Monthly Archives: august 2015

Åpent brev om / til Psykiatrien i Trøndelag – hvorfor sender dere pasienter i døden? Er ikke aktiv dødshjelp ulovlig?

raggmo's Blog - Ragnar Moan

Den søndag 30. august 2015 skrev Ragnar Moan følgende:

Kopier til
Pål Sandvik, Østmarka
Knut Langsrud, Østmarka
Adm. dir. Helse Midt RHF
Styremedlemmene i Helse Midt RHF
Regionalt brukerutvalg
Adm. dir. St. Olav
Helsedepartementet
Helsedirektoratet

Fra Ragnar Moan, tidl. Styreleder RIO, tidligere medlem av Brukerutvalget Helse Nord

Hei!
Hva har dere tenkt å gjøre med dette (link under)? Det er så mange stygge episoder at jeg snart får media med på å lage en føljetong. Jeg sitter nå på så mye informasjon og dokumentasjon at jeg er direkte sjokkert! Og jeg har vært med rundt om i fagområdet Rus- og Psykiatri svært lenge.

Eksempel: Jeg er utrolig lei meg akkurat nå fordi Østmarka Psykiatriske sykehus er i ferd med å sende ut en pasient som ikke tør dra hjem, har flere selvmordsforsøk hvorav ett på Akuttpost på Østmarka som gjør at hun fremdeles sitter mesteparten av tiden i rullestol ett…

View original post 71 fleire ord

Advertisements

Ennå en blogg utfordring

Jeg ble jo faktisk ferdig med den forrige bloggutfordringen, så da tar jeg like godt fatt på en ny. Og gjør noe skikkelig crazy. Jeg utfordrer Ragnar til å ta utfordringen også, for han sier ikke nei takk til en utfordring…

image

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Dag 1 – Ditt siste innkjøp

Dag 2 – 10 fakta ingen vet om deg

Dag 3 – Noe eller noen du savner

Dag 4 – Dine 3 yndlings-sanger akkurat nå

Dag 5 – En sang som får deg til å gråte

Dag 6 – En ting du aldri kommer til å gjøre

Dag 7 – Favorittmaten din

Dag 8 – Et tre år gammelt bilde av deg

Dag 9 – Smykkene dine

Dag 10 – Ett bilde av deg selv, tatt i dag. 

Dag 11 – Ett bilde av håndskriften din

Dag 12 – Mobilen din

Dag 13 – 5 ting du ønsker deg

Dag 14 – Noe du er redd for

Dag 15 – Rommet ditt 

Dag 16 – En sang du er skikkelig lei av

Dag 17 – 10 personer/gjenstander du ville hatt med deg på en øde øy

Dag 18 – Ett bilde av deg selv som barn

Dag 19 – Innholdet i vesken din

Dag 20 – Parfymen du bruker

Dag 21 – Din verste uvane

Dag 22 – Dine 5 yndlingsvesker

Dag 23 – Nattbordet ditt.

Dag 24 – Ett bilde av deg med en gang du har våknet.

Dag 25 – Noe du gleder deg til

Dag 26 – Favorittproduktet ditt akkurat nå.

Dag 27 – En sang som beskriver hvordan du føler deg i dag.

Dag 28 – En vits/sketsj du syns er morsom.

Dag 29 – En kjendis du ligner på.

Dag 30- Den rareste tingen du har.

Dag 30 – Oppturer og nedturer den siste måneden

Den siste mnden har bare bestått av nedtur etter nedtur for min del… Og de fortsetter sikkert å komme på møtet på tirsdag kjenner jeg Østmarka og herr Overlege rett. Tviler på at han plutselig har noe å tilby meg på tirsdag når han hardnakket påsto på torsdag at Østmarka har ikke noe å tilby meg og at å holde folk i live ikke var god nok grunn for innleggelse. Litt rart det siste der, for politiet har tvangsinnlagt meg på grunnlag av at jeg ikke vil leve. Så hvis man ikke vil leve så er det god grunn for innleggelse, men hvis man ønsker behandling og bli frisk nok til å faktisk leve, ikke bare eksistere, nei da er det ikke god nok grunn. 

Makes no sense to me. 

  
Sender Østmarka meg hjem nå, så sender de meg i praksis hjem for å dø. Jeg har ikke kontroll på dissosiasjonen og jeg skjønner ikke hvilken del av det kirurgene sier med at opererer de nå, så stryker jeg med mest sansynlig. Jeg har lenge tenkt på å gå til media, men jeg har ikke villet av hensyn til jobb osv. Nå har jeg også vært i kontakt med jushjelpa som sier at Østmarka bryter loven på opptil flere punkter. Så sånn sett skulle vært meg en glede å si til han arrogante overlegen at vi sees i retten, problemet er at jeg vet ikke om jeg overlever så lenge, fylkeslegen sendte saken for lokal behandling og Østmarka annser saken som behandlet. Så om jeg skriver en ny klage om de fortsatt nekter å gi meg behandling så MÅ fylkeslegen se på saken, for lokalbehandling har ikke ført mye med seg så langt. Det sto at Østmarka måtte gjenopprette tilliten med meg, det har de i allefall IKKE gjort, så da gjenstår media. Det er jo tydeligvis den eneste måten folk får hjelp på her. Sykt og det burde definitivt ikke være sånn. 

Baggy lue

  
På tide med en ny kategori på bloggen, strikkeoppskrifter!

Denne baggy lua er kjempegod å ha på, og superlett å lage. Du trenger bare å kunne strikke rett og vrangt. Jeg har strikka den i enten alpakka eller alpakka/ull. Og da lagt opp henholdsvis 120 eller 80 masker til en dame str. Men de er romslige. Det eneste som er viktig er at antallet masker går opp i både 4 og 6. 

Strikker først en vrangbord, 2 rett og 2 vrang, så lang du ønsker. 

Så 3 rett og 3 vrang i 3 omganger, så flytter jeg det et hakk bortover og gjør det samme hele veien opp til jeg skal felle. Da stikker jeg så det blir 2 og 2 rette og vrange og Strikker 2 omganger med det. 

  
Så en omgang hvor jeg feller annenhver maske, Strikker en omgang rett og så en omgang til med felling annenhver maske og drar tråden igjennom og fester den på innsiden. Og fest de andre trådene. 

Står du fast, så bare spør om hjelp. 

  
Kan også strikke sokker på samme måte, som en lang tube. Da trenger du ikke strikke hæl. 

Nesten rosabloggverdig innlegg

Etter en hva skal vi kalle det? Pang start på dagen, og ikke på den positive måten. Så ble bare vondt værre på tross av hyggelig besøk av Ragnar, så bare utartet ting seg så kontakten min og jeg dro på shopping. God gammeldags shoppingterapi, ispedd en dæsj eksponeringsterapi -> PRØVEROM!

image

Så jeg har fått svidd av litt av bursdagspengene mine og kanskje litt til. Og kjøpt meg dongeribukse, det er her prøverommet kommer inn. Jeg unngår normalt å kjøpe ting som må prøves, men dongeriting må nesten prøves så jeg tok med meg X antall str inn i prøverommet full av angst, og skalv så mye at jeg bare måtte sette meg. Takke faen for at det er krakker i prøverommene, ellers hadde jeg nok svimt av der inne. Men jøss, den første buksa passa. Takk Jesus, Gud, Allah og alle andre høyere makter for at jeg slapp å prøve mer.

image

Jeg skulle ha noen truser også og godt gjemt bak barbietrusene fant jeg noen med cookie monster på.

image

Jeg går heller uten truse en med BARBIE med stooore bokstaver plassert strategisk der liksom.
Og en pysj fant jeg også, en ting jeg ikke skjønner er hvorfor H&M selger pysjene sine med lange armer og shorts? Og så må du kjøpe en pysj bukse i tillegg. Kan man ikke bare få en hel pysj med en gang? På H&M i Sverige har de det. Så her kan vi konkludere med at norske H&M er griske? Eller at nordmenn er rare og liker å sove med langermet og shorts?

image

Så plukka jeg opp litt annet småplukk som bare tilfeldigvis ble med hjem…

image

image

Og jeg fant verdens beste teddypelsjakke som allerede har blitt en favoritt.

image

Og så av runda vi shoppingrunden med en is.

image

Så da blir det å fortsette på strikkeprosjekter forran TV’n og forhåpentligvis noe spill i løpet av kvelden.
Og måtte den for all del fortsette å bli drama fri.

Det er vel ikke for mye å ønske seg?

Spørsmål folkens! !!!

image

Dag 29 – Mål for de neste 30 dagene (det ble mest om behandling)

Skulle ønske jeg hadde et godt svar, men det har jeg ikke. Jeg null peiling på hva som skal skje de neste 30 dagene, annet en at skjebnen min avgjøres på tirsdag. Så når jeg ikke aner hva som skal skje, er det og vanskelig å sette seg mål… Syns jeg da. 

Men jeg vil tro de fleste syns det er et godt mål å prøve å holde seg i live? Det høres kanskje banalt ut for de fleste, men for meg så er det en evig kamp. Jeg hverken vil eller orker å leve mer sånn som jeg har det nå, men jeg prøver. Selv om Østmarka har gitt meg opp, de har ikke sagt det direkte de ordene, men de har ikke noe å tilby meg, de har ikke noe behandling her. Men hvor har de behandling da? Den finnes iallefall ikke hjemme i skjermveien. 

  
Bare de 2 siste dagene har jeg hatt episoder som jeg har greid å håndtere bra med personalet her, men hadde det samme skjedd hjemme hadde jeg nesten garantert ligget på kirurgisk nå, eller vært død. Det er fakta, ikke noe jeg finner på eller prøver å overdramatisere, men at legen sier at det gjør meg værre å ha rammer, og det kan godt hende han har rett, men det kommer helt an på hvordan man gjør det. 

Hvis man bare burer inn folk og fratar dem alt ansvar så selvfølgelig, da lærer man jo aldri å ta ansvar for seg selv, men å ha visse rammer som trygger og redder liv? Det burde jo ikke være skadelig. Hadde kontakten min bare latt meg gå på torsdag så hadde det gått til helvete, jeg hadde bestemt meg for at dette livet her, hvis man i det hele tatt kan kalle det et liv, det orka jeg ikke mer. Men kontakten min sa at nei, hun låste meg IKKE ikke ut, og iallefall ikke for DET formålet. Så istedet hadde vi en lang prat om hva dom hadde utløst det osv. Og da tenker jeg at jo, rammer funker faktisk! Samme med igår, når jeg mottok drittmeldig på drittmeldig snakka jeg lenge med kontakten min om det. Og her kommer det, *trommevirvel* fordi rammene rundt er sånn at jeg kunne ikke rømme ut fra situasjonen å ta livet mitt som var det mest fristende, og kontakten min kjenner meg godt og merka at jeg var dårlig og jeg ble fanga opp FØR jeg dissosierte. 

  
Så, i begge disse situasjonene, jeg kan komme med flere eksempler også, men i allefall, grunnen til at jeg sitter her og ikke er nede på Øya eller i det hele tatt lever, er RAMMER! så hvorfor er det så ille? 

  

Kjære Christine, Frida, Sandra, Anita og evt andre. 

Hvis dere så gjerne vil glemme meg, hvorfor oppsøker dere bloggen min og tilegner dere tilgang til den lukkede  bloggen min på tvilsomt vis, hvis dere så gjerne vil glemme meg? Hvis dere virkelig vil glemme meg, så slutt å les da! Så enkelt, men tydeligvis veldig vanskelig. 

  
Dropp og kommenter, det gjelder deg, Frida. Jeg kommer uansett ikke til å slippe gjennom kommentarene/dritten din sammme hvor mye du maser. Ikke fordi jeg ikke tørr, men fordi du bare kommer med løgner og usannheter. Personalet her ble relativt sjokkerte når jeg viste fram alt du har skrevet. Feks at jeg er en følelsesløs psykopat, for å ta et av gullkornene dine. 

Så, om det er tilfelle at dere ikke vil ha noe mer med meg å gjøre er jeg glad for det, men vær så snill å slutt å snoke rundt på lukkede blogger og bli fornærmet om dere finner noe som ikke er pent om dere selv da. Bare lat som hverken jeg eller bloggen(e) ikke eksisterer. Jeg hadde blitt glad, og hvis dere mener det dere sier så burde dere og bli glade da! 

  
Case closed!

Dag 28 – Noe du savner

Å ikke være så deprimert at jeg bare vil dø og syns det hadde vært best for alle rundt meg. 

Jobben, å kunne leve – ikke bare eksistere. At leger/psykologer behandler meg som et menneske og ikke et insekt de vil bli kvitt raskest og enklest mulig ved å skyve problemet (meg) over på noen andre. Å fungere 100% fysisk. Ha et tilnærmet normalt liv, kjedelig A4 liv som mange ville kalt det.

  
Jeg savner å gjøre normale ting uten å være bekymret for å få krampeanfall eller at dissosiasjonen tar over kroppen min. 

Å gå på skole for å få fullført utdanningen min, så jeg blir noe annet et et null som de sa allerede på ungdomsskolen at jeg kom til å bli. 

Små gleder – jobben. 

  Tenkte ikke jeg bare skulle spy ut av meg eder og galle i dag, så her kommer et kanskje overpositivt innlegg om hvorfor jeg er så glad i jobben min, og hvorfor jeg så gjerne vil tilbake. Feks det å bli klina maling i fjeset på av en 3. Klassing, ja jeg fortjente det! 

  
Man får nystekte vafler hver fredag. Sunne vafler som jeg prøvde å introdusere på post 6, uten stort hell. Jeg fikk fyken som vafelmaker der, der skal vafler være maksimalt usunne. 

   
   
Cupcake bonanza før skolegårdsfest, min litt dårlige oppskrift/ingrediens liste gjorde at et par gutter knekte gangekoden. Oppskrifta skulle ganges med 3. Og hallo liksom, 2 egg 3 ganger, det var jo enkelt?!

   
   
Gipsmaskeprosjektet mitt tok en overraskende vending, jeg ble plutselig tilskuer mens barna tok det fulle og hele ansvaret og avsluttet med å lage maske på meg. 

   
    
    
 
Mange fine turer, og bålmat. Til og med svett salami smaker godt når man har gått langt nok! Og ingenting slår nystekte lapper på bål! 

   
    
 
Diverse uteaktiviteter, og sitte ute i sola og tegne. Personen i rød topp og grønt pensilskjørt er vistnok meg, jeg går jo alltid sånn på jobb! Og ikke minst med blå partyhatt! Rompetroll er spennende, jeg foretrekker å slippe å ta i de slimete sædcelleliknende skapningene, men jeg er gjerne med på jakt!

   
 
Å skrubbe håpløst fastbrente panser og å gjøre X antall halvtomme ketchupflasker til bare 2 eller 3 blir på magisk vis morsomt på jobb. Hjemme hadde jeg kasta ketchupen og gitt bæng i at det var rester i forma.

   
   
Hvis noen lurer, her går de voksne på do, MED kaffekoppen sin. Man blir avslørt av barna.

  
Rugsprø med ost og salami er også på mystisk vis godt på jobb…

Er det rart jeg savner dette? Og ikke minst de herlige kollegaene mine? Dette er målet mitt, og for å vende tilbake til forrige innlegg, hvorfor kan ikke eller vil ikke Østmarka hjelpe meg å komme hit igjen? 

Dag 27 – Et problem du har

Hadde egentlig tenkt å droppe å skrive om møtet idag, og bare ta bloggutfordringen. Men ironisk nok var det sammenfallende. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om møtet, det var langt og ubehagelig. Jeg prøvde så godt jeg kunne å snakke for meg, men jeg føler ikke jeg nådde fram helt og at ting jeg sier blir snudd på. Så ja jeg har definitivt et problem! 

  
Jeg var kanskje litt naiv når jeg trodde at NÅ skulle ting ordne seg når kirurgene har raslet med sablene, evt skalpellene. Men nei. Å holde noen i live er vist ikke grunn for innleggelse, ikke når det gjelder meg. Det er fint at Østmarka omtrent setter prislapp på de forskjellige pasientene å setter en verdi på hva det gir dem å holde dem i live kontra å bare la dem dø. Ja, jeg fikk en liten opptur idag da. Det jeg var så forbanna for, at en annen pasient har fått tilbud på BET og ikke jeg, det var systemsvikt og sommervikarer som ikke kunne reglene. Flaks for h*n da, men jævlig kjipt for meg. Men jeg fikk nå i allefall vite at det er ikke fordi h*n er så jævla spesiell at h*n har fått plass. Så jeg føler meg ikke like urettferdig behandlet. Ren og skjer flaks/uflaks. 

  
De sier jeg har det så fint hjemme, men jeg får vondt i magen bare ved tanken, og når jeg var hjemme og henta noe klær i går kunne jeg ikke komme meg fort nok ut derfra. Det har blitt sånn det var i Brøsetveien før jeg flytta, bare negativt og jeg blir kvalm og dårlig ved tanken på å være i leiligheten. Så jeg sa den like godt opp, da kan ikke det fantastiske boligtilbudet brukes mot meg lenger i allefall. For derved det som skjer hver gang at det blir brukt mot meg at jeg har så fantastisk boligtilbud.

Så ja, det er bare noen av problemene mine….