Dag 17 – Høydepunkter og nedturer det siste året

Wooha, den var tricky. Hvis vi regner det siste året som fra i fjor sommer på denne tiden til nå, så har det bestått av flere nedturer en jeg klarer å telle og holde styr på. 

   
 Jeg var og har vært mye innlagt på Østmarka og Tiller både frivillig og på tvang. Tvangsinnleggelsene har som regel vært når jeg har prøvd og bedt om hjelp først, men de har avvist meg og sykehuset, politiet eller legevakta har grepet inn før det har gått fryktelig galt.

Dvs, det gikk jo fryktelig galt, det er derfor det siste året har vært et helvete. Et selvmordsforsøk gikk galt, jeg ble funnet og «reddet». Men til hva? I flere uker kunne jeg ikke annet enn å ligge i ei seng å måtte mates for klarte ikke styre armene mine og i allefall ikke beina. Armene gikk krampene/spasmene over, men beina sliter jeg med fortsatt. Psykologen på Østmarka sa at det kom til å gå over bare jeg trente nok og ikke brukte rullestol. Akkurat som at han tror det er så forbanna kult å måtte bruke rullestol? 

Hjemme feks, om jeg skal fra senga og på do så tar det ikke mange sekundene når føttene virker, men når de ikke gjør det og jeg må bruke rulle stolen tar det meg minst 10-15 minutter bare å gå på do å pisse. I tillegg kommer jeg meg ikke ut av leiligheten min en gang, så hvem ønsker det egentlig? Jeg må ha hjelp av personalet for å handle mat for jeg klarer ikke komme meg på butikken selv, siden det er noen oppoverbakker. Og jeg lover, jeg har prøvd å gå å ha med rullestolen når beina er kranglete. Folk driter i om man ligger på,bakken med spasmer og tråkker omtrent over deg. Fåtallet spør om du trenger hjelp. 

   
   
Heldigvis har jeg gode venner som har tatt meg med ut, selv om jeg har vært i dårlig form og de har måttet trille på meg og hjelpe meg. Så selv om det siste året har vært en gjennomgående stor nedtur så har det vært enkelt stående opplevelser som har gjort at jeg har holdt ut litt lenger. 

   
    
 Så takk til dere, dere vet selv hvem dere er. Dere som ikke har dolka meg i ryggen fordi jeg havna i rullestol og ikke gir meg opp selv om jeg ikke får til å være med på alt jeg skulle ønske. 

   
   
Jeg feira jo jul/nyttår tvangsinnlagt i London. Mamma kom heldigvis og var sammen meg julaften og juledagene. 

  
  
Sykepleierne på både kirurgen, medisinsk og akuttpost A3 på Østmarka har vært supre. Legene velger jeg å ikke uttale meg om, annet enn at det er en grunn til at jeg har sendt flere klager til fylkeslegen/helsetilsynet.

   
 Mamma har hjulpet meg å pusse opp litt hjemme. Selv syns jeg det ble veldig bra! 

   
 Så takk til dere som har gjort dette bedritene året litt mer levelig, og til dere som har gjort deres beste. Takk, for nå vet jeg hvem som virkelig er venner og hvem som ikke er det. 

  
Håper det neste året blir bedre, det kan jo ikke bli værre enn det som har vært…?! 

Minner om Spørsmålsrunden!!

Advertisements

About Tine

Hei, Tine heter jeg. Jeg skriver om min hverdag som såkalt psykisk syk. Men jeg vil understreke at jeg er så mye mer en det. Bloggen min handler riktig nok om psykisk helse, men jeg prøver å fokusere på det positive i livet mitt og det jeg jeg får til på tross av mine utfordringer med en bipolar lidelse, spiseforstyrrelse og problemer med dissosiasjon. Lurer du på noe, så spør meg da vel. Jeg biter ikke 😀 Er det noe du lurer på, så gjerne ta kontakt med meg på Mail. tinelohre(@)gmail.com

Posted on 8. august 2015, in Bloggutfordringer, Familie, Foto/bilder, Helse, Jul, Venner. Bookmark the permalink. Kommenter innlegget.

Gi et lite vink ;)

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: