Bipolar Bear – STOPP, ikke mobb!!

IMG_0965.JPG

Jeg hadde et supert innlegg helt klart oppi hodet, men nå husker jeg ikke helt hva jeg tenkte ut som var så utrolig bra.

Dvs jeg hadde tenkt å skrive litt om forståelse blandt helsepersonell etter en fin samtale med en av sykepleierne her. Det har jeg sikkert sagt før også, men det har så utrolig mye å si hvordan man blir møtt av helsepersonell når man er i en vond og vanskelig situasjon. Hadde mormoren min på over 90 blitt behandlet på samme måten som meg, så hadde hun nok hatt en egen støttegruppe på Facebook med halve Norge som medlemmer. Merk, at hun kunne ikke hatt en psykisk sykdom da.

Ingen ønsker seg psykisk sykdom, ingen ønsker seg fysisk sykdom. Hvordan i alledager kan utdannede folk tro at det hjelper mennesker som har det vanskelig med kjeft og ukvemsord? Bak mye psykisk sykdom ligger gjerne vanskelige ting som mobbing, overgrep og traumer du ikke ønsker å tro skal være sanne. Det hjelper jo da fint lite å påføre unge mennesker værre traumer og i verste fall skremme personen vekk fra å ta kontakt med helsevesenet og ender opp med å ta sitt eget liv?

Min tøffe venninne Lise Lotte traff en av sine tidligere mobbere og konfronterte vedkommende. Du kan lese om det i byavisen her og her.

Jeg støtte på en av mine tidligere mobbere for ikke lenge siden. H*n sa hei til meg, men jeg følte meg som elendig idiot og ble kjempe usikker og visste ikke hva jeg skulle gjøre og om jeg bare skulle flykte. H*n satt der som om ingenting var hendt. Og det er ikke første gang jeg opplever dette her.

Hvorfor skal mobbere få fortsette å ruinere folks hverdag selv etter mange mange år? Man kan selvsagt si at de ikke ser konsekvensene av handlingene sine, men det burde ikke være så lettvint. For den som mobbes er det ramme alvor.

IMG_0967.JPG

Vel, dere kan jo ta tenke dere til hvordan det blir når man har blitt syk pga mobbing og hjelperne, de som skal være «the good guys», også driver en form for mobbing? Man blir retraumatisert igjen, og igjen, og igjen.

Jeg har hatt en stygg tendens til at hver gang ting går veldig bra, så går jeg skikkelig på en smell. Snakket en del med gode Vidar hvor jeg etterhvert kom til at dette kan jo ha noe med mobbing å gjøre. Mobbing av klassestyreren jeg hadde på ungdomsskolen som hele tiden fortalte meg hvor dum jeg var, at jeg ikke fikk til noe og konsekvent gav meg dårligere karakterer enn resten av klassen selv om vi hadde like gode svar. Det er stygt å si det, fred over de døde osv. Men jeg var glad når jeg leste dødsannonsen hans, så får han ikke ødelegge ennå flere ungdommer.

IMG_0835.JPG

Meg som tilsynelatende glad 14/15 åring, klar for å konkurrere i Western stevne. Allerede spisefortyrra, og bipolar antar jeg. Det var først noen år senere jeg virkelig møtte veggen. Etter å ha jobba på sykehjem døgnet rundt i tillegg til full skole med praksis så lå jeg bare i senga og ville dø. Så da ble jeg sendt til akuttpsykiatrisk etter et besøk av legevakta hjemme.

Vel, siden den aprildagen i 2002 har det gått lang tid og det har vært blod, svette og tårer. Bokstaveligtalt. Mange av erfaringene jeg har fått unner jeg virkelig INGEN! Mennpå et vis er jeg jo glad jeg har dem også, for er det noe jeg har erfart og lært er det hvordan man IKKE oppfører seg mot folk. Mye av det jeg syns mangler hos mange helsepersonell jeg har møtt er den totale mangelen på normal folkeskikk og respekt for andre mennesker. Og jeg håper virkelig at jeg ikke er sånn hverken på jobb eller privat.

IMG_0966.JPG

Det er ikke sånn at jeg på noensinne har ønsket meg bipolar lidelse, det er heller ikke smittsomt. Selvskading kan riktignok smitte, og jeg har aldri helt skjønt det behovet for å vise hele verden at «HEEEY, sjekk da jeg har bandasje og har sydd XX sting…» Det er lenge siden jeg har kutta meg selv, men jeg blir fortsatt trigga av å se bandasjer osv.

For meg har skading av alvorlig karakter vært dissosiasjon, mens de av mindre alvorlig art har vært en form for å straffe meg selv. Jeg fortjener jo ikke å ha det bra, ikke sant? Og det fortsetter helsevesenet å fortelle meg. Nei Tine, du fortjener IKKE å ha det bra, som han gjøken sa før jul i fjor at om jeg skulle få noe hjelp så måtte mamma dø. Det ønsker jeg ikke for alt i verden, ergo jeg fortjener å ha det kjipt, fælt og bedritent.

Nå er det sånn at jeg har en syklus som gjør at jeg gjerne blir dårlig utover høsten. Det er IKKE pga jula. Jeg elsker jul og juleforberedelser.

IMG_0740.JPG

Marie og dere andre, i år MÅ vi få til julefesten det dessverre ikke ble noe av i fjor. Jeg har doruller.

Jeg hadde eingong poeng til slutt, men det forsvant. På tide å finne senga da kanskje?

IMG_0403.JPG

Advertisements

About Tine

Hei, Tine heter jeg. Jeg skriver om min hverdag som såkalt psykisk syk. Men jeg vil understreke at jeg er så mye mer en det. Bloggen min handler riktig nok om psykisk helse, men jeg prøver å fokusere på det positive i livet mitt og det jeg jeg får til på tross av mine utfordringer med en bipolar lidelse, spiseforstyrrelse og problemer med dissosiasjon. Lurer du på noe, så spør meg da vel. Jeg biter ikke 😀 Er det noe du lurer på, så gjerne ta kontakt med meg på Mail. tinelohre(@)gmail.com

Posted on 6. oktober 2014, in Østmarka, Foto/bilder, Helse, Jul, Meninger, Tiller DPS, Venner and tagged , . Bookmark the permalink. 7 kommentarar.

  1. Kjempebra skrevet, Tine!

  2. Jeg kjenner meg så innmari godt igjen, og du har virkelig fått skrevet ned ordene på en veldig bra måte! Kunne ikke ha skrevet det bedre selv. Det er så forferdelig urettferdig å bli behandlet på en sånn grusom måte av folk man skal kunne stole på -de folka som i utgangspunktet faktisk skal HJELPE deg og bygge deg opp, istedenfor å trykke deg NED. Fatter ikke hva som foregår i hodene deres. MEN. Heldigvis så er det ikke slik det skal være, og det må man holde fast ved og tenke at det er DEM det er noe galt med, men ikke OSS. Lettere sagt enn gjort, men man kan ikke bare la være å si det heller…

    Vi MÅ få til en julefeiring i år! HEPP HEPP :D Bli friiiiiiiiisk nå tuppelupp. Låvv ju ;*

  3. Charlotte Sofisk

    Hahah, jeg har blitt anklaget av en psykolog, ganske nylig for å ha lyst til å være psykotisk. Jeg får ikke utredningen min på plass til tross for at jeg selv vet utmerket godt hva som «feiler meg» og hva som egentlig feiler meg. Tror bare de kan være opptatt av regelen; en pasient skal aldri kjenne seg selv bedre enn en psykolog gjør. Skjønner ikke helt det der.. :) Har opplevd verre ting når jeg har hatt det vondt i psykiatrien, så jeg kjenner meg godt igjen.. :/

Gi et lite vink ;)

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: