Vegansk Brownie

  • 200 g melkefri sjokolade
  • 200 g peanøtter (kan sløyfes)
  • 170 g hvetemel
  • 1 ts bakepulver
  • 3 ss kakaopulver
  • 180 g brunt sukker
  • 1 ts vanilje ekstrakt eller vaniljesukker
  • 5 ss nøytral matolje
  • 2.5 dl soyamelk

Forvarm stekeovn til 180 grader. Kle en form på ca 22×22 cm med bakepapir.

Smelt 150 gram av sjokoladen i vannbad, grovhakk resten sammen peanøttene.

Bland alt det tørre og visp sammen soyamelk og resten av ingrediensene.

Rør inn 150 g peanøtter og den hakkede sjokoladen. Hvis du liker litt litt sterkt, så smak til med Cayenne.

Ha røren i forma å strø resten av peanøttene på toppen. Hvis du ikke bruker peanøtter kan du strø litt havsalt på toppen av kaka.

Bak den midt i ovnen i 20-25 minutter.

Spis den varm med is eller så er den like god kald.

En annen variant er å røre frossene bringebær inn i røra. Bare fantasien setter grenser.

Advertisements

Jeg ønsker meg…

Jeg ønsker meg veldig mye egentlig. Men akkurat idag går Trondheim Pride paraden. Og jeg skal delta sammen Handikappforbundet. Nå er det sikkert noen som lurer på hva rullestolbrukere har med homser å gjøre?

Ikke noe som helst nødvendigvis. Det finnes homofile og transseksuelle blandt handikappede akkurat som i resten av befolkingen.

Pride betyr stolthet. Og gjennom å delta på pride paraden viser man stolthet over mangfoldet i samfunnet. Stolthet over at man er kommet dit man er idag på tross hindringene samfunnet skaper.

Så hvis jeg virkelig skulle ønske meg noe viktig så er det et varmere og mer inkluderende samfunn som er tilgjengelig for alle.

Slik er det ikke idag. Hvis jeg skal ut å spise eller på kafé med venner og familie må vi alltid tenke på om man kommer inn det stedet. Og noen steder kommer man fint inn, men man kan ikke bli for lenge siden toalettene er i kjelleren med bare trapp ned.

Jeg skulle ønske det var lovpålagt når man åpner en restaurant eller kafe i 2017 at den er tilgjengelig for alle. Eller at alle boliger bygges så man ikke trenger å spørre om man kommer seg inn hos vennene sine.

Og ikke minst skulle jeg ønske at det fysiske miljøet ble mer tilrettelagt så det er lettere å komme seg rundt. Fjern h…. brostein og få orden på lyskryss og andre fotgjengeroverganger så man faktisk kommer seg over og opp på den andre siden. Nå har de fleste overganger i Trondheim iallefall en stor dump på begge sider av veien som enkelte er såppas bratte at de ikke kan forseres….

Det er mine helt enkle ønsker for idag. Og at flest mulig joiner pride paraden. For STOLTHET!

De som er med på bloggutfordringa er:

Hvorfor er psykiatrien så redd for å fortelle hva som faktisk foregår der?

Først av alt, kjære Mental Helse, tvang i psykiatrien er det minste problemet der. Ok, så har enkelte av dere opplevd tvang som har føltes unødvendig. Men hvis vi skal avskaffe tvang? Skal vi la folk gå rundt med ubehandlede psykoser, sulte seg til døde og ta livet sitt uten av noen har mulighet til å gripe inn? Det høres for meg ut som et kaldt kynisk samfunn.

Jeg vil ikke si at det er et problem med for mye tvang og skjerming i Trondheim. Heller motsatt.


Her blir man på lukket akuttpost overlatt til seg selv, og jeg kan ikke fatte hvorfor mental helse er så imot tvangsbruk.
Jeg kjenner en del av de som har uttalt seg om tvangsbruk og det er mennesker uten bakkekontakt for å si det sånn.

Hadde Østmarka gjort jobben sin når jeg ble tvangsinnlagt fra medisinsk avdeling i 2014 fordi de ikke turte ha meg der av hensyn til min egen sikkerhet så hadde jeg kanskje ikne vært handikappet, slitt med epilepsianfall og utrolig plagsomme spasmer idag.

På Østmarka ble jeg overlatt til meg selv, etter en uke med fastvakt på somatisk som knapt tok øynene fra meg.

Burde man ikke se på det som VIRKELIG er problemene i psykiatrien? At behandlerne «rydder avd» til helga? Og de som kommer inn i helga er de som ble rydda ut på fredag, men da via somatisk etter et selvmordsforsøk?

Eller mangelen på plasser? Her i Trondheim er de så stolte over å få nytt bygg. De burde heller stå på barrikadene å spørre hvilken idiot som har dimensjonert et bygg med like få plasser som idag hvor kapasiteten allerede er sprengt. Og i tillegg skal de gå baklengs inn i framtida å gå med uniform? Jepp, du leste riktig. Litt sånn alla gjøkeredet.

Også har vi måten de møter selvskadere på… Og pasienter med spiseforstyrrelser.

Dette sier veilederen. I praksis?

I praksis så er det et slags strafferegime jeg aldri har skjønt.

Jeg ble behandlet etter denne metoden første gang jeg ble innlagt, 18 år gammel.

Ingen spurte hvorfor jeg skadet meg, jeg ble fortalt at jeg skadet meg ikke alvorlig nok til at de tok meg seriøst. Vel, ikke engang når jeg lå på respirator på intensiven var det alvorlig nok for Haukåsen…

Praksisen var den at det problemet du var innlagt for ble du straffa med utskrivelse eller andre ting hvis det skjedde. Såkalte tvangsutskrivelser.
Så når man slet med selvskading og skada seg så var ikke løsningen å snakke med meg HVORFOR jeg skada meg, men avvise meg. Når jeg i utgangspunktet var syk pga mye avvisning, det hadde de visst hvis de var litt mer opptatt av å snakke med meg enn å straffe meg for den straffen jeg allerede hadde gitt meg selv for ikke å være flink nok, tynn nok, bra nok, osv. Med andre ord ble jeg straffa av de som skulle hjelpe meg fordi jeg hadde straffa meg selv…

Det gav ikke mening den gang og førte til flere selvmordsforsøk, som igjen ble straffet av personalet. Jeg ble straffet fordi jeg hadde det så vondt inni meg at jeg ønsket å dø, noe som såklart bare førte til nye selvmordsforsøk. Og mer straff fra personalet iform av disse tvangsutskrivelsene.

Og quess what? Det gir fortsatt ikke mening. Man straffer jo ikke pasienter innen somatikken fordi de ikke blir friske med en gang? Da prøver man en annen type antibiotika eller cellegift. Og har man et gipsa bein, så tar ikke ortopeden å knekker opp beinet på nytt uten bedøvelse hvis det ikke har grodd innen estimert tid.

Hadde noen gjort slike ting hadde det garantert stått på forsiden av adressa dagen etter i såfall. Men som psykisk syk virker det som legene kan tillate seg utrolig mye drøyt, og media løfter ikke en finger.

https://www.dagbladet.no/kultur/barndommens-raskap/68617690

Syns det er på tide mental helse innser at tvang redder liv når man ikke er i stand til å se det selv og at enkelte trenger å tvangsmedisineres i en periode for å komme ut av en psykose.

Og heller jobber for at det som skjer inne i avdelingene ikke skal skje! Den kommentaren jeg fikk som 18-åring, at jeg ikke skada meg alvorlig nok har ligget i bakhodet siden. Og mange har unnlatt å ta meg seriøst siden. Jeg skal ikke navngi legene, men når legevakt/politi tvangsinnlegger deg 4 ganger på en dag fordi når du kommer til posten gidder ikke personalet se på papirene, de bare sier de har snakket med legen som sa jeg kunne gå…. Men den 4 gangen når den samme legevaktslegen sa hun kom til å melde det til helsetilsynet så måtte jeg ha fastvakt og ble kasta ut dagen etter.

Jeg skjønner ikke hvorfor mental helse ikke jobber mer med slike ting for det er det så mange som opplever. Tvangsmedisinering er det tross alt ikke så mange som blir utsatt for. Og de jeg har møtt har trengt det og vært glad i etterkant når de er kommet ut av psykosen.

Men at sykehuset behandler mennesker som møkka under skoene sine, det er ikke så viktig for mental helse ennå de som opplever det å bli tvangsutskrevet bare for å bli lagt inn dagen etter er det så utrolig mange av. Mange flere en de som «lider» under tvang og tvangsmedisinering.

Og personalet? Sykepleierne og de som «jobber på golvet»… Hvorfor gjør ikke dere noe? Jeg vet dere ikke liker denne behandlingen. Men dere kan faktisk protestere. Legene og behandlerne er totalt avheninge av dere… Og så lenge dere bare gjør som legene sier og ikke sier imot så, ja… For å sette det veldig på spissen, det sa mange tyskere under krigen og. At de bare gjorde som de fikk beskjed om. Men alle har en fri vilje, og i motsetning til en tysker som sa imot Hitler så står ikke et miljøpersonale som sier imot behandlerne ifare for eget liv og helse. Du blir ikke skutt om du står opp for pasienten din!

Det må gå an å bli kvitt den ukulturen som er på avdelinger, men jeg tror miljøpersonalet må gjøre jobben!

Blogg utfordring – jeg kan ikke leve uten…

Jeg fikk aldri skrevet forrige ukes bloggutfordring.

«Dette gir meg hjertebank«, så jeg tenkte å lure det inn her. For noe jeg har innsett at jeg har savna intenst er ridning og hest. Og jeg har ikke planer om å slutte med det igjen. Jeg gleder meg intenst hver tirsdag og fredag når det er ridning så det kvalifiserer som hjertebank tror jeg.

Jeg elsker også å reise, særlig med fly. Det gir meg og hjertebank. Både reisen, surre rundt å kjenne på atmosfæren på flyplassen og ikke minst selve flyturen. Dette kan jeg heller ikke leve uten!

Vennene mine (dere vet hjem dere er), niesene mine og deler av familien kunne jeg heller ikke levd uten. Heller ikke mamma og stefaren min.

Og mange mange fler enn de som er avbildet.

Jeg er og strikkeavhenig, og får litt panikk om jeg ikke har minst ett strikkeprosjekt.

Bøker kan jeg heller ikke leve uten, en god bok på Kindlen og kaffe er perfekt!

Av åpenbare årsaker kan jeg ikke leve uten rullestolen min. Og de andre hjelpemiddlene mine seff.

Jeg hadde mest sansynligvis ikke greid meg uten behandlingsteamet mitt i PART

Siste tilskudd i avhengigheter er symaskina… Jeg har blitt hekta!

Og ikke minst har jeg opparbeidet meg en relativt stor hobbykrok, så i år blir det hjemmelaga julegaver 💜

Det siste jeg ikke kan leve uten er…

Sjokolade…. min guilty pleassure. 😍

Vi trenger flere medlemmer til bloggutfordringsgruppa. Så er du en stabil blogger, så send meg en mld på facebook så kan du få mer info der! 👍

De andre som er med:

Har begynt med terapiridning!

Jeg fikk jo være med på 1 time på Beitostølen, syns det var greit å sjekke om det fungerte for meg med tanke på at jeg sliter med spasmer osv. Før jeg meldte meg på og betalte for et helt semester. Og på Beito merka jeg med en gang hvor intenst mye jeg har savna å sitte på hesteryggen.

Siden en rekvisisjon er på 30 timer og jeg og bestis starta opp først nå i høst får vi ri 2 ganger i uka fram til jul. Wuhuu.

Jeg og bestis rir på Foss Aune går på Leinstrand. Jeg følger selvfølgelig anbefalingene til min mentor Frøydis som jeg leide hest av i mange år. Gode gamle Ruby.

Og engang westernrytter, alltid westernrytter. Jeg takler ikke å sitte i engelsk sal, så jeg rir barbak med westernpad og bom istedet. Og ridestilen min bærer jo også preg av dette, ironisk nok ble jeg spurt om å ha et grunnkurs i western og horsemanship pga dette.

Det er jo stort sett islandshester, og hun frøkna jeg rir har en salig blanding av tølt, trav og galopp til tider. Og i går tror jeg ikke hun var helt våken og snubla og datt på knærne og da sklir man jo «elegant» nedover halsen på hesten. Men de sier jo man skal falle av 100 gang for å bli en god rytter og jeg har tross alt noen ganger igjen! Hvis dette i det hele tatt kan kalles et fall da..

Den størte forskjellen på terapiriding og det å gå på et vanlig ridekurs er for det første at fysioterpeuten som har videreutdanning innen hest ikke bare gir deg en ferdig oppsalt hest, men ser ann hva som passer deg og ditt behov. Det er selvsagt også rullestolrampe, og under timen ser de litt an hva man skal gjøre ut i fra rytternes ferdigheter/behov og ikke følger en standard utarbeidet plan som skal føre til rideknappen.

Målet er ikke nødvendigvis å bli en best mulig rytter, men å trives med hesten og det er jo kjent at dyr generelt hjelper på psyken.

Selv har jeg jo tenkt flere gang at hadde jeg ikke hatt Ruby, Oluf, Manell og stallen hadde jeg nok havna inn i psykiatrien langt før. Men jeg hadde et fristed. Jeg kunne sette meg ned i boksen til Oluf når den var nyflidd med masse ny spon (og fått litt kjeft av Lars for ponnier trengte ikke det) og snakke med Oluf. Eller gjøre akkurat det samme med Ruby og Manell. Men ponnistallen var det aldri så mye folk. Ellers kunne jeg gå en tur med Oluf oppi stien så han fikk gresse mens jeg gråt rundt halsen hans.

Manell og Oluf klar for western stevne. Begge fikk med seg en 1. plass på stevnet. 🐴🐎👌👍😉

Ruby på beite på Torshaug.

Mine beste tips – bloggutfordring.

Jeg har fundert meg grønn og blå på dette temaet. Men har landet på noe som både kan være nyttig og som har noe med bloggen å gjøre.

Jeg vil dele det jeg føler er gode tips for å unngå selvskading og som hjelper mot angst og dissosiasjon.

  • Gå en tur! Kom deg ut i naturen om du har mulighet.
  • Ta med fotoapparatet ut å fang noen blinkskudd.
  • Snakk med en god venn som forstår og som du kan ha litt galgenhumor med, det får gjerne meg i bedre humør.
  • Grav deg ned under kuledyna hvis du har med en god bok/lydbok.
  • Finn en eller flere hobby aktiviteter som du klarer å bli så opptatt av at tida bare flyr, feks decopace, kortlaging, tekstilmaling, sy, porselensmaling…
  • Legg puzzlespill.
  • Liker du dataspill/playstation o.l. sett deg med det.
  • Bak noe godt til deg selv eller noen du er glad i.
  • Dra på shopping eller vindusshopping.
  • Dra på favorittkafeen din med en god bok, eller ta med deg skrivesaker og skriv av deg all gørra. (Eller begge dele)
  • Ta en lang dusj og vær god mot deg selv med scrub, body butter og hele pakka.
  • Lag deg en positivbok, hvor du hver dag skriver minst 3 ting som har vært bra, en god følelse, ting du har greid, gleder deg til eller liknende. Og gjerne lim inn minner som biletter fra en fin kinotur eller andre bra ting. Bra å se tilbake på hvis du har en kjip dag!

