Monthly Archives: juli 2015

Pain is only temporary….

For every wound heals,

and while a scar may be left,

it’s only a remind of how

strong you are!

  
Vel, jeg går jo inn for å være ærlig på bloggen. Og da innebærer det nødvendigvis ikke bare enhjøringer som bæsjer regnbuer og strålende solskinnshistorier. Jeg skulle gjerne ønske at livet mitt var fylt med regnbuer og evig solskinn, men sånn er det nå dessverre ikke per i dag og det er frustrerende lite jeg får gjort med det. BET har jeg ikke hørt noe mer om, og da står jeg igjen med en psykologtime på 3 kvarter hver 14. dag og ellers plage frk. Fastlege. Så i praksis ingenting. 

  
For å gjøre en lang historie kort, beina mine ble jo gradvis dårligere før jeg dro til Østersund og jeg var tilbake til å sitte i rullestolen hele tiden. Ganske fortvilende for å si det mildt. Å kontakte Østmarka var iflg basen nyttesløst så det endte i dissosiasjon og jeg måtte opereres igjen. Han fjotten ute på Østmarka som mente jeg var dum som trodde på det kirurgene sa  om at det er farlig å operere på meg kan ta seg en svær bolle å gå å legge seg i nærmeste skammekrok. 

Iflg kirurgene skal jeg være glad jeg lever. Så de mente han legen burde miste lisensen sin for å komme med sånne uttalelser, i tillegg til det at de behandla bare tynne mennesker for spiseforstyrrelser. Underforstått at det var definitivt ikke jeg. 

Men nå er det 0 per os som det så fint heter. Kun intravenøst ernæring og rumperaketter. Jeg er vel egentlig heldig som slapp et nytt år med stomi.

  
Så sorry for at livet mitt ikke er helt sånn. I wish i would be…. 

Advertisements

Jentetur til Østersund.

I helga har jeg vært I Østersund med 2 gode jenter. Selv om formen ikke var 100% på topp hos noen av oss så kosa vi oss skikkelig.

image

Jeg hadde bakt ost og skinke muffins til å ha på turen og vi hadde ordna oss med kaffe og te på termos så vi var godt forberedt.

image

Når Hell station – Gods expedition har passert satte ferie følelsen inn selv om vi ikke skulle så langt.

Så det første vi gjorde etter å ha sjekket inn på hotellet var å finne et sted å spise og ikke minst rekke systembolaget før det stengte.

image

Og så ble det tid for litt shopping og sannelig fant vi ikke psykologen på A3 i sjøorm utgave også I gatene som var fulle av forskjellige fargerike sjøormer. Men den irrgrønne sportslige sjøormen fanget vår oppmerksomhet.

image

På kvelden spise på en bedre middag med tilhørende drinker på hotellets restaurant og resten av kvelden ble tilbrakt med skravling og fjas.

image

image

image

Når vi våkna dagen etter våknet vi til flomvarsel og et regn jeg ikke har sett maken til siden somrene I Rørvik. 

image

Jeg elsker speilene på Clarion hotell. ALLE speil burde fortelle deg at du ser bra ut for vanligvis Gjør de det motsatte.
Togturen hjem gikk urolig kjapt og mamma kom å henta meg på stasjonen. Beina har bare blitt mer og mer trøblete forrige uke så jeg har stort sett måttet bruke rullestolen. Så nå venter jeg på legen, for det blir bare værre og værre.

Det føles ut som et evig stigespill hvor jeg alltid på ett eller annet tidspunkt når jeg tror at NÅ går det bra så er jeg tilbake i rullestolen med kramper og anfall. Det er mildt sagt skikkelig dritt!

image

Skulle ønske de i det minste fant ut hva det var så jeg hadde en forklaring på hvorfor det hele tiden blir sånn. Jeg blir ikke mindre deprimert av det heller kan man jo si.

Men takk jenter for en flott tur i helga og jeg er utrolig takknemlig for at dere gidda å dra på tur med meg selv om jeg trengte mye hjelp til å trilles på å hjelpes rundt.

Masse klemmer.

image

Dag 11 – Fortell om dine venner

Ooooh that’s a tricky one.

Jeg tror de som jeg anser som gode venner vet det. Jeg har hatt nok av dårlige falske venner for å si det sånn.

break-up-relationships-ex-boyfriend-girlfriend-heartbroken-quotes-pics-picture

Vel, vi har det morsomt sammen, har den samme (dårlige?) humoren, og støtter hverandre gjennom godt og vondt.

Best-Friends-Quotes-..

Apropos gode venner, så kom jeg nettopp hjem fra Østersund med to gode venner, men det skal jeg skrive mer om i morra.

For meg er en god venn en du kan stole på, ha det gøy med, men også være sammen med når livet er skikkelig dritt. Jeg syns også det er bedre å ha få gode venner en en haug «venner» som plutselig dolker deg i ryggen ved første beste annledning og du får høre av andre at de har gått å prata dritt om deg ganske lenge mens dere har være «kjempe gode venner.»

Jeg var ferdig på ungdomskolen i 1999, og har ikke noe ønske om å gå en gang til for å si det sånn, så da holder jeg meg unna folk som kanskje burde gå både barne og ungdomskolen på nytt. Det er mange som utad «leker» perfekte og friske og velfungerede, men når du kjenner de så finner du fort ut at ting er ikke helt som det ser ut på bloggene deres. Men for all del, om folk ønsker å lulle seg inn i sine egen fantasi verden så go on.

Da foretrekker jeg den harde brutale virkeligheten istedet. Og det er jo det bloggen min handler om også. Min virkelighet. Den er langt fra perfekt, og jeg ønsker heller ikke pynte på den for å framstå som noe prakteksemplar jeg ikke er. Jeg er den jeg er, jeg er Tine, Tine sliter med anoreksi, bipolar og dissosiasjon. Og sånt skaper trøbbel når man ikke får behandling. Og jeg får mer hjelp og «behandling»  av vennene mine enn det såkalte hjelpeapparatet. Og det er jeg evig takknemlig for.

IMG_1704

Samtidig må jeg påpeke at gode kollegaer er minst like viktig som gode venner! Og jeg savner dem hver eneste dag.

sparkesykkel

Dag 10 – Favorittmusikk

Jeg hører jo på veldig mye forskjellig, kommer helt an på humøret. men her kommer noen favoritter:


Dette er forsåvidt ikke en sang, men medelyen er ÅZÅMME og deffinivt verdt å se!!!!


Ref til forrige innlegg, om det noen gang blir mann, hus og golden retriver skal jeg gifte meg til denne!

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men jeg velger å avslutte med en sang jeg kan høre på repeat. Jeg hører forsåvidt den første på repeat også da.

Dag 9 – Hvordan du håper fremtiden vil være

Rekkehus, mann, 3 barn, golden retriver og stasjonsvogn. HAHA nei. Kanskje ikke.

IMAG1109

Det var vel egentlig på dette punktet jeg kom kraftig på kollisjonskurs med Tillerdamene. For de jobba etter noen skjema modeller hvor poenget var å sette opp drømme målene sine og jobbe mot dem. Og jeg ser ikke helt poenget med å jobbe mot noe som i allefall i dag er komplett uoppnåelig. Jeg har prøvd og feila alt for mange ganger til at jeg ser det som hensiktsmessig. Ja selvfølgelig, jeg skulle gjerne hatt et «kjedelig» A4 liv hvor jeg måtte stresse for å få ungene avgårde til barnehage og SFO for å rekke jobben på en barnevernsinstitusjon eller liknende. Men det er ikke oppnåelig per i dag. Langt derifra. Så, hva er poenget i å sette seg mål som går til helvete.

Men jeg håper at jeg i overskuelig nær framtid kan begynne å jobbe igjen og bli såpass frisk at jeg kan kjøpe min egen leilighet, og reise masse med gode venner. Og at de finner ut hva som feiler meg med de anfallene så jeg kan få sertifikatet tilbake. Og at jeg kan i det minste få fullført videregående. Enten fagbrevet som barne og ungdomsarbeider eller få vurdert realkompetanse å gå barnehagelærer (Tidligere førskolelærer) eller barnevernspedagog.

IMAG1050 IMAG1079 IMAG1085

Jeg syns det er helt fantastisk når et barn feks har slitt med ganging og får en oppskrift på muffins og beskjed om at den skal ganges med 3 og syns ikke det er vanskelig for 2 egg 3 ganger er jo 6 egg og sier etter på at «var det så enkelt?» Det er jo selvfølgelig en viss motivasjon i å få til gangingen når resultatet blir en velsmakende cupcake antar jeg.

Det er det jeg håper framtiden min skal være, fortsette å gi barn glede ved å lære nye ting. Som den gangen vi lagde gipsmasker og det endte med at barna lærte og mer eller mindre tok over prosjektet med meg som tilskuer. Jeg kunne ikke vært mer stolt om det hadde vært mine egne barn. Jeg hadde den første dagen lovt at om det ble gips igjen så skulle barna få lage maske på meg, og hadde vel egentlig glemt det, men det hadde ikke de. Så jeg måtte til pers jeg også. Så da var de uten veiledning (3.trinn) og lagde verdens fineste maske på meg.

IMG_20130417_162607 IMG_20130417_162947 IMG_20130420_002153

Så ja, det er sånn jeg håper framtiden vil bli!

Status Quo?!

Eller status presens som legene liker å kalle det.

1-IMG_2876

Frk. Fastlege er på ferie og Mr. Tiller er også på ferie. Yai….. Men Frk. Fastlege har satt meg opp på time hos vikaren sin som jeg har vært en del til før, han er skikkelig allright og burde egentlig ha satsa på en karriere innen psykiatrien. Han har i allefall massevis av peopleskills som mange av de som allerede er i psykiatrien mangler.

I helga reiser jeg til Østersund med 2 gode venninner, den turen vi egentlig skulle på tidligere, men som vi måtte avlyse siden jeg ble innlagt med blodforgiftning. Vi skal på Clarion Hotel Grand Östersund. Jeg har vært der 2 ganger før og har trivdes veldig godt der, og anbefaler det virkelig om du skal til Østersund. Ligger midt i byen, har fine rom og kjempe god mat.

cl_ostersund_rumstyp_superior

Vi har bestilt denne typen rom med to senger og sovesofa.

Superior dubbelrum (enkelsängar)2 personer, 1 extra

Rumskategorin Superior ger dig ett rymligare rum med modern design. Två stora sköna sängar, väl tilltagen arbetsplats samt sitthörna med soffa. Superiorrum har en 32″ LCD-tv, minibar, vattenkokare samt morgonrock och tofflor. Rummen har två enkelsängar samt bäddsoffa.

Jeg gleder meg skikkelig til denne turen, og det tror jeg de andre to gjør også. Vi tar toget grisetidlig lørdag morgen og hjem søndag ettermiddag. Det fine med Sverige, og forsåvidt alle andre land enn Norge er at butikkene er åpne på søndager så da har vi tid til shopping da også før toget hjem går. Så snart skal kofferten (det lille som er igjen av den) pakkes og ikke minst håndarbeide til å ha på toget.

lueijuli

I Trondheim er det pisskaldt, grisekaldt, bikkjekaldt… Kall det hva du vil, men lue og skjerf burde ikke være nødvendig for å unngå forfrysningsskader i juli. Temperaturen består stort sett av kun et siffer og noen ganger lurer jeg på om det stemmer at det virkelig IKKE er et minus tegn forran. Forresten, fun fact, vissste du at ca 90% av alle mennsker ville være ute av stand til å føre en samtale uten å kunne snakke om været?

