Monthly Archives: juni 2015

Kjære Østmarka

Jeg tviler på at dere leser dette, faktum er at jeg tviler på at dere bryr dere overhodet om jeg lever, dør eller blir kvestet for livet. 

  
Jeg vet legene på både medisinsk og kirurgisk har kjempet en hard kamp mot dere for å skaffe meg hjelp, men det er som å prøve å rive Berlinmuren med hammer og spiker. Altså umulig. Dere satsa alt på en hest, på BET. Sende problemet, meg, til en annen kant av landet for å gjøre meg frisk. Tanken var god den, men det hadde kanskje vært en liten ide å bare ta en telefon dit før dere lanserte det for meg som at det var omtrent bankers at den søknaden gikk igjennom? For igår fikk jeg svar fra Blakstad, de tar ikke imot gjestepasienter pga masse forskningsmessig svada. Men det er ikke poenget her, hadde dere på Østmarka bare ta den lille telefonen så hadde jeg sluppet å gått å ventet på denne livbøya som BET søknaden har vært for meg. 

Så hva nå? Jeg er forsatt like syk og trenger behandling. For syk til å være på DPS og ja jeg har et botilbud, men det er jo nettopp det. Et BO tilbud. Ikke behandling, og det er BEHANDLING jeg trenger for å nå målene mine om å komme tilbake i jobben og å leve et tilnærmet normalt liv. Og en psykolog time hver andre uke er dessverre ikke nok. Det er bare nok til at jeg så vidt holder hodet over vann.

 
Jeg er så skuffa nå at jeg har ikke ord. Jeg klandrer ikke Tiller, den som har vært sqvær oppi dette er overlegen der som ærlig og rett ut har sagt at jeg er alt for syk til å få behandling der nå. Ikke at jeg aldri er velkommen der igjen, men per nå er jeg for syk til å kunne nyttegjøre meg deres tilbud. Og da bør og må jo Østmarka kunne hoste opp ett eller annet. Det er liksom ikke så mange alternativ og de klarer det jo med andre pasienter om de går inn for det. 

 
Østmarka skulle tenkt litt mer som Pippi rett og slett.  

Advertisements

Røffe dager…

For ei drøy uke siden var jeg hos frk. Fastlege og pga stigende CRP, feber og smerter i magen valgte hun etter å ha konferert mdd vakthavende gastrokirurg å legge meg inn for å finne ut av dette. Legen som tok i mot meg var hyggelig hun, gav meg smertestillende og sendte meg på røntgen. (Forresten merkelig det der at når jeg blir lagt inn når det ikke er pga selvskading så behandler de meg ikke som en rusmissbruker, men som en hvilken som helst smerte pasient.)

image

De tok prøver og konstaterte høy CRP og la meg inn.
Dagen etter ble jeg sendt hjem igjen uten videre undersøkelser med beskjed om at det var ikke noe de kunne gjøre for meg.
Jeg hadde forsåvidt en trivelig kveld med sjefen min på kafé,  men på kvelden begynte feberen å stige ytterligere.en jeg tenkte at jeg kontakter heller Mathesongården dagen etter selv om frk. Fastlege ikke jobber på torsdager.
Men torsdag morgen våknet jeg i god tid før vekkerklokka med grusomme frostrier og smerter I kroppen og feber på 39.5. Å finne fram mobilen å få tak i basen var fjernt for meg akkurat da og dessuten måtte jeg 1. Spy og 2. På do.

Jeg kom meg på mirakuløst vis på badet og på do satt på dass å spydde i søppelbøtta. Men når jeg skulle reise meg så ble alt svart. Jeg aner ikke hvor lenge jeg lå på badegulvet, men jeg gled inn og ut av bevissthet og ønsket bare å komme meg tilbake i senga igjen og prøvde å legge en plan. Klarte å karre meg opp på do og mens jeg satt der klarte jeg ikke puste å måtte slå meg selv i brystet for i greie å puste. Og tanken slo meg at her har jeg prøvd mange ganger å ta mitt eget liv, og så skal jeg dø av at jeg ikke får puste på do?