Her er noen ting jeg har laget… Hvis noen har tips å føye til den lista å så kommenter gjerne i kommentar feltet 👍

Håper noe av dette var til litt inspirasjon 😘

De andre som er med er: Sunniva * Kine * Ester Maria * Julie *

Hurra for meg og Mette Marit…

Det er jo offisiell flaggdag idag. Bursdagen min… Men det er vel pga av Mette Marit de flagger her på Nidaros og ikke pga meg. Så høye tanker har jeg ikke om meg selv. Men når jeg jobba på SFO så sa barna at de flagga for meg og at Mette Marit ikke var like viktig. Så det var jo koselig da.

Kontakten min vekket meg med kaffe på senga og ikke minst påfyll. Så gikk vi i gang med forberedelsene til eplepai.

Var på slang i går i eplehagen på Østmarka. Og trønderske epler kan ikke brukes til så mye annet en baking eller må i allefall tilberedes på et vis.

Så la de i «marinade» av sukker og kanel en times tid mens smuldredeigen fikk satt seg.

Telefonen har ikke stått stille det har rydd inn med gratulasjoner og det setter jeg stor pris på. Selv om jeg valgte å ta en time-out denne gangen siden nesten all familie var bortreist så har jeg hatt en fin dag med trivelige med pasienter og personale.

Paien ble skikkelig yummi, så hvis noen har tenkt å lage eplepai, så dra på slang på Østmarka. Ellers blir eplene bare å falle ned å råttne, og du får gratis epler som har en syrlighet som gjør seg godt i pai.

Nå blir det utrolig godt å legge seg, og håper på en marerittfri natt.

Klemmer til alle 💜

Timeout på Nidaros

På fredag tok jeg kontakt med PART å ba om en timeout på Nidaros. Så langt alt vel. Det begynte å gå nedover med både vekt og matinntakt og på Nidaros hjelper de meg å snu.

Det er vel en gammel fjellvettregel det? Det er ingen skam å snu? Vel spiseforstyrrelsen er ikke helt enig i den saken, men hey, her skal du motstand finne.

Det er lettere å drikke næringsdrikken når noen sier at det er en del av avtalen. Da har jeg på en måte lov, for jeg vil jo ikke bryte avtalen og holde det jeg har blitt enig med behandler H. om. Det er ikke det at H. kjefter på meg hvis jeg ikke gjør det, men jeg får dårlig samvittighet siden vi har blitt enige om at enten frokost eller næringsdrikk. Og så har de ordna sånn at jeg kan få salat til lunsj.

Har ikke vært særlig sosial på stua denne gangen og vært mye på rommet og lest og sett serier, men det har jo litt med hvem man er innlagt med. Og jeg blir bare stressa av at det står på fotball eller annen sportsdritt på TV’n.

Når jeg ble utskrevet dro jeg og PART rett på hjelpemiddelsentralen for utprøving av elektrisk rullestol. Og SURPRISE, den nye manuelle stolen min var og kommet og den var ennå finere enn jeg hadde sett for meg. De må gjøre noen små justeringer på den, så får jeg den hjem iløpet av uka.

GLEDER MEG!!!!

Og som elektrisk utestol er det en Permobil X850 som blir bestilt.

Så mye bedre å kjøre enn den dumme scooteren som bare gav meg spasmer. Og i tillegg til tryggheten med å sitte midt i doningen istedet for å sitte bakpå liksom. Og jeg beholder den gamle stolen for å bruke til WheelDrive. Så er fornøyd med møtet med hjelpemiddelsentralen idag!

Snakka og med ergo på Beito, for den søknaden om sykkelfront har fordufta ett eller annet sted i systemet. Blir bra den dagen man faktisk kan sende ting elektronisk til NAV og ikke bare skrive det på nettet for å så må sende det i posten! Så slipper man sånne kjedelige ting. Men de på Beito skulle ta tak i det i allefall. Så da skjer det nå noe!

Ønskeliste bursdag 2017

Hattifnatt lampe

Moomin comics (engelsk) bok 3 – 9. Fåes bla på tanums nettbutikk

Hjemmelagde personlige ting

Penger til oppussing. Konto nummer: 5361.68.01879 eller VIPPS. Merkes med formålet ;-)

Mummi ting, mangler fat! Og andre mummi ting.

Og ny papirsaks, den blå med mummitrollet på. Skjeer. Og alt annet med Mummi.

Bodyshop produkter trenger jeg alltid. Mojito serien og pinja colada serien er jeg glad i.

Bøker om sying, gjerne redesign/vesker og enkle mønster. Feks:

  • Alle kan sy av Melilot, Mari,
  • Sy selv! Hegtun, Bitte; Poppe, Cille,

Kenko Digital Mellomringsett for Canon 12mm/20mm/36mm. Selges bla. på Elite foto på Trondheim Torg.

Gamle sengetøy med retro mønster eller stoff/gardiner.

Boka: #Bystrikk

Gode penner i forskjellige farger og kvaliteter.

Mummi notatbøker

Star wars, dr. Who, Harry Potter merch. Generelt ting og stæsj fra Outland.

Kaffe/gavekort fra Jacobsen & svart. Kaffen må evt være presskanne malt. Samme hvis det Dromedar kaffe eller annen god kaffe.

Høie sengetøy. Krepp eller flanell. 140×200 dyne.

Ismaskin. En sånn ordentlig en som du bare kan putte alt oppi og voila her har du is. Ikke sånn tullete greier man må putte i fryseren og styre mase med.

Ferietur. Som i en storby i utlandet eller syden.

Gavekort på Panduro, midtbykortet etc. Det funker alltid. kommer sikkert på mer etter hvert…

Bloggutfordring – Min dag i lyd.

Jeg våkner halvt i ørska av lyden til Star Wars imperial march. Slår av vekkeklokka og snur meg rundt og innser at jeg like gjerne kan dra meg ut av senga. Jeg må pisse, skikkelig.

Kobler til batteriene på rullestolen piiiiip, piiiip. Og ennå et piiip fordi hjulene syns jeg er for kjapp i vendinga.

Putter en kapsel i kaffemaskina og den velkjente duringa gir meg dagens førte dose koffein. Samtidig som apple watchen piper og applauderer meg for å allerede ha to aktive trilletimer. Vekkeklokke nummer 2 begynner å dure, introen til Dr. Who. adskillig mer intens enn Star Wars.

Skjærer opp et eple og kommer borti Minni Mus som ler og forteller meg at klokka er 08.59 og ønsker meg god morgen. Og så ringer apple watch alarmen. Kl er 9…. Snart komme vel hjemmesykepleien og ringer på. Jeg hater lyden av ringeklokka. Hater. Derfor vil jeg helst være våken.

Egentlig er jeg ikke noe glad i lyder i det hele tatt. Men duringen fra madrassen, en sånn konstant lav during. Det plager meg ikke. Den er nesten behagelig.

Dagens 2 kaffekopp settes på, og jeg har glemt å skru ned volumet på telefonen og får litt sjokk når jeg starter PokémonGO med lyden på full guffe.

Hjemmesykepleien ringer på. -Har du det bra? -Joda helt okai. Tror PART kommer i dag… Hører hun låser døra etter seg.

*BRAK* hva faen var det? Jeg sitter jo bare i senga og spiser grøt og leser bok. Åh… det var hjulet til rullestolen som velta. Kanskje ikke det smarteste å støtte det opp mot ei seng med kuledyne i.

*PING* 1UP lyden fra Super Mario høres fra mobilen. Mld fra PART, kommer kl 12. Svarer ok og finner fram klær før jeg går på badet. Minner meg selv nok engang på at jeg må huske å ringe Hjelpemiddelsentralen før je tvinger meg selv i dusjen. PIIIIP PIIIP. Hjulene slår seg automatisk av etter en viss stund. Jeg er usikker på hvor lenge, men vanligvis rekker jeg dusje ferdig før de slår seg av, ergo en lang dusj.

Da var i allefall det unnagjort. Må ut med søpla og har ikke tenkt over før at heisen her jeg bor ikke er en sånn «snakkkeheis».

Ringeklokka maser igjen, lurer på om man kan endre den lyden til en mer behagelig?

Besøk av PART. Ringer hjelpemiddelsentralen: «Du er nå kommet til NAV hjelpemiddelsentral Sør-trøndelag, vennligst vent og du vil bli satt over til en veileder…» piiip piip. «NAV hjelpemiddelsentral du snakke me (har allerede glemt hvem)».

Sammen finner vi ut av at noen har sendt purringer på stolen min, og at den sykkelfronten har de ikke mottat søknaden på. Så da var det å nøste opp i hvor den har blitt av. Starter med en mail til ergoterapeuten på Beitostølen.

Ute graves, snekres og bankes det. Jeg aner ikke hva.

Får strikke litt å se på Netflix. Hører fuglene kvittre. Det gjorde jeg ikke før Innherredsveien ble stengt og gjort om til Miljøgate. Ganske koselig egentlig.

Telefonen ringer. Psykologen på A3 vil rydde opp i en del uheldige ting som skjedde sist jeg tok kontakt. Ikke at han kunne gjort noe, han var der jo ikke. Det var på kvelden og uansett hadde den situasjoen blitt en dårlig deal for min del. Men det at enkelte sykepleiere nekta å ta meg imot på innleggelse når PART ringte skulle han i allefall rydde opp i.

Minni Mus ønsker meg god ettermiddag og jeg tenker det er på tide med dagens hvilestund. Tar ut søppla, hilser på naboen og kryper under kuledyna. Duringen fra madrassen er kjent og beroligende.

I bakgrunnen mens jeg leser og blir mer og mer døsig før jeg sovner hører jeg lyden av oppvaskmaskina og folk som er ute å går eller sitter på nabokafeen og koser seg. Jeg kan ikke få sagt nok hvor glad jeg er for å bo i et rolig nabolag. Boka jeg leser er Hanne Kristin Rohde – Bare et barn.

Våkner til og bestemmer meg for å lage suppe til middag. Skikkelig fancy posesuppe. Vel, har man 35,70 på kontoen så får man ta det man har i skap og kjøleskap. Dessuten er den «kjøleskapsgrøten» jeg lager så sinnsykt mettende at man er jo mett i flere timer etter på. Og det er ordentlig havre, kli, linfrø, cashewmelk og div kryďder.

Ser noen flere episoder av «Nurses who kill.» Det skremmer meg hvor lik personlighet disse drapsmenn og kvinnene har med en person jeg kjenner.

Mailen plinger. Får noen bilder fra Idrettspedagogen på Beitostølen.

Minni Mus ønsker meg god kveld, jeg kjenner jeg skal ta en tidlig kveld idag uansett. Det er godt å legge seg tidlig så man rekker å lese mer enn en side før søvenen innhenter deg.

Kommer på at jeg helt har glemt å hente posten, ny tur med heisen. Og på vei opp forteller Minni Mus at det er påtide å legge seg om jeg skal få nok søvn ifht til målene mine.

Pusser tenner, piiip piip, slår av dekkene og legger batteriene på lading så de er klar for en ny dag i morra. Ballene i kuledyna lager behagelige lyder sammen duringa fra madrassen som gjør meg søvning.

Jeg har ikke gjort så mye i dag, men kjenner likevell at nå skal det bli godt å legge seg.

De andre som er med er: Lisa * Sunniva * Kine * Ester Maria * Julie *