timetraveller

Så har jeg fått kloa i denne og prøver å kose meg innendørs med håndarbeid og serier. Skal prøve noe søstra mi bruker å gjøre, klippe opp gamle klær å hekle matter av dem. Om det blir vellykket gjennstår å se. Mine hekleferdigheter er ikke verdens beste for å si det sånn. Men jeg klarer å hekle sirkler, så mitt første mål er å få til noe som kanskje kan likne en badematte. Restultat kommer! Den som lever får se. Nå har jeg strikket et ukjent antall sokker, ølvotter og tøffler. Og driver å lurer på å ta tatovering. Dvs det har jeg lurt på veldig lenge, det er bare det at jeg er generelt treg til å få ut finger’n å gjøre ting. Men jeg har lyst å ha med sitatet av Dumbledore som jeg har redigert inn i det øverste bildet her. Sånn EGENTLIG har jeg lyst å tatovere «Everybody Lies» av min kjære Gregory House, men jeg er litt usikker på hvor mange som skjønner betydningen av det. Eller bare en svær portrett tatovering av House? Haha nei, det skal jeg ikke. Men jeg HAR bilde av House innrammet. Tommel opp…

Nei, nå spora jeg av som vanlig. Altså, ting går vel, greit? Psykologen min på A3 har tatt tak i avslaget på BET når han fikk høre at en annen pasient fra Østmarka hadde fått plass. For da var jo avslagsgrunnlaget deres, altså at de ikke tar imot gjestepasienter overhodet ugyldig så han satte himmel og jord i bevegelse før han dro på ferie og har involvert overlegen på Tiller og mr. Tiller får beskjed når han kommer på jobb og overlegen på A3 jobber videre med saken. For de på A3 ble mildt sagt forbanna når de fikk vite om dette. Og det må jeg innrømme at jeg også ble, ikke fordi jeg ikke unner h*n behandlingen. Jeg håper virkelig av hele mitt hjerte at h*n får utbytte av behandlingen og blir frisk(ere) og kan fungere hjemme i leiligheten sin og nå målene sine!

lilla

Så nå skal jeg fortsette «E.R.» marratonet mitt og strikke videre.

Ta vare på dere selv alle dere ute, husk dere er alle fantastiske mennesker. Og selv prøver jeg å ta en dag om gangen, høres enkelt og banalt ut, det er det ikke. Men det hjelper. Samtidig som det hjelper å ha noe å se fram til i overskuelig framtid som Østersundturen i helga.

Dag 8 – En tid når du var tilfreds med livet ditt

Vel, jeg er i allefall ikke tilfreds med livet mitt sånn som det er nå. DET kan jeg si med sikkerhet.

Det periodene jeg har vært i jobb har vært de beste periodene de seneste årene. Så de savner jeg selvfølgelig. Ikke bare jobben, men det å ha noe å gå til, kunne si at jeg jobber og ikke minst de fantastiske kollegaene mine.

20130822_153306 20130822_153743 20130912_140100 20130912_152417 20130927_143247

Jeg var også lykkelig når jeg var forlovet med Petter og var med i «Institusjonsteateret» og behandlingen på post 6 fungerte.

017 0082 0095 (2) 105 Bjorli 048 DSC00279 DSC00470

DIGITAL CAMERA

DIGITAL CAMERA

Teaterprosjekt 060

Jeg savner tiden på Lundheim, det var der jeg fikk interessen for drama og foto. Tenk at det er snart 15 år siden nå. Møtte tilfeldigvis en av mine beste venner derfra her om dagen, og vi snakka om hvor utrolig store og voksne vi følte oss da. Men selv føler jeg meg nesten mindre voksen nå. Merkelig nok. Etter Lundheim gikk jeg hjelpepleien og jobba på sykehjem fram til jeg ble syk, det stortrivdes jeg med.

KnutIngeTineGitar Tineeeee TineLundheim

Og ikke minst savner jeg tiden jeg drev med hest. Jeg savner IKKE ungdomsskolen, men hestene og stallen.

Manell RubyGjeipeRed tineoluf TineRuby

Og ikke minst savner jeg hunden min Snorre og sommrene i Rørvik og Eldvika.

0032 abelvær DSC00469 DSC00475 farfar (2) hRKdKfudiTzXCYD5VKN MormorSnorre på hytta halsodden

så ja, det er mye jeg savner! Og mye kan jeg desverre heller ikke få tilbake, og akkurat nå har jeg mer en nok med å ta en dag om gangen og holde hodet over vannet.

Eventyret om spiseforstyrrelsen 

Det var en gang i det herrens år 2015 at tre jenter dro til skogs. De het Lilja, Berit og Anette og de skulle bekjempe monsteret spiseforstyrrelse. Langt og lengre en langt måtte de ta seg fram i ulendt terreng. Og de kunne høre spiseforstyrrelsen brøle. De bestemte seg for å gå inn i hulen til spiseforstyrrelsen en og en. På vei dit bøyde plutselig Lilja seg ned. ”Se hva jeg fant!” rope hun. ”Hva fant du?” spurte de andre. ”Jeg fant en mestringsstrategi.” ropte Lilja tilbake. ”Men hva skal du med den da?” Lurte Berit på. ”Jo, den kan jeg bruke for å bekjempe spiseforstyrrelsen.” ”ja, ta den med, men da får du bære den selv.” De gikk lengre inn i skogen, spiseforstyrrelsen brølte høyere og høyre. Lilja bøyde seg igjen ned til bakken. ”Se hva jeg fant!” ropte hun. ”hva fant du nå da?” spurte de andre. ”jeg fant løsningsfokusert tilnærming.” ”Hva skal du med den da, Lilja?” spurte Berit. ”Den kan jeg bruke for å bekjempe spiseforstyrrelsen.” Svarte Lilja. ”ja vel, så ta den med deg da.” svarte de andre. Så kom de til en klukkende bekk. Lilja så ned i bekken, og hoppet så ned i den og plukket opp noe som lå på bunnen. ”Se hva jeg fant!” Ropte hun. ”Hva fant du nå da?” sa de andre. ”Jeg fant dialektisk adferds terapi.” ”Hva skal du med den da?” Spurte de andre. ”Den skal jeg bruke til å bekjempe spiseforstyrrelsen.” Svarte Lilja. ”ja, ta den med, men du får ta ansvaret for den selv.” Sa Anette og Berit.Etter en stund kom de til et gammelt småbruk. Anette banket på døra og der sto det en gammel kone. Anette spurte den gamle kona om hun hadde sett spiseforstyrrelsen. ”Gå inn til det innerste i skogen. Der vil dere finne en hule, og lengst inne i mørket vil dere finne spiseforstyrrelsen. Den vil være sterk, så dere må være godt forberedt.” Berit og Anette lo av kona. Så vanskelig kunne det da ikke være å bekjempe en ussel spiseforstyrrelse.

De gikk videre inn i skogen. Det ble mørkere og mørkere. Jentene følte på seg at trærne hadde øyne og fulgte med dem. Kanskje var det slik, eller kanskje var det bare innbilt og noe spiseforstyrrelsen prøvde å lure dem med. Spiseforstyrrelsen var slu og brukte alle midler for og psyke dem ut. Gresset skiftet farge, steinene begynte å synge. Var det innbilning eller var det spiseforstyrrelsen som prøvde å lure dem? De skjønte de var på god vei inn i spiseforstyrrelsens territorium. Brølene ble sterkere og sterkere. Til slutt fant de en mørk, mørk hule, og de skjønte at det var her spiseforstyrrelsen holdt til. De bestemte seg for at Anette skulle prøve å kvitte seg med spiseforstyrrelsen først.

Anette gikk inn i hulen. Det var mørkt og ekkelt, trangt og klaustrofobisk, men hun fortsatte helt til hun så spiseforstyrrelsen. ”Kan du bare la oss være i fred?” ropte hun til spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen lo høyt. ”Jeg er mye større og sterkere en deg, så det kan du bare glemme.” Sa den og kastet seg etter Anette som løp skrekkslagen ut av hulen.

Så var det Berits tur. Hun gikk inn i den samme mørke fæle hulen til hun møtte på spiseforstyrrelsen. ”Kan du slutte å ødelegge livet mitt?” ropte hun til spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen lo høyt og rungende. ”hahaha jeg er mye større og sterkere en deg, så glem det.” Berit løp ut av hulen, og sa til Lilja at hun måtte prøve å bli kvitt spiseforstyrrelsen.

Lilja gikk inn i hulen, passerte legemene til døde mennesker som ikke hadde klart å bekjempe spiseforstyrrelsen. Spiseforstyrrelsen fikk øye på henne først og ropte: ”Hva gjør du her i min hule?” Lilja svarte: ”jeg ønsker at du skal slutte å ødelegge livet mitt.” ”Og hva får deg til å tro at jeg vil la deg være i fred?” sa spiseforstyrrelsen. ”Jeg har med meg en mestringsstrategi.” Sa Lilja. ”Mestringsstrategi” hermer spiseforstyrrelsen. ”Hva får deg til å tro at det hjelper? ”Vel, jeg har med meg løsningsfokusert tilnærming også.” Spiseforstyrrelsen begynner å bli litt spak. Men gir seg ikke. Spiseforstyrrelsen hermer sarkastisk etter Lilja, ”løsningsfokuset tilnærming? Ha ha ha, og det tror du kan hjelpe deg?” Lilja gir ikke etter og viser fram dialektisk adferds terapi til spiseforstyrrelsen. ”Nå har jeg lært hvordan jeg bekjemper deg.” roper Lilja. ”Kom deg ut av livet mitt, det er jeg som bestemmer over mitt liv, ikke du din dumme spiseforstyrrelse.” Spiseforstyrrelsen blir så sint at den sprekker. Det ligger bare rester igjen av den inne i hulen.

Lilja går smilende ut til Berit og Anette. ”Spiseforstyrrelsen sprakk.” sa Lilja. ”Den er borte. For alltid.” Berit og Anette ble kjempe glade for å høre dette, og takket Lilja for sitt mot i møte med spiseforstyrrelsen. De dro hjem, fri fra spiseforstyrrelsen. Så levde de friske og lykkelige i alle sine dager.

Ydmykende

«Du fortjener å ha vondt og mennesker dør pga deg…»

Dette og mer til fikk jeg høre av en overlege ved St. Olav i vår. Jeg fikk virkelig passet mitt påskrevet om hvor uønsket jeg var og hvilket udugelig menneske jeg var.

Akkurat som jeg ikke visste det fra Før,  det var jo nettopp derfor jeg var der. Fordi jeg har disse stemmene som konstant forteller meg hvor ubrukelig, feit og grusom jeg er. Og her kom dette kvinnemennesket og sa at ja jeg fortjente å ha vondt! Jeg var uønsket. Ja folk døde faktisk pga meg.

image

Dette var i mars, men jeg har ikke hatt overskudd eller energi til å ta tak i det før nå. Jeg vet ansvarshavende sykepleier på avdelingen sendte inn avvik på legen, men hun jobber der fortsatt. Det er ikke i min interesse å få henne sparket eller noe sånt, men at hun kanskje kan klare å se forbi skaden som ja, er selvpåført. 

Men seriøst, jeg har sagt det til leger på sykehuset før at skal de slutte å behandle alle som på en eller annen måte kan for selv at de har blitt syk så kan sikkert 90% av sykehuset legges ned utenom barneavdelingen. De fleste vet at røyking fører til KOLS og lungekreft, men de får anstendig behandling. Folk kjører som noen idioter i trafikken og kommer inn på sykehuset og blir behandlet ok. Men har du «frivillig» sultet og spydd på deg en lav kalium er det plutselig din egen feil og enkelte leger synes å tro at du ikke fortjener å behandles med respekt lenger.

Legene avlegger jo den hippokratiske ed:
Jeg sverger ved legen Apollon, ved Æsculap, Hygeia (Helsen), og Panakeia, og jeg tar til vitne alle gudene, alle gudinnene, til å holde i samsvar med min dyktighet og dømmekraft, denne Ed.
«Å holde ham som lærte meg denne kunst like kjær for meg som mine foreldre; å leve sammen med ham og om nødvendig dele mitt gods med ham; å anse hans barn som mine egne brødre, å lære dem denne kunst hvis de ønsker uten betaling eller skriftlig løfte; å overlevere kunnskapen til mine sønner og min læremesters sønner og disiplene som har vervet seg og har godtatt yrkets regler, men til ingen andre.
Jeg vil bruke mine evner for det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noe skade. Jeg vil ikke gi dødelig gift til noen som ber om det, heller ikke gi råd til hvordan de kan avslutte sitt liv. Ei heller vil jeg gi noen kvinne en substans som fører til at hun aborterer. Men jeg vil holde både mitt liv og min kunst ren. Jeg vil ikke kutte etter stein, selv for pasienter hvor sykdommen viser seg; jeg vil overlate denne operasjonen til å bli utført av praktiserende, spesialister i denne kunst.
I ethvert hus jeg kommer til vil jeg gå inn bare for pasientenes beste, holde meg selv langt fra all forsettelig skade og all forlokkelse til å elske med kvinner eller menn, fri eller trell.
Alt som kommer til min viten under utøvingen av mitt yrke eller i daglig samkvem med mennesker, som ikke burde bli kjent for andre, vil jeg holde hemmelig og aldri avsløre.
Hvis jeg holder denne ed trofast, vil jeg kunne nyte mitt liv og utøvingen av min kunst, respektert av alle mennesker i all tid; men hvis jeg bli avledet fra min ed eller bryte den, måtte så det motsatte bli min byrde.»

image

Mye skrift, men essensielt er vel at man skal behandle alle bra? Og den dagen man ikke klarer det så er det kanskje på tide å finne på noe annet å gjøre.

Peace out. Jeg skal spare dere for bildet av det 18 cm lange og 6 cm dype såret hun legen sendte meg hjem med.

Flotters helg i Rissa.

image

Litt sånn halvveis på impuls dro jeg å besøkte Eva og familien på Rissa I helga. Eller heter det i Rissa? What ever makes you happy. Jeg har i allefall storkost meg.

image

Til og med ridd noen runder på shettisen Molly. Ja jeg ser helt retardert ut på bildet. Men det får man skylde på fotografen for. Det var i allefall utrolig artig å ri igjen og utrolig god trening. Ikke bare for balansen min, men for hele kroppen. Så skal høre om frk. Fastlege vet noe om terapiridning. Tror ærligtalt jeg får mer utav det både psykisk og fysisk en psykomotorisk fysioterapi.

Vi var ved elva og fiska og Einar Wessel kan skryte på seg å ha fått laks på kroken. Og husk, det er ikke størrelsen som teller.

image

Etter en tur innom sentrum av Rissa hvis man kan kalle det det hvor vi spiste lunsj så perla vi. Det er noe jeg skal fortsette med. Jeg perler jo mye på jobb, men det er jo gøy!

image

Håper det blir en tur til Rissa igjen snart!

image

image

image

image