I flere etapper klarte jeg og komme meg tilbake til senga og under dyna og da var jeg så utmattet at jeg hadde ikke sjans til å prøve å kontakte basen på noe vis, feberen var steget til 40 og jeg frøs fortsatt. Men tilslutt klarte jeg å si at jeg trengte hjelp og de fra basen kom.
De ringte AMK som mente jeg fint kunne ta taxi og nekta og sende ambulanse. Når jeg Svimte av på badet må jeg ha slått foten noe sinnssykt for den klarte jeg hverken røre eller stå på og etter mye fram og tilbake kom både legevakt og ambulanse og da hadde jeg feber på 41.3 og legen sa jeg måtte ha feber nedsettende NÅ. Måtte være ut på båra for jeg var så dårlig og hadde så vondt. Og i ambulansen var blodtrykket 60/40 og pulsen 160 så det gikk relativt raskt nedover og etterhvert til intensiven.

Sepsis, blodforgiftning mest sansynligvis pga en abcess i buken som ble drenert.

image

Fikk masse væske på intensiven, men de fikk ikke opp blodtrykket og måtte gi blod i tillegg og div medisiner og såklart masse antibiotika.

image

Kviknet til etterhvert og ble flytta på KGAS2 hvor jeg kjenner personalet godt.

image

Kom hjem igår, foten gjør fortsatt vondt som helvete så nå har jeg Akutten maraton sammen strikkingen. Idag har det til og med vært så varmt at jeg har kunnet ta på sommerkjolen og sitte ute å lese litt også. Uten å fryse og uten pledd.

Gjesteblogg: «Ikke klag, andre har det værre»

Jeg har vært så heldig at Christine ville gjesteblogge/reblogge et innlegg på bloggen min. 

Jeg ser dette dukke opp mer og mer for tiden. Jeg hører folk si det, og jeg er rimelig sikker på at det er en eller annen reggealåt på radioen som omhandler dette. At man ikke skal klage fordi det sitter en kar et annet sted og har det værre, til tross for at han ikke har hus eller bil klarer han å smile.

  

(Jeg smiler nå, fordi jeg har det bra, ikke fordi andre har det værre.)

Dette utsagnet er vel blandt de dummere jeg har hørt. Logikken om at man ikke skal klage over sin egen elendighet fordi det finnes folk som har det værre er helt borte for meg. Får kun barn i verdens fattigste land lov til å klage da eller?
  

(Må bare beklage til de som har det værre enn meg for at jeg ikke smiler på dette bildet. Men å være i skapet og smile er ikke nødvendigvis gjørbart..)
«Sorry du voldtatte kvinne i Kongo, kidsa i Sudan har det værre, så du får ikke klage gitt.»
«Jeg skjønner du fikk beina blåst av på en landmine i Kroatia, men du skjønner, noen har det værre enn deg.»
  

«Vel Ingrid, selvskading på grunn av depresjon er kjipt altså, men om barn i fattige land klarer å smile så klarer du det også!»

  

(Fra 2013, smilte lite det året.)
Bare fordi vi bor i et rikt land så betyr ikke det at vi ikke kan ha det kjipt, eller ha det vondt. Selvfølgelig skjønner jeg at det er forskjell på når man har glemt passordet på Facebook og når man har gått 4 dager uten mat. Men selv når man har glemt passordet sitt så bør man få lov til å synes det er kjipt. Man kan ikke gå rundt og tvinge seg selv til å ha det bra kun fordi folk i værre tilstander klarer å smile. En situasjon er ikke lik en annen, og vi kan kun forholde oss til situasjonen vi befinner oss i. Selv om vi er privilegerte vi her i nord, med tilgang på ferskt vann, sosial støtte og billige bleier, så betyr ikke det at man ikke kan ha det vanskelig i Norge. De vanskeligsstilte er fullt klar over at folk i andre land har færre privilegier og større vanskeligheter enn dem selv, men hva hjelper vel den kunnskapen? Om noe så kan man få det værre av å bli påminnet av at andre har det kjipere enn seg selv. Man føler seg enda svakere, enda mer nytteløs.
«Barna i Sudan sitter vel ikke og kutter seg…de har vel kanskje ikke råd til barberblad engang…» tenker Ingrid i Norge. Så føler hun seg skikkelig råtten for å være deprimert og selvskader allikevel. Velstand kjøper ikke et liv uten problemer, vi må slutte å behandle det som at det gjør. Å forsøke å tvinge folk til å bli bedre ved å skambelegge egen smerte er en særdeles dårlig løsning.
Utfordringer er legitime uansett hvor man befinner seg og hvor alvorlige de er. Det er ikke en jævla konkurranse.


Tusen takk for at jeg fikk dele dette flotte innlegget ditt! 

Mammas potetsalat

 
8-10 poteter
1 purreløk
2 epler
2 sylteagurker
1/2 dl sylteagurk lake
3 dl lettrømme
4 ss majones
Salt og pepper

image
Kok potetene og skjær alt i terninger
image

Rør sammen majones, rømme og sylteagurk laken.
image

Smak til med salt og pepper.
image

Hell «røren» over grønnsakene og poteten.
image

Rør godt sammen, og voila du har en kjempegod potetsalat.
Det fine er at den blir ennå bedre om du lager den dagen i forveien.

Og så er det bare å fyre opp grillen og kose seg.
image

It does not do to dwell on dreams…

And forget to live!

image

Dette sitatet av Albus Dumbledore var egentlig litt gjennomgangstema på ansvarsgruppemøte igår.
Mitt aller største ønske er å bli frisk og begynne i jobb igjen. Men på veien dit så må jeg jo prøve å leve litt også, ikke sant?

image

Så nå har jeg gått med på å ha faste avtaler i pirbadet med noen fra basen
Både fordi jeg kommer meg ut, og det er god opptrening for meg å være i vann. Det er jo ikke per i dag bare den psykiske biten som hindrer meg fra å jobbe. Så har frk. Fastlege ordnet med henvisning så jeg får fysioterapi hjemme igjen slik jeg hadde når jeg var helt avhengig av rullestolen. Så skal vi endre litt medisiner i samråd med nevrologen så jeg forhåpentligvis slipper disse krampe anfallene.

image

Ang RKSF så kom vi fram til å prøve å holde sommeren så stabil som mulig med det man har til rådighet, dvs frk
Fastlege, mr Tiller og basen. Og meg selv så klart.

Noen hyggelige ting står allerede i avtaleboka. Skal på dagstur med S. på fredag. Vi drar på dagstur til Åre og mamma er så snill å låne bort bilen sin selv om jeg selv er sertifikat løs for tiden. Håper virkelig jeg får bukt med disse anfallene så jeg får lappen tilbake. Det er noe dritt å ikke kunne kjøre bil.

image

Og om 2 uker så drar jeg på weekend til Østersund med K&K :-) da skal vi bare slappe av og kose oss masse!

Ellers så er det definitivt IKKE sommer i Trøndelag,  10 grader og dritt Vær sånn basicly, men jeg kan se langt etter noen Sydentur foreløpig. Lærte den harde veien i jula at reiseforsikring ikke nødvendigvis er en forsikring mot at alt går som det skal og at man kanskje skal lese det med liten skrift. For når jeg ble dårlig i London dekka jo ikke reiseforsikringen en dritt siden deres lege mente Østmarka ikke burde latt meg dra. Syns personlig de burde ta det opp med aktuelle leger på Østmarka, men men. Det ordna seg jo til slutt.

image

Da skal jeg finne senga tror jeg!

image

Reiselyst

image

Jeg har skikkelig lyst til å ut å reise. En gulrot,  noe å se fram til. For akkurat nå har jeg fint lite å se fram til. Søknaden til BET aner jeg ikke hvor i systemet befinner seg og vår/sommerværet glimrer virkelig med sitt fravær i Trondheim i allefall.

image

Nå kan det sikkert høres ut som om jeg prøver å løpe unna problemene mine, men det blir i allefall ikke noe som helst bedre av å ligge hjemme på sofaen å se på netflix hele dagen. Hadde det bare vært så enkelt liksom.

image

Den beste Sydenferien jeg har hatt i voksen alder var når mamma og jeg bodde på hotell ikke så langt unna Palmas.  Det var riktignok ikke det billigste charterhotellet, men solsengene var bokstaveligtalt senger og det var strandpromenade rett nedfor hvor jeg gikk mye tur. Og frokosten var helt fantastisk. Masse frisk frukt, gresk yoghurt og «ufarlig» mat. Jeg skulle gjerne dratt dit igjen. Ja og rett ved siden lå det en liten taverna som hadde helt fantastisk tapas. Mamma vurderte nok en stund å bytte ut all bagasje med ei seranoskinke derfra.

image

image

Det var og kjekt med den korte veien inn til Palma, 15-20 min med taxi så kan man kombinere sol og shopping

image

Nei, jeg ønsker meg virkelig noe å se fram til. En weekend med Synnøve på Åre på Holiday club på spa hadde også gjort seg.

image

image

image

Hva som helst egentlig bare å komme seg bort fra Trondheim for en stund. Og slippe å tenke på alt som er møkk. Jeg er fortsatt uønsket på Østmarka, så det er liksom ikke noe å vente på der heller.