå 2 år senere, hvor er jeg? Joda, på kirurgen. I disse årene har jeg kjempet desperat for å få behandling og hjelp til å komme tilbake til der jeg var for 2 år siden. Og endelig ser det ut til at Østmarka hører, ikke på meg å, men forbanna kirurger. En av dem, verdens roligste og stødigste type ble så forbanna når jeg lå på intensiven og fortalte hva de sier til meg på Østmarka, at jeg må være dum som tror på kirurgene som sier det er livsfarlig å operere på meg, han ble så forbanna at han måtte gå ut av rommet for å roe seg ned og det er første gang jeg har hørt han banne, for han sa at de visste da for f… i h… hvordan det sto til innvendig og at det var ikke de som måtte stå der å ta avgjørelser med en pasient i narkose og som de ikke ante hvordan de skulle få fikset. 

  
Jeg syns det er bittert, trist og tragisk at det må gå så langt. Og ikke minst alle tilleggsproblemene jeg har fått nevrologisk etter at jeg hengte meg i fjor sommer og måtte gjennopplives. Det gjør ikke livet enklere å periodevis være avhengig av rullestol og få krampeanfall når man minst venter det. Og jeg har jeg selvfølgelig mista sertifikatet for en periode pga det her, og det er kjempekjipt å være avhengig av at mamma kan kjøre meg. Når beina mine er så dårlig som nå så kan jeg jo ikke ta trikken heller, så da blir man fryktelig isolert. Jeg har mange gang tenkt at de kunne gitt bæng i å gjennopplive meg på Østmarka, når de uansett ikke ønsker å hjelpe meg. Å «redde meg» til det livet jeg hadde før jeg ble innlagt på sykehuset var iallefall ikke noe jeg unner noen! 

Så nei, jeg skulle gjerne skrudd tida tilbake 2 år, starta på nytt derfra og, nei jeg vet ikke helt hva jeg kunne gjort anderledes, men jeg savner det å være lykkelig. Ikke bare lykkelig en gang i blandt. Men å ha en grunnleggende følelse av at livet er ganske OK, ikke perfekt, men at jeg har det OK og gleder meg til å stå opp om morgenen å gå på en jobb jeg stortrives med. For det har det absolutt ikke vært de siste 2 årene, da har det stort sett vært sånn at jeg har lagt meg og tenkt at finnes det en Gud så våkner jeg ikke i morra til nok en bedriten dag. Nå skal jeg ikke svartmale helt, jeg har hatt gode dager med gode folk, men ikke den generelle grunnfølelsen jeg hadde for 2 år siden om at livet var OK. 

Jeg savner dette hver dag, hele tiden omtrent. Ja det høres kanskje litt sykt ut, men det er det som holder meg oppe. Håpet om at jeg kommer meg tilbake på jobb og får fullført utdannelsen min. 

   
   
  

Og glem nå for gudsskyld ikke spørsmålsrunden! Det må da være noe dere lurer på?? 

Advertisements

About Tine

Hei, Tine heter jeg. Jeg skriver om min hverdag som såkalt psykisk syk. Men jeg vil understreke at jeg er så mye mer en det. Bloggen min handler riktig nok om psykisk helse, men jeg prøver å fokusere på det positive i livet mitt og det jeg jeg får til på tross av mine utfordringer med en bipolar lidelse, spiseforstyrrelse og problemer med dissosiasjon. Lurer du på noe, så spør meg da vel. Jeg biter ikke 😀 Er det noe du lurer på, så gjerne ta kontakt med meg på Mail. tinelohre(@)gmail.com

Posted on 17. august 2015, in Bloggutfordringer, Helse, jobb, Skole. Bookmark the permalink. 6 kommentarar.

  1. Har ikke ord 😡 glad de gjenopplivet deg! Kjære deg, jeg har også nevrologiske problemer med beina, bruker også rullestol I perioder, noe som er tragisk da jeg vil gå turer, ri og kose meg. Ødelagt de 2 nederste rygg virvlene som klemmer av nervene til beina. Etter et fall og brudd I ryggen. Jeg kan gå litt, men jeg har problemer med å stå! Så jeg kan ikke dra på noe om jeg må stå oppreist mer enn 10 min. Så det ser jo latterlig ut når jeg går tur først med hundene litt og så får rullestolen inn bilen, går en runde før beina dovner vekk. Føler folk ser på meg som den hypokonderen :) ha ha!

    Ja ja, jeg er glad du er her, hadde du bodd nærmere hadde vi sikkert vært venninner :)

    Mange kvelds puss fra Siw :)

    • Det er litt sånn jeg føler meg også når jeg har med meg rullestolen feks på en sånn halvdårlig dag hvor jeg er usikker på om beina kommer til å svikte. Jeg vil jo gå mest mulig. Men psykologen på Østmarka tror at beina mine funker på magisk vis bare de tar fra meg rullestolen. Det er jo helt på trynet. Heldigvis er frk. Fastlege litt mer vettug.

  2. Jeg glemte å si at etter et liv med kirurger! Så bruker jeg å si at det er «en grunn» for at de har blitt kirurger, for de fleste vil ha pasientene I sovende tilstand fra anestesien :) men denne gangen har de virkelig godt av tilsnakk fra en lege gruppe som er hissig :) ha ha !!!

    Ja å så, hvis det er nok at du har den med for angsten skyld, så er jo det supert så lenge du går det du klarer så er det fantastisk! Å er det psykisk, enda bedre for når det er fysisk å man mister evnen, så er det ingen vei tilbake. Men man er absolutt ikke noe mindre syk om det er angsten for at beina har sviktet så mange ganger!!! Klem 💖

    • De vet ikke hvorfor beina mine ikke virker, men mest sannsynlig har jeg fått en nerveskade når jeg hang meg. Så det er jo fysisk. Men noen dager er bedre enn andre. Så på dårlige dager har jeg med rullestolen for alternativet er enten å falle om på gata eller bli sittende et sted å ikke komme meg noen vei.

  3. Kan ikke kirurgene innkalle personalet på Østmarka til et ansvarsgruppemøte? :/ Synes behandlingen du får – ikke får – fra Østmarka, er helt hårreisende…

    • De driver jo å jobber med saken nå, de sier de sender meg ikke herfra før de har et spikret opplegg med Østmarka, et som innebærer at de IKKE kaster meg ut etter 3-5 dager. Kirurger har egentlig et litt ufortjent dårlig rykte. De er de som har gjort mest og stått på mest for meg og for at jeg skal få hjelp.
      Han som har hovedansvaret for meg nå på KGAS1 sa at nekter de å høre, så kontakter han fylkeslegen.

Gi et lite vink ;)

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: