Hvorfor skolegangen min går at h…. hver gang…

  
Vel, mye skyldes nok at jeg hadde mildt sagt rævva lærere på ungdomsskolen. Klassestyreren min kunne ikke få fortalt meg mange nok ganger hvor dum jeg var, og at det kom aldri til å bli noe av meg. (Det siste har han forsåvidt irriterende nok fått rett i.) de klarte ikke å finne ut at jeg har dysleksi heller, så jeg gikk ut fra ungdomsskolen med karakterer som var like elendige som lærerne. 

Det var utrolig godt å begynne på VGS, jeg ble utredet på PPT og med enkle hjelpemidler som PC (som jeg ble nektet å bruke på ungdomsskolen.) litt lengre tid på prøver og at jeg fikk forklare muntlig i tillegg, steg karakterene mine betraktelig, til og med i de fagene som ikke interesserte meg noe særlig. I hovedsak allmenfagene, utenom samfunnsfag. Helsefagene gjorde jeg det bra i, for det interesserte meg, og jeg fikk bruke overnevnte hjelpemidler. Nå klarte jeg aldri å fullføre hjelpepleien pga sykdom, men jeg har gjort utallige mer eller mindre vellykkede og lite vellykkede forsøk på å ta opp fag til studiekompetanse i ettertid. 

Jeg starta med matte og naturfag. Naturfag er spennende og en femmer var uproblematisk, matematikken satt litt lenger inn, men jeg hadde en utrolig dyktig lærer som klarte å forklare alle de ulogiske matte tingene som jeg tidligere har blitt fortalt at «sånn er det bare. PUNKTUM.» Så femmer’n sklei rett inn der også. Hadde jeg anstrengt meg litt mer hadde jeg fått 6 i både matte og naturfag det året. Så full av overmot tok jeg fatt på flere fag høsten etter, men da gikk det til h…. igjen. Jeg hadde tidenes strengeste lærer i engelsk på KVT og dermed ikke verdens beste engelsk karakterer. Jeg husker vi hadde en prosjekt oppgave, jeg leverte den inn og fikk 3. Bestevenninna mi i paralellklassen rakk aldri å skrive sin oppgave og hadde en annen lærer, hun fikk 5. Men vi kunne jo ikke avsløre det. 

  
Så når jeg tok fatt på engelsk igjen var det med blandede følelser, vi skulle levere inn en prosjekt oppgave. Vi skulle skrive en reiseguide til London. Drømmeoppgaven tenkte jeg, for da hadde jeg allerede vært der 2 eller 3 gang. Så jeg jobba døgnet rundt, brukte kun bilder jeg selv hadde tatt og anbefalte og «anmeldte» restauranter og  severdigheter jeg selv hadde vært på. Ikke minst satt jeg med ordboka og slo opp hvert eneste ord jeg var usikker på. 

Når vi fikk oppgaven tilbake var beskjeden fra læreren at dette kunne jeg umulig ha gjort selv, og det tilsvarte en 6’er, men det samsvarte jo over hodet ikke med mine tidligere karakterer. Så jeg slutta på skolen. Det skulle ta noen år før jeg begynte igjen. Da var det behandlerene mine den gangen som tvang meg så utgangspunktet var ganske dårlig for å fullføre, jeg ville bare jobbe på SFO, men behandleren min da satte et ultimatum: dro jeg ikke på skolen, tok hun fra meg jobben. Så det var dømt å gå til h…nok en gang. 

  
Så fant jeg ut selv at jeg ville ta opp fag, men kun ett fag. Norsk. Og da gikk det bra, jeg fikk stort sett 5’ere og jeg hadde fullført hadde jeg ikke blitt voldtatt av en medelev, og var nødt til å omgåes han på skolen hver dag. Så da slutta jeg og begynte å jobbe igjen. Men her er et knippe tekster fra da: Ekstremsport -Nynorsk kåseri. (6-) Anskaffelsene – novelle analyse (5+) Eventyret om spiseforstyrrelsen – moderne eventyr (5/6) Nynorsk skrivedag – gjør om E6 til ei novelle (5-) Eteforstyrringar – skriv en artikkel om et tema som interesserer deg (på nynorsk) (5+) 

  
Jeg begynte på barne og ungdomsarbeider faget. Med mål om å ta fagbrev, men gikk på en kraftig smell da jeg etter en manisk og hektisk sommer møtte veggen og ba om hjelp for første gang i mitt liv. «Du må skade deg så somatikken kan ta hånd om deg hvis du ønsker å legges inn!» Var svaret jeg fikk på Østmarka. Og dermed var det løpet kjørt. Jeg rakk å levere og få tilbake en oppgave før det gikk at skogen det også. Yrkesutøvelse – om taushetsplikt, barnehageloven og nyansatte. (6/5)

  
Men hvorfor går det galt hver gang? At jeg blir voldtatt og at Østmarka er føkka er det lite jeg kan gjøre med. Men alle de andre gangene? Okei, den ene gangen var jeg jo overhodet ikke motivert, så sånn sett var det dømt til å feile. Men jeg tror og det har noe med kravene jeg stiller til meg selv.  Jeg har ikke skrevet karakterene for å skryte, men for å vise hvordan tankegangen min omkring dette er. Feks den oppgaven i yrkesutøvelse, så sa lærern på forhånd at hun aldri gav 6 på den første oppgaven. Jeg fikk som dere ser 6/5, og hadde venninna mi fått det hadde jeg jublet og vært kjempe glad på hennes vegne, men når det kommer til meg selv? det er slettes ikke bra nok. Jeg blir fokusert på det jeg feila på. Det jeg burde skjønt jeg skulle gjort bedre. Og hvis noen spør meg hvordan karakterer jeg har er automatisk svaret «dårlige». 

  
Jeg tror det sitter sånn i meg det jeg fikk høre gjennom 3 år på ungdomsskolen, at jeg er ikke bra nok, flink nok, tynn nok og ikke minst alt for dum til at det ødelegger for meg hele tiden. Jeg erfarer det samme i behandling også, jeg vil være den flinke pasienten, jeg får nærmest panikk om jeg begynner å gråte for flinke jenter gråter jo ikke? Jeg vil jo være en flink pasient også, så da passer det ikke å grine i tide og utide. 

Og igjen tror jeg mye av kjernen til at jeg har utviklet en spiseforstyrrelse ligger her. Det med bipolar er jo genetisk, men dissossiasjonen tror jeg psykiatrien har påført meg for jeg har opplevd så mye dritt at jeg vil bare glemme, men kroppen glemmer ikke dessverre. Og psykiatrien glemmer i allefall ikke så jeg blir jo retraumatisert hele tiden i møte med dem. Eks: «vi behandler bare tynne folk med spiseforstyrrelser!» -> du er feit. 

Så ja, tror nok mye av problemene idag skyldes ungdomsskolen. 

  

Advertisements

About Tine

Hei, Tine heter jeg. Jeg skriver om min hverdag som såkalt psykisk syk. Men jeg vil understreke at jeg er så mye mer en det. Bloggen min handler riktig nok om psykisk helse, men jeg prøver å fokusere på det positive i livet mitt og det jeg jeg får til på tross av mine utfordringer med en bipolar lidelse, spiseforstyrrelse og problemer med dissosiasjon. Lurer du på noe, så spør meg da vel. Jeg biter ikke 😀 Er det noe du lurer på, så gjerne ta kontakt med meg på Mail. tinelohre(@)gmail.com

Posted on 3. august 2015, in Helse, jobb, Skole, Skriverier, Spørsmål. Bookmark the permalink. 6 kommentarar.

  1. Så utrolig synd at du ikke har fått fullført vgs/utdannelsen din. Men det er aldri for sent! Du har alltid mulighet til å ta det opp igjen dersom du ønsker og er frisk nok til det.
    Klem

  2. Uuuu! Packmangenser! Lækkert! Strikket packmanlue til en slekning som er lærer, litt usikker om hun vet hva packman er, men liker lilla ^^
    Skole kommer nok til å ordne seg etter hvert, og barne og ungdomsrbeider er absolutt et oppnåelig mål, høgskole eller uni for den del;) Der blir ikke noe problem når ting er mer stabilt for deg 😃👍

  3. Høhø! Nei hun er Lektor. Supertrivelig dame, bare litt eldre enn pacman^^

Gi et lite vink ;)

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: