Er det Skummelt å bli frisk? 

Ei tidligere venn blogga her om dagen om det at mange syns det er skummelt å bli frisk, og ønsket en debatt rundt det. Selv syns jeg ikke det, jeg syns det er skummelt å tenke på å skulle fortsette å være syk. Nå har vedkommende fått for seg at jeg omtrent er pur ondskap og har anmeldt meg et par ganger bare for å være jævlig. De som har fulgt bloggen min og kjenner meg IRL kjenner til det dramaet. Men det var ikke det jeg skulle snakke om nå. Jeg skrev en hyggelig (syns jeg selv da) kommentar på innlegget om at for meg var det motsatt. Men den nekter h*n selvfølgelig å publisere for det ødelegger vel illusjonen om hvor ond jeg er. Og det er sikkert min feil at h*n fortsatt er syk også. Jeg hadde ikke blitt forbauset i allefall. 

 
Enklere med en screenshot stedet for å skrive av det jeg skrev. Jeg mener det, virkelig! Jeg har sikkert sagt det til det kjedsommelige, men jeg skulle virkelig ønske at jeg bare våkna opp og var frisk og kunne dra på jobb. Ikke tenke på om jeg blir dårlig å måtte trenge rullestolen og sånn dritt. Hadde jeg kunne ønska meg det i bursdaggave og det var mulig så er det mitt høyeste ønske. Men, jeg skjønner jo om man aldri har opplevd å være frisk eller leve et friskt liv, så kan det være skummelt og skremmende. 

  
I mellomtiden får jeg lese, glo netflix å strikke. Så skrik ut om noen trenger noe. Jeg skal komme dit, og som Line sier, «ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid.» 

Æsj, nå var jeg nesten kvalmende optimistisk her. 

  

Advertisements

About Tine

Hei, Tine heter jeg. Jeg skriver om min hverdag som såkalt psykisk syk. Men jeg vil understreke at jeg er så mye mer en det. Bloggen min handler riktig nok om psykisk helse, men jeg prøver å fokusere på det positive i livet mitt og det jeg jeg får til på tross av mine utfordringer med en bipolar lidelse, spiseforstyrrelse og problemer med dissosiasjon. Lurer du på noe, så spør meg da vel. Jeg biter ikke 😀 Er det noe du lurer på, så gjerne ta kontakt med meg på Mail. tinelohre(@)gmail.com

Posted on 1. august 2015, in Diverse, Helse, Meninger. Bookmark the permalink. 12 kommentarar.

  1. Jeg har troen på at du kan bli frisk, selv om vi aldri har møttes. Holdningen at det er skumlere å være syk enn det er å bli frisk er så sunn den! Hold fast i den for alt det er verdt, og kjemp for å få hjelp. Bruk denne setningen som argument når du ber om behandling/i møtet med helsevesenet, for den sier mye om motivasjon.

    Det at å bli frisk er skummelt, er jo en kjent ting, men når man blir så fokusert på hvor «skummelt» det er så forsvinner de kreftene man og kampviljen litt. Jeg ser mange som blogger særlig om spiseforstyrrelser etc blir så fokusert på å minne seg selv og omverden på hvor syke de er, dvele i minner, reoppleve og gjenfortelle i det uvinnelige, poste bilder fra årevis siden som en påminner om at de var syk da også, og er det fremdeles. At det blir en slags forvridd status å være «den sykeste i landet» (satt på spissen). Da hjelper det lite å skrive ett positivt innlegg hvis man kort tid etterpå føler behov for å minne seg selv og omverden på hvor syk en er, og nesten vil være. Blir redd for å miste oppmerksomhet og omsorg hvis man blir frisk. Det er kanskje det de er redde for? Om du forstår. Men det er jo først når du blir frisk at du skjønner at dette er så feil. Da får du oppmerksomhet for at du er du, og ikke at du er syk- det samme gjelder forsåvidt omsorgen også.

    «Livet er summen av alle valgene vi tar», sa en fransk filosof og forfatter. Selv om en del ting kanskje ikke er et valg, så synes jeg dette sitatet er bra. For noen velger faktisk sykdommen, velger å sabbotere behandling, velger og bare kjempe halvveis, velger omsorg fra rullerende sykepleiere framfor omsorgen og kjærligheten man kan kjenne på som belønning når man har kjempet seg ut av dette helvetet. Tenk deg hvor trist et helt liv bestående av slike valg er?

    Jeg håper virkelig du greier å bekjempe sykdommen, at du blir hørt og får hjelp til og slippe og leve det livet du frykter. Et liv i sykdommen. Bevis at du er noe annet enn de som er livredde for å bli friske, og blåholder på sin status som syk. For med den holdningen du nevner, kan man komme langt. Skriv disse ordene på et stort ark og gi det til fastlegen. Få fastlegen til og tatovere inn disse ordene på låret til den som er ansvarlig for og kunne gi deg behandling du kan bli frisk av. Ikke gi opp og stå på kravene helt til de innfries.
    Lykke til, beste hilsen til deg!

    • Haha skulle tatovert det I panna på enkelte ute på Østmarka.
      Overlegen på Tiller DPS sier jo at de gangene jeg virkelig er engasjert og oppglødd er når jeg snakker om jobben min. Og det samme sier sykepleierne på akuttposten jeg pleier å Være.
      Jeg tenker da må være dritt lei av å høre om hvor fantastisk jobb jeg har. Men det er de ikke. :-) heldigvis!

      Og det er jo det jeg har sagt hver gang jeg har blitt innlagt at jeg har ET mål, et føkkings mål å det er å komme I jobb igjen og få fullført utdannelsen hadde Vært en fin bonus. Hvorfor det med utdanning går at skogen hver gang tror jeg at jeg kan skrive et eget innlegg om.

      Klem til deg <3

  2. I know the feeling, med utdanning altså. Det er så frustrerende at det skal være så utfordrende når intelligensen tilsier at det ikke burde være det. Men når du har fått ryddet unna sf, så vil utgangspunktet være mye bedre. Om så man likevel må bruke litt lengre tid! Og i påvente og i prosessen mot å bli frisk, kan man tilegne seg mye kunnskap i dokumentarer og litteratur som er relevant for både jobb og studier. Og som kan bidra til å styrke evner til argumentasjon mot kverulante overleger (et kriterium i artikler f.eks er diskusjon med drøfting og argumentasjon- dessuten er kunnskap makt;)

    • Jupp I know. Når jeg har skrevet klager og sånt så har enkelte lurt på om jeg har skrevet de selv. Ehhhh ja, jeg er jo ikke dum fordi om jeg sliter psykisk. Det jeg sliter med ifht til utdanning er at lærerne jeg hadde på ungdomsskolen fortalte meg hele tiden at jeg VAR nettopp det, dum. Det falt ikke inn noen av dem å sende meg til utredning for dysleksi som jeg da har. Og når jeg på KVT vgs fikk jobbe og levere på data + muntlig så steg karakterene mine betraktelig bare med de små tiltakene der.

  3. For et godt skrevet innlegg! Takk! Jeg synes ikke det er skummelt å bli frisk jeg heller, men jeg synes det er skummelt om jeg skulle bli et annet menneske da, for asperger syndrom er en del av hvordan jeg tenker og jeg kan ikke våkne opp frisk fra det. Det er umulig, og derfor drømmer jeg ikke om å bli frisk. Jeg lukker øynene når jeg håper på noe umulig, men noen ganger, lar jeg drømmene fly! Og da er jeg flyvefisken som kan både leve, svømme og sveve!

    • Takk frøken <3 jeg tror ikke du blir et annet menneske om du får det bedre. Og frisk er ikke nødvendigvis det samme som helt symptomfri for meg I allefall. Men å Være så fri at jeg kan leve ut drømmene mine ifht jobb. Jeg vil jo aldri bli 100% frisk jeg heller, bipolar er en kronisk lidelse og jeg må belage meg på å ta medisiner for å holde det I sjakk. Men så lenge jeg fungerer I hverdagen er det bra nok for meg.

      Klemmer til deg <3

  4. Jeg har også asd og å bli frisk fra anoreksi har ikke endret meg som person, men har heller som et tillegg gitt meg et mye bedre liv som den jeg er. Så får man heller leve med det som man ikke får gjort så mye med på best mulig vis;) Før var jeg vel «særing uten næring», og nå er jeg heldigvis bare særing og trives bedre med det;) også har jeg den vidunderlige tankebobla mi, som sikkert minner om flyvefisken :)

  5. Det er sant, man kan ha det bedre enn nå, men det er mye mulig jeg kan ikke få barn, noe som er en liten sorg for meg, og jeg kan kanskje aldri jobbe. Men bedre, javisst, og det er vel det vi skriver for? Forståelse og forbedring?

  6. Det er ingenting jeg heller vil enn å være frisk, å være som jeg var før jeg ble ordentlig sjuk. Å klare alt jeg vil, uten å en gang tenke på at det kan gå galt! Men, jeg skjønner tankegangen med å være «redd» for å bli frisk og. Jeg vil mye heller være frisk enn syk, og jeg er mye mer redd for å være syk enn frisk, og det tror jeg nok de aller fleste er enige med meg (og deg) i, men… Jeg har fremdeles en frykt for hvordan det er den dagen jeg plutselig står der og kan kalle meg selv frisk. Man er vant til sykdommen. Vant til innleggelser, vant til sykehus, vant til alt som hører med. Og jeg tror det er lett å romantisere sin egen sykdom. At det nesten er en slags overlevelsesteknikk i seg selv, det å kunne bli «glad» i livet som syk. Det høres helt mongo ut, men… Det er tanker og følelser som kan dukke opp. Det er viktig å huske at de bare er tanker og følelser, og ikke trenger å ha mer makt enn at man faktisk bare har tenkt/følt dem.

    • Veldig bra sagt. Jeg ser på mange «sykdomsblogger» at enkelte har en tendens til å romantisere feks spiseforstyrrelser, jeg har til og med fått høre av folk at de ønsker seg en spiseforstyrrelse.

      For meg blir det litt sånn, hey jeg ønsker å brekke ryggen og ha en evig lang recovery som periodevis synes uoverkommelig…

      Klemmer til deg <3

Gi et lite vink ;)

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: